Verden vakler videre

1215: Johan uten land undertegner motvillig Magna Carta

1815: Napoleon taper slaget ved Waterloo

Uke 25 var virkelig uken for de store politiske assosiasjoner. I Storbritannia ble 800-års dagen for Magna Carta markert den 12. juni; - ett av de mest symboltunge dokumentene i politisk historie, og en viktig forgjenger til den moderne tanken om en kongemakt som holdes under kontroll av et selvstendig parlament.

Storbritannia er ett av svært få demokratiske land som ikke har en egen, nedskrevet konstitusjon. Denne rollen har delvis – men bare delvis – blitt fylt av Magna Carta opp igjennom århundrene; - og i dag framstår dokumentet først og fremst som et symbol på de mange ulike frihetsambisjoner som fortsatt finnes over hele verden. Men Magna Carta har en omfattende virkningshistorie; først i England og senere i alle deler av verden som kom under innflytelse av Det britiske imperiet. Man forstår britenes stolthet, samtidig som vi må erkjenne at demokrati ikke er noe som bygges over natten.

Videre ut i uken, den 18. juni, var det 200 år siden slaget ved Waterloo – også det en helt avgjørende hendelse som har påvirket Europa og verden hver dag siden. Begge disse begivenhetene bidrar unektelig til å sette britenes nylig gjennomførte parlamentsvalg i et slags perspektiv, - som nå får som konsekvens at Storbritannia skal ha ny folkeavstemning om sitt forhold til Europa (EU). Storbritannia er historisk en ledende nasjon, både når det gjelder utviklingen og forsvaret av det europeiske demokratiet. Men det er ikke slike perspektiver som preger landets forhold til naboene for tiden. Spørsmålet er da om et EU som er opptatt med å slukke branner etter Hellas, og som sliter med å håndtere store mengder flyktninger fra Midt-Østen, Asia og Afrika, har tid til å sette seg ned med David Cameron slik at han kan få løst sine interne problemer med baktroppene i det Konservative partiet. Mitt tips er at Cameron vil møte lite velvilje for ytterligere særordninger for Storbritannia.

Da er det viktigere at landet med verdens første demokrati – Hellas – nå ser ut til å falle utfor stupet, misligholde sine låneforpliktelser, og kanskje må forlate både euro-samarbeidet og EU. Selv om mange mener at de «rene» økonomiske konsekvensene av en «Greexit» fra euroen ikke nødvendigvis blir så dramatiske, er det politiske nederlaget for EU og Hellas likevel stort. De årelange forhandlingene om stadig nye kriselån har avslørt alvorlige strukturelle feil i den politisk-økonomiske modellen som EU gjennomførte etter Sovjetunionens sammenbrudd, og i forbindelse med samlingen av Tyskland. Samtidig er det liten tvil om at de store euro-landene har brukt tiden til først og fremst å beskytte sin egen finansnæring.

At feilene ikke kan rettes uten totalt havari forteller alt om hvilken krise EU og eurosamarbeidet fortsatt befinner seg i etter finanskrisen. I Norge er vi stort sett glade for at vi slipper å ta del i disse hendelsene på nært hold. Når historien om det greske nederlaget skal fortelles vil det finnes mange nyanser; - ensidighet og mangel på fleksibilitet hos de store eurolandene, men også uvilje mot å gjennomføre nødvendige økonomiske reformer i Hellas.

En viktig lærdom er at når det politiske systemet først har blitt dysfunksjonelt finnes det knapt noen grense for hvor lenge man er villige til å utsette viktige beslutninger. Mens millioner av grekere har måttet leve de siste årene i mer eller mindre åpen nød, har landets egne politikere og de økonomiske motpartene i IMF og EU tatt seg god tid til å forhandle og re-forhandle. Alt sammen til ingen nytte. Greske velgere kan sende sin bitterhet i mange retninger akkurat nå.

Fra Syria kommer det rapporter om kurdisk framgang i kampen mot IS. Det er etterlengtet. Mandag fikk vi beskjed om at kurdiske styrker hadde tatt kontroll over byen Tal Abyad nord i Syria, og dermed fikk stanset en viktig forsyningsrute inn mot den større byen Ar Raqqa sentralt i Syria – som i praksis fungerer som en slags «hovedstad» for terrororganisasjonen IS, ved siden av Mosul i Irak. Nyhetene var likevel ikke helt uten negative fortegn; forholdet mellom kurderne og de syriske araberne er dårlig, og arbeidet med å utdanne flere soldater som kan bidra til å sikre grensene til Irak tar fortsatt altfor lang tid.

Dagens problemer er tydelige vitnesbyrd om hvilken fiasko den irakiske Regjeringen under ledelse av Nouri Kamel al-Maliki (2006-2014) i virkeligheten var. Det skal bli vanskelig for Barack Obama å vri seg unna et betydelig medansvar for at det tok så lang tid å få Maliki unna vei. Samtidig er det illustrerende at amerikanerne brukte så lang tid på å rydde opp, med tanke på de dårlige erfaringene de hadde med å få erstattet den såkalte «overgangsregjeringen» i årene 2005/2006. Lærdommen må være at «halvveis demokrati» sannsynligvis er den minst effektive styringsformen av alle. 

Sivilisasjonssammenbruddet i Midt-Østen har for lengst utviklet seg til en utfordring for hele Europa, der landene i Middelhavsområdet er spesielt utsatt – og paradoksalt nok gjelder dette særlig Hellas. Det er lett å forstå at mennesker som kommer fra områder uten demokrati, uten rettssikkerhet, uten liberale rettigheter, og med vold og konflikter som en dominerende del av hverdagen, søker seg mot land der forholdene annerledes. Og de har et selvsagt krav på beskyttelse. Men framtiden for en plaget befolkning i Midt-Østen ligger ikke i Europa; den ligger faktisk i Midt-Østen. Like lite som romfolket kan knytte sine håp for framtiden til et gatehjørne i Oslo eller Bergen, ligger framtiden for Midt-Østen i en flyktningleir. Før eller senere må vi altså komme opp med noe nytt og bedre enn å sende militærhjelp og nødhjelp på den ene siden, og å etablere nye flyktningmottak på den andre.

Etter min mening har NATO og Vesten i lang tid vært for tålmodige med intern rivalisering blant de ulike fraksjonene i områder som Syria og Irak. Det har vært utvist for stor langmodighet med autoritære regimer. Tiden har for lengst kommet til at den sivile befolkningen mobiliserer politisk på egne vegne, og markerer det gjennom selvstendige politiske handlinger. Det er ingen naturlov som tilsier at den arabiske sivilbefolkningen for alltid skal være i hendene på terrorister eller eneveldige diktatorer – hva enten det er snakk om Irak eller Syria.

Samtidig må Vesten og NATO riste av seg rollen som annenfiolinister; - motytelsen mot militær og strategisk bistand i kampen mot IS må være at regjeringen i Ankara, Saudi-Arabias kongefamilie og ayatollaene i Teheran demper ned sin interne rivalisering og heller konsentrerer seg om det viktigste; nemlig å skape tilstrekkelig med sikkerhet til at flyktningproblemet kan bringes under en slags kontroll og over i en form for politisk prosess. Bare da vil det være mulig å sette i verk effektive militære tiltak mot terroren fra IS. Regional rivalisering er en altfor sterk kraft i Midt-Østen; en kraft som har fått anledning til å ødelegge svært mye.

Slik situasjonen nå utvikler seg ser verken Syria eller Irak ut som levedyktige stater. Ville det være verdens undergang om de opphørte å eksistere og heller ble erstattet med noe annet og mer levedyktig – f.eks. basert på politisk mobilisering i de enorme flyktningleirene som nå for lengst er etablert i land som Bulgaria, Tyrkia, Libanon og Jordan? Er det rett av oss å frata befolkningen på flukt – om lag 9 millioner mennesker bare fra Syria – alle former for politisk innflytelse; bare fordi de ikke bærer våpen bak de gamle grensene? Var det ikke bedre om vi mobiliserte de ressursene som garantert finnes i leirene, og ga vanlige mennesker en rimelig sjanse til å forbedre sin egen situasjon?

Ville USA og Vesten møte problemer med å rekruttere nye frivillige fra leirene som kunne trenes og konfrontere IS? Jeg tror ikke det; jeg tror tvert i mot det ville vært mulig å rekruttere raskere og mer omfattende enn tilfellet er i dag.

Slik kan man tenke mens magasinet «Foreign Policy» spekulerer i om Russland nå vil benytte anledningen, og framstå som redningsmann for Hellas. Tanken er at president Putin vil tilby statsminister Alexis Tsipras de lånene Hellas trenger, samtidig som store russiske selskaper (av typen Gazprom) iverksetter nye og nødvendige investeringer i infrastruktur for å skape fart i gresk økonomi. Det kan behøves ettersom hver fjerde greker nå er arbeidsløs, og et mer nedslående resultat av feilslått innstrammingspolitikk er det neppe behov for.

Men, som David Francis hos «Foreign Policy» skriver, skulle Russland bestemme seg for å gjøre noe slikt ville fem års permanent krise bli transformert til en umiddelbar global krise over natten. Og akkurat den krisen er det ingen som føler noe sterkt behov for akkurat nå.

1. juli utløper alle frister hva angår den greske statsgjelden.

Tidens tegn

Kommer Storbritannia til å forlate EU? 

(Bilde: Reuters)

Den konservative valgseieren i Storbritannia var like suveren som nederlaget for Labour var knusende. Britiske velgere ville heller stå distansen med David Cameron enn å risikere ny politikk med Ed Miliband.

Labours fall var av historiske proporsjoner. Den brutale sannheten er at Ed Miliband aldri lykkes med å plassere seg i noen rolle som statsministerkandidat. Han ble veiet og funnet for lett. For årevis siden. Dette forandret seg i grunnen aldri, og nå sa britiske velgere klart fra: Labours politiske alternativ var rett og slett ikke godt nok. Miliband gjorde klokt i å trekke seg som leder av Labour med umiddelbar virkning. Labour trenger enda mer tid i tenkeboksen for å lage troverdig sosialdemokratisk politikk.

Tilsvarende imponerende var seieren for de Konservative og David Cameron. Koalisjonsregjeringen har hatt vanskelige år, og har måttet gjøre mange krevende politiske valg – og gjennomføre en lang rekke upopulære beslutninger. Til slutt kom et etterlengtet oppsving i økonomien, og millioner av nye arbeidsplasser har blitt skapt de siste par årene. Det ble redningen for de Konservative, som til slutt vant rent flertall, mens den liberale junior-partneren ble sparket ut av velgerne. Også der fant partilederen Nick Clegg ut at tiden var kommet for å si takk for seg. Partiet betalte en høy pris for å sikre landet en flertallsregjering i en vanskelig tid, men velgernes jobb er ikke å vise takknemlighet, den er å velge et nytt parlament.

Det endelige valgresultatet kom som en overraskelse på alle – inkludert aktørene selv. Mens det var ventet at det skotske nasjonalistpartiet ville gjøre noe i nærheten av rent bord i Skottland, var det ingen som regnet med at de Konservative ville ende ut med et rent flertall i det nye parlamentet. Men resultatet viser at partiet lykkes med å skremme med den usikkerheten som en svak Labour-regjering ville innebære. Trolig lykkes de også med å formidle at britisk økonomi nå viser lyspunkter; positive resultater som velgere flest ville ta vare på – heller enn å risikere nye tilbakeslag og enda større nedskjæringer.

Dette bare understreker hvor viktig spørsmålet om tillit i den økonomiske politikken er. Ed Miliband klarte aldri å gjenvinne den tilliten som Gordon Brown i sin tid tapte. Det var den ene, store oppgaven han var satt til å løse – og han mislykkes fullstendig. Vi fikk aldri se noe helhetlig økonomisk alternativ til de Konservatives innstrammingspolitikk, bare noen mildere avskygninger med noen populistiske enkeltforslag på toppen (som f.eks. å "fryse" strømregningen til husholdningene).

Den neste Labour-lederen må ta fatt på samme oppgave, for økonomisk troverdighet er selve «inngangsbilletten» når det dreier seg om valg av regjering. Løftepolitikk og populisme – og Labour hadde en del av dette i sin valgkamp – skaper ikke nødvendigvis tillit hos velgere som er genuint opptatt av landets økonomiske utvikling. Dette er lærdommer som er viktige for sosialdemokrater over hele Europa.

At europeiske velgere ønsker seg regjeringer som holder noen lunde orden i økonomien er ikke egnet til å overraske, og slik sett er kanskje valgresultatet i Storbritannia en del av en større europeisk trend: De partiene vinner som har størst troverdighet i den økonomiske politikken. Men valgresultatet passer også med en annen europeisk trend; nemlig økt nasjonalisme.

I tilfellet Storbritannia kommer dette opp langs to akser: På den ene siden vil vi kanskje snart vil få se en ny folkeavstemning i Skottland om løsrivelse fra Storbritannia. Og på den andre siden har Cameron allerede lovet en folkeavstemning om fortsatt britisk medlemskap i EU. Den siste kan meget godt ende med et britisk nei; og den første kan vi meget vel få, dersom trykket fra det skotske nasjonalistpartiet bare blir sterkt nok.

I så fall er det ikke utenkelig at valget denne uken ble starten på en prosess som endte med et vesentlig mindre Storbritannia utenfor EU, og en helt ny selvstendig stat i Europa: Skottland. Jeg sliter med å å tro at et slikt utfall er noe Cameron faktisk ønsker seg, og sannsynligheten er nok størst for at han slipper. Han skal uansett få god bruk for sine evner til å balansere politikken, med en selvsikker høyreside innenfor sitt eget parti og et usedvanlig selvsikkert skotsk nasjonalistparti utenfor.

Med slike krefter i spill kan det være greit nok at Labour er nede for telling i noen år. Labour bør bruke denne tiden godt. For det første må de skaffe seg en ny ledelse; og da helst på en annen måte enn den lett lattervekkende måten de i sin tid valgte Ed Miliband på. Han var som kjent satt opp mot sin egen bror David i et høyst forvirrende valg, der begge forsikret at de støttet hverandre fullt ut, og at de elsket hverandre slik bare brødre kan. Hvorfor den ene til slutt ble valgt foran den andre var det ingen som kunne forklare, bortsett fra at det gikk rykter om at Ed var den av brødrene som var mest vennlig innstilt overfor fagbevegelsen, og at dette sikret ham noen flere stemmer.

Norges relasjoner mot Storbritannia er unike. Det finnes neppe noe land utenfor Skandinavia som Norge og nordmenn flest har et så tett forhold til som nettopp Storbritannia. Her finnes både en lang 1000-årig historie knyttet til vikingtid og migrering i tidlig Middelalder, og en mer moderne historie med røtter tilbake i Napoleonskrigene, de store krigene i det forrige århundret, og fram til i dag - der Storbritannia er blant våre absolutt viktigste handelspartnere, og den største importøren av norsk gass.

Derfor interesserer vi oss for Storbritannia, og vi lar oss engasjere når landet står foran viktige valg. For min del har jeg lenge hatt sympati med Skottlands ønske om større innflytelse i britisk politikk. Det finnes åpenbare grunner til at parlamentsvalget sendte England og Skottland i to helt forskjellige politiske retninger: En konservativ retning i sør, en venstreorientert og sosialdemokratisk inspirert retning i nord. Den politiske kulturen i de to landene er distinkt, og har vært det helt siden Skottland og England gikk sammen i 1707 og dannet Storbritannia.

Likevel hører jeg blant dem som mener at et samlet Storbritannia - der Skottland har større innflytelse og mer selvstendighet enn i dag - er bedre enn en splittelse. Etter min mening er det ikke for lite nasjonalisme i dagens Europa. Det er for mye. Jeg ser kritisk på nasjonalistisk populisme som gir løfter om at alt skal bli så mye bedre bare man slipper å bry seg om “de andre”. Etter min mening må fortegnet snus: Det må arbeides mer med det som samler enn det som splitter; og dette gjelder like mye i Belgia, Italia og Spania som det gjelder i Storbritannia.

Men et slikt argument må naturligvis gjelde begge veier: Forutsetningen for at ulike nasjoner, språk og religioner skal kunne leve innenfor en felles statsgrense er at de alle ser seg tjent med det, og at de alle føler en tilstrekkelig identitet med det politiske prosjektet som den felles statsdannelsen representerer. Her har det skortet i flere europeiske land i etterkrigstiden, og derfor er det ikke vanskelig å føle sympati med minoriteter som ønsker økt selvstendighet.

Likevel mener jeg at en ytterligere oppsplitting av Europa er en negativ utvikling, og jeg vil mye heller se at land som Belgia, Spania og Storbritannia finner ut av det med hverandre enn at de splittes. Dermed har jeg vel halvveis også indikert hva jeg mener om Storbritannias medlemskap i EU. Jeg har vansker med å forstå hvilke fordeler britene skulle kunne hente av å snu ryggen til EU; - som, tross alle sine feil og mangler, representerer ett av de mest dynamiske og kraftfulle eksemplene på frivillig samarbeid mellom land noe sted i verden.

Derfor bør Storbritannia forbli medlem av EU. Det er den beste løsningen for begge parter, fordi de begge har mye å tilby hverandre, og fordi vi beveger oss inn i en verden der et Storbritannia utenfor EU (og utenfor EUs viktigste arenaer for beslutninger) mer og mer vil framstå som en raritet.

I en tid der nye og voksende regioner i Asia og etterhvert også Afrika gjør seg mer gjeldende, og med et Russland som beveger seg søvngjengeraktig inn i en militarisert form for totalitarisme, virker tanken på å svekke EU som en utsøkt dårlig ide. EU trenger Storbritannia, men Storbritannia trenger også EU.

Derfor er det så viktig at den litt merkelige dialogen vi har sett mellom britene og Brussel om “nye betingelser” for Storbritannia bringes over i ordnede former; - slik at det går an å ta tak i de reelle problemstillingene og få gjort de nødvendige tilpasningene slik at samarbeidet kan fortsette.

Valget i Storbritannia var en refleksjon av det vi gjerne kaller tidens tegn; - et oppsving for nasjonalismen og et ønske om økonomisk trygghet i en usikker tid. Begge deler er noe vi kan forstå. Vi får håpe at vi ikke får for mye av det første, men heller en god del mer av det siste.

Sosialdemokrati 2015

Arbeidsløsheten i EU19 er på mer enn 11 prosent, i EU28 er

den nesten 10 prosent. I USA har arbeidsløsheten falt kraftig fra

2009 og fram til i dag. Ikke slik i EU. Kilde: Eurostat
(EU19 er de EU landene som også er med i OECD.)

Innledning
Årene etter finanskrisen har ikke vært spesielt gode for sosialdemokratiet, eller for sentrum-venstre politikk verden over. I enkelte land har sosialdemokratiske partier mistet så mye oppslutning at de er stort sett irrelevante. I andre land sitter sosialdemokratiske ledere mer eller mindre på garantert oppsigelse. I atter andre land sliter de sosialdemokratiske partiene med å gjenvinne gammel tillit – til tross for at sittende regjeringer fører en tøff og upopulær innstrammingspolitikk.

Mot slutten av 2016 kan president Obama se tilbake på åtte år som president. Av disse var det i virkeligheten bare de i to første årene at han fikk mulighet til å følge sitt eget program. Under Kongressvalget i 2010 forsvant Demokratenes kontroll over Kongressen, og i alle år senere har presidenten måttet sloss mot uvillige Republikanere om selv den minste ting. Det er for eksempel ingen som husker når USA sist vedtok et skikkelig statsbudsjett.

Vi nærmer oss valg i Storbritannia. Her ligger Labour og Conservatives nå side om side, etter årevis med usosial innstrammingspolitikk. Labours tidligere forsprang på meningsmålingene er tilsynelatende borte. En forklaring som mange gir er at velgerne fortsatt ikke har tillit til at Labour kan styre britisk økonomi. I Sverige har Socialdemokraterna om lag 30 prosent oppslutning, noe som betyr at de fortsatt er Sveriges største parti, men som er svært langt unna den oppslutningen partiet har hatt historisk.

Ingen klare svar
Årsakene til at sosialdemokratiske partier generelt ikke har evnet å formulere en offensiv og troverdig politikk i kjølvannet av den globale økonomisk krisen er mange. Noen årsaker er naturligvis knyttet til spesielle nasjonale forhold; men jeg tror det også finnes forklaringer som går på tvers av landegrensene – og som gjenspeiler større trender som sosialdemokratiet (sentrum-venstre) må finne ut av for å kunne komme tilbake som en sterkere politisk kraft.

(1) Det gjenstår å finne gode svar på hvordan den globale økonomiske krisen skal møtes. Mens verden reagerte resolutt for å unngå en ”nedsmelting” av det internasjonale finanssystemet i 2008 og 2009, ble det ikke gjennomført en tilsvarende koordinert politikk for å hindre den bølgen av arbeidsløshet som fulgte i finanskrisens kjølvann. Resultatet er at vi verden over kan observere en finanssektor i full vigør – med bonuser og topplønninger tilbake på ubegripelige nivåer – mens realøkonomien har millioner av arbeidsløse som fortsatt betaler regningen for den risikoen finanssektoren utsatte oss alle for.

Sosialdemokratiet har så langt ikke evnet å finne et troverdig svar på å møte utfordringene knyttet til arbeidsløshet, svake statsfinanser og nullvekst. Isteden er det høyresidens innstrammingspolitikk, og den ”tyske modellen” med eksportledet vekst som har fått råde grunnen. Men alle land kan ikke ha eksportoverskudd overfor hverandre samtidig, og kraftige innstramminger dreper veksten. Resultatet er at verden har brukt lenger tid på å komme ut av dette økonomiske uføret enn noen gang tidligere i historien – og fortsatt er ikke krisen over.

(2) Det gjenstår å finne nye svar på hvordan vi skal få armene rundt problemet med ekstreme økonomiske forskjeller. Til alle tider har det vært sosiale og økonomiske forskjeller, og det har i sosialdemokratiet vært ansett som både rasjonelt og moralsk riktig å hindre at disse forskjellene blir ”for store”. Det finnes ingen fasit på hva som er det riktige ”nivået” på ulikhet i et samfunn. I den sosialistiske tradisjonen har det vært flørtet med naive forstillinger om samfunn med absolutt likhet. Men sosialdemokratiet har mer og mer adoptert synet til John Rawls om at ulikhet kan aksepteres dersom den alt i alt fører til en bedring av vilkårene til de som har det dårligst [1].

Med andre ord: Ulikhet som følger av insentiver for økt verdiskaping (det er lov å lykkes, det er lov å være rik) er fullt ut moralsk forsvarlig så lenge verdiskapingen skattlegges og bidrar til å finansiere en omfordelende velferdsstat. Skattlegging og omfordeling er også svaret på utfordringen med de ekstremt rike, men i en verden der det eneste som virkelig beveger seg fritt over landegrensene er nyheter og kapital, kommer de nasjonale skattesystemene til kort. Skal vi sikre at de ekstremt rike virkelig bidrar til fellesskapet må vi tette internasjonale skattehull, forsterke kampen mot skatteparadiser og vise virkelig vilje til å sikre at ingen unndrar seg forpliktelsene sine.

Dette er ikke viktig av statsfinansielle grunner, statens inntekter står ikke og vipper avhengig av skattene fra de superrike. Men det er viktig av hensyn til demokratiet, og av hensyn til tanken om at et samfunn er et samfunn fordi vi har gjensidige relasjoner, og ansvar og forpliktelser overfor hverandre. Derfor kan vi ikke tillate at en gruppe superrike lager en ”boble” for seg selv, som henter og utnytter store ressurser fra samfunnet og miljøet omkring - uten selv å bidra med noe.

(3) Utfordringen med ekstreme sosiale og økonomiske forskjeller knytter an til et større problem, som er utfordringer for selve demokratiet. Det er allment akseptert at ett av EUs største problemer er nettopp demokratiet – hvordan beslutninger fattes i stor avstand fra de det angår, hvordan en politisk elite har uforholdsmessig stor makt, og hvordan det mangler en felles europeisk identitet som kan gi grunnleggende legitimitet til beslutninger som fattes på europeisk nivå. Debatten om EUs demokratiske krise utløste igjen en serie debatter om demokratiets stilling i en rekke europeiske land, særlig land med store statsfinansielle problemer.

I sin bok fra i fjor [2] skriver Francis Fukuyama om forfallet i det amerikanske politiske systemet, som i dag er under full kontroll av økonomiske særinteresser. Det er vanskelig å tenke seg ny lovgiving til ”det felles beste” fordi sterke økonomiske interesser har så mange muligheter til blokkere prosessen, forsinke framgangen og vanne ut innholdet i de opprinnelige forslagene.

Fukuyamas utsikter for det amerikanske demokratiet er dystre. Og det samme må vi kunne si om utsiktene i vårt naboland Russland. Her har president Putin systematisk bygget om den russiske staten til en røverstat, drevet av korrupte politikere, tjenestemenn og oligarker. Vi har fått en skremmende innsikt i hvordan Russland mer og mer framstår som et politisk pyramidespill, der ingen kan spå hva som vil skje dersom dagens ledelse skulle erstattes.

På toppen av dette kan vi legge Kina, og etterdønningene etter den såkalte ”arabiske våren” i 2011. Uroen og konfliktene i Midt Østen har nådd nivåer ingen kunne forestille seg, med store menneskelige lidelser og enorme strømmer av flyktninger som konsekvens. Og hva er den største mangelvaren i Midt Østen om ikke ekte demokrati, som også omfatter respekt for menneskerettighetene?

Tre store utfordringer 
Disse tre utfordringene framstår som svært viktige for det internasjonale sosialdemokratiet, - og for det vi ellers betrakter som sentrum-venstre delen av politikken:

• Kamp mot arbeidsløsheten
• Reduserte forskjeller, og tiltak mot de ekstremt rike
• Et inkluderende og troverdig demokrati 

Alle disse utfordringene har både en nasjonal og en internasjonal dimensjon. Tiltak og politikk på det nasjonale nivået er åpenbart viktig, ikke minst er det her at arbeidet med å fornye og forsterke demokratiet må begynne. For sosialdemokratiet er dette et spørsmål om eksistens; - demokratiet er det viktigste verktøyet i den sosialdemokratiske politiske verktøykassa. En sterk velferdsstat forutsetter et levende demokrati, hvis den ikke skal stivne i byråkrati og rigide regelverk, og begynne å leve et liv for seg selv. I så fall er veien kort til at legitimiteten forsvinner. Slik er spørsmål om demokrati og sosial trygghet to sider av samme sak.

Men i en globalisert verden er landenes økonomi integrert i hverandre; og særlig er dette tilfellet i en region som EU/EØS. Hva som besluttes i ett land får konsekvenser for naboene. En politikk for vekst og sysselsetting som bygger på en ”ny-merkantilistisk” oppfatning om at ens egen vekst bare kan skje på bekostning av nabolandene er dømt til å mislykkes. I den nesten evigvarende sagaen som kalles ”eurokrisen” ser vi gang på gang at de eneste tilfellene der politiske beslutninger setter seg foran markedskreftene er når landene greier å bli enige seg i mellom.

Det er ikke mulig å ha felles valuta uten samtidig å ha felles ansvar for valutaens utvikling. Usikkerhet omkring dette skaper grunnlag for spekulasjon. Spekulasjon betyr ytterligere økt usikkerhet. Og økt usikkerhet betyr økte lånekostnader for land som har høy gjeld og en økonomi i dårlig forfatning. Motsatt forutsetter redusert usikkerhet at landene opptrer samlet bak en felles politikk.

Europa trenger investeringer og vekst 
Vi kommer aldri tilbake til en situasjon der spørsmålet om full sysselsetting først og fremst var et spørsmål om å bruke nasjonale virkemidler. Vi har for lengst kommet dit at vår egen vekst er avhengig av beslutninger som fattes i andre land; først og fremt andre europeiske land, men mer og mer land verden over. Allerede i dag blir norsk økonomi påvirket av hva som skjer i Kina, i Brasil, i Russland. Slik er situasjonen også for andre land.

Det er selvsagt ikke noe galt i å føre en økonomisk politikk for å styrke vår egen konkurransekraft, slik at norske bedrifter kan hevde seg i konkurransen der det er nødvendig. Men det er galt å legge til grunn at internasjonal konkurranse er et nullsumspill, der svaret er kraftige innstramminger og et ”race to the bottom” for å utkonkurrere naboen. Det er her sosialdemokratiet i Europa så langt ikke har evnet å komme opp med en krisepolitikk som vesentlig annerledes enn en ”mildere” versjon av høyresidens innstramminger. Først i januar i år erkjente EU-kommisjonen at det var behov for å endre ”stabiliseringspakten” slik at det ble åpnet for fleksibilitet til å gjennomføre nye investeringer, investeringer som kan utløse nye arbeidsplasser.

Heldigvis grep gruppen av sosialistiske partier i EU (PES, Party of European Socialists) muligheten til å formulere en langt mer offensiv politikk for sysselsetting og investeringer [3]. I all rettferdighet har PES lenge kritisert innstrammingspolitikken, og søkt å formulere alternativer innenfor rammene av samarbeidet i EU.

Men sannheten er at samarbeidet i EU har sviktet i kampen mot arbeidsløsheten i Europa. På nasjonalt nivå fører de sosialdemokratiske partiene en politikk som bare delvis henger sammen med det som formuleres av PES på EU-nivå. Det er synd fordi en vesentlig forutsetning for at EU-landene skal komme seg ut av krisen er at de har en langt sterkere koordinering av finanspolitikken. En bedre koordinert finanspolitikk er også en forutsetning for å skape stabilitet omkring valutasamarbeidet. 

Økte forskjeller truer samfunnet 
Økonomiske kriser og økt arbeidsløshet skaper i seg selv større forskjeller mellom mennesker. Økte sosiale og økonomiske forskjeller kan føre til at vi blir mer fremmed overfor hverandre, at vi deler færre opplevelser, og at vi i mindre grad føler at vi hører hjemme i det samme samfunnet. Jeg skriver ”kan” fordi ikke alle former for ulikhet er uønskede eller negative. I utgangspunktet kan ”mangfold” være en positiv ting, men det slutter å være positivt når det er et uønsket resultat av arbeidsløshet, økte forskjeller og fattigdom.

Det er slående at debatten om økt ulikhet, og om de ekstremt rike som akkumulerer en stadig større del av formuer og inntekter, nå er global. Den foregår overalt, - selv enkelte republikanske politikere forsøker å gjøre økte forskjeller til ”sin” sak i kampen mot Demokratene og president Obama. Det betyr at selv den amerikanske høyresiden er i ferd med å forstå at de forskjellene som nå viser seg fram som et globalt fenomen utfordrer vanlige menneskers sans for rettferdighet; - enten de bor i Europa, Afrika, Asia eller Nord Amerika.

Men de økte forskjellene handler om mer enn folk som ergrer seg. De er i virkeligheten en trussel både mot økonomisk vekst og mot sosial og politisk stabilitet. En som lenge har vært opptatt av de negative sidene ved store økonomiske forskjeller i samfunnet er Joseph Stiglitz. Sammen med Michael Doyle skrev han i fjor en artikkel der de tok til orde for at det burde tilføyes et ekstra mål til de åtte utviklingsmålene som FN definerte tilbake i 2001 - et mål om å fjerne de store økonomiske ulikhetene [4]:

"By 2030, reduce extreme income inequalities in all countries such that the post-tax income of the top 10 per cent is no more than the post-transfer income of the bottom 40 per cent. By 2020, establish a public commission in every country that will assess and report on the effects of national inequalities."  

Vi trenger en mer presis diskusjon om hva som er et rimelig nivå på de økonomiske forskjellene i samfunnet, selv om det ikke finnes noe fasit-svar og holdningene trolig vil være forskjellige fra land til land. Kampen mot de ekstreme forskjellene vi nå ser er uansett en oppgave som dagens sosialdemokrati må identifisere seg med, og være en aktiv del av. Det må være like viktig å bekjempe de store økonomiske forskjellene i dag som det i sin tid var å fjerne den åpne fattigdommen i bygd og by. 

Demokratiet er nøkkelen 
Igjen ser vi hvordan et sterkt og inkluderende demokrati er den røde tråden i framtidens utfordringer. Demokratiet er både et mål i seg selv, og et nødvendig virkemiddel for å sette politikk ut i livet. Det er et mål i seg selv fordi bare demokratiet gjør det mulig å virkeliggjøre de sosialdemokratiske kjerneverdiene om frihet, likhet og solidaritet. Men demokratiet er også et politisk virkemiddel. Samfunnet styres best av myndige enkeltmennesker som i fellesskap bruker sin kunnskap og fornuft til å formulere politiske mål, og som samarbeider om å sette dem ut i livet.

Disse fellesskapene kan være små og lokale. Men de kan også være store og internasjonale. Det som er avgjørende er at de har legitimitet, at de er troverdige og at de som er delegert politisk makt kan holdes til ansvar når de utøver makten.

Det gjøres dyrekjøpte erfaringer hver dag i andre deler av verden som viser hvor vanskelig det er å etablere et demokrati. Samtidig ser vi hvordan demokratiske prosesser i et land kan settes på et sidespor, mens utviklingen går i stadig mer autoritær retning. Det viser seg at ”sterke menn” ofte er glad i makten og nødig gir den fra seg. Dette ser vi klare tegn på i land som Russland, Tyrkia og Egypt – land der den demokratiske prosessen viste seg mer krevende å gjennomføre enn vi kanskje først hadde håpet.

Men også her hjemme er det utfordringer. Mange føler stor avstand til politiske prosesser. Mange ser det slik at politikere ikke er troverdige. Mange mener at politikere først og fremst er ute etter å tjene sine egne interesser. Mange føler at de sakene som blir diskutert er vanskelige å forholde seg til. I mediene er det god butikk å sette sakene på spissen, og mindre interessant å forklare noe om en sak som kanskje er litt komplisert. Til tross for at nordmenn er godt organisert – nær åtte av ti er medlem av minst en organisasjon i følge Levekårsundersøkelsen 2014 – er det bare 2 prosent av landets befolkning som er aktivt med i et politisk parti [5].

Så kan man si at det er flere måter å være politisk aktiv på; for eksempel å være medlem i en organisasjon som arbeider med spørsmål man er spesielt opptatt av (idrett, kultur, miljø), og det er sant. Statistikken viser at mange i Norge arbeider gjennom organisasjoner med saker de er engasjert i – det finnes et rikt og sterkt organisasjonsliv, noe som er et gode for hele samfunnet.

Nye utfordringer 
Selv om terrorisme er et langt mer betydelig problem i land som Afghanistan, Irak og i resten av Midt Østen enn det er i Europa og USA, reiser kampen mot terrorisme også spørsmål som har konsekvenser for demokratiet her hjemme. Ikke minst setter tiltakene mot terror våre individuelle rettigheter på prøve. Hvor mye overvåking kan vi akseptere som del av denne kampen? Og hvor store inngrep i vårt privatliv?

Debatten om datalagringsdirektivet viste at både politiet og myndighetene (den gang en sosialdemokratisk ledet regjering) var villige til å gå svært langt i å overvåke sin egen befolkning; ja, etter en stund hadde man faktisk glemt den opprinnelige begrunnelsen for direktivet og presenterte tiltakene som nyttige virkemidler i den alminnelige kriminalitetsbekjempelsen. Hvis debatten og standpunktene fra den gang er en indikasjon på noe, så er det all grunn til å ønske en grunnleggende debatt om demokratiets utfordringer velkommen. Et digitalisert samfunn i kamp mot terror er ingen liten demokratisk utfordring, noe også avsløringene til Edward Snowden viste.

Vi bygger landet med lov, og vi etablerer nye rettigheter og velferdsordninger gjennom å vedta lover som innebærer langsiktige forpliktelser for det offentlige. Summen av slike forpliktelser fra i går legger begrensninger på hva vi kan bestemme i dag. Ser vi for eksempel på et gitt statsbudsjett (om lag 1200 milliarder kroner), og trekker fra alle regelstyrte utgifter, utgifter til lønn og pensjoner, utgifter som er knyttet til allerede vedtatte prosjekter og så videre, så står vi typisk tilbake med noen få prosenter som politikerne kan bruke til å ”profilere” budsjettet.

På den ene siden finnes det svært gode forklaringer på at omfanget av regelstyrte utgifter øker. På den andre siden blir det da rent faktisk mindre rom til nye tiltak, og politikerne kan framstå mer som administratorer av et system som ”går av seg selv”. Og hvis systemet ”går av seg selv” – hva skal vi da med politikere og demokrati? Det er nødvendig å ha denne problemstillingen i bakhodet når vi skal arbeide med å styrke demokratiet, gjøre det mer troverdig, og involvere flere mennesker i de politiske prosessene. Ikke minst er det viktig at vi hele tiden har et kritisk og reform-orientert blikk på de ”faste delene” av de offentlige utgiftene. Kan noe forenkles? Kan noe fjernes? Kan ressurser frigjøres ved at vi organiserer og arbeider på andre måter?

Offentlig sektor er mer enn en tjenesteprodusent. Den er også et håndfast uttrykk for våre felles anstrengelser for sette visse kjerneverdier ut i livet. Slik sett står våre offentlige institusjoner for noe; de er ikke ”verdiløse skall” som kan trekkes i den ene eller andre retning. Skal staten og våre offentlige institusjoner fylle rollen som ”identitetsskapende”, og framstå som symboler på hva vi ønsker at Norge skal være og hvilke verdier vi ønsker at samfunnet skal bygge på, må statens institusjoner uttrykke noe mer enn instrumentell nytte.

Dette er en tanke fra Charles Taylor [7] som mener at et liberalt samfunn trenger noe mer enn regler og rettssikkerhet, det trenger også en ”republikansk patriotisme”. Og denne patriotismen

 ”… bunner i samfunnsmedlemmenes identifikasjon med sitt samfunn som et felles, historisk situert foretak. Frihet er bare mulig innenfor en kultur som verdsetter friheter, og som har praksiser som gjør dem mulige. Borgerne må kunne være lojale overfor slike praksiser. Det er vesentlig at slik patriotisme ikke kan forstås på atomistiske premisser.” 

Et velkjent bilde på politikkens oppgave er "å bygge dansegulv slik at mennesker kan danse sine egne liv". Men i møtet med et multietnisk og multireligiøst samfunn er dette bildet kanskje ikke dekkende for den typen identitet og identifikasjon med det større samfunnet som er nødvendig for at alle (eller i det minste et stort flertall) kan føle at de er del av et felles, større prosjekt.

Å revitalisere og styrke demokratiet handler derfor også om å løfte fram det verdimessige grunnlaget for den samfunnsmodellen vi ønsker å realisere: Forhold som individuelle rettigheter, religions- og ytringsfrihet, sosial trygghet og rettferdighet, en omfordelende og skattefinansiert velferdsstat, likestilling mellom kjønnene, fri og uavhengig forskning, en kunnskapsbasert (ikke dogmatisk eller paternalistisk) offentlig politikk – og så videre.

Dette er verdier som i deler av Europa (særlig de Nordvestlige delene) for lengst har sluttet å være et spørsmål om partipolitikk, de er genuine fellesverdier for et flertall av befolkningen. Det er enighet om slike grunnleggende samfunnsverdier som skaper ”republikansk patriotisme” i Taylors forstand. Hans poeng er at et klart flertall i befolkningen må føle en form for lojalitet og forpliktelse mot disse verdiene for at samfunnet skal ha et noen lunde sikkert fundament. Samtidig mener han at samfunnet ikke har noen rett til å tvinge sine verdier på mennesker med en fundamentalt annerledes verdisyn. Et liberalt samfunn er ikke liberalt om det insisterer på at alle samfunnsmedlemmer skal dele felles verdier.

Avslutning
I Norge kan sosialdemokratiet for tiden glede seg over høy oppslutning på meningsmålingene, og denne helgen gjennomførte Arbeiderpartiet et landsmøte som i alle fall fra utsiden så ut som vellykket. Selv om norsk økonomi opplever utfordringer knyttet til redusert aktivitet i petroleumsvirksomheten, er det fortsatt slik at den økonomiske situasjonen i Norge er i en divisjon for seg – sammenlignet med andre europeiske land. Norge er kort og godt ikke typisk.

Likevel er det norske sosialdemokratiet en del av en større politisk bevegelse, som omfatter sosialdemokratiske partier i andre land og sentrum-venstre partier i land der det ikke finnes noen sterk sosialdemokratisk tradisjon. I årene etter ”finanskrisen” i 2007 har denne bevegelsen ikke lykkes spesielt godt med å komme i kontakt med velgerne eller formulere gode politiske svar på de utfordringene som millioner av mennesker opplever i hverdagen.

Her har jeg identifisert tre saksfelt der jeg mener det er viktig at sosialdemokratiet utvikler ny politikk som kan gi mer troverdige svar enn tilfellet er i dag:

• Det er helt nødvendig med en forsterket og koordinert innsats i kampen mot arbeidsløsheten i Europa. Europa trenger ny vekst, næringsutvikling og verdiskaping. Arbeidsløsheten har fått lov til å bite seg fast på altfor høye nivåer – blant ungdom i EU er arbeidsløsheten nå på 21 prosent [8];
• Det er helt nødvendig å vise konkret handling i kampen mot økende sosiale og økonomiske forskjeller. Her er kampen mot arbeidsledighet åpenbart en viktig komponent, men det er nødvendig å sikre at alle bidrar til fellesskapet ut fra de forutsetningene de har - også de superrike;
• Vi må verne om demokratiet, og styrke det. Utviklingen i EU, i USA, i Russland viser at demokratiet kan trues på mange måter, og med mange ulike negative konsekvenser. Demokratiet er sårbart. Vi har ikke råd til å ende opp i en situasjon der vanlige mennesker føler at avstanden til beslutningene er for lang, eller at alt likevel er avgjort på forhånd. Vi har ikke råd til å lage samfunn der store grupper føler at de ikke hører hjemme. 

Jeg er oppmuntret av viljen i gruppen av sosialistpartier i EU, PES, til å føre en langt mer aggressiv politikk mot arbeidsløsheten. Men EU står selv i behov for reformer for å løse sitt demokratiproblem, og avstanden fra PES til de enkelte sosialdemokratiske partiene er dessverre fortsatt stor.

Det er viktig arbeid som må gjøres.

Referanser:
[1] http://plato.stanford.edu/entries/rawls/#JusFaiJusWitLibSoc
[2] Francis Fukuyama: Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Globalization of Democracy, Farrar, Straus and Giroux, 2014
[3] http://www.pes.eu/jobs#middle
[4] http://www.policyinnovations.org/ideas/innovations/data/000256 
[5] https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/orgakt/hvert-3-aar/2014-12-04
[6] http://plato.stanford.edu/entries/weber/#IroCagValFra
[7] Jørgen Fossland og Harald Grimen: Selvforståelse og frihet. Introduksjon til Charles Taylors filosofi, Universitetsforlaget, 2001
[8] http://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php/Unemployment_statistics

Hillary? Thanks, but no thanks.

For min del er jeg en slags beundrer av Hillary

Hillary R. Clinton, foto: Wikipedia

Rodham Clinton, og jeg er overhodet ikke tvil om at hun har de kvalifikasjonene som skal til for bli en god president.

Hun har en solid utdanning (Yale Law School), hun har tonnevis med erfaring – langt forbi årene som ”førstedame” i Det hvite hus. Gjennom årene har hun bygget et fantastisk nettverk, både i Kongressen og i de etatene hun har hatt ansvar for, men også i forhold til velgere og interessegrupper på ”grunnplanet” i amerikansk politikk.

Karrieren hennes har hatt sine svinger og kurver, men hun har holdt fast ved mange av de tingene som gjorde at paret Bill og Hillary Clinton på sitt beste var nærmest uangripelige. Sjelden har uttrykket ”hjemmeværende hustru” vært mindre dekkende enn i tilfellet Hillary Clinton. Hennes ønske om innflytelse og posisjoner har ikke stått tilbake for ektemannens.

Hennes enestående evne til å bidra til å rette opp mannens feil når det gjelder utenomekteskapelige sidesprang vekker beundring langt inn i lauget av amerikanske forfattere av politisk thrillere. Også her er hun enestående, og ufattelig presis når det gjelder å holde fokus på hva de ulike sakene handler om. Det er ikke lite Hillary Clinton har evnet å håndtere gjennom årene.

Jeg er en beundrer også av Bill Clinton, men ved mer enn en anledning er det nettopp Hillarys enestående talent for timing og presisjon som har reddet ham ut av knipen. Akkurat da en hel verden trodde at ”nok var nok” står hun der, smilende og hånd i hånd med sin ektemann – og forsikrer at de har opplevd verre ting før. Hvilket trolig også er helt sant. Hillary har gjort mye for sin Bill, men kan tjenesten gjengjeldes? Det skal godt gjøres.

Men at Hillary Clinton allerede er Demokratenes mest dominerende - egentlig fullstendig dominerende - presidentkandidat vitner om enorm politisk stagnasjon i det Demokratiske partiet under President Obamas siste presidentperiode. Mye av dette er Obamas feil, som ikke har hatt tanke for etterveksten. Og bildet blir ikke bedre av at republikanerne nok en gang henvender seg til Bush-familien for å finne nødvendig talent for den republikanske siden; - talent som vel og merke kan vinne et presidentvalg. At to familier er de eneste som er i stand til å forsyne USA med presidentkandidater er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det er også bekymringsfullt. Derfor hadde jeg aller helst sett andre navn på listen.

Jeg leste nylig en sikkerhetsvurdering av USA der en av observasjonene var at USAs militære dominans i dagens verden bare kan sammenlignes med Romerrikets militære overlegenhet under Marcus Aurelius (161-180 e.Kr.). Med republikanernes dominans både i Senatet og i Representantenes Hus er det en selvstendig oppgave å sikre at ikke også presidentkontoret havner på republikanske hender.

Hillary Clinton er en sterk kandidat, misforstå meg rett. Men jeg er redd hun kan være for splittende for velgere flest og at svært mye av hennes valgkamp vil måtte handle om kontroversielle ting fra hennes egen bakgrunn, som at det nylig ble avslørt at hun hadde en ”egen” epost-maskin i tiden som utenriksminister (noe som ikke bare var helt uryddig, men trolig også lovstridig), måten hun håndterte sikkerhetssituasjonen ved den amerikanske diplomatiske basen i Benghazi (Libya) på i 2012, der fire amerikanske statsborgere ble drept. At hun som USAs utenriksminister samtidig har ivaretatt interessene til Clinton-familiens egen stiftelse er heller ikke spesielt ryddig. Man undres om noen av USAs utenrikspolitiske relasjoner er knyttet til den rollen Clinton-stiftelsen spiller i det enkelte land. En ubehagelig tanke.

Hendelsene i Libya har Clinton gjort grundig rede for gjennom kongresshøringer og i en bok som kom ut i 2014. Men når sant skal sies så finnes det allerede en hel, liten bokindustri som har Hillary Clinton som felles interessefelt. Slik kan det gå hvis man føler at loven først og fremst er noe som gjelder for andre. Og det er en følelse som ikke sjelden blir formidlet fra Clinton-leiren. Likevel regnes hun uten tvil som Demokratenes beste kort foran presidentvalget, og hvis det skulle gjøres seriøse anstrengelser for å finne noen andre er tiden meget kort.

Ikke at andre ikke finnes, men de må regne med å bruke mye tid, svært mye tid, på håndhilsning og på å samle inn penger. For Clinton er mye av dette arbeidet allerede gjort. Hun er for lengst klar til å skinne i blitzregnet og hamre inn sine politiske budskap. Det skal godt gjøres å stille mot henne i demokratenes primærvalg; da bør du helst ha tilgang til en ”seddelpresse” på en ukjent adresse. President Obama greide selv å samle inn like mye penger som Hillary Clinton tilbake i 2007, - til manges store overraskelse.

Han startet 2008 med å vinne det viktige valget i Iowa. Deretter vant Clinton i New Hampshire. Men så kom Obama tilbake i South Carolina. Kandidaten Edwards var på dette tidspunktet blitt grossist i tredjeplasser, og innså at nominasjonen var tapt. Han trakk seg i januar 2008, og på dette tidspunktet hadde flere andre demokratiske håpefulle (bl.a. dagens visepresident Joe Biden) også sagt takk for seg.

Men kampen mellom Obama og Clinton skulle enda foregå i flere måneder. Enhver som ønsker å plukke opp denne hansken vil møte en formidabel motstander. Likevel er det viktig at noen gjør det. Det er viktig at det finnes troverdige kandidater som verken kommer fra sfæren til familien Clinton eller Bush. Vi har nå hatt president George H. W. Bush (1989-1993) og sønnen president George W. Bush (2001-2009). Foran valget har lillebror John Ellis (”Jeb”) Bush sagt at han vil ”undersøke mulighetene” for å stille som presidentkandidat. Det er mange som tar kandidaturet hans svært alvorlig, og som også gir ham en viss sjanse til å vinne presidentvalget. I så fall har far og to sønner lykkes med å komme til det høyeste embetet som noen kan velges til.

På motsatt side har vi president Bill Clinton (1993-2001). Hans kone Hillary har allerede vært senator (for New York) i perioden 2001-2009; og hun har vært utenriksminister for president Obama i perioden 2009-2013. Hvis hun – som mye kan tyde på – ender opp som valgt president i USA vil en rekke ”rekorder” bli blåst over ende, samtidig som etableringen av politiske dynastier i USA vil ha utviklet seg enda ett skritt videre fra situasjonen med Kennedy-klanen som en type ”reserve-kongelige” i den amerikanske offentligheten.

I så fall er det mange ting vi må sette oss ned og forstå bedre; forholdet mellom penger og politikk, hvordan rekrutteringen til politiske verv faktisk foregår, og om det finnes flere ”glasstak” i den amerikanske modellen for sosial mobilitet som er mer kraftfulle og aggressive enn vi noen gang har trodd. Man trenger ikke mene at verken Hillary Clinton eller Jeb Bush er dårlige presidentkandidater for å mene at det er problematisk når landets øverste politiske makt samler seg i såpass små miljøer.

Hvordan en familiedrevet supermakt i det 21. århundret vil arte seg er jeg sannelig ikke sikker på. Jeg hadde helst sett at vi skulle slippe unna, men det ser dessverre ut til at dynastier har kommet på moten igjen. Det sitter nok en del kinesere rundt omkring i verden og spør seg hva dette skal bety.

Tea Party i FrP

Fra www.nrk.no: Samarbeid er krevende

Nestleder Per Sandberg i FrP sitter ikke der han sitter uten gode grunner. Han er valgt inn på Stortinget, han sitter i partiledelsen i ett av de to regjeringspartiene, men han sitter ikke i Regjeringen. Det er en hovedoppgave for Per Sandberg å “ivareta partiets identitet” fra den posisjonen han har som frittalende stortingsrepresentant.

Dette er et helt bevisst valg fra Sandbergs og partiets side, og slett ikke begrunnet ut fra at Sandberg er av dårlig statsrådkvalitet. Tvert i mot, den rollen som Sandberg fyller - der han fra Stortinget kan dekke hele feltet av politiske saker uten å umiddelbart ansvarliggjøre Regjeringen - kan bare sammenlignes med den krevende jobben Siv Jensen har som partileder og finansminister.

Sandberg er viktigere enn en statsråd. Å gjøre ham til statsråd ville være det samme som å avgrense hans politiske rekkevidde. Men den rekkevidden trenger FrP i sine første år som regjeringsparti. Vi ser klart på meningsmålingene at velgerne ikke er like fornøyde med regjeringsprosjektet som partiet selv. Da trengs Per Sandberg.

Hans rolle er å minne velgerne om at FrP fortsatt er FrP, selv om noen få på toppen har begynt å kjøre i svarte regjeringsbiler og oppfører seg merkelig “ansvarlige”. I alle sine år uten regjeringsansvar - og det er tross alt det store flertallet av år der partiet har eksistert - har det politiske mantraet til FrP vært at politikk egentlig er veldig enkelt, hvis bare “skikkelige folk med sunn fornuft” fikk lov til å bestemme. Folk som Per Sandberg, for eksempel.

Hvis slike folk fikk lov til å bestemme ville vi ikke hatt problemer i eldreomsorgen eller helsevesenet. Det ville ikke vært mangel på “politikraft” (en helt ny kategori energi som vitenskapen enda ikke har greid å gjøre rede for). Vi ville ikke hatt alle utfordringene knyttet til innvandring og integrering. Vi ville ikke hatt dårlige veier og høye alkoholavgifter. Og Mulla Krekar ville vært ute av landet for lenge siden.

Vel, nå sitter partiet i regjering, men det som var enkelt før har plutselig blitt mye mer komplisert nå. Partiet som skulle rydde opp både her og der har begynt å snakke en politisk dialekt som er mistenkelig lik den andre, og mer "ubrukelige", partier snakker.

Det første “egentlige” statsbudsjettet som er utformet med en finansminister fra FrP var verken fugl eller fisk, og det ble heller ikke spesielt godt mottatt av velgerne. Derfor trengs Per Sandberg. Hans rolle er å forsikre om at alt er enkelt likevel, men fordi partiet trenger støtte fra andre ("ubrukelige") partier for å få flertall, blir fornuften svekket og de enkle løsningene blir plutselig kompliserte. Slik er Sandbergs bidrag til kritikken av den sunne fornuft: Sunn fornuft + ufornuft = fortsatt ufornuft. Det sier seg selv at det er kompromissene, avvikene fra den rene FrP-politikken som er problemet.

FrP har lenge hatt som ambisjon å bli et regjeringsparti. Men de har samtidig en ambisjon om å være et stort parti. Gjennom flere år har partiledelsen kunnet observere hva som skjedde med SV og Sp i koalisjon med Ap; og de er fast bestemt på å hindre en tilsvarende utvikling i kompaniskap med storesøster i Høyre. Da kan ikke partiet framstå som et eneste stort kompromiss mellom ubegeistrede partnere - som bruker store ressurser på å beskytte seg mot hverandre.

Her ligger en politisk funksjon som venter på å bli iverksatt. Denne funksjonen heter Per Sandberg, og oppgaven hans er å møte ethvert argument med et svar i kategorien “dette hadde vært veldig enkelt hvis bare FrP slapp å ta hensyn til V og KrF”. At denne funksjonen opererer på en mest mulig synlig måte er en viktig del av FrPs strategi for å mestre bytteforholdet mellom regjeringsparti og stort parti. Svært mange i FrP kan levende huske hvordan det var å være et stort parti; de husker det som en fin opplevelse, og vil gjerne tilbake til den tiden.

Per Sandberg er den største politiske plakaten i FrP, bare forbigått av partilederen. Han trekker til seg oppmerksomhet ved å framføre hårreisende argumenter som garantert sikrer oppmerksomhet i mediene, og som garantert provoserer KrF og V. Tanken er at dette skal ha to effekter: Først skal så mange velgere som mulig “kjenne igjen” gode, gamle FrP og tenke mindre på den lille gruppen som kjører omkring i svarte regjeringsbiler og som har begynt å snakke så rart. Deretter skal den “ansvarlige” partilederen Siv Jensen ta ansvar, og offentlig be Sandberg om å roe seg litt ned slik at partiet kan fortsette å høste  frukter fra samarbeidet i Regjeringen.

Dette “good cop, bad cop” opplegget er nå iverksatt med full styrke. Per Sandberg sier ja til gjenvalg - og dermed kan de som er opptatt av “sjela” til FrP ta det litt mer med ro, - han blir ikke borte med det første. I tillegg skal Sandberg utstyres med noen ekstra ressurser fra sin posisjon på Stortinget; mer administrativ og politisk kapasitet som skal sette ham i stand til å ha maksimal rekkevidde i tiden fram mot kommunevalget. Strategene i FrP har for lengst erkjent at regjeringssamarbeid er noe velgerne under gitte vilkår kan støtte, men at den grunnleggende oppslutningen ligger hos alle dem som liker "det gode, gamle partiet" bedre enn regjeringspartiet.

Det er en krevende og risikofylt strategi FrP har valgt seg. Det kan gå riktig galt, fordi Sandberg blir så ivrig i tjenesten at han avdekker noen av de dype avgrunnene som eksisterer mellom FrP og partnerne i visse spørsmål. Miljø og integrering er to slike saksfelt; - med sine groteskt urimelige påstander om KrFs “ansvar” for terrorhandlinger og grove karakteristikker av norske minoriteter, kan det se ut som Sandberg var farlig nær å selvantenne det borgerlige samarbeidet for en stund.

Så må alle vente på neste runde med meningsmålinger og se om strategien virker. Samarbeid på borgerlig side er viktig, men FrP har sitt eget Tea Party som også må tilfredsstilles. Og lederen for det partiet heter Per Sandberg.

Ukraina - ut av Russlands skygge

Fra Aftenposten, foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter

Det er viktig at vi diskuterer de pågående hendelsene i Ukraina, i Russland og hva som skal være Norges holdning til det som skjer. Tidligere ambassadør Mette Kongshem gir sitt bidrag i Aftenposten den 14. februar.

Her minner hun oss om at fram til i dag har det vært nokså bred enighet om Norges politikk overfor Russland; som stor og viktig nabo på den ene siden og som politisk og militær stormakt på den andre.

Ambassadør Kongshem utfordrer oss til å forsøke å se verden fra Russlands synsvinkel. Vi vil da kunne se at det gjennom århundrene ikke bare har vært varme vinder som har kommet fra Vest, men også invasjonshærer og aggresjon.

Dette bør få oss til å erkjenne at Russland har en interessesfære som landet er avhengig av for å føle trygghet, og i denne sfæren inngår Ukraina. Ambassadøren spør:

"Hvorfor er det så vanskelig å forstå at Russland har samme strategiske interesser i sitt nærområde som en annen stormakt, USA? Hvorfor hadde vi så vanskelig for å forstå de mange signaler fra Moskva om at EU og NATO var i ferd med å trå dem for nær med sine invitasjoner om medlemskap til Georgia og Ukraina?" 

Hun mener åpenbart at Norges nåværende politikk overfor Russland er både smålig og historieløs, og peker på at vi ikke har vist den nødvendige takknemligheten overfor Russland i forbindelse med markeringen av frigjøringen av Finnmark under andre verdenskrig.

Men ambassadør Kongshem blander kortene; både de historiske og de politiske. Vi kan ikke bygge vår utenrikspolitikk på en forutsetning om at Sovjetunionen fortsatt eksisterer og at Ukraina ikke er en selvstendig nasjon.

Det har gått invasjonshærer både i østlig og vestlig retning gjennom historien, og sist jeg sjekket var det faktisk Sovjetunionen som etter andre verdenskrig underla seg store områder i Sentral-Europa, og i virkeligheten gjorde en rekke land om til vasallstater som var styrt direkte fra Kreml. Men hendelsene i 1989 og 1990 gjorde at Sovjetunionens sammenbrudd kom stadig nærmere.

For å huske litt tilbake: Den 8. desember 1991 gikk presidentene i Ukraina, Hviterussland og Russland (Boris Jeltsin) sammen om å erklære at Sovjetunionen var oppløst og erstattet av Samveldet av Uavhengige Stater. Den 21. desember 1991 undertegnet samtlige sovjetrepublikker (unntatt Georgia) den såkalte Alma-Ata protokollen som bekreftet at Sovjetunionen ikke lenger eksisterte. Michael Gorbatsjov gikk av som president for Sovjetunionen den 25. desember 1991, og erklærte samtidig at dette embetet ikke lenger eksisterte.

Om kvelden første juledag 1991 ble det sovjetiske flagget senket ved Kreml for siste gang i historien, og det russiske flagget (trikoloren) ble heist i stedet. Vi som så TV-bildene glemmer dem aldri.

Med Sovjetunionens fall ble det mulig å rette opp den ekspansjonen vestover som hadde skjedd i forbindelse med andre verdenskrig. Land som Ukraina, Hviterussland, Bulgaria, Romania, Estland, Litauen, Latvia, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Polen var nå frie og selvstendige til å velge den politiske kursen de selv mente var den beste for sine egne land. Som vi vet i dag gikk utviklingen mot å bli en demokratisk og selvstendig nasjon slett ikke på samme måte i hvert av disse landene. I enkelte land ble demokratiet nokså raskt etablert og stabilisert, i andre land fikk vi konflikter, borgerkriger, ustabile regimer og langt fra noe stabilt demokrati.

Noen land ble mer plaget av korrupsjon enn andre. I Russland har pendelen svingt fra de "løsslupne" 1990-årene under Jeltsin til dagens korrupte og autokratiske styre under Putin. I Ukraina har det alltid eksistert en "øst-vest" dimensjon både i geografien som i politikken, og av de presidentene som har hatt makten siden 1991 (Leonid Kravtsjuk, Leonid Kutsjma, Viktor Jusjenko (etter den "oransje" revolusjonen) og Viktor Janukovytsj) er nåværende Petro Porosjenko den som har et klarest mandat for å bringe landet nærmere EU og Vesten.

Det var jo nettopp skuffelsen over at tidligere president Janukovytsj ikke ville undertegne en ny samarbeidsavtale med EU som var en av de viktigste årsakene til de omfattende - og voldelige - protestene som startet på Maidan-plassen i november 2013, og som endte med at presidenten til slutt måtte flykte fra landet og deretter ble avsatt av parlamentet i 2014.

Ambassadør Kongshem har helt rett i at det finnes spesielt sterke historiske bånd mellom Ukraina og Russland. Den "første utgaven" av den russiske nasjon hadde Kiev som sitt hovedsete, før den mongolske invasjonen i 1240 ødela byen, og innledet et om lag 250 års mongolsk styre over russerne. I moderne tid var Ukraina en integrert del av det russiske imperiet, og Ukraina var også en av de første republikkene som var med på å stifte Sovjetunionen. Så forbindelsene er unike og langvarige. 

Ja, langt ut på 2000-tallet ble det tatt for gitt at den politiske ledelsen i Ukraina alltid ville være spesielt lydhør overfor Russlands behov og Russlands synspunkter, og at Vesten ville akseptere at Ukraina på denne måten var underlagt russiske interesser. Men i virkeligheten har denne "modellen" brutt sammen for lengst. Det interessante spørsmålet er jo hva Ukraina ønsker selv, og ikke hva slags historisk krav Kreml måtte mene at de har på landet.

Ambassadør Kongshem synes å henge fast i ideen om at Ukraina ikke "egentlig" er selvstendig, og ikke fullt ut kan tre ut av Russlands skygge. Men det er ikke slik vi behandler selvstendige stater i Europa i 2015. Det er minst to parter som må til for å tolke det "spesielle" forholdet mellom Russland og Ukraina, og Ukraina er en av dem.

Jeg mener altså at ambassadøren blander kortene på en farlig måte. For hvis vi aksepterer denne måten å tenke på - at historiske relasjoner legger legitime føringer på dagens politikk - dukker det jo opp en hel rekke med "spesielle" relasjoner som ikke minst involverer stormakter og deres naboland, og som kan lede til usunne ambisjoner. Vi bør derfor legge denne tenkemåten bak oss, og heller akseptere at det er de menneskene som lever i dag - representert ved deres lovlig valgte ledelse - som avgjør hvilken retning et land skal ta.

En annen side ved dagens konflikt som ambassadør Kongshem synes å overse er utviklingen i selve Russland under Putins tredje periode som president. Jeg mener det er grunnlag for å hevde at dagens Russland - og dagens utgave av Vladimir Putin - er noe helt annet enn hva vi hadde for ti år siden.

Fram til det store fallet i oljeprisen høsten 2014, og de raskt økende problemene i russisk økonomi, snakker vi om en unik periode med vekst, store inntekter og forbedring av levekårene for svært mange mennesker i Russland. Men i den samme perioden har omfanget av korrupsjon økt, makten er mer konsentrert enn noen gang siden Sovjetunionens sammenbrudd, omfanget av tilfeldig maktutøvelse har tiltatt, den sivile og frivillige sektoren er underlagt streng regulering, og Putin har ved flere anledninger blitt avslørt som en løgnaktig og upålitelig leder.

Internt i Russland er det bygget opp et nasjonalistisk hysteri, der hovedbudskapet er at Russland er utsatt for en omfattende konspirasjon fra Vesten. Jeg vil gi ambassadør Kongshem rett i at Vesten (Nato og EU) ikke alltid har opptrådt klokt og tillitsskapende i forhold til Russland. Jeg understreker alltid dette poenget, fordi det er viktig. Vesten kan bli klokere i sin dialog med Russland, det er det ingen tvil om.

Men selv med dette forbeholdet er det ingenting som kan rettferdiggjøre Russlands dobbeltspill og måten tusenvis av helt uskyldige mennesker nå rammes av den stadig økende russiske støtten til opprørssoldatene inne i Ukraina. Vi må ikke glemme at dette er opprørere som ikke har befolkningens støtte. Dette er bruk av vold - på en måte som først og fremst rammer totalt uskyldige mennesker - for å presse igjennom en politikk det ikke finnes støtte for. Dette er kamphandlinger som først og fremst er ment å skulle destabilisere Ukrainas valgte ledelse.

Russlands atferd i Ukraina kan bare karakteriseres med ett ord, nemlig uakseptabelt. Og det er litt forbausende at en norsk ambassadør synes å mene at det er Norge som nå legger opp til at forholdet mellom våre to land blir mer anstrengt. Slik jeg ser det, ligger det ansvaret helt tydelig et annet sted, nemlig hos en russisk president som mer og mer demonstrerer at han ikke kan vurderes som en pålitelig partner.

Nylig ble Minsk II avtalen forhandlet fram mellom Russland, Ukraina, Frankrike og Tyskland. Denne avtalen er i virkeligheten det eneste som nå står i veien for at vestlige land - USA i første rekke - starter med å supplere nye våpen og annet materiell til Ukraina på samme måte som Russland har støttet opprørerne hele tiden. En slik utvikling vil åpenbart føre til at konflikten øker, og er derfor noe alle parter må forsøke å unngå.

Hos Chatham House skriver direktør Robin Niblett at Minsk II er et siste forsøk fra Angela Merkel på å få Putin til å erkjenne realitetene; - at han denne gangen faktisk har gått over en strek på en måte som er uakseptabel, og at han derfor har en sterk egeninteresse i å finne en vei tilbake. For akkurat på samme måte som modellen fra den kalde krigen ikke lenger gjelder er det helt essensielt at Vesten viser vilje til å forsvare noen felles verdier som har skapt et samhold som har eksistert i flere generasjoner. Vesten (EU og Nato) har ingen ting å gå på når det kommer til Ukrainas selvstendighet; det er her Putin har regnet så fryktelig feil. Russland kan bare få innrømmelser fra Ukraina hvis Ukraina selv vil, og ser seg tjent med det.

Niblett er opptatt av at Vesten nå er svært tydelige på hvordan Minsk II skal forstås. Ethvert angrep utenfor den linjen der det er avtalt våpenhvile fra i dag av er å betrakte som et brudd på avtalen. For det andre må ingen av de sanksjonene som er innført mot Russland vil bli opphevet før Minsk II er 100 prosent gjennomført, inkludert en fri og ubegrenset adgang for personell fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) i konfliktområdene og adgang for militære styrker fra Ukraina til å sikre sine egne grenser mot Russland.

I mellomtiden er det viktig at støtten til Ukraina fortsetter på andre måter, økonomisk og humanitært. Putin og Russland har utløst en humanitær krise i Europa som ikke kan få noen annen løsning enn at Russland endrer kurs og trekker seg tilbake. Slik sett er konflikten trolig den største feilberegningen Putin har gjort i hele sin karriere.

Nå sitter vi på en skjør avtale, i et ustabilt område der praktisk talt ingen ting skal til for å utløse nye krigshandlinger. Hva da? I følge Niblett er tiden da kommet for å demonstrere i praksis hvordan Putin feilberegnet situasjonen og skaffet seg sitt livs største krise, selv om det vil koste dyrt:

"Should the conflict resume, military assistance by the West may not be any more effective than economic sanctions at changing Russian policy in the near term. It may indeed escalate the conflict. But both policies are principally about imposing costs on Russia for its actions and accepting costs on North America, Europe and their close allies. It is essential that they demonstrate to Putin their willingness to take the risks involved in defending the values upon which their prosperity and security have been built these past 70 years. " 

Putin har regnet med at Vestens interesse for Ukraina gradvis ville avta, og at den gamle tanken om at Ukraina "egentlig" ikke er uavhengig fra Russland ville slå rot på ny. Men tanken er feil og tiden er ny. Det er dette Putin sliter med å innse, og grunnen til at han gjør alvorlige feil.

Jeg føler meg trygg på at ambassadør Kongshem tar avstand fra Russlands aksjoner i Ukraina, like sterkt som meg. Hun er sikkert også helt enig i at Norge stiller seg bak den politikken som EU og Nato har formulert; - og at det er viktig at Vesten står samlet i møtet med et aggressivt Russland.

Russland skal fortsatt være vår nabo i øst og det er hensiktsløst å iverksette særnorske tiltak som ødelegger forholdet mellom våre to land. I den grad dette skjer er jeg enig med ambassadør Kongshem i at det bør opphøre. Men samtidig må vi ikke miste selve hovedsaken av syne; og den er at Russland har opptrådt og fortsatt opptrer fullstendig uakseptabelt i forhold til Ukraina.

Norsk politikk må være å stå fast sammen med våre allierte i denne konflikten, samtidig som vi støtter den lovlig valgte ledelsen i Ukraina. Det er Ukraina, og bare Ukraina selv, som kan avgjøre hvilken utenrikspolitisk orientering landet skal ha.

Russland fra vondt til verre i 2015

Dyster utsikt: Problemene fra 2014 blir verre i 2015

Jeg frykter at 2014 var det året da verden ”mistet” Russland i en serie av hendelser preget av militært og politisk overmot.

Nå står den russiske ledelsen tilbake med svekket troverdighet, de økonomiske problemene er i ferd med å tårne seg opp, og det er åpenbart for alle at Russland dekker over sitt "engasjement" i de østlige delene av Ukraina med en serie av løgner.

Tusenvis av sivile er allerede drept i denne konflikten; - og vi er fortsatt like langt unna å få vite den fulle sannheten om hva som skjedde da MH17 fra Malaysia Airlines ble skutt ned over Ukraina på sin vei til Kuala Lumpur.

Den russiske ledelsens forsøk på å bortforklare sitt medansvar for hendelsen savner enhver troverdighet.

Russland deler plass med Kamerun, Iran, Kirgisistan, Libanon og

Nigeria når det gjelder korrupsjon. Kilde: Transparency International

At Russland er så åpenbart svekket og avkledd er farlig for Europa; ja, for hele verden. Det verden trenger er et Russland med noen lunde orden i sysakene, ikke et land som er så sterkt preget av korrupsjon og lovløshet som tilfellet er nå. I rangeringen til Transparency International for 2014 kom Russland på plass nummer 136, av totalt 174 (Nord-Korea er nederst på listen), - bak land som Madagaskar, Aserbajdsjan, Pakistan og Hviterussland. Russland har inntektsforskjeller som er blant de høyeste i verden.

Kombinasjonen av en stadig mer autoritær ledelse og en korrupt økonomi gir skremmende utsikter; Russland har tross alt fast plass i Sikkerhetsrådet i FN, og disponerer verdens tredje største militærbudsjett etter USA og Kina. Ikke minst er det urovekkende at det knapt nok finnes en politisk opposisjon i landet, og at dagens ledelse nyter en enormt høy oppslutning nærmest uten at det finnes alternative stemmer.

Dessverre har et begrep som "demokrati" blitt noe av et skjellsord i russisk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd - i de katastrofale 1990-årene - kollapset det meste av samfunnets institusjoner og sendte millioner av mennesker ut i usikkerhet og fattigdom. Offentlig ansatte fikk ikke lenger lønn, pensjoner ble ikke utbetalt, stadig flere virksomheter ble nedlagt. Nyliberale rådgivere fra Vesten ville transformere Russland til en åpen markedsøkonomi så raskt som mulig, samtidig som nasjonale oligarker forsynte seg grådig av landets felles ressurser.

Det Putin arvet nyttårsaften 1999 var derfor kaos. Og han hadde grunn til å vurdere Vesten, og særlig vestlige selskaper innen finans, energi og annen industri, med en viss skepsis. Det amerikanske forslaget i 2002 om å utplassere nye raketter som anti-terror ”våpenskjold” i Polen var heller ikke egnet til å skape ny tillitt. Slik ble et tiår som kunne vært brukt til å bygge nye og mer fornuftige relasjoner mellom Russland og Vesten kastet bort, med ett hederlig unntak: Norge greide i 2010 å få i stand en avtale som løste gjenstående grensespørsmål med Russland i Barentshavet.

Dette bør nevnes fordi det er en del av den historien som har tatt oss dit vi er i dag. Det er slett ikke bare Russland som har bidratt til å forsure forholdet til Vesten, for også på vestlig side har det vært utøvd mye arroganse.

Putin brukte mye av sine to første perioder som president til å gjenvinne statlig kontroll over strategisk viktige ressurser som hadde gått tapt under tiåret med "liberalisering" under Jeltsin. Han lot utenlandske selskaper fortsatt få investere i russisk næringsliv, men på helt andre og bedre betingelser for den russiske stat.

Tiden med Putin som leder sammenfaller med en sterk vekst i

Russlands oljeproduksjon

Ved hjelp av utenlandske investeringer og ny teknologi opplevde den viktige oljeindustrien sterk vekst, slik at den i 2014 var kommet tilbake på nivåer den ikke hadde vært siden midten av 1970-tallet i Sovjetperioden. Vekst i produksjonen, høye oljepriser og kontrakter med utenlandske selskaper som sikret at en vesentlig større andel av fortjenesten gikk til Russland bidro til å snu statsfinansene fra underskudd til overskudd. Fram til nokså nylig har Putins lederskap derfor vært knyttet til vekst og økonomisk framgang. År for år har befolkningen fått det langt bedre enn under de kaotiske Jeltsin-årene med halsbrekkende privatisering.

Putin har brukt store ressurser på å gjenoppbygge Russlands militære kapasitet. Hans form for "styrt demokrati" utøves med et sterkt nasjonalistisk sinnelag. Den politiske retorikken handler mye om Russlands storhet og om landets naturlige rolle som en av verdens fremste stormakter. Den militære oppbyggingen skjer derfor parallelt med at forholdet til omverdenen blir stadig mer kjølig. Men en ting er å ha et kjølig og avventende forhold til sine omgivelser, noe som kanskje er som forventet gitt den umiddelbare forhistorien. Noe helt annet er den retorikken og politiske tilnærmingen som Putin har stått for de aller siste årene, og særlig etter at han kom tilbake som president (statsminister Dmitrij Medvedev hadde et mellomspill i denne rollen i årene 2008-2012).

Under den ”nye” Putin har Russland mer og mer valgt konfrontasjon og isolasjon. I den offisielle retorikken skapes et inntrykk av at landet er omringet av truende fiender, fra Vladivostok til St. Petersburg. Deler av Russlands enorme grenser mot omverdenen er preget av manglende stabilitet; - det er grensetvister i Asia, flere kilder til uro i Kaukasus og den pågående konflikten i Ukraina. Legger man disse ved siden av hverandre kan man skape inntrykk av at Russland er "omringet"; - og det er akkurat det inntrykket Putin ønsker å skape.

Ytre fiender kan tjene som lynavledere for kritiske problemer på hjemmebane. Korrupsjon er trolig Russlands største økonomiske problem. Men Russland har også en økonomi som er overmoden for reformer; disse reformene er hele tiden utsatt og derfor er landet nå svært sårbart for utviklingen i prisen på enkelte råvarer, i første rekke olje. Men sanksjonene mot Russland har også stor betydning; mange russiske bedrifter er nå uten tilgang til vestlige kapitalmarkeder for å få finansiert nye prosjekter. Det vil ramme veksten litt framover i tid. Med lave oljepriser, vestlige sanksjoner, en svak valuta, negativ vekst og økende kapitalflukt er utsiktene for Russlands økonomi snudd ganske kraftig. Den jevne vekstkurven fra midten av 1990-tallet - hittil bare avbrutt av den akutte finanskrisen i 2008 - er nå i ferd med å endre retning: Nedover.

Med vestlige sanksjoner som spesifikt retter seg inn mot Russlands desidert viktigste vekstmotor, oljeindustrien, er det vanskelig å se for seg noen annen retning. Det skapte stor uro i russisk næringsliv da industrilederen og milliardæren Vladimir Jevtusjenkov ble satt i husarrest sist høst. Han ble satt fri igjen rett før jul, men tankene gikk likevel i retning av skjebnen til Mikhail Khodorkovskij, eieren av det tidligere oljeselskapet Yukos som måtte tilbringe et tiår i fengsel på grunn av det de fleste regner som en strid med Putin (Khodorkovskij hadde politiske ambisjoner og var i opposisjon til Putin).

Jevtusjenkov hadde for sin del ingen politiske ambisjoner, men var tvert i mot regnet som en nær og lojal alliert med Putin. Hvis en slik person kan få rettsvesenet på nakken - og russiske myndigheter er svært kreative når det gjelder å finne ankepunkter mot personer de av en eller annen grunn skulle ønske å svekke - vil i virkeligheten ingen være trygge, - heller ikke i den absolutt øverste delen av Russlands elite. Aksjonen har derfor blitt tolket som et sterkt signal om "orden i rekkene" til Russlands priviligerte ledelse.

I politikken kan ting endre seg raskt. Vi skal bare noen måneder tilbake for å finne den oppfatningen at Vladimir Putin var en politisk ringrev som egenhendig hadde snurret Vesten rundt lillefingeren, som hadde sikret seg Krimhalvøya praktisk talt uten motstand og som hadde sørget for at Russland ville være i sentrum av enhver løsning på de mange globale problemene i verden; - krigen i Syria, atomforhandlingene med Iran eller å få startet opp igjen den økonomiske veksten etter finanskrisen som startet i USA og Europa.

Russland viste handlekraft og lykkes der USA og Vesten fomlet. Russland hadde funnet en unik utviklingsmodell som var de liberale demokratiene overlegen; det ble snakket om ”styrt demokrati” (managed democracy) som et strategisk overlegent system – og Putin ble hyllet for sitt strategiske overblikk og sin evne til å ”se” minst tre trekk inn i framtiden. Gjennom nye avtaler om salg av gass til Kina kunne det se ut som Putin hadde utmanøvrert USA også i Asia, gjennom å re-etablere et forhold til Kina som hadde vært dårlig helt siden dagene med Mao som leder.

Og mens president Obama må slite med et dysfunksjonelt politisk system i Washington kan president Putin gjøre akkurat hva han vil, uten å spørre noen om råd eller tillatelse. Putin har sikret seg et fast grep om alle sider ved det russiske samfunnet; mediene, parlamentet, de regionale guvernørene, domstolene, forsvaret og etterretningstjenestene, de store selskapene, ja, til og med i den øst-ortodokse kirken har den tidligere KGB-offiser og ateist Putin sikret seg solide allierte. Slik sett er Putin nå en del av alle russeres liv – fra vugge til grav og videre inn i evigheten.

De færreste regner med at Krimhalvøya blir tilbakeført til Ukraina; i alle fall ikke på kort sikt og kanskje aldri. Selv om det som skjedde var en ulovlig anneksjon av et annet lands territorium, foregikk det hele med overveldende tilslutning fra den lokale befolkningen. Dette låser fast situasjonen. På den ene siden var det liten tvil om at befolkningen på Krim i det store og hele ønsket å bli en del av Russland (igjen), men det er samtidig helt uakseptabelt for det internasjonale samfunnet at et land simpelthen ”forsyner seg” av et annet lands territorium slik det skjedde. Det eneste som kunne bidratt til å løse konflikten ville være gjennomføring av en ny folkeavstemning, med støtte hos myndighetene i både Ukraina og Russland og under internasjonalt tilsyn. Utsiktene for en slik løsning er dessverre mindre enn små.

”Løsningen” for Krim kan ha inspirert Russlands handlinger også i de østlige (og russisktalende) delene av Ukraina. Tanken må ha vært at århundrer med dominans fra Moskva i seg selv ville rettferdiggjøre russisk intervensjon i et land som ”egentlig” aldri hadde hatt noen selvstendighet fra Russland. Det ”spesielle forholdet” mellom Moskva og Kiev, et forhold som ble forsterket av ensidig avhengighet med hensyn til økonomi og energi, gjorde at den russiske ledelsen hadde problemer med å se på Ukraina som en virkelig selvstendig og uavhengig stat – på linje med andre land i Europa.

Opprøret på Maidan-plassen, som endte med at den russisk-vennlige Victor Janukovytsj måtte flykte hals over hode, må ha skremt Putin og hans allierte mer enn vi trodde var mulig. At Janukovytsj deretter ble erstattet med den mer vestvendte Petro Porosjenko har ikke bidratt til å forenkle forholdet mellom de to landene - eller mellom Russland og Vesten.

Men der hvor Russland har regnet feil er i antakelsen om at utviklingen i Ukraina er noe som Moskva kan styre, og som Vesten ikke har noe med. For i motsetning til i Russland er det en nokså bred anerkjennelse i Vesten av at Ukraina faktisk har valgt en utvikling i retning av EU og det øvrige Europa, og bort fra den russiske interessesfæren. Konflikten i øst viser at dette på ingen måte er noe enkelt valg, og det er sikkert mange i Ukraina som hadde ventet seg langt sterkere støtte fra EU enn de har sett til nå. Likevel er kursen satt; Ukraina er på vei i en retning som dagens russiske ledelse må oppleve som dypt problematisk - fordi den selv har utpekt EU, NATO og Vesten som sine strategiske hovedfiender. Derfor er fortsatt den offisielle versjonen i Russland at det som har skjedd i Ukraina er et statskupp med vestlig støtte.

Litt avhengig av hvordan man regner er Russlands økonomi litt større enn Italias, og litt mindre enn Brasils. I følge CIA World Factbook var Russland i 2013 den åttende største økonomien i verden. Offiselle anslag for 2014 tilsier at Russland er verdens niende mest folkerike land, med noe over 146 millioner innbyggere – Krimhalvøya medregnet. Tall fra Det internasjonale instituttet for fredsforskning i Stockholm forteller imidlertid at det bare er Kina og USA som bruker mer penger på militær kapasitet enn Russland; USA bruker rett nok mer enn syv ganger så mye.

Derfor er det først og fremst den sikkerhetspolitiske dimensjonen ved et svekket og nasjonalistisk Russland, og ikke den økonomiske, som er mest bekymringsfull. Allerede før krisen har begynt å gjøre seg skikkelig gjeldende har Putin og den russiske ledelsen hisset opp befolkningen med anklager om at alt som er galt i Russland skyldes andre lands innblanding. Den lave oljeprisen "forklares" som en avtalt konspirasjon mellom Saudi-Arabia og USA for å ramme Russlands økonomi.

Etter hvert som sanksjonene fra EU og USA begynner å bite i en økonomi som fra før av er svekket av lav oljepris er det lite trolig at Kreml vil bli mer vennlig innstilt overfor sine omgivelser. Mentaliteten i Russland som "omringet" har fått fotfeste; det sies at myndighetene diskuterer hvordan de kan frakoble Russland fra internett i tilfelle krisen vokser til en konflikt. At noe slikt i det hele tatt er et tema forteller oss mye om hvilken retning det politiske ordskiftet i Russland har tatt - og gir oss dessverre en grunn til å frykte det som kan komme.

Det paradoksale i denne tragiske utviklingen er at utsiktene for et Russland i isolasjon fra Vesten er temmelig magre. Russland trenger Vestens finansielle og teknologiske ressurser for å kunne utvikle seg videre, på samme måte som Vesten har mye å hente i økt samhandel og samkvem med Russland. Under dagens forhold ønsker ikke en gang Russlands egne kapitalister å ha pengene sine i Russland; - de sender pengene til Vesten for sikrere plassering, akkurat som de sender sine barn til Vesten for utdanning. Det er med andre ord et land med demonstrativt liten selvtillit som nå blåser i luren for nasjonal storhet og isolasjon fra Vesten.

Det kritiske spørsmålet er derfor hvordan den krisen vi nå ser vokse fra dag til dag vil påvirke Putins lederskap og stilling. Vi vet at overtakelsen av Krimhalvøya har vist seg å bli svært kostbar, både for Russland og for innbyggerne selv. Etter hvert som den økonomiske krisen utvikler seg viser folk mindre interesse for internasjonale konspirasjonsteorier, og desto større interesse for tiltak som faktisk vil bidra til å bedre situasjonen.

Putin vet mer enn de fleste om hvordan sanksjonene kommer til å føles stadig mer tyngende, og han vil derfor lete aktivt etter måter å få dem fjernet på. Problemet hans er hvordan dette skal kunne skje uten at han samtidig tvinges til å rydde opp i det fiendebildet han selv aktivt har skapt og det nettet av løgner han har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina.

Utsiktene ved inngangen til 2015 er at Putin står foran en rekke ubehagelige valg; og det er svært vanskelig å spå hvilken retning han vil velge. Og hvis Putin føler at dagens EU og USA er urimelige å samarbeide med, burde fjorårets mellomvalg i USA fortelle ham at vondt raskt kan bli verre. Generelt ønsker USA en hardere linje enn EU overfor Russland, og en republikansk president i USA vil neppe være mer imøtekommende enn en demokratisk president.

Samtidig begynner tålmodigheten også i Europa å renne ut når det gjelder Russlands direkte og indirekte intervensjoner i Ukraina. Det finnes kriser man ikke kan snakke seg ut av, og for Russland har en slik krise utviklet seg systematisk i løpet av 2014. Dette øker presset på Vladimir Putin. Men sett fra utsiden er dette bare delvis tilfredsstillende, for vi ønsker oss ikke en desperat ledelse i Kreml. En desperat ledelse er en farlig ledelse.

Min frykt er at Putin brukte 2014 på å male seg selv inn i et hjørne, og at han i løpet av 2015 vil oppdage at det var akkurat det som skjedde.