 |
Valgdeltakelse i USA - presidentvalg og mellomvalg siden 1948
Kilde: www.fairvote.org
|
I USA må du aktivt registrere deg som velger. Det nytter ikke bare å stille i valglokalet med korrekt identifikasjon som her i Norge; - selv om flere stater tillater at du registrerer deg på selve valgdagen eller på internett. Derfor er spørsmålet om valgdeltakelse ikke så enkelt. Man må i det minste skille mellom alle som i prinsippet har stemmerett og alle som faktisk har registrert seg som velgere. Hos United States Election Project gjør de dette, og deres foreløpige anslag for valgdeltakelsen blant alle med stemmerett under årets valg i USA er 36,4% for landet under ett.
Det er historisk lavt, og lavere enn ved alle valg siden 1948. Men det er altså et foreløpig anslag, basert på undersøkelser rett før valget og statistikk fra tidligere valg. Ved presidentvalget for to år siden deltok 58% av velgerne, og i "mellomvalget" (altså valget mellom to presidentvalg) for fire år siden litt mer enn 40%.
Uansett er det rimelig å si at dette var et valg som velgerne i historisk grad ga blaffen i. Det stemmer med ferske tall fra Gallup som tydet på tre ting: At mindre enn halvparten av de som ble spurt hadde tenkt noe særlig på valget, at andelen som var "helt sikre" på at de ville stemme hadde blitt redusert med 10% på fire år, og at forventet valgdeltakelse blant velgere som ikke hadde noen preferanse for noen av partiene (såkalte "independents") var kraftig redusert. Kort sagt: Valg i USA blir mer og mer noe for spesielt interesserte.
Dette er ikke en trend som USA er alene om. Den er global, og det finnes nok ingen enkel forklaring på at på at valgdeltakelsen blir lavere i land etter land. Likevel er en valgdeltakelse på godt under 40% veldig svakt; og noe som isolert sett ikke gir den store seieren til republikanerne spesielt sterk legitimitet. Ja, hele det politiske systemet blir jo underkjent med et slikt resultat, selv om valgdeltakelsen ved mellomvalgene i USA tradisjonelt er mye dårligere enn ved presidentvalg - og faktisk har vært nesten like dårlig flere ganger tidligere.
Når politiske kommentatorer så gir seg i vei med å "tolke" resultatet blir det raskt litt uvirkelig. Det aller viktigste resultatet av dette valget var at velgerne ikke deltok. De er grundig lei av et politisk system som har blitt mer og mer dysfunksjonelt, som ikke svarer på landets utfordringer, og som har isolert seg fra folk flest i et eget bysantinsk spill som selv eksperter sliter med å forstå. Her spiller mediene, penger og maktrelasjoner intrikate og viktige roller i de aller fleste delstater. I mange valg er utfallet gitt på forhånd, fordi valgkretsene blir "skreddersydd" for det dominerende partiet.
Amerikanerne snakker med stolthet om sine "Founding Fathers" som produserte den amerikanske grunnloven. Det kan sies mye bra om den, men vi oppdager mer og mer at den er laget for en annen tid og en annen politisk kultur enn den som finnes i dagens USA. Den bygger på balanse mellom lovgiver (Kongressen), regjering (Presidenten) og lovens tolkere (Høyesterett). Men en slik balanse fordrer en viss evne til samarbeid. Tar vi vekk den forutsetningen står systemet stille.
Som nå. Som de fire siste årene. Som de to neste. Det betyr seks av åtte år med politisk stillstand under Obama, og utsikter til fire ytterligere år med vranglås dersom Hillary Clinton blir president og republikanerne beholder flertallet i Kongressen - noe som ikke er helt usannsynlig. Totalt ti år med politisk ørkenvandring i verdens nest største økonomi og klart største militærmakt.
Hvem har skylden? Et klart flertall av de snaut 37% av amerikanske velgere som deltok i valget mener at svaret er president Obama og demokratene. Hva de øvrige 63% mener kan vi bare gjette på. De som stemte var i alle fall nokså tydelige på sin misnøye med presidenten, som i løpet av valgkampen fikk kritikk for ting som USAs håndtering av borgerkrigen i Syria, uroen omkring Ebola-epidemien, dårlig styring av økonomien (som faktisk går ganske bra), for helsereformen (Obamacare) som vil gi om lag 14 millioner flere amerikanere helseforsikring bare i løpet av dette året, for planen om å redusere klimautslippene fra amerikanske kraftverk, for ikke å løse problemet med ulovlig innvandring - og en god del andre uavklarte politiske spørsmål.
Amerikanske velgere har gode grunner til å være utilfreds med ledelsen av landet sitt. Men derfra til å gi massiv støtte til republikanerne er mer enn jeg evner å begripe. Her er det selvsagt vanskelig å være helt upartisk, og jeg gjør i grunnen ikke forsøk på det, men hvis vi bare holder oss til den aller mest grunnleggende lovgivningen som Kongressen simpelthen må gjennomføre for å holde hjulene i gang, er det ikke tvil om hvilket parti som hindrer alle vedtak: Republikanerne.
De har vedtatt utkast til statsbudsjett - den såkalte Ryan-planen - som har vært så hårreisende at de senere har måttet løpe fra både tall og løfter. Budsjettet til flertallet i Representantenes Hus hang rett og slett ikke på greip. Følgelig har ikke USA hatt et skikkelig statsbudsjett på flere år, og styres bare gjennom gamle vedtak (lover som fortsatt gjelder) og midlertidige vedtak på enkeltområder. Den viktigste instansen for styringen av amerikansk økonomi er ikke Kongressen, men Sentralbanken som stort sett styrer seg selv - og som de siste årene har latt seddelpressen gå.
USA går med store budsjettunderskudd, derfor må Kongressen stadig heve taket for hvor mye penger staten kan låne. Dette har republikanerne utnyttet til å kaste inn en rekke andre saker hver gang det må gjøres et nytt vedtak. Og får de ikke viljen sin, stenger de gjerne ned viktige deler av offentlig virksomhet. I oktober 2013 var flere føderale funksjoner stengt i drøye to uker, før republikanerne måtte bite i gresset og inngå et kompromiss med demokratene og presidenten.
Republikanerne framstod som de største taperne. Verden så på det hele med undring. Dette var for nøyaktig ett år siden. Og nå høster republikanerne en stor gevinst hos velgerne? Det er ikke til å tro. Det vil si: Det kan bare forstås når vi ser på tre forhold: For det første, hvilke delstater som denne gangen hadde valg på senatorer; - en tredel av Senatet er på valg hvert annet år og denne gangen var det valg i mange stater der republikanerne står sterkt, og der sittende demokrater måtte vente tøff konkurranse.
Dernest, tradisjonen for at presidentens parti gjerne gjør det dårlig i mellomvalgene (jfr. statistikken i innledningen til denne artikkelen). Det er en annen type mobilisering, republikanerne er vanligvis mer mobilisert enn demokratene, og det er normalt å gi presidenten ansvaret for en rekke ting som ligger langt utenfor hva som kan kontrolleres fra Det hvite hus. President Obama har heller ikke vært spesielt heldig med sin håndtering av flere saker de siste månedene. Opposisjonen krever enkle løsninger på vanskelige saker som uroen i Midtøsten, Ebola-epidemien og illegal innvandring. Slike løsninger finnes ikke, men det er vanskelig å forklare i en opphetet valgkamp der partiene stort sett kaster påstander mot hverandre (jeg tror de stort sett opptrer nokså likt på dette området).
Og endelig, valgdeltakelsen, som i virkeligheten innebærer at mellomvalget gjennomføres av en "annen" velgermasse enn den som deltar i presidentvalg. Hos Slate har Jamelle Bouie spekulert over hva dette mellomvalget kan bety for Hillary Clintons muligheter til å bli valgt til president om to år:
"Put simply, there’s a good chance that 2014—like 2010—was driven by the demographics of American politics, in which Republican voters dominate midterm elections, and Democratic voters dominate presidential years. In which case, Clinton doesn’t have to worry about 2016 since she won’t be speaking to the people who elected a Republican Congress; she’ll be speaking to the people who twice elected Barack Obama. And that is a good position to be in."Det er godt mulig at Bouie her forenkler kraftig, for det kan ikke bortforklares at dette valget var et stort tilbakeslag for demokratene; - større enn forventet. På den andre siden betyr en så lav valgdeltakelse at oppsiden for demokratene ved neste valg er enorm, og av like historiske proporsjoner som valgnederlaget og valgdeltakelsen var denne gang.
Republikanerne vant ikke bare flertall i Senatet og Representantenes Hus, de vant også flere nye guvernør-embeter og flertall i nye senater i delstatene. Kontroll over senatene på delstatsnivå har mye å si for utformingen av viktige politikkområder som utdanning, helse og infrastruktur; og for generell lovgivning - USA er tross alt en føderasjon av nokså selvstendige delstater. Gjennom valget på tirsdag festet derfor republikanerne et skikkelig politisk grep omkring hele USA.
Hvordan kunne demokratene tape så enormt mye? En forklaring er, som nevnt, at president Obama i løpet av det siste året har mistet svært mye av sin popularitet. Ett viktig tidsskille var den katastrofale lanseringen av Obamacare, der folk skulle få tilgang til personlig helseforsikring via internett. Men IT-systemene viste seg å inneholde både feil og mangler, og det tok flere måneder før de begynte å fungere sånn noen lunde. Imens vokste køene på nettet og folk ble stadig mer misfornøyde. Fordi selve saken er så enormt splittende førte de tekniske problemene til at republikanerne fikk ny energi i sin kamp mot demokratenes helselov.
Dette ble starten på en lang nedtur for president Obama. Han har ikke evnet å framstå med klare svar eller som den samlende lederen han mest av alt ønsker å være. Samtidig er den generelle politiske stemningen i USA pessimistisk. Undersøkelser viser at velgerne mener landet går i feil retning; det er misnøye med økonomien, med økte forskjeller, reduserte muligheter og - ikke minst - med hvordan "Washington fungerer".
Hvordan dette kan summere seg til økt oppslutning for republikanerne er likevel noe av et mysterium, for deres popularitet er heller ikke spesielt høy. Meningsmålinger viser at om lag 70% av velgerne er misfornøyd med partiets innsats i Kongressen; ja, i følge flere målinger er velgerne mer misfornøyd med republikanerne enn med demokratene. Likevel gjorde republikanerne et kjempevalg - og de fleste gir presidenten skylden.
Så hva kan president Obama nå gjøre, med to år igjen og et klart flertall mot seg på Capitol Hill? Han kan velge å ignorere republikanerne og styre mer direkte gjennom såkalte "executive orders" på de områdene han har lovmessig fullmakt til det. Da forbigår han rett og slett Kongressen og styrer på sitt eget mandat; - slik han for eksempel gjorde da han startet arbeidet med å begrense klimautslippene fra kraftverkene i landet. Han kan velge å gi det nye flertallet tilbake med samme mynt og blokkere alle lovforslag som kommer fra den kanten - i alle fall de som har stor politisk symbolkraft. I og med at han ikke skal gjenvelges er det en rekke politiske hensyn han ikke lenger behøver å ta.
Han skal likevel ha et ettermæle, og han føler nok en forpliktelse til å etterlate seg noe som en ny demokratisk presidentkandidat kan bygge på; - eller i det minste noe som ikke direkte ødelegger alle muligheter for at også den neste presidenten blir en demokrat. Og det utelukker nok at president Obama plutselig skulle innta en "destruktiv" holdning til Kongressen; - til tross for det nye flertallet.
I den andre enden av tråden finnes et republikansk flertall som har blokkert ethvert politisk samarbeid i fire år. Men nå kontrollerer de både Senatet og Representantenes Hus. Da er innsatsen høyere, og velgerne venter helt andre resultater. De venter rett og slett at det nye flertallet får noe til; og skal dette skje må de på en eller annen måte få til et samarbeid med president Obama.
Hvis ikke det lykkes vil de ha lite å vise til når de om to år skal demonstrere for velgerne at en republikaner faktisk er i stand til å styre landet også fra Det hvite hus. Demokratene vil da kunne vise til at republikanerne til tross for "rent flertall" er ute av stand til å få til noe som helst. Og slik fortsetter maktspillet i Washington.
For min del tror jeg at presidenten og republikanerne på en eller annen måte vil finne ut av det med hverandre; - men en viktig forutsetning er at republikanerne avklarer hvordan de ønsker å bruke sitt nye flertall, og hvordan de internt skal løse flokene som kan oppstå med kompromissløse "Tea Party" representanter og senatorer med på laget. Her finnes det folk som mer enn gjerne går til åpen krig mot presidenten, og som bare svært motvillig vil være med på noe som smaker av kompromiss.
Jeg tror nok at lederne av den republikanske fløyen kan komme til å oppleve at de har større problemer internt enn med en president som i utgangspunktet har noe å vinne på å få i stand en form for etterlengtet samarbeid, slik at de politiske hjulene i Washington endelig begynner å bevege seg langsomt rundt igjen.
Hvis det er noe amerikanske velgere virkelig ønsker seg, så tror jeg det må være at de føderale myndighetene igjen vokser inn i den rollen de er ment å fylle - nemlig å gi landet en form for politisk ledelse. Demokratier kan bare fungere dersom det er et minimum av forbindelse mellom de som styrer og de som velger. Å delta ved valg er egentlig et absolutt minimum av hva borgerne kan forvente av hverandre i et demokrati, uten at jeg dermed tar til orde for obligatorisk valgdeltakelse slik det praktiseres i land som Australia og Brasil.
Men når velgerne har gjort sitt er det et ansvar hos de som er valgt å faktisk få noe til. Det har vært tragisk å være vitne til utviklingen i amerikansk politikk de siste årene. Og et USA med en svak og uklar ledelse er i utgangspunktet ingen god nyhet for resten av verden heller. Det er uansett klart at årets valg ikke har gitt republikanerne noe spesielt sterkt mandat, den svake valgdeltakelsen tatt i betraktning, og selv om de vant overlegent over demokratene. For presidenten er det vanskelig å tolke resultatet som noe annet enn et nederlag. Han har også fått et press på seg til å levere bedre resultater.
Det beste vi kan håpe på er at både presidenten og Kongressen tar den klareste meldingen fra velgerne alvorlig: En valgdeltakelse på under 40%? Rett nok har det skjedd hele fire ganger før i årene etter 1948, men det høres mest ut som noe er feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar