Uenige til Dovre faller?

De borgerlige sliter med å gi og ta

Fra Aftenposten, foto: Junge, Heiko

Denne uken blir det avgjort om landet får et budsjett med borgerlig flertall bak seg i Stortinget, slik at Regjeringen Solberg kan fortsette i enda noen tid. Det står mye på spill, og det er langt fra garantert at flertallet blir enige seg i mellom - selv om de fleste tror det.

Problemet er at det borgerlige flertallet ikke har noen felles politikk. Det var et flertall mot den forrige regjeringen, men ikke flertall for noe nytt. KrF, Venstre og FrP står like langt fra hverandre nå som før. Da det ble klart at de fire partiene ikke ville danne en flertallsregjering mistet Erna Solberg den "disiplinerende" effekten som deltakelse i regjering innebærer.

Derfor var det Høyre og FrP som laget budsjettet alene, som kranglet om detaljene departementene i mellom og som til slutt ble enige om store og små saker. I hele denne tiden satt Venstre og KrF på utsiden, på Stortinget. Da budsjettet endelig ble lagt fram var det ikke lett å høre på kommentarene fra den kanten om de kom fra opposisjonen eller fra "støttepartiene". Det var altfor lett for de to partiene å være høye og mørke i mediene en tid, før det endelig gikk opp for dem at et flertall for budsjettet betyr at de faktisk må bli enige med Høyre og FrP.

Der er de nå; og nå er bokstavene mindre og ordbruken mer tilpasset realiteten i situasjonen: Det borgerlige flertallet må faktisk greie å framstå som et flertall som utøver borgerlig politikk. For FrP - et parti som aldri har laget et statsbudsjett før - må det være bittert å se at ting de har fått gjennomslag for under budsjettprosessen nå blir borte igjen i Stortinget under forhandlingene med sentrum.

Det går en grense for hvor mange nederlag FrP tåler før det igjen kan bli interessant å innta protestrollen på Stortinget, dyrke populismen og kjenne at kraften fra gode meningsmålinger igjen strømmer tilbake. Etter min mening er det altfor mange som trekker paralleller mellom FrP og SV som nykommere i regjering. Da glemmer de at FrP og SV er fundamentalt forskjellige partier; det er helt andre grunner som vil holde FrP i regjering enn de som holdt SV i regjering i åtte år.

Ikke minst hadde SV, Sp og Arbeiderpartiet flertall. Det har ikke Høyre og FrP. Det betyr at Regjeringen må bli enig med minst ett annet parti i hver eneste sak den fremmer for Stortinget. Å finne fram slike flertall blir mer og mer krevende etter hvert som tiden går, for i politikken er det gjerne slik at hvis et parti stiller opp for et annet så forventes det noe tilbake. Slik etterlater en mindretallsregjering seg et spor av ikke-innløste sjekker etter hvert som tiden går. Til slutt blir det et spørsmål om sjekkene har dekning, og hvis regningen er for stor er regjeringen stort sett ferdig.

Det er sant at det ville være en mindre katastrofe for det borgerlige samarbeidet dersom det ikke blir enighet om et budsjett ved denne første korsveien. På den andre siden har vi allerede lært mye om hvor stor avstanden i virkeligheten er mellom de fire partiene. Hva med neste års budsjett? Og året etter det igjen? Stortinget er det samme, mandatfordelingen mellom partiene likeså. Det ville være rart om det ikke satt en borgerlig strateg ett eller annet sted og regnet seg fram til at hvis skuta først skal havarere kan den like gjerne gjøre det først som sist.

I alle sine år i opposisjon ble FrP mer og mer lei av å bli "tatt for gitt" som støtteparti for en borgerlig regjering. Dette toppet seg i den siste perioden med Kjell Magne Bondevik som statsminister, da FrP rett og slett fikk nok - og erklærte at de aldri ville støtte en ny regjering med ham som statsminister. Venstre og KrF føler nok at de nå har en viss forhandlingsstyrke fordi regjeringens budsjettforslag har blitt så uendelig mye mer upopulært enn noen i de to regjeringspartiene var i stand til å forutse. Likevel tror jeg sentrumspartiene bør unngå å frata FrP så mye innflytelse over Siv Jensens "eget" budsjett at tankene går tilbake til den tiden der man simpelthen antok at FrP ville stemme for hva som helst så lenge Arbeiderpartiet mente noe annet.

Anta nå at partiene faktisk blir enige. Det kan i så fall bare skyldes en av to ting: Enten at Høyre og FrP har gitt opp i saker som er viktige for dem, men som KrF og Venstre ikke liker (det kan typisk være saker i skatteopplegget), eller det kan skyldes at Regjeringen legger enda flere oljemilliarder inn i potten - slik at budsjettet blir enda mer ekspansivt.

Uansett er det snakk om en Pyrrhos-seier for sentrum. På den ene siden må de to partiene som faktisk har påtatt seg regjeringsansvar få anerkjennelse for det; de kan ikke tape alle saker i møtet med de to andre partiene på Stortinget. Da er grunnlaget for Regjeringen borte. På den andre siden kan ikke borgerlig uenighet føre til at landet samlet sett fører en uansvarlig og altfor ekspansiv økonomisk politikk; - en politikk som allerede er mer ekspansiv enn hva en rød-grønn regjering ville ha foreslått.

For borgerlige velgere må det være pussig å se at de stemte ut den rød-grønne regjeringen bare for å få en blå-blå regjering som virkelig hiver på med enda flere oljemilliarder for å dekke over intern uenighet. Det framstår ikke som et prosjekt for noe som helst, men heller som krisehåndtering allerede fra første selvstendige budsjett.

Skulle de fire partiene endelig bli enige - noe som fortsatt er mest sannsynlig, men altså langt fra sikkert - vil de forsøke å framstille det som en stor politisk seier for landet; og jeg antar at formuleringer som "et godt budsjett har nå blitt enda bedre" da vil falle ofte. Det er naturligvis ikke riktig. Det som er riktig er at vi endelig har fått et budsjett som kan samle flertall - hvilket er noe helt annet.

Men velgerne har nå en gang gitt oss det Stortinget vi har, og slik sett er det ikke merkelig om dette også gjenspeiles i budsjettet. Problemet for landet er at de borgerlige partiene har mye lettere for å redusere statens inntekter enn de har for å redusere utgiftene. Derfor er "borgerlig" budsjettpolitikk nesten alltid ekspansiv; økte utgifter og reduserte inntekter går som regel greit, mens motstykkene som er nødvendige for balansen - økte skatter og kutt i andre utgifter - aldri går spesielt bra.

Før valget i fjor var regjeringspartiene, og spesielt Høyre, svært forsiktige med å uttale seg om framtidig politikk. Strategien var å si minst mulig, og heller la den rød-grønne regjeringen få slite med behovet for fornyelse etter åtte år med makten. Strategien virket, og høyresiden vant valget klart. Men akkurat i det øyeblikket da gevinsten fra valgseieren skal høstes inn kommer ett av de mest kjente spøkelsene i norsk politikk - borgerlig uenighet - fram igjen. Den tiden som ikke ble benyttet til å lage felles politikk før valget ble plutselig svært verdifull, men det er - som britene sier: "Water under the bridge".

Det er et paradoks at nettopp i det året der vi feirer Grunnloven og folkestyret, viser Stortinget seg fra en mindre attraktiv side. Før fjorårets valg var det flere på borgerlig side som hyllet fordelene ved en mindretallsregjering: Stortinget fikk en sterkere rolle, regjeringen kunne ikke avgjøre saker "på kammerset", det ble flere saker som mediene kunne rapportere om, det ble mer "liv og røre" i politikken - alt sammen til beste for demokratiet, fikk vi høre.

I dag er det nok noen hver som tenker på flertallsregjering som et bedre alternativ, tross alt. Jeg føler meg sikker på at Erna Solberg er en av dem. Nå gjelder det imidlertid å skrape sammen det som fortsatt måtte finnes av borgerlig enighet og skaffe landet et statsbudsjett.

Hva som er planen for neste år vet ikke jeg, men for Regjeringens skyld bør den være god.

Et demokratisk nederlag

Valgdeltakelse i USA - presidentvalg og mellomvalg siden 1948

Kilde: www.fairvote.org

Jeg kan ikke annet enn å respektere amerikaneres frie valg. Selvsagt ikke. Amerikanerne velger stort sett de politikerne de vil ha. Men sammen med den respekten kommer en stor dose forbauselse; - for å si det mildt. Her er det mye jeg ikke forstår. La meg begynne med den innrømmelsen.

I USA må du aktivt registrere deg som velger. Det nytter ikke bare å stille i valglokalet med korrekt identifikasjon som her i Norge; - selv om flere stater tillater at du registrerer deg på selve valgdagen eller på internett. Derfor er spørsmålet om valgdeltakelse ikke så enkelt. Man må i det minste skille mellom alle som i prinsippet har stemmerett og alle som faktisk har registrert seg som velgere. Hos United States Election Project gjør de dette, og deres foreløpige anslag for valgdeltakelsen blant alle med stemmerett under årets valg i USA er 36,4% for landet under ett.

Det er historisk lavt, og lavere enn ved alle valg siden 1948. Men det er altså et foreløpig anslag, basert på undersøkelser rett før valget og statistikk fra tidligere valg. Ved presidentvalget for to år siden deltok 58% av velgerne, og i "mellomvalget" (altså valget mellom to presidentvalg) for fire år siden litt mer enn 40%.

Uansett er det rimelig å si at dette var et valg som velgerne i historisk grad ga blaffen i. Det stemmer med ferske tall fra Gallup som tydet på tre ting: At mindre enn halvparten av de som ble spurt hadde tenkt noe særlig på valget, at andelen som var "helt sikre" på at de ville stemme hadde blitt redusert med 10% på fire år, og at forventet valgdeltakelse blant velgere som ikke hadde noen preferanse for noen av partiene (såkalte "independents") var kraftig redusert. Kort sagt: Valg i USA blir mer og mer noe for spesielt interesserte.

Dette er ikke en trend som USA er alene om. Den er global, og det finnes nok ingen enkel forklaring på at på at valgdeltakelsen blir lavere i land etter land. Likevel er en valgdeltakelse på godt under 40% veldig svakt; og noe som isolert sett ikke gir den store seieren til republikanerne spesielt sterk legitimitet. Ja, hele det politiske systemet blir jo underkjent med et slikt resultat, selv om valgdeltakelsen ved mellomvalgene i USA tradisjonelt er mye dårligere enn ved presidentvalg - og faktisk har vært nesten like dårlig flere ganger tidligere.

Når politiske kommentatorer så gir seg i vei med å "tolke" resultatet blir det raskt litt uvirkelig. Det aller viktigste resultatet av dette valget var at velgerne ikke deltok. De er grundig lei av et politisk system som har blitt mer og mer dysfunksjonelt, som ikke svarer på landets utfordringer, og som har isolert seg fra folk flest i et eget bysantinsk spill som selv eksperter sliter med å forstå. Her spiller mediene, penger og maktrelasjoner intrikate og viktige roller i de aller fleste delstater. I mange valg er utfallet gitt på forhånd, fordi valgkretsene blir "skreddersydd" for det dominerende partiet. 

Amerikanerne snakker med stolthet om sine "Founding Fathers" som produserte den amerikanske grunnloven. Det kan sies mye bra om den, men vi oppdager mer og mer at den er laget for en annen tid og en annen politisk kultur enn den som finnes i dagens USA. Den bygger på balanse mellom lovgiver (Kongressen), regjering (Presidenten) og lovens tolkere (Høyesterett). Men en slik balanse fordrer en viss evne til samarbeid. Tar vi vekk den forutsetningen står systemet stille.

Som nå. Som de fire siste årene. Som de to neste. Det betyr seks av åtte år med politisk stillstand under Obama, og utsikter til fire ytterligere år med vranglås dersom Hillary Clinton blir president og republikanerne beholder flertallet i Kongressen - noe som ikke er helt usannsynlig. Totalt ti år med politisk ørkenvandring i verdens nest største økonomi og klart største militærmakt.

Hvem har skylden? Et klart flertall av de snaut 37% av amerikanske velgere som deltok i valget mener at svaret er president Obama og demokratene. Hva de øvrige 63% mener kan vi bare gjette på. De som stemte var i alle fall nokså tydelige på sin misnøye med presidenten, som i løpet av valgkampen fikk kritikk for ting som USAs håndtering av borgerkrigen i Syria, uroen omkring Ebola-epidemien, dårlig styring av økonomien (som faktisk går ganske bra), for helsereformen (Obamacare) som vil gi om lag 14 millioner flere amerikanere helseforsikring bare i løpet av dette året, for planen om å redusere klimautslippene fra amerikanske kraftverk, for ikke å løse problemet med ulovlig innvandring - og en god del andre uavklarte politiske spørsmål.

Amerikanske velgere har gode grunner til å være utilfreds med ledelsen av landet sitt. Men derfra til å gi massiv støtte til republikanerne er mer enn jeg evner å begripe. Her er det selvsagt vanskelig å være helt upartisk, og jeg gjør i grunnen ikke forsøk på det, men hvis vi bare holder oss til den aller mest grunnleggende lovgivningen som Kongressen simpelthen må gjennomføre for å holde hjulene i gang, er det ikke tvil om hvilket parti som hindrer alle vedtak: Republikanerne.

De har vedtatt utkast til statsbudsjett - den såkalte Ryan-planen - som har vært så hårreisende at de senere har måttet løpe fra både tall og løfter. Budsjettet til flertallet i Representantenes Hus hang rett og slett ikke på greip. Følgelig har ikke USA hatt et skikkelig statsbudsjett på flere år, og styres bare gjennom gamle vedtak (lover som fortsatt gjelder) og midlertidige vedtak på enkeltområder. Den viktigste instansen for styringen av amerikansk økonomi er ikke Kongressen, men Sentralbanken som stort sett styrer seg selv - og som de siste årene har latt seddelpressen gå.

USA går med store budsjettunderskudd, derfor må Kongressen stadig heve taket for hvor mye penger staten kan låne. Dette har republikanerne utnyttet til å kaste inn en rekke andre saker hver gang det må gjøres et nytt vedtak. Og får de ikke viljen sin, stenger de gjerne ned viktige deler av offentlig virksomhet. I oktober 2013 var flere føderale funksjoner stengt i drøye to uker, før republikanerne måtte bite i gresset og inngå et kompromiss med demokratene og presidenten.

Republikanerne framstod som de største taperne. Verden så på det hele med undring. Dette var for nøyaktig ett år siden. Og nå høster republikanerne en stor gevinst hos velgerne? Det er ikke til å tro. Det vil si: Det kan bare forstås når vi ser på tre forhold: For det første, hvilke delstater som denne gangen hadde valg på senatorer; - en tredel av Senatet er på valg hvert annet år og denne gangen var det valg i mange stater der republikanerne står sterkt, og der sittende demokrater måtte vente tøff konkurranse.

Dernest, tradisjonen for at presidentens parti gjerne gjør det dårlig i mellomvalgene (jfr. statistikken i innledningen til denne artikkelen). Det er en annen type mobilisering, republikanerne er vanligvis mer mobilisert enn demokratene, og det er normalt å gi presidenten ansvaret for en rekke ting som ligger langt utenfor hva som kan kontrolleres fra Det hvite hus. President Obama har heller ikke vært spesielt heldig med sin håndtering av flere saker de siste månedene. Opposisjonen krever enkle løsninger på vanskelige saker som uroen i Midtøsten, Ebola-epidemien og illegal innvandring. Slike løsninger finnes ikke, men det er vanskelig å forklare i en opphetet valgkamp der partiene stort sett kaster påstander mot hverandre (jeg tror de stort sett opptrer nokså likt på dette området).

Og endelig, valgdeltakelsen, som i virkeligheten innebærer at mellomvalget gjennomføres av en "annen" velgermasse enn den som deltar i presidentvalg. Hos Slate har Jamelle Bouie spekulert over hva dette mellomvalget kan bety for Hillary Clintons muligheter til å bli valgt til president om to år: 

"Put simply, there’s a good chance that 2014—like 2010—was driven by the demographics of American politics, in which Republican voters dominate midterm elections, and Democratic voters dominate presidential years. In which case, Clinton doesn’t have to worry about 2016 since she won’t be speaking to the people who elected a Republican Congress; she’ll be speaking to the people who twice elected Barack Obama. And that is a good position to be in." 

Det er godt mulig at Bouie her forenkler kraftig, for det kan ikke bortforklares at dette valget var et stort tilbakeslag for demokratene; - større enn forventet. På den andre siden betyr en så lav valgdeltakelse at oppsiden for demokratene ved neste valg er enorm, og av like historiske proporsjoner som valgnederlaget og valgdeltakelsen var denne gang.

Republikanerne vant ikke bare flertall i Senatet og Representantenes Hus, de vant også flere nye guvernør-embeter og flertall i nye senater i delstatene. Kontroll over senatene på delstatsnivå har mye å si for utformingen av viktige politikkområder som utdanning, helse og infrastruktur; og for generell lovgivning - USA er tross alt en føderasjon av nokså selvstendige delstater. Gjennom valget på tirsdag festet derfor republikanerne et skikkelig politisk grep omkring hele USA.

Hvordan kunne demokratene tape så enormt mye? En forklaring er, som nevnt, at president Obama i løpet av det siste året har mistet svært mye av sin popularitet. Ett viktig tidsskille var den katastrofale lanseringen av Obamacare, der folk skulle få tilgang til personlig helseforsikring via internett. Men IT-systemene viste seg å inneholde både feil og mangler, og det tok flere måneder før de begynte å fungere sånn noen lunde. Imens vokste køene på nettet og folk ble stadig mer misfornøyde. Fordi selve saken er så enormt splittende førte de tekniske problemene til at republikanerne fikk ny energi i sin kamp mot demokratenes helselov.

Dette ble starten på en lang nedtur for president Obama. Han har ikke evnet å framstå med klare svar eller som den samlende lederen han mest av alt ønsker å være. Samtidig er den generelle politiske stemningen i USA pessimistisk. Undersøkelser viser at velgerne mener landet går i feil retning; det er misnøye med økonomien, med økte forskjeller, reduserte muligheter og - ikke minst - med hvordan "Washington fungerer".

Hvordan dette kan summere seg til økt oppslutning for republikanerne er likevel noe av et mysterium, for deres popularitet er heller ikke spesielt høy. Meningsmålinger viser at om lag 70% av velgerne er misfornøyd med partiets innsats i Kongressen; ja, i følge flere målinger er velgerne mer misfornøyd med republikanerne enn med demokratene. Likevel gjorde republikanerne et kjempevalg - og de fleste gir presidenten skylden.

Så hva kan president Obama nå gjøre, med to år igjen og et klart flertall mot seg på Capitol Hill? Han kan velge å ignorere republikanerne og styre mer direkte gjennom såkalte "executive orders" på de områdene han har lovmessig fullmakt til det. Da forbigår han rett og slett Kongressen og styrer på sitt eget mandat; - slik han for eksempel gjorde da han startet arbeidet med å begrense klimautslippene fra kraftverkene i landet. Han kan velge å gi det nye flertallet tilbake med samme mynt og blokkere alle lovforslag som kommer fra den kanten - i alle fall de som har stor politisk symbolkraft. I og med at han ikke skal gjenvelges er det en rekke politiske hensyn han ikke lenger behøver å ta.

Han skal likevel ha et ettermæle, og han føler nok en forpliktelse til å etterlate seg noe som en ny demokratisk presidentkandidat kan bygge på; - eller i det minste noe som ikke direkte ødelegger alle muligheter for at også den neste presidenten blir en demokrat. Og det utelukker nok at president Obama plutselig skulle innta en "destruktiv" holdning til Kongressen; - til tross for det nye flertallet.

I den andre enden av tråden finnes et republikansk flertall som har blokkert ethvert politisk samarbeid i fire år. Men nå kontrollerer de både Senatet og Representantenes Hus. Da er innsatsen høyere, og velgerne venter helt andre resultater. De venter rett og slett at det nye flertallet får noe til; og skal dette skje må de på en eller annen måte få til et samarbeid med president Obama.

Hvis ikke det lykkes vil de ha lite å vise til når de om to år skal demonstrere for velgerne at en republikaner faktisk er i stand til å styre landet også fra Det hvite hus. Demokratene vil da kunne vise til at republikanerne til tross for "rent flertall" er ute av stand til å få til noe som helst. Og slik fortsetter maktspillet i Washington.

For min del tror jeg at presidenten og republikanerne på en eller annen måte vil finne ut av det med hverandre; - men en viktig forutsetning er at republikanerne avklarer hvordan de ønsker å bruke sitt nye flertall, og hvordan de internt skal løse flokene som kan oppstå med kompromissløse "Tea Party" representanter og senatorer med på laget. Her finnes det folk som mer enn gjerne går til åpen krig mot presidenten, og som bare svært motvillig vil være med på noe som smaker av kompromiss.

Jeg tror nok at lederne av den republikanske fløyen kan komme til å oppleve at de har større problemer internt enn med en president som i utgangspunktet har noe å vinne på å få i stand en form for etterlengtet samarbeid, slik at de politiske hjulene i Washington endelig begynner å bevege seg langsomt rundt igjen.

Hvis det er noe amerikanske velgere virkelig ønsker seg, så tror jeg det må være at de føderale myndighetene igjen vokser inn i den rollen de er ment å fylle - nemlig å gi landet en form for politisk ledelse. Demokratier kan bare fungere dersom det er et minimum av forbindelse mellom de som styrer og de som velger. Å delta ved valg er egentlig et absolutt minimum av hva borgerne kan forvente av hverandre i et demokrati, uten at jeg dermed tar til orde for obligatorisk valgdeltakelse slik det praktiseres i land som Australia og Brasil.

Men når velgerne har gjort sitt er det et ansvar hos de som er valgt å faktisk få noe til. Det har vært tragisk å være vitne til utviklingen i amerikansk politikk de siste årene. Og et USA med en svak og uklar ledelse er i utgangspunktet ingen god nyhet for resten av verden heller. Det er uansett klart at årets valg ikke har gitt republikanerne noe spesielt sterkt mandat, den svake valgdeltakelsen tatt i betraktning, og selv om de vant overlegent over demokratene. For presidenten er det vanskelig å tolke resultatet som noe annet enn et nederlag. Han har også fått et press på seg til å levere bedre resultater.

Det beste vi kan håpe på er at både presidenten og Kongressen tar den klareste meldingen fra velgerne alvorlig: En valgdeltakelse på under 40%? Rett nok har det skjedd hele fire ganger før i årene etter 1948, men det høres mest ut som noe er feil.

Kampen mot IS

IS har på kort tid etablert seg i store områder i både

Syria og Irak. Kilde: BBC

Regjeringen har besluttet å sende soldater til Irak. Hensikten er å hjelpe den irakiske regjeringen med å forsvare seg mot terrororganisasjonen IS.

Jeg synes det er en dårlig plan; - en plan som verken har hode eller hale. Norge burde ikke sende militært personell til Irak, men bør heller øke den humanitære innsatsen i regionen - alle steder der det i det hele tatt er mulig. Kampen mot IS bør føres på andre måter enn gjennom nok en Vestlig militær kampanje i Midtøsten.

Da president Obama la fram sin plan for hvordan USA vil bekjempe IS, understreket han at dette var noe USA hadde gjort med hell tidligere - og at de visste hva som var nødvendig:

"But I want the American people to understand how this effort will be different from the wars in Iraq and Afghanistan. It will not involve American combat troops fighting on foreign soil. This counterterrorism campaign will be waged through a steady, relentless effort to take out ISIL wherever they exist, using our air power and our support for partner forces on the ground. This strategy of taking out terrorists who threaten us, while supporting partners on the front lines, is one that we have successfully pursued in Yemen and Somalia for years." 

Virkeligheten er nok adskillig mer komplisert enn president Obama ga inntrykk av, og resultatene av innsatsen ikke nødvendigvis så positive. På nettstedet til Middle East Research and Information Project (MERIP) skriver Amanda Ufheil-Somers at man kanskje burde ta to skritt tilbake, og se hva som virkelig er oppnådd i Midtøsten de 10-15 siste årene, før man iverksetter en ny militær kampanje:

"Years of air strikes, drone-operated killings, and covert operations have brought neither peace nor safety to the region and its people. Estimates of the death toll from U.S. attacks in Pakistan, Yemen, and Somalia alone range from 3,100 to 5,400, including 570-1,200 civilians. Precise figures are impossible to obtain since the strikes remain classified, and investigating drone attacks is difficult and dangerous work.  

Nor has the drone campaign halted the proliferation of groups seeking to link their -- usually local -- agendas to the idea of a global struggle represented by al-Qaeda. Indiscriminate killing — and the constant fear of death from above -- has only destroyed communities and provided easy recruitment material for extremist groups." 

Amanda Ufheil-Somers viser til at IS selv er et resultat av vestlig involvering i regionen. Organisasjonen oppstod i det maktvakuumet som utviklet seg etter at USA trakk sine styrker ut av Irak, og hadde åpnet veien for det som skulle vise seg å bli en sekterisk og korrupt sjia-muslimsk regjering under ledelse av Nouri al-Maliki.

Når IS har møtt forbausende liten motstand; til tross for sin ekstreme tolkning av islam og sine brutale overgrep mot helt uskyldige mennesker, er noe av forklaringen at regjeringen i Bagdad ikke har klart (eller ønsket) å forsvare sin egen sivilbefolkning, og at lojaliteten til Bagdad i den sunni-muslimske befolkningen i de aktuelle områdene er svært liten. Årene med al-Maliki har gitt få grunner for det sunni-muslimske mindretallet i Irak til å stole på - enn si føle lojalitet til - sjia-regjeringen i landet.

Med kurderne er historien annerledes. De har hatt omfattende selvstyre i sine områder i det nordlige Irak i mer enn to tiår, helt siden den første Gulf-krigen i 1991. De har mye å forsvare i forhold til IS, og de har en viss kapasitet til å gjøre det. Nå ser vi da også at de gjør kraftig motstand, etter først å ha lidd flere nederlag.

Men IS er ikke bare i Irak, de er også i Syria, godt hjulpet av sekteriske konflikter i landet som har utløst en katastrofe for sivilbefolkningen av historiske proporsjoner. I et slikt terreng kan IS, med økende ressurser og sitt enkle budskap, manøvrere effektivt blant de mange væpnede gruppene. De skaffer seg allierte i kampen mot regimet til al-Assad, og de tar opp kampen mot Hezbollah og andre sjia-muslimske grupper som sloss for dagens regime i Syria.

Ved å etablere et "kalifat" - bygget på påstanden om at IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi er den rette etterfølgeren etter profeten Mohammed - har IS skaffet seg verdens største reklameskilt; med adresse til religiøst motiverte og politisk frustrerte muslimer over hele verden. Med dette skrittet er selve religionen blitt håndfast og levende for titusenvis av unge mennesker, som nå strømmer til Midtøsten for å sloss for det de mener er rett; og mot alt de mener er galt.

IS er en oppfordring til å gjøre mer ut av religionen enn bare å praktisere sharia og studere gamle vers i Koranen. "Kalifatet" bringer historier, verdier og visjoner fra middelalderen - fra islams "gullalder" (ca. 800-1250) - rett tilbake til vår tid, gjennom internett og mobiltelefoner. Her formidles løfter om praktisk talt å sloss for Gud, og eventuelt dø som martyr. Utviklingen de siste månedene viser at IS har vært ekstremt effektive til å spre sitt budskap, og rekruttere personer fra hele verden til sin krig i Irak og Syria.

IS snakker i konservative vendinger om islam og praktiseringen av religiøse lover, men er i virkeligheten fullt ut et produkt av moderne tanker og moderne teknologi. John Gray skriver hos BBC om hvordan IS best kan sammenlignes med et moderne internasjonalt konsern, som utnytter alt de kommer over av ressurser og kapital i de internasjonale markedene, samtidig som de bygger ny infrastruktur og etablerer sosiale tjenester i sine områder.

På kort tid har IS blitt verdens rikeste terrororganisasjon, som driver med alt fra valutaspekulasjon til produksjon og handel med olje:

"Isis uses this wealth to expand its popular base, providing public services and repairing damaged infrastructure in the areas it controls. Its use of social media is highly professional. On its websites it issues annual reports containing detailed accounts of its acquisitions and operations, including breakdowns of the bombings, assassinations and suicide missions it has carried out." 

Det er veldig lite som tyder på at kampen mot IS kan bli kortvarig, og svært mye som tyder på at organisasjonen - med sin disiplin, effektivitet, appell og ressursbase - kan få en langvarig tilstedeværelse i en region som mer og mer preges av politisk kaos, sekteriske konflikter og storpolitiske motsetninger.

Både i Irak og Syria er det politiske og sosiale bildet akkurat nå mer komplisert enn kanskje noen gang. I Irak har årene etter at USA trakk seg tilbake, og med al-Maliki som statsminister, vært stort sett bortkastet med tanke på å etablere et stabilt styre i landet. Den forrige regjeringen gjorde alle tenkelige feil, og mistet dermed legitimitet - til og med langt inn i det sjia-muslimske flertallet. Derfor var det nødvendig med en ny statsminister - Haider al-Abadi - som nå må jobbe aktivt for å få de ulike religiøse gruppene i landet til å trekke sammen. Særlig viktig er det å inkludere det sunni-muslimske mindretallet.

Samtidig har den irakiske hæren mer eller mindre kollapset. Mange år med terror, stridigheter og dårlig ledelse har skapt en umotivert hær, som verken har selvtillit eller bred støtte i befolkningen. Det er denne hæren som heller kaster våpnene enn å sloss mot IS, og det er denne hæren som bl.a. norske militære eksperter nå skal hjelpe til å blir mer motstandsdyktig.

Det ingen tvil om at den irakiske hæren kunne trenge noen gode råd, men det er heller ikke spesielt vanskelig å se hva slags dynamikk en slik prosess vil trenge. Dersom Haider al-Abadi ikke raskt lykkes med å etablere en regjering som folk har tro på, som kan samle hele landet, og som kan bære fram visjoner som den vanlige iraker mener det er verdt å sloss for, så vil tusenvis av gode råd være til liten nytte.

Her finnes med andre ord et vesentlig element av tidsnød; - Vestlig støtte gjennom bombetokt og militær rådgivning skal bidra til å holde IS på avstand akkurat lenge nok til at irakerne selv er i stand til å forsvare sitt eget territorium, med den nødvendige støtten fra sivilbefolkningen.

Dette er ikke en gang en plan. Det er et håp. Og dessverre, det er et håp som ikke støttes av spesielt mange argumenter eller fakta. Dels er det nå etablert væpnede sjia-muslimske selvforsvarsgrupper på utsiden av det offisielle militærapparatet, og disse er anklaget for å forfølge sunni-muslimer generelt, ikke bare personer som er mistenkt for tilknytning til IS. Dette bidrar dårlig til noen nasjonal samling i kampen mot IS. Dels er selve den irakiske hæren mistenkt for overgrep mot det sunni-muslimske mindretallet, noe den nye regjeringen så langt ikke har tatt tak i. Dette svekker både regjeringen og hærens autoritet og legitimitet.

Maged Mandour skriver hos openDemocracy at utskiftingen av al-Maliki bare har ført til kosmetiske endringer i Irak:

"The rise of ISIS has allowed the regime to consolidate its power base in the Shiite south and present itself as their protector. This sectarian structure has been maintained by cosmetic changes. The most important example is the call by Ayatollah Ali-Sistani for the then Prime Minister, El-Maliki, to step down and form a more inclusive government. Maliki did step down, however, the sectarian nature of the regime remains the same. The underreported abuses of the Shia militia against the Sunni community, which the Iraqi government seems to have either encouraged or actively ignored, is a clear example of their policy of encouraging sectarianism, which in turn helps the regime maintain its grip on power." 

Problemet er selvsagt at konflikten med IS griper rett inn i skillet mellom sunni-islam og sjia-islam; et skille som IS gjør hva de kan for å bygge opp under, og som den irakiske regjeringen under al-Maliki selv bidro til å forsterke. Foreløpig har vi ikke sett noe taktskifte fra den nye regjeringen når det gjelder å føre en mer inkluderende politikk, og denne svakheten kommer nok de norske soldatene raskt til å merke når de tar fatt på sin virksomhet i landet.

Som om situasjonen i Irak ikke var vanskelig nok er IS også kraftig engasjert i Syria. Og her er de politiske utfordringene, om mulig, enda større. La meg bare trekke fram tre dimensjoner:

• For det første at både IS og Vesten (inkludert Tyrkia) har regimet til al-Assad som fiende, samtidig som Syrias ledelse og Vesten har IS som felles fiende. Hver gang Vesten lykkes med å svekke IS i Syria gir man en form for indirekte støtte til al-Assad, et paradoks som kommer til å bli mer og mer framtredende etter hvert som krigen mot IS utvikler seg;
• For det andre at mens Tyrkia og kurderne har IS som felles fiende, er det ikke noe ønske i Tyrkia om å se at kurderne kommer styrket ut av kampene - verken i Syria eller i Irak. Vi har allerede sett hvordan Tyrkia sleper føttene etter seg når det gjelder å gi kurderne tilgang og kapasitet til å forsvare sine posisjoner inne i Syria;
• Og for det tredje at Iran, som ville være Vestens mest "naturlige" støttespiller i kampen mot IS i Irak, samtidig er den sterkeste støttespilleren til al-Assad regimet i Syria, som Vesten gjerne vil ha fjernet. Slik har Vesten Iran som en slags "alliert" i Irak og som en motstander i Syria - og på tvers av dette har IS posisjonert seg med sin krig mot alt og alle. 

Hvis det mangler en plan for Irak, finnes det absolutt ingenting med tanke på Syria. Her inngår nabolandene i regionen skiftende allianser, og de støtter ulike væpnede grupper inne i Syria. I tillegg til den støtten som formidles av ledelsen i de ulike nabolandene, finnes det en rekke ressurssterke enkeltpersoner som også engasjerer seg med støtte til forskjellige grupper i konflikten. Det er kjent at styrtrike enkeltpersoner i land som Saudi Arabia og Qatar gjerne lar noen millioner dollar flyte i de retningene de mener er mest tjenlige, sett fra sitt personlige ståsted.

Alt dette er pakket inn lag på lag - som en ondsinnet politisk løk - med den strategiske konflikten mellom Iran (sjia-islam) på den ene siden og Saudi Arabia (sunni-islam) på den andre, med kurderne på den ene siden og Tyrkia på den andre, med USA og Europa på den ene siden og Russland på den andre. Et eksempel: Bak Hezbollah som sloss på vegne av al-Assad inne i Syria står sjia-muslimene i Libanon, bak disse igjen står Iran, og sammen med Iran står ofte Russland.

Dette forklarer samtidig hvordan IS - en organisasjon som absolutt alle ser som en fiende, og som derfor har alle mot seg - faktisk klarer å vokse, vinne militære seire og etablere seg i stadig større områder.

IS har enorme fordeler av de sekteriske, politiske og strategiske motsetningene som rir Midtøsten som en mare, og som Vesten aldri på noe tidspunkt har evnet å få armene rundt. Tvert i mot er det slik at vestlige militære kampanjer i regionen uten unntak har endt med nederlag, og resultater som var stikk i strid med målsettingene. Irak er ett eksempel. Afghanistan - som rett nok ligger i utkanten av Midtøsten - et annet.

Fred Kaplan i Slate skriver hvordan USAs engasjement i kampen mot IS mer og mer tar form av en hengemyr. Hele planen - hvis vi kan kalle den det - bygger på en forutsetning om kampklare ressurser på bakken som kan gå inn å gjøre ferdig det arbeidet som bombingen fra luften har startet. Men disse ressursene finnes ikke, og USAs egne militære strateger antar at det vil ta mange år før for eksempel den irakiske hæren vil ha noe som minner om adekvat militær slagkraft.

Kurderne kan sloss heltemodig, det vet vi, men samtidig ruller det inn tusenvis av nye rekrutter til IS fra hele verden hver eneste måned. Inntil videre kan vestlige politikere snakke om rådgivning og operasjoner fra lufta, men før eller senere - helst før - må IS møtes med relevant motstand på bakken. En slik motstand lar seg ikke mobilisere i et Syria som er i full oppløsning, og vi må vente i flere år på at irakiske styrker vil være kampklare. Det betyr, i følge en slik logikk, at enten går Vesten inn med det personellet på bakken som faktisk trengs eller så lar man befolkningen i de aktuelle områdene sloss mot IS med de ressursene de har selv.

Som Kaplan oppsummerer:

"So here we are, back in the Middle East again, shoring up a dysfunctional regime, caught in the middle of a sectarian conflict, saddled with allies who aren’t doing much and whose interests conflict with ours, roped off from potential allies who could do much more but whose interests conflict with ours more deeply, and facing a bunch of millenarian savages whose appeal grows as our involvement deepens." 

Det sier seg selv at et hundretalls norske rådgivere i Irak utelukkende vil ha symbolsk effekt i forhold til noe som kanskje kan bli framveksten av et stabilt styre i landet, et land som da kanskje er i stand til å forsvare seg selv. Vi trenger ikke mye fantasi for å forstå at denne symbolske gesten er høyt verdsatt i USA; landet som i sin tid invaderte Irak, fjernet Saddam Hussain fra makten og kastet landet inn i årevis med vold, borgerkrig, terror og konflikter. Men at Norge har et ønske om å vise velvilje overfor USA er ikke en sterk nok grunn til å rettferdiggjøre norsk militær deltakelse i konflikten.

Det er relevant å spørre hva alternativet til bombetokter og militær rådgivning skal være. Det er ukontroversielt å være tilhenger av økt humanitær støtte til regionen, som har et enormt flyktningproblem og der sivilbefolkningen er utsatt for ufattelige lidelser. Likevel er støtten viktig, så humanitær bistand må være øverst på listen.

Så er det etter min mening helt legitimt å stille spørsmål ved den militære logikken som Vesten til alle tider har benyttet i forhold til Midtøsten; fra kolonitiden, via kuppet i Iran i 1953, Suez-krisen i 1956, Gulf-krigen i 1991, og helt fram til bombingen av Libya i 2011. Ideen om at Vesten bør "rydde opp" og skape orden i en region som ikke greier å styre seg selv. Dette bygger på en tanke om at Vesten har et overblikk over situasjonen som befolkningen selv ikke har, og i en viss forstand også en moralsk overlegenhet som gir mandat til å handle. Her ligger det mye dårlig skjult vestlig arroganse. 

Dette tankemønsteret utløser et behov for å "gjøre noe" dersom en situasjon blir tilspisset; og særlig dersom den tiltrekker seg stor oppmerksomhet fra mediene, - noe vi har sett at IS er eksperter på. Men mediedrevet moralisme er en dårlig rådgiver i spørsmål om krig og fred; - og om militær deltakelse.

I tiden fram til mars 2003 diskuterte vi livlig om det var rett å gå til krig mot Saddam Hussain. Mange mente den gangen at motstand mot den amerikanske invasjonen var det samme som (indirekte) å støtte den irakiske diktatoren, hvilket selvsagt var helt urimelig. På samme måte blir motstand mot militært engasjement mot IS nå identifisert som en form for indirekte støtte til de umenneskelige forbrytelsene som organisasjonen står bak.

Men en slik konklusjon er grunnløs. Det er fullt mulig å ta skarpt avstand fra IS og samtidig mene at løsningen på problemet ikke er ytterligere vestlig militær opptrapping i regionen. For min del mener jeg at en slik opptrapping mest sannsynlig vil bidra til større humanitære problemer og til at støtten til IS bare vokser. Jeg mener det finnes historisk belegg for en slik vurdering, og at ikke minst erfaringene fra Afghanistan trekker i en slik retning: Etter å ha brukt enorme militære, politiske og finansielle ressurser på å etablere et stabilt sivilt styre i landet er Taliban tilbake, og forventes å overta makten i stadig større deler av landet etter hvert som de internasjonale styrkene trekker seg tilbake.

IS, for sin del, ser ut til å ønske økt vestlig militær deltakelse i konflikten, gjerne også med soldater på bakken. En slik utvikling vil bare forsterke budskapet fra "kalifatet" om at det som pågår er en hellig krig der alle muslimer har en religiøs plikt til å bidra i kampen mot fienden - Vesten.

Når det er sagt kan jeg forstå at spørsmålet framstår som langt mer komplisert sett med amerikanske øyne. Amerikanerne sier gjerne at "hvis du har laget et problem, så er det du som eier det". Når regjeringen i Bagdad - som på alle måter er et produkt av amerikansk politikk - ber om assistanse, er det lett å forstå at president Obama synes det er vanskelig å si nei. Han er dessuten under press fra en politisk høyreside som både er fullstendig uvitende om forholdene i Midtøsten og samtidig monomant opptatt av at USA skal framstå som "sterkt". Det var den samme høyresiden som fikk USA inn i Irak i første omgang.

Men IS både kan og bør angripes på andre måter enn gjennom en vestlig militær kampanje. De har finansielle ressurser som, i alle fall i noen grad, kan spores og blokkeres. De er avhengig av å produsere og selge olje. Men oljehandel med IS kan underlegges en effektiv embargo dersom det internasjonale samfunnet ønsker det (det er et endelig antall punkter der olje fra IS kan nå markedene). IS er avhengig av våpen og andre forsyninger; - disse må komme et sted fra, og selv om det neppe er mulig å stanse alle forsyninger er det mulig å stramme kraftig til.

Ikke minst er IS avhengige av stadig nye rekrutter. Det må være et mål for alle siviliserte land å unngå at muslimsk ungdom ser det som en naturlig oppgave å slutte seg til en terrororganisasjon som IS. Vi vet at det er misnøye, frustrasjon og marginalisering som ofte skaper grobunn for terror; derfor er det en selvstendig oppgave å vise i praksis at det fiendebildet som IS er avhengig av å tegne, er falskt. Kampen mot terror starter slik sett på hjemmebane.

Å isolere og svekke IS - økonomisk, militært og forsyningsmessig - krever tett internasjonalt samarbeid. Gitt dagens situasjon kan det virke vel optimistisk. Men jeg vil hevde at det ikke er mindre optimistisk enn tanken om et "lett" militært engasjement fra luften, og med null fotavtrykk på bakken.

Den tanken er nok mer et håp enn en plan, og det ser ut til at håpet blir svakere for hver dag som går. Dermed kan vi være på vei mot enda en USA-ledet militær kampanje i Midtøsten. Og med norske soldater allerede på plass i Irak er det slett ikke utenkelig at vi må ta stilling både til spørsmålet om flere soldater og til hva de skal gjøre når de først er der. Tanken om et nytt Afghanistan er da snublende nær.

Ingenting ville glede meg mer enn om jeg tok fullstendig feil.