Ernas strategiske klemme

Fra Minerva: Tenk om den nye regjeringen minner

for mye om den gamle?

Det er vanskelig å skjønne annet enn at forslaget til statsbudsjett må være en skuffelse for velgere fra høyresiden. På den ene siden viste det seg at det likevel ikke fantes ”milliarder på milliarder” å kutte på grunn av ”unødvendig byråkrati”. Etter å ha brukt et helt år på å lete etter sløsing og misbruk av skattebetalernes penger, ble utbyttet temmelig beskjedent. Det var ikke så mange "Supperåd" å nedlegge likevel. Offentlig sektor i Norge er egentlig ganske effektiv, om den ikke alltid er like veldrevet.

For det andre øker jo Regjeringen nå de offentlige utgiftene mer enn den økonomiske veksten. Det betyr en større rolle for offentlig sektor i økonomien. Men var ikke noe av poenget at offentlig sektor skulle reduseres? Heller ikke her virker det som Regjeringen leverer slik den lovet. Rett nok kommer det en del skattelettelser; men de er stort sett betalt med å bruke mer oljepenger – og det kan jo hvem som helst få til.

Jeg tror de fleste borgerlige velgere, og særlig de som stemte på Høyre og Fremskrittspartiet, så for seg noe helt annet. Mer effektiv drift, mindre unødvendig byråkrati og regelverk, forenklinger og innsparinger, reelle budsjettkutt som kunne brukes til skattelettelser, mindre sosialistisk slark og somling, mer individuell frihet. I stedet kommer mer av det samme; ja, enda mer fordi Regjeringen må kaste på noen ekstra oljemilliarder for å få skuta til å bære. Snøscooter og Segway – hvor moro det enn er – kan vanskelig svare til forventningene.

Det som har skjedd er at Regjeringen har møtt sine egne myter. Fortellingene om enkle innsparinger og åpenbare forenklinger kom praktisk talt i et nytt lys da nøklene til de ulike departementene vel var overlevert. Rett nok var det en periode der den nye regjeringen kunne skylde på den gamle, men slike perioder varer ikke evig. Det er sant at den blå-blå regjeringen arvet den rød-grønne regjeringens budsjett, og hadde kort tid på seg til å endre budsjettet for 2014. Men nå snakker vi om budsjettet for 2015, og denne regjeringen har hatt like lang tid som alle andre regjeringer til å snekre sammen budsjettet. Vi har derfor fått et budsjett som er akkurat slik Regjeringen ønsket. Som det en gang het i datafaget: "What You See Is What You Get" (WYSIWYG).

Samtidig er det elementer i budsjettet som ikke bare provoserer de tidligere regjeringspartiene, men også de to samarbeidspartiene som utgjør Regjeringens parlamentariske grunnlag. Det er enkel politisk matematikk at det skal godt gjøres å finne full overlapp mellom de fire partiene, og FrP har tross alt finansministeren – det skal være verdt noe. Vi kan ha god grunn til å tro at Høyre og statsministeren har latt FrP få påvirke litt ekstra i budsjettforslaget, for å ha noe å forhandle bort med Venstre og KrF i Stortinget. Det er tross alt Stortinget som vedtar budsjettet, og der trenger man flertall.

Men dette reiser jo bare spørsmålet om borgerlige forventninger på nytt. Hvis høyresidens velgere var utilfredse med selve budsjettforslaget, er det all grunn til å tro at de vil bli enda mindre fornøyd med et budsjett som er ”nedslipt” av KrF og Venstre. Det blir trolig mindre skattelettelser, men også færre kutt. Begge deler trekker i motsatt retning av hva både Høyre og FrP lovet før valget.

Jeg har sett kommentarer om at Høyre med de foreslåtte skattekuttene for 2015 er ”i rute” i forhold til løftene om skattelettelser fra valgkampen. Men da forstår man ikke at et budsjett har både inntekter og utgifter. Det er verdens enkleste sak å kutte i skatter og avgifter, og så bare fylle budsjettgapet med oljepenger. Men det var liksom det man skulle forsøke å unngå, av gode økonomiske grunner. Stort sett er det bare FrP som har ment at det er en god ide å øke bruken av oljepenger kraftig, og uavhengig av hvordan det ellers står til i norsk økonomi.

Det neste som har skjedd er at vi først nå får se de fulle konsekvensene av at Erna Solberg ikke fikk danne en flertallsregjering. Det er noe helt annet å kunne presentere et budsjett som allerede er sikret flertall i Stortinget, enn det er å legge fram et budsjett som må "opp til eksamen" hos partier som ikke har vært med på den lange budsjettprosessen.

Å lage statsbudsjett er på mange måter en smertefull prosess, der hver enkelt statsråd blir påført mange begrensninger og restriksjoner for å få helheten til å gå opp. De vil hver for seg ha flere "satsinger" som de ønsker å få gjennomført; - ofte av meget gode politiske grunner. Men alle regjeringer opplever at summen av slike satsinger ikke går i hop med den summen av utgifter som man er blitt enige om som "ansvarlig økonomisk politikk". Alle må med andre ord bite seg litt i leppen, rynke på nesen og bekymre seg over om "velgerne forstår dette".

Det gjør de stort sett ikke. For mens Regjeringen er i budsjettmodus er velgerne fortsatt i valgkampmodus; - de venter nå at løftene fra valget skal innfris. En flertallsregjering vil akkurat i denne kritiske fasen være mer sammensveiset enn dagens arrangement med to partier "innenfor" og to partier "utenfor". Partiene vil ha større innsikt i hverandres svake punkter, og - ikke minst - de vil være mer villige til å stille opp for Regjeringen som helhet. De umiddelbare budsjettkommentarene blir annerledes og mildere, den politiske usikkerheten mindre.

En flertallsregjering er den konstellasjon som Erna Solbergs politiske prosjekt krever. Slik det er nå må hun hvert år legge inn "rom" i budsjettet for forhandlinger med de to sentrumspartiene, og hun har liten kontroll over helheten for i enkeltsaker er det ikke utelukket at Venstre og KrF søker sammen med Arbeiderpartiet og dermed påfører Regjeringen nederlag. En slik situasjon kan ikke sammenlignes med å møtes sammen hos kongen hver uke, og to ganger i uken til regjeringskonferanse. En firepartiregjering ville trolig også hatt et arbeidsutvalg på toppen, med statsministeren og de tre øverste lederne i de andre partiene.

Dette er strukturer som binder sammen, mye mer enn de splitter. Og det er slike strukturer som gjør det mulig for selvstendige partier å gå sammen om felles, nasjonale prosjekter. Her kan "småkrangelen" tas internt, mens partiene kan få et felles blikk på helheten og utfordringene samtidig som de styrer fagdepartementene. Slik utvikler man en felles strategi, og et felles språk til å snakke om den.

For en mindretallsregjering er hvert budsjett man "overlever" i Stortinget en seier. Men det sier samtidig noe om planleggingshorisonten; det er potensielt regjeringskrise minst en gang i året. Det var ikke ambisjonen til Erna Solberg at valgseieren skulle ende i en slik situasjon; hun ønsket en flertallsregjering - bl.a. av de grunnene jeg har nevnt. Nå har vi kommet i en situasjon der hver budsjetthøst blir en risikofylt øvelse i Stortinget, under slag og spark fra både den "egentlige" opposisjonen og fra de to partiene som hver eneste gang er nødvendig for å sikre flertall. Det gir mindre rom for lange strategier, og større behov for kortsiktig brannslukking.

Fire år med en slik modus operandi kan gjøre det neste møtet med velgerne mindre hyggelig enn det forrige.