onsdag 25. desember 2013

Syria - veier til fred?

Det er nå mer enn 2,3 millioner flyktninger i nabolandene
til Syria. Det kan bli mange flere. Kilde: UNHCR
Akkurat hvor langt unna vi er en mulig fred i Syria blir godt dokumentert i en fersk rapport fra Chatham House [1]. Her skriver forskerne Claire Spencer, Christopher Phillips og Jane Kinninmont overbevisende om hvor komplisert konflikten egentlig er, og om hvor vanskelig det kan bli å få etablert en fredelig løsning i landet.

De tre forskerne mener at internasjonale medier stort sett framstiller konflikten på en feilaktig og forenklet måte. Dette er ikke primært en konflikt mellom ulike religiøse fraksjoner. Det er heller ikke en konflikt som særlig går mellom Assad-regimet og utenlandske grupper med Al-Qaeda tilknytning. Dessverre går konflikten på kryss og tvers av både religion, geografi og gruppetilhørighet. Det samlende utgangspunktet er motstanden mot Assad. Men så må man legge til mye intern rivalisering, mange lokale konflikter, samt en del ren bandittvirksomhet (kidnapping, utpressing, smugling, mord og ran), en svært sammensatt forsamling av eksterne «bakspillere»; - og vi står til slutt foran noe som er temmelig uoversiktlig.

Her flyter de militære ressursene mellom ulike grupper uten noe kjent eller forutsigbart mønster. Folk som kjempet side om side i forrige uke kan gjerne være dødsfiender i dag. Den såkalte «syriske opposisjonen» (Syrian National Coalition, SNC) framstår verken som samlet eller sterk. Ett av budskapene i rapporten er at det er nødvendig å se forbi SNC i arbeidet med å mobilisere det som er igjen av sivilsamfunn i Syria. Det er viktigere å ha god kontakt med lokale representanter fra hele landet enn det er å finne mulige «statsministerkandidater» i grupper som har en pro-vestlig holdning.

Hva sloss de om i Syria? For de som husker et par år tilbake startet det hele som en serie med fredelige demonstrasjoner mot det autoritære Assad-regimet [2]. Det var i mars 2011. Regimet slo voldsomt ned på demonstrasjonene; - bl.a. ble flere ungdommer arrestert, torturert og drept og det ble skutt mot et begravelsesfølge. Senere fulgte regimet opp med å bombe byer der opposisjonen var sterk. Men jernhånden utløste bare enda mer uro. Protestene vokste, og etter en stund var væpnet motstand mot regimet etablert; - ganske snart over store deler av landet.

En fredsplan ble forhandlet fram mellom opposisjonen og Assad-regimet av FN og Den arabiske liga, men den ble raskt irrelevant [3]. Sensommeren 2012 ble et korps av FN-observatører under ledelse av den norske generalen Robert Mood trukket ut av landet fordi konfliktnivået var for høyt.

Forskerne mener at den syriske konflikten har fått lov til å utvikle seg til dagens nivåer delvis fordi omverdenen har for mange og konfliktfylte mål for sitt eget engasjement i landet. Noen land – som Russland og Iran – støtter åpent dagens regime. Andre – som Kina – liker ikke tanken på utenlandsk innblanding i et lands indre anliggender av prinsipielle grunner. Så finnes det en gruppe land i Den persiske gulf som gjerne vil støtte det sunni-muslimske flertallet i Syria mot Assad-klanens alawitt-retning (en sjia-variant). Her er Saudi Arabia og Qatar ledende. Og endelig har vi Vesten, der et ledende land som USA er opptatt av flere ting samtidig: Å hindre ytterligere destabilisering i nabolandet i Irak, å stanse spredning av Al-Qaeda inspirerte grupper, å unngå at Iran øker sin innflytelse i regionen, å ivareta sikkerheten til Israel, å unngå bruk og spredning av kjemiske våpen, samtidig som de gjerne ser at Assad-regimet erstattes.

Dette blir for mye og for komplisert, sier forskerne. Det skaper ingen plattform å føre forhandlinger ut fra. I stedet spør de: Hva er det mulig å bli enige om? Sannsynligvis bare tre ting:
  • Humanitær bistand til en uskyldig sivilbefolkning som nå gjennomlever et mareritt; 
  • å få dempet de voldelige sidene ved konfliktene og 
  • å sikre Syrias integritet som selvstendig nasjon i framtiden. 
Mens Vesten har liten innflytelse over aktørene inne i selve Syria, har de alltid en viss innflytelse over landene utenfor. Land som Russland, Kina, Tyrkia, Saudi Arabia og Iran har alle utenrikspolitiske interesser som strekker seg forbi Syria – og som på en eller annen måte involverer USA og EU. Ingen av dem burde ha noen interesse i at Syria kollapser eller blir et nytt oppmarsjområde for terroristgrupper og bandittvirksomhet som destabiliserer regionen ytterligere. Samtidig er de humanitære behovene enorme, og de rammer også Syrias naboland tungt.

Tiden har altså kommet for å tenke enkelt, og for å konsentrere seg om det aller viktigste, nemlig krisens humanitære sider og behovet for å redusere volden. Det betyr at andre ambisjoner må legges til side, og at aktørene i konflikten må inviteres til å forhandle på et grunnlag som er så enkelt som overhodet mulig. I rapporten fra Chatham House skriver de tre forfatterne [1]:
«One clear objective should be to safeguard the integrity of the Syrian state and what remains of Syrian civil society. The immediate focus should be on joint humanitarian-political goals: ending violence, minimizing killing and preventing state collapse. Here, there is some opportunity to build an international consensus. On the other hand, focusing solely on Western priorities such as strengthening US credibility, or on shared Western and Gulf objectives to limit Iran’s broader regional influence, has little relation to the interests of Syrians and inevitably creates a backlash from the other international or regional powers involved.» 
Samtidig advarer forskerne Vesten mot å gå i den fellen å tro at Assad-regimet har noen som helst framtid i Syria, og derfor kan representere en slags «backup-løsning» for å sikre freden på kort sikt. Det kanskje viktigste bidraget Vesten kan gi for en framtidig fred er å få land som Russland og Iran til å forstå at de underliggende årsakene til konfliktene i Syria ikke kan løses med Assad-klanen fortsatt ved roret.

Likevel kan en form for overgangsregjering, som også inkluderer dagens makthavere, være prisen partene betale for å få til en våpenhvile. Det er umulig å tenke seg at regjeringen i Damaskus vil delta i noen fredskonferanse i Geneve – som planlegges tidlig i 2014 – dersom utgangspunktet er at de rett og slett skal fjernes [4]. Dette vil også både Russland og Iran motsette seg.

Det ligger et visst håp i at verken Israel, Gulf-landene, Tyrkia eller Iran har noen som helst interesse i å la islamistisk fundamentalisme få et solid fotfeste i Syria. Det er åpenbart mange spørsmål disse landene er totalt uenige om, men de har alle en felles fiende i Al-Qaeda og tilsvarende islamistiske grupper. Likevel er det slik at Al-Qaeda fortsatt nyter en viss oppslutning blant regimekritiske krefter internt i Gulf-landene. Her skulle det i så fall finnes en dobbel grunn til å arbeide for en snarest mulig fred i Syria.

Det er også en diskusjon om Iran skal ha noen plass rundt bordet i Geneve. Her er det USA som har nedlagt veto, hvilket ikke er spesielt klokt. Rett nok har ikke Iran felles grense med Syria, men det har heller ikke Saudi Arabia eller de andre Gulf-statene – og definitivt ikke Brasil, Norge eller Canada som også er blant de landene som er invitert til å delta. Å holde Iran utenfor er en ensidig amerikansk posisjon, som verken deles av FN, EU eller noen av de andre landene som har vært involvert i forhandlingene omkring Syria.

Utsiktene til en fredskonferanse med sikte på å erstatte Assad-regimet må utløse blandede følelser blant generalene i Egypt, som nå styrer med en stadig mer autoritær hånd [5]. Som Assad-regimet i sin tid er de egyptiske generalene nok en gang meget opptatt av å undertrykke Det muslimske brorskapet. Det vil ikke være utenkelig om dagens egyptiske ledere har en god del sympati med lederskapet i Syria, og vi husker hvordan president Assad i sin tid var en sterk tilhenger av å få fjernet tidligere president Mursi i Egypt. Her var Assad, paradoksalt nok, på linje med herskerne i Saudi Arabia.

Rapporten fra Chatham House understreker sterkt hvor viktig det er akkurat nå å finne områder der partene (og landene) kan bli enige, til tross for ulike strategiske posisjoner og mulige langsiktige motsetninger i regionen [1]:
«The international and regional diplomatic efforts of Western governments should focus on identifying areas for common ground between key players, including Syria’s neighbours (which are hosting most of the refugees, or, as in the case of Israel, at risk from the overspill of conflict) and the main backers of the regime (Russia and Iran) and the opposition (Turkey, the Gulf states and the West). Areas of consensus may include preventing Syria from becoming a haven for jihadi militants, preserving state institutions, and stabilizing the situation and reducing violence sufficiently to end the refugee crisis and enable some refugees to return.» 
Det er tilstrekkelig med destruktive krefter internt i Syria om ikke omverdenen skal bidra til å gjøre situasjonen enda verre; - noe som dessverre er tilfellet i dag. Omfanget av den humanitære krisen er for lengst blitt historisk, med 2,3 millioner flyktninger i nabolandene og 6,5 millioner internt fordrevne. FNs høykommissær for flyktninger utelukker ikke at antallet flyktninger kan stige opp mot 4 millioner mennesker mot utgangen av 2014 [6]. Det er vanskelig å være uenig i at det nå er de humanitære behovene som må gå foran alt annet.

Nå i romjulen starter arbeidet med å fjerne kjemiske våpen fra Syria for å få dem destruert. Denne operasjonen inkluderer viktig norsk innsats med å transportere farlig kjemisk materiale ut av landet med båt [7]. Om transporten langs vei fram til utskipingshavnen Latakia vil gå som planlagt vet ingen; det er den syriske hæren som har ansvaret for den delen av operasjonen. Men at operasjonen i det hele tatt er i gang er et tegn på at det er mulig å gjøre noe i denne konflikten, gitt at de felles drivkreftene er sterke nok.

Forskerne fra Chatham House mener det finnes flere slike drivkrefter, og at jobben nå er å gjøre dem så tydelige som mulig.

Referanser:
[1] http://www.chathamhouse.org/publications/papers/view/196215
[2] http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-19331551
[3] http://en.wikipedia.org/wiki/Kofi_Annan_peace_plan_for_Syria
[4] http://en.wikipedia.org/wiki/Geneva_II_Middle_East_peace_conference 
[5] http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-25433094 
[6] http://data.unhcr.org/syrianrefugees/regional.php 
[7] http://www.nrk.no/verden/mote-i-moskva-om-kjemiske-vapen-1.11436314

Ingen kommentarer: