søndag 15. desember 2013

Russells paradoks

Bertrand Russell fant ut at noe var galt med mengdelæren.
 Russell Brand fant ut at noe var galt med demokratiet.
Den første oppdagelsen var nok viktigere enn den siste.
Foto: Wikimedia Commons
Her er problemet: Hvis du vil ha demokrati må du ha både politikk og politikere. Du må ha institusjoner. Styringsorganer. Noen som setter seg inn i sakene og fatter beslutninger på vegne av andre. Du må ha samarbeid, selv med de du er uenig med. Du må akseptere kompromisser. Og du må akseptere at du i noen saker tilhører mindretallet – og derfor ikke får viljen din. Er du misfornøyd med hvordan det går, må du nesten engasjere deg selv. I alle fall litt. I alle fall såpass at du bruker stemmeretten, og eventuelt bidrar til å fjerne de politikerne du er misfornøyd med.

Så er det likevel ikke uvanlig å hevde at det ikke spiller noen rolle om man deltar i valg eller ikke. «Alle» politikere tenker bare på seg selv, uansett. «Alle» partier er grunnleggende korrupte. «All» politikk handler om å føre folk bak lyset. Bevisene er overveldende: Maktmisbruk, korrupsjon og overgrep florerer; politikerne sikrer seg selv privilegier mens «mannen i gata» må suge på labben. Verden går til helvete på første klasse. Politikerne gjør ingen ting; og i den grad de gjør noe som helst så er det de gale tingene. Riktig?

Vel, for noen måneder siden var programlederen og komikeren Russell Brand gjesteredaktør i det britiske tidsskriftet New Statesman. Her skrev han en lengre redaksjonell artikkel der han forklarte hvorfor han aldri hadde benyttet seg av stemmeretten, og hvordan han ellers foraktet det etablerte politiske systemet i Storbritannia. Systemet er gjennomkorrupt og har ingen ting å tilby mennesker som trenger håp om en bedre framtid, mente Brand. Blant mye annet skrev han:
«I have never voted. Like most people I am utterly disenchanted by politics. Like most people I regard politicians as frauds and liars and the current political system as nothing more than a bureaucratic means for furthering the augmentation and advantages of economic elites.» 
Utbruddet til Brand skapte gjenklang over hele internett. Det samme gjorde et etterfølgende TV-intervju med BBCs Jeremy Paxman, der Brand gjentok og utdypet budskapet om at all eksisterende og såkalt demokratisk politikk var «død og uten appell» til noen. Det var ingen vits å stemme, alle partier var korrupte, noe «helt nytt» måtte komme i stedet.

Det bare forsterket debatten at Storbritannias vise-statsminister, Nick Clegg (liberal), gikk til angrep på Paxman fordi han under intervjuet med Brand ga uttrykk for at han hadde sympati med noen av holdningene hans (bl.a. en skuffelse over uløste miljøproblemer og økte forskjeller i samfunnet). Clegg mente at en mann som Paxman, som praktisk talt lever av å rapportere om politikk, burde være den siste til å uttrykke sympati med de noe uoversiktlige synspunktene til Brand.

For de er temmelig uoversiktlige. Brand bruker mesteparten av tiden på kritikk av det som finnes, men blir svært uklar når det spørres om hva som er hans alternativer. Samtidig har jeg faktisk litt sympati med både Brand og Paxman på dette punktet; det må være lov å stille kritiske spørsmål uten samtidig å sitte med alle svarene. Hvis ingen stiller spørsmål eller reiser kritikk kommer vi aldri videre, og de problemene Brand tar opp er høyst reelle: Miljøtrusler, økt fattigdom, arbeidsløshet og økte forskjeller i inntekter og levekår.

Og samtidig: Et politisk system som virker ute av stand til å handle på en måte som gjør en forskjell. Et demokrati på tomgang, med andre ord. En skal være temmelig politisk snøblind for å hevde at demokratiet er uten utfordringer for tiden; - uansett på hvilken side av Atlanteren man befinner seg. Og særlig hvis man ikke befinner seg i Norge. Brand snakker om en «ny revolusjon» og «nye tenkemåter». Han skriver bl.a.:
«The only systems we can afford to employ are those that rationally serve the planet first, then all humanity. Not out of some woolly, bullshit tree-hugging piffle but because we live on it, currently without alternatives. This is why I believe we need a unifying and inclusive spiritual ideology: atheism and materialism atomise us and anchor us to one frequency of consciousness and inhibit necessary co-operation.» 
Det er ikke lett å forstå helt hva han mener når det kommer til åndelige alternativer, men han er god når det gjelder å dele ut kritikk mot både høyresiden og venstresiden. Hvor er han da selv? I sentrum? Hvilket sentrum? Akkurat det politiske sentrumet som noen ganger velter en regjering av etablerte partier og erstatter den med en annen av like etablerte partier? Nei, han er ikke der heller. Men det er stort sett der velgerne befinner seg. 

Dermed har vi fått en ny utgave av Russells paradoks. Ikke Bertrand Russells klassiske paradoks fra 1901 – som handler om mengdelære (en logisk feil i den elementære mengdelæren til Georg Cantor), men Russell Brands politiske paradoks av 2013: Velgerne befinner seg i et politisk punkt som ikke er i deres egen åndelige eller materielle interesse. Og de burde derfor slutte å bruke stemmeretten. 

Den konklusjonen som tvinger seg fram er at disse menneskene stort sett ikke kjenner sitt eget beste; eller – enda verre – at de er mindre begavet fordi de lar seg lure gang på gang. Et paradoks, hvis vi forutsetter et minimum av fornuft hos velgerne. Og et krevende standpunkt.

Men er det nødvendigvis helt uriktig? Ja, det er det. Men det går også an å nyansere svaret noe uten å være arrogant. Jeg tror til å begynne med at Brand er inne på noe helt vesentlig – uten å ta det helt inn over seg; nemlig at det velgerne ofte ønsker seg ikke kan gjengis på en velordnet og konsistent liste. Våre ønsker er ofte konfliktfylte, og bare sjelden fullt ut systematiske (eller transitive, d.v.s. hvis vi foretrekker a framfor b, og b framfor c, så foretrekker vi også alltid a foran c).

Vi liker begge deler, heller enn å velge. Lavere skatt er bra, men det er også bedre veier og færre køer. Billig energi er bra, men det er også reduserte miljøutslipp. Norsk toppidrett og OL-gull er bra, men det er også breddeidrett og fotball for småjenter. En sterk krone gir oss økt kjøpekraft når vi reiser ute, men det er dårlig for norsk industri. Norsk selvstyre er bra, men det er samtidig bittert å se at andre bestemmer uten at vi er med. Vi trenger flere arbeidere i helse og omsorg, men samtidig er det et gode å få bestemme selv hva vi vil utdanne oss til. Vi kjenner sympati med tiggere, men vil gjerne slippe å ha dem i nærheten hele tiden. Egentlig hater vi valgløfter, og vi tror kanskje heller ikke på dem. Men samtidig spør vi partiene: Hva vil dere gjøre med denne saken? Og med denne? Det skjer i hver eneste valgkamp.

Det er også sant at politikk har blitt mer komplisert. Et velkjent eksempel er finanskrisen, som sendte økonomien i flere OECD-land rett inn i undergangen. Men hva skulle svaret på krisen være? Å bruke enda mer penger over offentlige budsjetter? Litt mer? Mye mindre? Kanskje gjennomføre store kutt i stedet? Sannheten er at det var omtrent like mange svar som økonomer og eksperter. Derfor ble politikken også sprikende og krisen fikk lov til å utvikle seg til der vi er i dag.

Det er ikke nødvendigvis enkelt for vanlige velgere å ta stilling til uhyre vanskelige økonomiske spørsmål ved valg. Og dette var bare ett eksempel. Brand ønsker «fred», «mer rettferdighet», et «bedre miljø». Han ønsker et samfunn der alle tar vare på hverandre. Men hvem gjør ikke det? I The Guardian skrev Nick Cohen en kommentar om Russell Brands utbrudd. Her heter det bl.a.:
«Now, as in the 1920s and 1930s, many inhabitants of most European countries agree with Brand's slogans that all politicians are crooks and democracy is a sham. Today's crisis has left Europe in a pre-revolutionary situation. Or, if that is going too far, you can at least say that Europe looks ready for radical political change. Unfortunately for Brand, who sees himself a radical leftist of some sort, apparently, the greatest beneficiary of the nihilism he promotes is the radical right.» 
Det er sant. Høyresiden, og partiene til ytterste høyre, har jevnt over framgang i hele Europa. Og i virkeligheten er kritikken av demokratiet både gammel og ofte reaksjonær. Den går i alle fall tilbake til Platon, som mente at vanlige mennesker var for ubegavede til å kunne styre. I følge Platon er demokrati det samme som å underlegge seg vurderingsevnen til samfunnets undermålere. I hans republikk er det filosofene som er konger; styring må overlates til de klokeste, bare da kan vi håpe på kloke beslutninger. Åpner vi for demokrati blir politikerne bare opptatt av å vinne valg. Men din evne til å vinne et valg sier ingen ting om din evne til å styre, sier Platon. I den grad den sier noe som helst er det trolig negativt med tanke på styring.

En annen og mye senere kritiker av demokratiet var Thomas Hobbes. Hans poeng var at demokrati, i motsetning til monarki, stimulerer splittelse og splid. Samfunnet blir ustabilt fordi ulike grupper ikke evner å samle seg om felles løsninger. Årsaken er at ingen enkeltperson er i stand til å utgjøre noen avgjørende forskjell når beslutninger skal fattes, men det betyr samtidig at ingen har noen umiddelbar interesse av å ivareta hensynet til hele samfunnet. Det er det bare monarken som har. Derfor bør monarken styre eneveldig.

En mer moderne versjon av kritikken fra Hobbes er at altfor mange velgere er uinformerte og uinteresserte (apatiske). De blir dermed lett offer for demagoger og populister, eller for særinteresser. Begge deler er uheldig, og innebærer ofte både dyr og dårlig politikk. Den ny-konservative varianten av denne kritikken hevder derfor at det er best å drive med minst mulig politikk, og heller overlate mest mulig til markedene.

Det finnes også moderne varianter av argumenter for fåtallsstyre. Ett slikt argument – som vi har vært inne på – går ut på at moderne politikk simpelthen er for komplisert og krevende for vanlige mennesker. Det er for mye å sette seg inn i, kravene til kunnskap er for store, og den tiden som går med til å holde seg oppdatert er for omfattende til at det kan kombineres med andre ting; som f.eks. å være ekspert på noe annet enn politikk. Det bør derfor finnes en viss arbeidsdeling i samfunnet, der politikkens eksperter har ansvar for styringen, mens vanlige mennesker og de som er eksperter på andre områder bruker tiden sin på andre ting.

Og så har vi selvsagt posisjonen til Russell Brand, som sier at interesse for politikk og deltakelse i valg ikke har verdi fordi sannsynligheten for at din stemme skal bli avgjørende er lik null (eller veldig nær null), og fordi du uansett «tvinges» inn i et system som er dominerte av korrupte og manipulerende krefter. Han oppgir en liste over «politiske» saker han er misfornøyd med. Det meste er kjent stoff. Men listen hans over løsninger er svært kort. Som sagt, jeg synes det må være lov, men det er ikke tilfredsstillende.

Thomas Christiano har skrevet en fin oversiktsartikkel om normativ demokratiteori, d.v.s. teorier som handler om det verdimessige fundamentet for demokratiet. Jeg skal trekke fram et par poenger fra hans artikkel, for å vise hvorfor jeg mener at Russell Brand alt i alt tar feil i sin kritikk.

Demokrati handler i en bestemt, formell forstand om absolutt likhet mellom mennesker når det gjelder kollektive beslutninger. Denne likheten er gitt nettopp ved stemmeretten. Men at alle har lik rett til å stemme betyr naturligvis ikke at de politiske ressursene i samfunnet er likt fordelt. De er tvert i mot ofte fordelt temmelig ulikt; avhengig av tilgang på ressurser som utdanning, kompetanse, arbeid og andre sosiale og økonomiske privilegier. Å være tilhenger av demokrati er derfor ikke noen tilstrekkelig betingelse for å kunne snakke om et «rettferdig samfunn». Men det vil ofte være en nødvendig betingelse for å utløse økt rettferdighet.

Hva er demokratiet verdt? Her kan vi skille mellom to dimensjoner. Vi kan enten se på de beslutningene som demokratier fatter, m.a.o. resultatet av ulike demokratiske prosesser, og så sammenligne med andre styringsformer som diktatur, enevelde, teokrati og andre mulige modeller. Eller vi kan velge å legge vekt på selve den måten demokratier virker, hvordan det kommer fram til resultater, og så spørre om demokratiske metoder har egenskaper som er å foretrekke framfor alternativene.

John Stuart Mill mente for sin del at demokratiske måter å fatte beslutninger på var bedre enn udemokratiske på i alle fall tre måter. Først strategisk: Lovene blir relativt sett bedre for samfunnet under ett, fordi det er nødvendig å ta hensyn til flere når de skal utarbeides. Dette setter strengere rammer rundt lovgivernes virksomhet. Politikere i et åpent samfunn, med en fri og uavhengig presse har press på seg til å rettferdiggjøre de lovene som vedtas.

Dernest kunnskapsmessig: I et demokrati er det flere som blir involvert i beslutningene, flere synsmåter som blir presentert, og flere argumenter som blir framført; - og summen av alt dette gjør at sannsynligheten for å komme fram til et godt resultat øker. Observer språkbruken her. Det er snakk om «godt» versus «dårlig», ikke «perfekt» versus «galt». Å være tilhenger av demokrati er langtfra noen garanti for utelukkende feilfrie resultater, for selv demokratier kan feile og levere dårlige resultater. Argumentet er imidlertid at sannsynligheten for dette er lavere med demokrati enn uten.

Og endelig har vi hensynet til politisk kultur: Demokratiet er bra for den politiske kulturen fordi det avkrever folk argumenter for de standpunktene de hevder. Ja, mer enn det, kulturen forutsetter også en viss vilje til å leve seg inn i andres argumenter; - argumenter som man selv ikke er enige i. Dette har en verdi forbi det rent kunnskapsmessige fordi det både øker muligheten (og sannsynligheten) for at folk står opp for sine egne interesser og samtidig tvinger dem til å måtte forholde seg til motargumenter i saker som er viktige for dem. Om dette skriver Christiano:
«When they participate in making decisions, they have to listen to others, they are called upon to justify themselves to others and they are forced to think in part in terms of the interests of others. Some have argued that when people find themselves in this kind of circumstance, they come genuinely to think in terms of the common good and justice. Hence, some have argued that democratic processes tend to enhance the autonomy, rationality and morality of participants. Since these beneficial effects are thought to be worthwhile in themselves, they count in favor of democracy and against other forms of rule.» 
Denne typen argumenter for demokrati kan betraktes som instrumentelle, i den forstand at de peker på at demokratier skaper «bedre resultater» enn alternative styringsformer. Men det finnes også dype moralske argumenter for demokrati. To av de mest kjente er argumentene om frihet og likhet

Argumentet om frihet handler ikke om nytte eller effektivitet, og heller ikke om resultater, men om at alle mennesker er påvirket av sine omgivelser. Og fordi de er påvirket av omgivelsene har de en likeverdig rett til selv å kunne påvirke. Som et minimum bør alle mennesker ha rett til å hevde sine egne og selvstendige meninger når det gjelder kollektive beslutninger i det samfunnet der de lever; - og der de uansett vil bli påvirket av slike beslutninger. Det er bare en form for demokratisk styresett som vil kunne sikre denne formen for autonomi og selvbestemmelse for individene. I et slikt perspektiv blir stemmeretten nærmest å regne som en minimumsbetingelse.

Argumentet om likhet bygger på en erkjennelse av at politikk handler om beslutninger som angår det som er felles i samfunnet (f.eks. lovene). Det er da moralsk riktig at det er likhet mellom de som skal fatte beslutningene på vegne av helheten, slik at ingen får urimelig stor innflytelse (f.eks. en diktator). I et slikt perspektiv er demokratiet en form for fredelig og likeverdig konkurranse; og en arbeidsform som gjør det mulig for aktørene å finne fram til holdbare kompromisser i alle de tilfellene der det finnes motsatte interesser. Et annet argument for likhet er at samfunnet bør fremme interessene til medlemmene på en likeverdig måte; - altså slik at ingen enkeltpersoner eller grupper hele tiden blir satt foran de andre. Et demokrati gjør det enklere å ivareta et slikt hensyn enn alternative styringsformer.

Slike positive moralske begrunnelser for demokrati løser naturligvis ikke mange av de problemene som praktisk talt alle demokratier også må løse; spørsmålet om mindretallets rettigheter, spørsmålet om fordeling av ressurser, spørsmål om toleranse og – fundamentalt sett – spørsmålet om tillit til den styringsformen man deler. Og det er vel særlig det siste punktet som særlig utmerker seg hos Russell Brand.

Men svaret til Brand, nemlig å oppgi det eneste virkemiddelet i demokratiet der det i virkeligheten ikke finnes noen forskjell på folk – altså stemmeretten – virker som en svært lite klok strategi. Mens det er fullt mulig å dele den oppfatningen at stemmeretten ikke gir noen garanti for et rettferdig og velfungerende demokrati, er den likevel det ytterste eksempelet på en positiv likhetstanke med hensyn til politisk deltakelse. Og den har mange positive sideeffekter som simpelthen ville forsvinne dersom stemmeretten forsvant, ikke minst den effekten at all legitim politikk må utøves i det offentlige rom.

At politikk skal være offentlig er i seg selv et krav som springer ut av hensynet til likhet. Som Christiano skriver:
«The importance of publicity itself is grounded in equality. Given the facts of diversity, cognitive bias, fallibility and disagreement, each will have reason to think that if they are ruled in accordance with some specific notion of equality advanced by some particular group that their interests are likely to be set back in some way. Only a conception of equality that can be shared by the members of society can give good reason to think that this will not happen. Within the context set by public equality, people can argue for more specific implementations of equality among citizens in law and policy all the while knowing that there will be substantial and conscientious disagreement on them. As long as the framework within which they make and vote for opposing views is set by public equality, they can know that at base, the society treats them as equals in a way that they can recognize.» 
Hva Brands strategi inviterer til er med andre ord en utvikling der stadig flere får grunner til å hevde at deres rettigheter ikke blir ivaretatt. Men i stedet for å gjenopprette balansen gjennom et minimum av politisk deltakelse – d.v.s. bruk av stemmeretten – argumenterer han for å gjøre gapet enda større. Det beste har blitt det godes fiende.

Demokratiet er ingen perfekt samfunnsmodell, som bare leverer «riktige» svar. Det er på den andre siden den beste samfunnsmodellen vi kjenner, og den er både praktisk og moralsk overlegen alle andre alternativer. Demokratiet tilbyr enkeltmennesker muligheter som vi burde verdsette høyt:
  1. Alle mennesker har et behov for fritt å kunne artikulere sitt eget syn, og eventuelt korrigere misforståelser eller fordommer som andre måtte ha mot ens egne synsmåter; 
  2. Alle mennesker burde ha en mest mulig likeverdig mulighet til å kunne påvirke de forholdene de lever under; 
  3. Ettersom alle mennesker har en interesse av å bli oppfattet som et likeverdig medlem av det samfunnet de lever i, vil fravær av f.eks. stemmeretten være et bidrag til å undergrave denne likeverdigheten. 
Faktisk er stemmeretten trolig det sterkeste uttrykket for frihet og likhet i samfunnets måte å fatte beslutninger på. Den gir ikke i seg selv noen garanti for gode løsninger, men å frivillig gi avkall på denne rettigheten er et gigantisk tilbakeskritt, og uttrykk for en fundamental misforståelse av hva demokratiets utfordringer egentlig går ut på. Som Nick Cohen skrev om Russell Brand i The Guardian:
«He writes as if he is a precocious prepubescent rather than an adolescent: a child, born after the millennium, who can behave as if we never lived through the 20th century.»
Ved nærmere ettersyn representerer Russell Brand - i motsetning til Bertrand Russell - ikke noe egentlig paradoks i det hele tatt. Bare uttrykk for dårlig politisk dømmekraft.


Referanse:
Christiano, Tom, "Democracy", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.)

Ingen kommentarer: