Ny regjering

Foto: Erlend Aas/NTB scanpix/SMK

Stortingsvalget var ikke til å misforstå; velgerne ønsket endring. De gamle regjeringspartiene endte med 72 mandater. De partiene som ønsket ny regjering fikk 96 mandater. Et soleklart flertall. Likevel endte vi opp med en mindretallsregjering. Det er trolig bra for både Venstre og KrF, og sannsynligvis også for Arbeiderpartiet, men det blir veldig slitsomt for Høyre og Frp. Veldig slitsomt.

Heldigvis er det slik i norsk politikk at velgerne bestemmer. De fordeler kortene, og klargjør den politiske matematikken. Og matematikken viser at de rødgrønne tapte valget med klar margin. En ny valgseier var langt utenfor rekkevidde. Hvorfor det ble slik vil sikkert bli diskutert grundig i de tre partiene i tiden framover.

Hos vinnerne var bildet tydelig, men ikke enkelt. Først: Høyre og Frp fikk tilsammen 43,1 prosent av stemmene; med Høyre på kraftig vei opp, og Frp på klar vei ned. En imponerende sum, men ikke flertall. Venstre (5,2) og KrF (5,6) kan hver for seg sikre Regjeringen flertall. Positivt sett – og dersom vi inkluderer Arbeiderpartiet – har den nye Regjeringen minimum tre måter å få saker igjennom Stortinget på; Blå + V, Blå + KrF og Blå + Arbeiderpartiet.

En kan tenke seg konkrete saker innenfor hver av de tre kombinasjonene, men virkeligheten er og blir denne: Regjeringen er en mindretallsregjering som ikke får en eneste sak igjennom i Stortinget uten støtte fra ett eller flere andre partier. Og problemet: I svært mange saker vil disse partiene ha Frp som sin ytterste motpost. Skal sakene få flertall må Frp «vannes ut». Det er en trasig rolle å ha for et parti som er i regjering for første gang, og som derfor har gått lengre enn de fleste andre i å antyde at politiske utfordringer stort sett er enkle «bare man vil høre på oss».

Med det valgresultatet som foreligger fortjener Erna Solberg og Siv Jensen virkelig å danne en regjering, og få mulighet til å sette så mye av sin politikk ut i livet som de bare kan. Det er ikke vanskelig å si at velgerne har gitt et mandat i den retningen; - med forbeholdet om at de må sikre endelig flertall sammen med noen andre.

Personlig mener jeg at det er positivt for landet og for demokratiet vårt at Frp har blitt regjeringsparti; av følgende grunn: I lengden ville det ikke være bra for Norge å ha et parti med 15-20 prosent oppslutning som aldri ble stilt i mulighet å ha regjeringsansvar eller å ta et slikt ansvar med alt hva det innebærer; på godt og vondt.

Frp er sannelig mer enn stort nok til å være regjeringsparti, det har en organisasjon og kandidater som burde være kvalifisert for lengst, og det har gradvis nærmet seg regjeringskontorene som et strategisk mål. Vel, nå har strategien lykkes, og selv om jeg er rykende uenig med Frp i svært mange saker mener jeg det er viktig for demokratiet at landet nå for første gang har fått statsråder fra Frp.

Det høres kanskje rart ut, men jeg er faktisk opptatt av at Regjeringen får en reell mulighet til å sette sin politikk ut i livet. Valgresultatet må resultere i en politikk som er klart forskjellig fra de rødgrønnes. Hvorfor? Fordi det er hva velgerne ba om, og fordi politikken er tjent med at forskjellen mellom alternativene er tydelige. Det verste som kunne skje akkurat nå ville være om den nye Regjeringen av en eller annen grunn skulle mislykkes tidlig i forløpet og dermed aldri fikk anledning til å vise hva slags politikk de egentlig står for.

Regjeringen må få anledning til å levere på løftene sine og på regjeringsplattformen: Reduserte køer og økt valgfrihet i helse og omsorg, et sterkere sosialt sikkerhetsnett, mer til veier og bane, et skole- og lærerløft, mer kvalitet i utdanning og forskning, mer fornybar energi, økt satsing på miljø og klima, bedre integrering av minoriteter, økt sysselsetting og færre uføre, færre kommuner og mye enklere forvaltning, en mer aktiv Europapolitikk, en sterkere fastlandsindustri, redusert oljeavhengighet, en større rolle for frivillig sektor og reduserte skatter. Det er hva britene ville kalle en «tall order», men likefullt noen av sakene der det er skapt forventninger.

Ingen forventer at resultatene skal renne ut av regjeringskontorene som erter ut av en sekk fra første uke. Derfor er det viktig at Regjeringen gis en rimelig sjanse til å sette ambisjonene ut i livet. Av dette følger det at jeg håper Regjeringen kan sitte fram til neste valg, slik at vi da kan gjøre opp regnskap der slike regnskap hører hjemme: I valg, og med folkets stemmer.

Det er ikke vanskelig å forutse at den nye Regjeringen vil komme til å slite på en rekke områder. Mye hardt arbeid venter; og det er mange hindre som skal overkommes. Jeg nærer det håp for mitt eget parti – Arbeiderpartiet – at de holder fanen høyt og er et tydelig opposisjonsparti. Et parti som står for klare alternativer, og som stemmer for det de er for og mot det de er mot. En ansvarlig og konstruktiv opposisjon, som har tyngde i kraft av å være landets største parti og å ha den største stortingsgruppen. 

Arroganse og bedrevitenhet kommer ikke til å bringe Arbeiderpartiet tilbake i regjering. Men hardt og seriøst arbeid, i kombinasjon med vilje til å finne løsninger på tvers av partigrensene der hvor det er nødvendig, er en god modell for økt oppslutning fram mot neste valg. Ledelsen i den nye stortingsgruppa er kompetent og erfaren, jeg har store forventninger til solid opposisjonspolitikk fra den kanten.

Mission Aborted

Speaker John Boehner tapte på alle punkter

Det ble ikke noe av republikanernes ville ritt mot det ytre rom likevel. I siste sekund ble nedtellingen stanset og rakettene skrudd av. Oppskytingen er utsatt inntil videre. Hva gikk galt? Det enkle svaret er at republikanerne tapte på alle punkter. De oppnådde ingenting. De endte opp som en splittet gruppe. De har bidratt til å undergrave sin egen ledelse. Og de har gjort valgene til Senatet og Representantenes Hus neste år mye mer spennende.

Det fantes en gruppe republikanere som så dette komme hele tiden, f.eks. John McCain – senator fra Arizona og tidligere presidentkandidat, og Tom Coburn, senator fra Oklahoma. For min del trodde jeg ikke at McCain og hans likesinnede ville være sterke nok til å kontrollere den brannen som Tea Party-delen av partiet hadde startet. Det var nære på, men jeg tok feil. Jeg kan ikke si at jeg er lei meg for det. 

«Løsningen» på krisen ble at republikanerne måtte gi avkall på alle posisjoner i budsjettstriden (for denne gang) og at en full splittelse mellom republikanerne i Kongressen nå er et faktum. Speaker John Boehners forsøk på å tilfredsstille alle parter blant republikanerne – og dermed også posisjoner som var gjensidig utelukkende – feilet på spektakulært vis.

Representantenes Hus, der republikanerne har flertall, ble utspilt av Senatet i spillets siste akt. De gamle er fortsatt eldst; veteranene Harry Reid (demokrat) og Mitch McConnell (republikaner) ble enige om en «løsning» som var akseptabel for presidenten og demokratene: Ingen kobling mellom budsjettet og helsereformen; ingen kobling mellom gjeldstaket og helsereformen; og full gjenåpning av alle føderale funksjoner som har vært stengt. Nederlaget for republikanerne kunne ikke blitt mer totalt.

Likevel: I Senatet var det 18 representanter som stemte mot den endelige avtalen, og i Representantenes Hus hele 144. Dette er folk som helt til det siste ville være villige til å la USA misligholde sine gjeldsforpliktelser – og fortsatt holde føderale tjenester stengt – i kampen mot helsereformen. Tea Party er på ingen måte borte som politisk kraft. De kommer nok tilbake.

De nye datoene som nå gjelder er: 15. januar 2014 – det er så lenge offentlige kontorer kan være sikre på å være åpne. Og 7. februar 2014 – det er så lenge vi kan være sikre på at USA vil kunne betjene sine økonomiske forpliktelser gjennom å ta opp nye lån.

Nå skal det forhandles om et kompromiss som kan få USAs gjeld under kontroll. Hver tredje dollar amerikanske myndigheter bruker er lånte penger. Det er mye, og noe det vil ta lang tid å forandre på. Jeg mener fortsatt det er utenkelig å få til en løsning som ikke innebærer både kutt og økte skatter. Men akkurat nå er demokratene mest opptatt av å øke utgiftene på en del områder, mens republikanerne ser på økte skatter som verdens undergang. Front mot front.

Det blir forhåpentligvis en fredelig jul i USA – og i verdens finansmarkeder – men i januar braker det løs igjen. Og fram til da bør partene i amerikansk politikk gjøre hva som er mulig for å få til et historisk forlik om budsjettet. Alle som mener at såkalt «politisk styring» er langsiktig mens markedene er kortsiktige bør ta en titt på USA, for der er det i alle fall stikk motsatt.

Buckle Up! Empty Space Ahead!

Rakettene er klare og tomrommet venter

Det brummer godt i rakettene som er i ferd med å sende amerikansk økonomi ut i det tomme intet. Tankene med drivstoff er proppfulle. Alle systemer viser grønt. Siste del av nedtellingen har for lengst begynt. I førersetene sitter ledelsen i det republikanske partiet. De venter på take-off. Kursen er staket ut av Tea Party-bevegelsen. Planen er gjennomtenkt, bortsett fra på ett punkt: Ingen har tenkt på hvordan romfergen skal komme tilbake til jorden igjen når den først har tatt av. Who cares?

I alle fall ingen av de eple-kjekke republikanerne som sist uke sørget for å stenge ned store deler av det føderale apparatet i USA. Der i gården er man mest opptatt av å dyrke den rette teologien; enten det gjelder økonomi, politikk eller helsestell. Man er prinsippfaste i den republikanske leiren. Problemet er bare at de prinsippene som dyrkes handler om utpressing, motstand mot samarbeid og uvilje mot å akseptere politiske nederlag.

Det siste er det viktigste. Republikansk retorikk har den siste tiden gått ut på at presidenten må «komme dem i møte» for å diskutere omgjøring av vedtak som er lovlig fattet (helsereformen), og iverksetting av en økonomisk politikk som er basert på prinsipper som republikanerne selv har klekket ut. Som for eksempel prinsippet om at skattene ikke under noen omstendighet skal økes, for noen. Et latterlig utgangspunkt når man går med så store underskudd som i USA.

Republikanerne har enda flere prinsipper; f.eks. prinsippet om at saker bare blir lagt fram for votering i Representantenes Hus når et flertall blant flertallet (i dette tilfellet republikanerne) støtter det. Denne regelen – kalt Hastert-regelen etter den tidligere konservative Speakeren Dennis Hastert – hindrer effektivt ethvert annet flertall å komme til uttrykk. Som akkurat nå, når det helt sikkert vil finnes tilstrekkelig mange republikanere som ville stemt sammen med demokratene i Huset for å gjenåpne offentlige tjenester og hindre at USA unnlater å betale tilbake på statsgjelden som avtalt. 

Med Hastert-regelen i sekken og Tea Party i ryggen er nåværende Speaker John Boehner på direkte kurs mot det ytre rom, uten noen som helst plan om hvordan han skal lande igjen. Jeg er imponert over den roen som det amerikanske samfunnet tilsynelatende møter denne situasjonen med. Rett nok får republikanerne juling på meningsmålingene, hvilket er vel fortjent, men det går ikke an å snakke om noen direkte krisestemning verken i mediene eller på børsene. Dette henger trolig sammen med hva «alle» vet: Det ordner seg alltid i siste sekund; vi har sett konflikter før og det ender alltid med en eller annen mindre dårlig løsning enn full kollisjon. Et slags kompromiss. En ny kommisjon eller utredning. Noen uker med utsettelse. En ny og ubegripelig «avtale» som skal sikre at begge parter kan komme ut av knipen med æren noen lunde i behold.

Det står mye på spill; faktisk hele verdensøkonomien, men denne gangen tror jeg faktisk at det smeller. Jeg tror ikke det blir noe kompromiss, ingen nødløsning i siste sekund. Jeg tror USA for første gang i historien ikke vil være i stand til å betjene statsgjelden sin. Det kommer til å få ringvirkninger over hele planeten. La meg gi tre grunner for hvorfor jeg tror det ender slik; - med full konflikt og med helt uoversiktlige økonomiske konsekvenser.

• For det første har vi å gjøre med en type republikanske politikere som verden aldri har sett før. Dette er folk som dyrker prinsippene mer enn noe annet, og som opplever kompromisser som nederlag. I noen sammenhenger er dette en beundringsverdig holdning, men sjelden i politikken og enda sjeldnere i amerikansk politikk som nærmest forutsetter at ulike parter hele tiden klarer å komme fram til kompromisser. Problemet forsterkes av at mange av de aktuelle republikanerne nærmest er garantert gjenvalg, på grunn av stadige endringer av valgkretsene som holder «truende» velgergrupper på avstand;
• For det andre har posisjonene blitt gjensidig utelukkende, og enda mer enn under oppgjøret om gjeldstaket i 2011. Hvis demokratene skulle gå med på noen form for avtale med republikanerne nå ville de nettopp demonstrere det de ønsker å unngå; nemlig at det er mulig å vinne fram gjennom destruktiv utpressing. For republikanerne er det tilsvarende umulig å trekke seg tilbake uten å ha oppnådd noe som helst. Da er nederlaget fullstendig. Det finnes ikke noe overlapp mellom de to posisjonene; ikke en gang luft. Vi står overfor den politiske versjonen av det matematikerne kaller den tomme mengde; 
• For det tredje er demokratene og svært mange vanlige amerikanere nå grundig lei av Tea Party og ytre høyre i det republikanske partiet. Tea Party-bevegelsen har ikke støtte blant flertallet av republikanerne, og definitivt ikke blant noe flertall i befolkningen generelt. Stadig oftere kan vi lese kommentarer som handler om at nok er nok, og at verken presidenten eller demokratene i Kongressen bør gi så mye som en millimeter i den konflikten som republikanerne fullt og helt har ansvaret for selv. Selv om det kommer til å koste. Og det vil det. 

I mer normale tilfeller ville sterke tradisjoner i amerikansk politikk tvinge fram et ønske om å finne en «middelvei» mellom partene; en vei som tok mest hensyn til det felles beste. I så fall kunne man tenke seg at begge parter deltok i en slags gi-og-ta type avtale, og slik reddet situasjonen.

Men nå er ikke situasjonen normal på noen som helst måte. Den er tvert i mot helt urimelig. Ethvert «kompromiss» med utpresserne i Representantenes Hus ville være å gi konsesjoner til et mindretall blant mindretallet, og i praksis etablere en regel om at det er de minst samarbeidsvillige og mest selvrettferdige som skal styre landet. Konsekvensene av dette er ikke til å leve med, verken for den nåværende presidenten og Kongressen eller for de som skal komme senere.

Amerikanere flest er stolte av Konstitusjonen sin; som i 1787 var et hypermoderne og revolusjonært politisk dokument. Med dagens øyne ser det nokså annerledes ut; faktisk ganske kronglete og upraktisk. At det i det hele tatt er mulig å vikle seg inn i en situasjon som den vi ser nå er nesten utrolig. Det er ikke dermed sagt at parlamentariske systemer alltid er bedre – det er nok av eksempler på problemer også i land med parlamentarisk demokrati – men i USA har utviklingen gått mer og mer i gal retning; og særlig etter at det republikanske partiet gikk ytterligere skritt mot høyre i perioden etter Ronald Reagan. I dagens republikanske parti ville en person som Reagan klart befinne seg i den moderate fløyen; den fløyen som for øyeblikket ikke sitter ved spakene.

Slik klokkene er stilt inn for øyeblikket vil rakettenes ferd mot det tomme intet starte torsdag 17. oktober. Da har ikke USAs føderale myndigheter flere penger til disposisjon, og uten et vedtak om å låne enda flere penger vil ikke den amerikanske staten ha mulighet til å innfri sine løpende forpliktelser. Det er dessverre mer enn pinlig; det er tragisk og svært farlig for økonomien i hele verden.

Og egentlig burde det vært helt unødvendig. Om det ikke var for republikanske politikere som mener at demokrati og rettsstat er flott; men bare når det støtter deres egen politikk.