Utpressing som politikk

Paul Krugman går løs på republikanerne i New York Times

Det er ikke noe nytt at USA er politisk splittet, og det er heller ikke nytt at republikanerne hater «Obamacare». Det som er nytt er at lederskapet hos republikanerne har mistet kontrollen over fotfolket i Kongressen. Og at fotfolket har gått fra sans og samling. Det burde bekymre flere enn de som bor i USA.

Republikanernes fremste politiske leder er John Boehner; «Speaker» i Representantenes Hus. Rollen som «Speaker» er en av fire absolutte toppstillinger i amerikansk politikk. De tre andre er rollene som president, visepresident og som majoritetsleder i Senatet. Boehner er med andre ord ingen hvem som helst.

Det er flertallet i Representantenes Hus (som ofte – og upresist – omtales som Kongressen, eller – mer presist – bare «Huset») som velger «Speaker». Da Boehner ble valgt sist gang skjedde det under uvanlige omstendigheter; fordi det ble avgitt stemmer også til andre republikanske kandidater – til tross for at disse på forhånd hadde gitt beskjed om at de ønsket at samtlige republikanere skulle stemme på Boehner. Antallet stemmer for Boehner gjenspeilte altså ikke det republikanske flertallet; et aldri så lite «opprør» mot den etablerte lederen ble dermed synlig (Boehner fikk 50.8% av stemmene totalt – en hårfin majoritet). 

Hvem var opprørerne? Det var de mest knallharde representantene for «Tea Party»-bevegelsen. De mest konservative av de konservative. De mest kompromissløse motstanderne av president Obama. Og de mest kompromissløse motstanderne av ethvert kompromiss på tvers av partigrensene.

Man skulle tro at akkurat den retningen innenfor det republikanske partiet hadde blitt litt svekket av president Obamas nokså overbevisende seier under fjorårets presidentvalg. Det lå liksom litt i kortene at den ultra-konservative delen av partiet ikke akkurat hadde gitt Mitt Romney drahjelp under valgkampen. I stedet kom de med det ene utspillet merkeligere enn det andre, og skremte vel unna flere velgere enn de rekrutterte.

Men da glemmer man at det alltid er valg i USA. Og nå er det neste års valg til Kongressen – og en tredel av Senatet – alt dreier seg om. Da må de som vil holde på jobben i Kongressen (og Senatet) først og fremst tenke på kjernevelgerne sine. Og republikanske kjernevelgere har fortsatt sterk sympati med «Tea Party», og en tilsvarende uvilje mot president Obama og den helsereformen han fikk vedtatt i første del av sin første periode som president; - før flertallet i Kongressen gikk tapt til republikanerne. 

Nå dikterer «hjemmefronten» i mange republikanske valgdistrikter at Kongressen gjør alt som er menneskelig mulig for å hindre gjennomføringen av helsereformen. Dette til tross for at reformen er fullt ut lovlig vedtatt; ja, den har til og med fått stempel om godkjenning fra USAs høyesterett, og visse deler av reformen er alt gjennomført. Men republikanerne gir seg ikke. Tvert i mot; de gir begrepet «omkamp» et nytt innhold og nekter å vedta et statsbudsjett for USA med mindre helsereformen blir utsatt og noen skatteendringer som har tilknytning til reformen (og som for lengst er vedtatt) blir opphevet.

Men verken president Obama eller demokratene (som har flertall i Senatet) har til hensikt å levere tilbake den største velferdsreformen som er vedtatt i USA på mange tiår. Republikanerne kunne like gjerne bedt president Obama om å gå av, og samtlige demokratiske senatorer om å trekke seg. Alle vet at et budsjett med et slikt innhold aldri kommer til å bli godkjent. Derfor blir det ikke noe budsjett, og derfor stenger store deler av offentlig virksomhet i USA fra i morgen av. På ubestemt tid.

«Speaker» John Boehner kunne bidratt til å løse floken ved simpelthen å la Kongressen vedta et budsjett som også kan få støtte hos et flertall i Senatet og hos president Obama. Det finnes nemlig et slikt flertall i Representantenes Hus; det er tilstrekkelig mange republikanere som ville ha stemt sammen med demokratene og slik sikret flertallet. Men det er Boehners privilegium å bestemme hva Representantenes Hus skal få lov til å votere over. Og han kommer ikke til å la et slikt flertall få komme til uttrykk. Da ville han ha underskrevet sin egen søknad om avskjed; det var akkurat det opprørerne ga beskjed om under valget av «Speaker».

Slik er det også for resten av det republikanske lederskapet, og for en hel rekke av republikanske representanter både i «Huset» og i Senatet. Det er fotfolket, kjernevelgerne til republikanerne og «Tea Party» som bestemmer både tempoet og innretningen på politikken i Kongressen for øyeblikket. Da er resultatet stillingskrig, og ingen vedtak. Uten vedtak, intet budsjett. Og uten budsjett må den føderale delen av offentlig sektor i USA begynne å innstille sin virksomhet fra i morgen av.

Meningsmålingene tyder på at amerikanske velgere stort sett vil gi republikanerne skylden for det som skjer. Hvorfor er de likevel villige til å stenge ned staten? Svaret er at de kalkulerer med at det «tross alt» finnes tilstrekkelig mange velgere der ute som misliker president Obama og helsereformen mer enn de misliker noen uker med stillingskrig over budsjettet. Det spørs om ikke det er en grov feilvurdering. Forrige gang en republikansk kongress stengte ned staten under en demokratisk president var det president Clinton som gikk ut av striden som soleklar «seierherre». Det kan utmerket godt gjenta seg for president Obama denne gangen.

For det første er amerikansk økonomi for tiden inne i en forsiktig oppgang som ikke nødvendigvis tåler all verdens politisk sludder og vas. Dette er velgerne svært klar over. På midten av 1990-tallet hadde USA en robust økonomisk vekst, og økonomien merket knapt at den føderale staten var nede for telling i noen uker. For det andre er kortene nå spilt på en slik måte at det vil koste begge parter dyrt å gi etter i en form for kompromiss.

Det er utenkelig at president Obama vil la republikanerne fikle med den helsereformen som etter alle solemerker kommer til å bli hans viktigste politiske ettermæle. Men samtidig har republikanerne spilt seg inn i et hjørne; - hvis deres motstand mot helsereformen er så avgjørende og prinsipiell at de er villige til å stenge ned staten og (i en viss forstand) trosse selv USAs høyesterett, hvorfor skal de da gi seg? Hva har de å forhandle med? Hva er det demokratene kan tilby dem som gir dem en «verdig» utgang av konflikten? Når alle «store kort» alt er lagt på bordet, hvordan kan man da trylle fram en joker som plutselig snur spillet igjen?

For dette er et politisk spill mer enn noe annet. Det er en tragisk forestilling, der partitaktikk og egne interesser åpenbart går foran det som er i landets interesse. Og ingen vet dette bedre enn John Boehner selv, som for sin del hadde ønsket å spille kortene på en helt annen måte. Han ville knytte motstanden mot helsereformen til de kommende forhandlingene om å øke «gjeldstaket» til USA; noe som må skje i løpet av få uker fordi USA fortsatt bruker langt mer penger enn de henter inn i skatter og avgifter. I den saken er det president Obama som for lengst har spilt ut sine beste kort, gjennom å lovfeste de store skattelettelsene som ble innført under forgjengeren George W. Bush som motytelse for beskjedne skatteøkninger for de aller rikeste, og for å unngå at gjeldstaket ble et sjenerende tema under fjorårets valgkamp.

Obama solgte seg billig, noe Boehner er fullt klar over. Men Boehners utålmodige grunnplan ville ikke la ham følge sin egen strategi. De utløste i stedet en stor konflikt over budsjettet. Der står vi nå, og Boehner er langt mindre sikker på seier i denne konflikten enn han eventuelt ville vært i en konflikt over gjeldstaket.

Amerikansk politikk er låst bom fast. Under Boehner – og under press fra «Tea Party» - har republikanerne i Kongressen innført noe helt nytt: Systematisk utpressing. Det er ikke noe nytt at presidenten, Senatet og Kongressen må forhandle fram løsninger; - det amerikanske politiske systemet er konstruert nettopp for at slike forhandlinger skal føres praktisk talt hele tiden. I USA er det som kjent ikke parlamentarisme; det er et nødvendig samspill mellom flere selvstendige institusjoner som avgjør hva som blir den endelige politikken.

Men systemet krever en viss velvilje fra alle parter; - at man legger tapte slag bak seg og tenker framover. Det er denne tradisjonen republikanerne nå bryter ved å insistere på stadige omkamper, og ved å knytte sammen saker – som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre – i «pakkeløsninger» som er uspiselige for Senatet og presidenten. Slik de gjorde under de forrige forhandlingene om gjeldstaket (som jo egentlig handler om å betale for regninger som allerede er påløpt), og slik de nå gjør i forbindelse med å få på plass et føderalt budsjett (der de forlanger å få omgjort en lov som for lengst er vedtatt).

Parolen er at dersom republikanerne nektes omkamp så vil helt nødvendige vedtak ikke bli fattet – selv om de isolert sett ville hatt et flertall bak seg i Kongressen. Men verken USA eller resten av verden har nå behov for nye selvskudd fra den amerikanske Kongressen. Enten det gjelder det føderale budsjettet eller gjeldstaket. Den forsiktige veksten i USA er gode nyheter også for et Europa som i høyeste grad trenger vekstimpulser og økt aktivitet hos vår store nabo i Vest.

Det er provoserende å se hvordan et ultra-konservativt mindretall ønsker å tvinge igjennom sin politikk gjennom ren utpressing. Og det er legitimt å spørre om de fullt ut overskuer konsekvensene av denne destruktive politikken. For sin del minner Paul Krugman oss om at vi her står overfor politikere som ikke tror på vitenskapen om klimaforandringer og heller ikke den biologiske evolusjonslæren, for den del. Derfor er det heller ingen grunn til å anta at de samme politikerne skulle ha den minste respekt for grunnleggende økonomiske sammenhenger.

Det er dårlige nyheter for svært mange; for republikanernes feilvurderinger innebærer en betydelig økonomisk risiko langt utenfor USAs grenser. Som Krugman skriver:

«No sane political system would run this kind of risk. But we don’t have a sane political system; we have a system in which a substantial number of Republicans believe that they can force President Obama to cancel health reform by threatening a government shutdown, a debt default, or both, and in which Republican leaders who know better are afraid to level with the party’s delusional wing. For they are delusional, about both the economics and the politics.» 

I kveld byr USA på to dårlige nyheter: For det første er det vanskelig å se hvordan partene skal kunne komme til enighet om noe som ligner på et budsjett. Og for det andre venter et nytt oppgjør om gjeldstaket; - i en situasjon der de mest konservative og minst samarbeidsvillige delene av det republikanske partiet bestemmer kursen.

Skrekk og gru.

Syria utfor stupet

Syria. Aleppo, oktober 2012

Noen ganger er våpen rett og slett ikke nok, selv om vi aldri så mye skulle ønske det. Erfaringene fra Afghanistan og Irak er at selv med overveldende militære ressurser og avansert teknologi er det ikke mulig å drive fram en bestemt utvikling, hvis “forholdene på bakken” tilsier noe annet.

Slik er det også med Syria. Heller ikke der er våpnene til særlig nytte. Hvor enkelt hadde ikke alt vært dersom konflikten i landet bare dreide seg om en slem diktator i kamp mot en samlet og demokratisk opposisjon? Hvor latterlig lite av trusler om maktbruk og raketter ville vært nødvendig for å få alle parter til å holde seg unna kjemiske våpen? Ja, kanskje hadde vi for lengst hatt en demokratisk valgt regjering i landet?

I stedet er vi helt på viddene. “Vi må lære Syria at bruk av kjemiske våpen er uakseptabelt”, sier USA og deres allierte i Europa. I London står statsminister David Cameron i Parlamentet og framfører lange resonnementer om de negative sidene ved kjemiske våpen, - tanker som er like selvsagte som de er irrelevante. Er ikke problemet nettopp at bruk av slike våpen overhodet ikke gir militær mening, enten man er en del av regimet til Assad, en del av opposisjonen eller dersom man bare tilhører den uskyldige sivilbefolkningen? De gir bare mening dersom man ønsker å trappe konflikten opp ytterligere.

Problemet her er neppe at noen av aktørene trenger spesiell opplæring i våpnenes forferdelige virkning, deres lovmessige status eller den entydige protesten de blir møtt med internasjonalt. Dette er - for å si det enkelt - kjent stoff. Likevel føler USA et sterkt press for å "gjøre noe". Mitt tips er at antallet mennesker, i Syria eller andre steder, som blir genuint klokere om de negative sidene ved bruken av kjemiske våpen som følge av et amerikansk (mer eller mindre treffsikkert) rakettangrep mot Syria, er akkurat null. Så hvis hensikten er å drive “opplæring” eller “avskrekking” kan USA spare seg sine raketter. De bringer intet nytt, men potensielt bare enda større kaos. Hvilket er nøyaktig hva enkelte destruktive krefter ønsker seg.

Syria gjør oss fortvilet fordi omfanget er så stort, fordi voldsbruken er så grotesk og fordi noen mulig «løsning» synes å ligge så uendelig langt unna. Jeg er enig i at Syria mer enn demonstrerer behovet for en reform av FN, og at Sikkerhetsrådet har sett stoltere øyeblikk enn de som passerer akkurat nå. Men det var faktisk noen som advarte allerede under Libya-aksjonen om at det ikke kom til å bli kostnadsfritt å strekke den daværende resolusjonen om bombing av Gaddafi for langt.

Resolusjon 1973 om inngrep i Libya var hjemlet i Sikkerhetsrådets bestemmelser om «ansvar for beskyttelse» av sivilbefolkningen mot egne myndigheter («responsibility to protect», eller «R2P» som det heter på FN-dialekt); - regler som ble innført i 2005. Meningen var å beskytte befolkningen, ikke å velte regimet til Gaddafi. Resultatet kjenner vi. Reaksjonene fra Kina og Russland kom som forventet. I tilfellet Syria har det stått bom fast i Sikkerhetsrådet. Takk for sist.

Syria er vanskelig nok hvis vi bare ser på landets omgivelser, og på de aktørene som mener seg å ha «strategiske interesser» i landet. Den listen er ikke akkurat kort. Det er vanskelig å vite hvilken «vennekrets» som er verst. Er det Russland, Kina, Iran og Hezbollah? Eller er det USA, Tyrkia, Saudi Arabia, Qatar og al-Qaida? Alliansene er ikke akkurat strømlinjeformede; hvilket understreker mitt poeng: Denne konflikten har for lengst passert det stadiet der noen modige opprørere gikk til motstand mot Assad-klanens langvarige maktmonopol i Syria. Ja, den handler knapt nok om det i det hele tatt.

Likevel snakker senator John McCain og statsminister David Cameron som om valget står mellom den lyse og mørke siden i Star Wars. Slike grove forenklinger straffer seg i de fleste tilfeller. Man kan mislike at Russland og Kina blokkerer nye resolusjoner om maktbruk i Syria, men det er likevel nødvendig å spørre: Hvem skal makten brukes mot, og hvem skal den gi støtte til? At regimet til Bashar al-Assad og Ba'ath-partiet er politisk ferdig er innlysende; det tror jeg nok selv Russland og Kina har innsett. Det var uansett ikke bruken av kjemiske våpen som fjernet enhver legitimitet for Assad-klanen.

Men der stopper også alt som er innlysende hva angår Syria. I sommer laget BBC en oversikt over den syriske opposisjonen. Den er komplisert, for å si det forsiktig. Og den har ikke blitt mindre komplisert i løpet av de siste månedene. En alternativ, men lignende oversikt, er laget av australske ABC og finnes her.

Det er farlig å generalisere, men heller ikke i Libya var opposisjonen mot Gaddafi særlig samlet. De hadde heller ingen felles visjon om en ny framtid for landet. Alle som håpet på raske forbedringer i levekår og sikkerhet i Libya har blitt kraftig skuffet. I Syria kan du trygt mangedoble de samme problemstillingene; knyttet til religion, geografi, etnisitet og klantilhørighet. Vi er vitne til et tragisk sammenbrudd i sivilisasjon og respekt for menneskeverdet, og det er slett ikke bare Assad-regimet som står for overgrepene.

Hvordan senator John McCain og statsminister David Cameron kan stå overfor denne kompleksiteten og vite med skråsikkerhet hvilken del av opposisjonen som fortjener støtte fra USA og Europa er mer enn noen kan begripe. For opposisjonen i Syria er ingen statisk størrelse. Her endrer alliansene og motsetningene seg hele tiden.

Omfanget av katastrofen i Syria skremmer. Det er antatt at mer enn 100.000 mennesker er drept. Nærmere to millioner mennesker har flyktet fra landet, og enda flere er på flukt inne i selve Syria. Tyrkia, Jordan og Libanon har tatt imot de største gruppene av flyktninger, og det er dessverre lite som tyder på at presset på disse tre landene vil avta med det første. Derfor er det lett å støtte kravet om at «det internasjonale samfunnet» må gjøre mer, både på den politiske og humanitære siden. Tragisk nok er det enklere å iverksette meningsfulle humanitære tiltak utenfor Syrias grenser enn det er å finne politiske løsninger innenfor. Syrias naboland har nå krav på solidaritet fra resten av verden i møtet med den enorme strømmen av flyktninger.

Ingenting ville være bedre enn om stormakter som USA, Russland og Kina kom fram til en felles forståelse av hvordan Assad-regimet kan erstattes med noe annet. Det hadde også vært et stort framskritt om landets arsenal av kjemiske våpen kunne bli bragt under noen lunde troverdig kontroll, selv om det er delte meninger om dette i det hele tatt er mulig.

Likevel, det går en grense for hva «det internasjonale samfunnet» kan få til med hensyn til fred, forsoning og utvikling dersom innbyggerne i det aktuelle landet er ute av stand til å bygge broer seg imellom og samhandle konstruktivt. Det har vi sett i Irak, i Afghanistan, i Libya og dessverre også helt nylig i Egypt. Så mens det fortsatt er rimelig å stille større krav til Assads regime, til FN, til stormaktene og til «det internasjonale samfunn», er det sannelig også på tide å skjerpe kravene til den syriske opposisjonen.

Midt i den humanitære katastrofen er behovet for framsynte nasjonale ledere og konstruktive politiske aktører større enn noen gang. Men på den radaren finnes det ikke mange signaler som gir grunnlag for håp. I stedet står vi overfor stadig flere dokumenterte tilfeller av kynisme, opportunisme, maktmisbruk og overgrep. Svakhetene hos den syriske opposisjonen bidrar til at mulighetene til å finne gode løsninger i konflikten er sterkt begrenset.

På dette området har «det internasjonale samfunnet» sviktet. Å ikke stille tydelige krav til opposisjonsgruppene i Syria er det samme som å forlenge konflikten. Derfor må den syriske opposisjonen få vite at verden observerer også deres handlinger og strategier; - å være i opposisjon til Assad gir ingen fullmakt til å begå overgrep.

Samtidig hviler det et tungt ansvar på de landene som bruker store ressurser på å støtte "sine" partnere inne i Syria. Den syriske opposisjonen har mye å vinne på å bli mer samlet, mer ansvarlig og utvise større respekt for menneskerettighetene enn i dag. Jo lenger tid opposisjonen bruker på å sortere ut helt grunnleggende politiske spørsmål, jo lenger vil Syria framstå som et kaotisk ormebol der ingen tar ansvar for en helhetlig løsning. Den store taperen er i så fall sivilbefolkningen, og deretter nabolandene som blir satt under enda større press.

Med 100.000 drepte kan en spørre om det var riktig å starte med å forsyne våpen fra Vesten til noen av opposisjonsgruppene i Syria. Det vi vet er at for hvert gevær som leveres til opposisjonen vil Russland levere et nytt våpen til regimet. Det finnes altså ingen «løsning» for Syria som stormaktene ikke er enige om. Men det finnes heller ingen løsning dersom det ikke etableres et minimum av enighet og gjensidig respekt i den svært sammensatte syriske opposisjonen.

Slik det ser ut akkurat nå virker det enklere for stormaktene å bli enige, enn det er for den syriske opposisjonen å bli enige med hverandre.

Helse for hver krone

Kilde: Dagbladet. Foto: Torbjørn Berg

Helseministeren har et godt og viktig innlegg i Dagbladet i dag.

Det finnes ingen fiks-ferdig og enkel modell for hvordan et helsevesen bør organiseres, finansieres og styres. Ihvertfall tre hovedmodeller for finansiering er tenkelige: Full markedsorganisering (tjenestene tilbys bare til de som betaler), full offentlig stykkprisfinansiering (det offentlige betaler for hver behandling som gjennomføres) eller full offentlig rammefinansiering (sykehusene får et budsjett som de ikke kan påvirke og som definerer rammen for aktiviteten). Blandingsmodeller er selvsagt fullt mulige.

På samme måte kan sykehusene eies og styres på mange ulike måter. Før sykehusreformen i 2001 var norske sykehus i det vesentligste eiet og styrt av fylkeskommunene. Etter reformen er sykehusene eiet av staten og styrt gjennom en såkalt foretaksmodell. Finansieringen er også endret. Dagens modell er en blanding av rammefinansiering og aktivitetsstyrt stykkpris. Den er langtfra feilfri, men likevel et vesentlig skritt i riktig retning sammenlignet med den gamle modellen der fylkeskommunen var eier og rammefinansieringen viktigst.

Hvorfor? Den er mer åpen (det er lettere tilgjengelig hva ressursene brukes til), den gjør det mulig å sammenligne sykehus med hverandre, den stimulerer til økt aktivitet, den gir sykehusene mulighet til å finansiere nye investeringer gjennom egen økonomi og egne beslutninger, den gir mulighet for et fornuftig samspill med private aktører i helsevesenet som kan avlaste køer og gjennomføre visse typer behandling som ikke er altfor krevende.

Så er det noen ulemper. Det er udiskutabelt at det har blitt mer helsebyråkrati, - noe som ikke bare finner sted i Norge, bare så det er nevnt. Det er liten tvil om at sykehusene mottar mange – og noen ganger konfliktfylte – styringssignaler. Det var ikke bedre før under perioden med såkalt "politisk styring", men nå er styringen mer direkte og målbar – så målkonfliktene er også lettere å oppdage. Det er store svakheter når det gjelder bruk av moderne teknologi for kommunikasjon på tvers av avdelinger, enheter og foretak; - uten at det er enkelt å hevde at dette nødvendigvis er knyttet til eierskap og finansieringsmodell. Og endelig har vi samspillet mellom fastlegene og sykehusene som bør bli mye bedre, og der jeg for min del er ytterst skeptisk til den såkalte «samhandlingsreformen», som jeg tror kan bli en orgie i byråkrati og overbetalte konsulenter.

Merkelig nok har debatten om helse i denne valgkampen handlet lite om Høyres forslag om å gi private helseaktører et direkte sugerør inn i de offentlige sykehusenes budsjetter. Dette vil svekke både styring og kvalitet, og det vil trekke viktige ressurser vekk fra statens sykehus. Og det skal skje nettopp når sykehusenes økonomiske stilling er bedre enn på lenge, og når de endelig har mulighet til å gjøre egne investeringer i økt kapasitet til beste for pasientene.

I stedet har vi fått en slags «omkamp» om stykkprisfinansiering og om foretaksmodellen; begge deler tiltak som uten tvil har bidratt til veksten i sykehusenes produktivitet. De som ønsker seg tilbake til rammefinansieringens dager og full "politikerkontroll" har lett for å glemme at i den tiden kunne det lønne seg for sykehusene å la være å behandle pasienter og at politikerne slett ikke hadde full kontroll; vi hadde en situasjon der enkelte kirurger bare brukte minutter (ikke timer!) av ukens arbeidstid til faktisk å operere pasienter. Vi hadde sykehus med så høye kostnader at det simpelthen var uforståelig. Vi hadde en arbeidsdeling mellom sykehusene som ikke var rasjonell og som hindret nødvendig konsentrasjon og spesialisering innenfor viktige disipliner.

Nå er heldigvis mange av disse svakhetene borte. Sykehusene behandler flere enn noen gang, og det er lønnsomt for dem å være produktive. Spesialiseringen gir gode behandlingsresultater. Likevel er det fortsatt en betydelig andel rammefinansiering igjen, fordi det verken er mulig eller ønskelig å måle all virksomhet ved sykehusene på basis av stykkpris; - ikke minst på grunn av den viktige akuttfunksjonen der offentlige sykehus må være bærebjelke. Hvor balansen mellom rammefinansiering og stykkprisfinansiering skal gå kan alltids diskuteres. Og det samme gjelder om de kostnadene som er knyttet til hver enkelt diagnose (i DRG-modellen) kunne vært bedre justert. Det er i så fall et empirisk spørsmål som det går an å finne svar på.

Men kritikken om at stykkprisfinansiering har ført «markedet inn i sykehusene» er det vanskelig å slutte seg til. Det kan ikke være umoralsk å ha god oversikt over inntekter og utgifter, eller hvor effektivt anlegg og utstyr ved sykehusene blir benyttet (det som kritikerne foraktelig kaller "bunnlinje"). Det kan heller ikke være umoralsk å stimulere aktiviteten, eller å gi sykehusene mulighet til å påvirke sin egen økonomiske stilling gjennom egen innsats.

Det betyr ikke at sykehusene er fritatt for vanskelige valg og prioriteringer; - det blir de aldri, det var de heller ikke i tiden før sykehusreformen. Men det betyr at vi nå har en modell der slike valg er mer åpne enn de var før reformen i 2001. Et langt skritt i riktig retning.

Det er et adelsmerke ved den norske samfunnsmodellen at vi har et helsevesen der det er medisinske behov og ikke tykkelsen på lommeboka som bestemmer hva slags behandling du får. Og det er en seier at denne modellen år for år greier å behandle stadig flere pasienter, med stadig bedre resultater. Å slå ring om det offentlige helsevesenet – med private aktører som velkomne støttespillere innenfor rammen av en offentlig modell – er et viktig verdivalg i 2013.