fredag 2. august 2013

Valgtid

Valgkamp: Hyggelig framgang i Bergen for to år siden.
August 2013 er her. Vi går snart inn i sluttspurten av valgkampen, den perioden der utspillene og innspillene kommer tette som hagl, og der både kandidater og medier vil prøve seg med “noe nytt” for å få opp temperaturen.

Det blir sikkert mye å glede seg over, og minst like mye som går i vasken. Slik er moderne valgkamper. Og i en viss forstand er jo et valg et nullsumspill: Den velgeren man ikke sikrer seg støtte fra vil enten bli hjemmesitter eller (mest sannsynlig) gi sin stemme til et annet parti. Det handler brutalt nok om framgang eller nedgang.

Selv er jeg en uspennende velger. Medlem av Arbeiderpartiet i snart 30 år, og stort sett svært fornøyd med det Regjeringen har fått til i løpet av 8 år. Jeg er langtfra tilfreds på alle områder, noe jeg også har skrevet litt om her på bloggen. Men ett eneste blikk “ut av vinduet” til andre land forteller meg hvor mye vi faktisk har fått til i en periode som på alle måter har vært usikker og unik.

Jeg husker dessuten den lange perioden med mindretallsregjeringer, “slalomkjøring” og unødig “Stortingsregjereri”. Det var ingen gullalder for norsk politikk, selv om det sikkert var langt mer spennende å sitte på Stortinget eller å jobbe i pressen den gangen.

Åtte år i posisjon en lang periode. Et stykke fram til Gerhardsen, men likevel. Det er vanskelig å klandre velgerne for å tenke på forandring, - for å tro at noe nytt kanskje kan bety noe enda bedre.

Her ligger hovedutfordringen til regjeringspartiene. Kan de framstå som “friske” og ikke bare “fornuftige” etter åtte år? Velgerne har både hoder og hjerter, og begge deler må vinnes for å sikre oppslutning.

Lenge har det sett ut som temmelig opplagt at dagens regjering vil tape valget. Meningsmålingene har vært frustrerende klare på det punktet, sett fra mitt ståsted. Men det er hundretusenvis av velgere som skal “flyttes på” fram til valgdagen, og fram til da er det en haug med spørsmål som skal diskuteres. Det er uansett ikke noe dårlig tips at avstanden mellom alternativene vil skrumpe inn.

Regjeringspartienes to største strategiske utfordringer er at de allerede har vunnet de to siste valgene, og at særlig SV trenger kraftig framgang for å kunne levere en ny seier. Jeg er ikke i tvil om at oppslutningen om SV kommer til å bli ett av de aller mest spennende spørsmålene i valgkampen. 

Opposisjonens to største utfordringer er de “gode gamle”: Det er for det første ikke klart hva som vil bli deres politikk, eller i det hele tatt hva slags regjering vi får, dersom de får flertall. Og for det andre er borgelig politikk i Norge svært kostbar. De borgerlige partiene er langt flinkere til å redusere statens inntekter enn de er til å redusere utgiftene. Resultatet er kostbart for staten, og svekket finansiell bærekraft i det lange løp.

Det siste er faktisk min hovedbekymring. De borgerlige har i sum gitt såpass kraftfulle løfter om reduserte helsekøer, store veiprosjekter, økt forskning, bedre miljø og nye skoleinvesteringer at det knapt står til troende. Og samtidig skal skattene ned! Det kan de ikke tro på selv en gang.

Dette er ikke for å si at ekte borgerlig politikk ikke lar seg gjennomføre, selvsagt kan den det. Men det krever en vilje til klare utgiftskutt, slik vi f.eks. har sett i Sverige og Storbritannia. Eller USA, for den del, som nå nettopp gjennomfører store kutt i de offentlige utgiftene (kutt som “alle” mente var uønsket). I en økonomi med mye ledige ressurser av den rette typen (leger, sykepleiere, lærere, forskere, entrepenører og anleggsarbeidere) kan man argumentere for økt ressursbruk og aktivitet - gitt at man samtidig har en troverdig plan for finansiering.

Men de borgerlige partiene har ingen av delene. De har verken store ledige ressurser eller noe som ligner på en finansieringsplan. Selv Høyres “innovative” planer om offentlig-privat samarbeid (OPS) er for lengst avkledd som en gedigen kostnadsbombe. Det samme gjelder forslagene om å gi private aktører sugerør rett inn i sykehusenes budsjetter. En titt på de fire partienes alternativer til årets statsbudsjett viser mange uklarheter, og de store forslagene til utgiftskutt er totalt fraværende.

Det er ikke “skremselspropaganda” å peke på at borgerlig politikk - slik den nå framstår - er svært kostbar for landet. Det er store gap som må fylles. Jeg sier ikke at de ikke kan fylles, for det er mye som er mulig. Men jeg tror nok mange velgere vil kreve et annet svar enn “vent til etter valget” når det gjelder valg av metoder. Og når de svarene kommer på bordet er det ikke sikkert at den forventede valgseieren blir så sikker likevel.

Ingen kommentarer: