onsdag 28. august 2013

Hvor kommer pengene fra?

Tusenlappen. Forsidens bunntrykk er hentet fra Munchs
"Melankoli" - passende nok. Kilde: Norges Bank
Ute på stand for Arbeiderpartiet er det både velvilje og motstand å møte. Velviljen er alltid hyggelig, men motstanden er kanskje mer interessant.

Hva er den vanligste innvendingen mot Regjeringen og flertallet på Stortinget? Ja, egentlig mot politikere generelt? Den er at politikere «lover og lyger». Jeg har hørt dette mange ganger under denne valgkampen, og kommer sikkert til å høre det enda flere ganger før valget er over.

Men er det sant at politikerne bevisst lover mer enn de kan holde? Jeg tror svaret er både ja og nei. Det er «ja» i den forstand at fristelsen er altfor stor til at alle greier å holde seg for gode til å avgi et litt for optimistisk løfte i ny og ne. En valgkamp uten nye mål, nye løfter, virker nokså utenkelig. Partiene leter aktivt etter saker der de ønsker forandringer – ofte forbedringer – og der de håper at velgerne er enige. Det blir løfter av slikt.

Men svaret er også «nei» i den forstand at det verste noen politiker vet er å bli konfrontert med et løfte som ikke er innfridd. Det er pinlig, og skal være pinlig. Klare løftebrudd må unngås, og derfor er det få som egentlig ønsker å love for mye. Av samme grunn formuleres nye løfter og målsettinger på stadig mer kløktig vis; det tas forbehold, det finnes reservasjoner, det er mulige begrensninger, det er avhengig av hva andre gjør – og så videre. Men da er kritikken at politikerne ikke er tydelige nok: Hvis ikke du kan love raske resultater, hvorfor skal vi da stemme på deg?

Problemet er naturligvis at ingen ting i politikken er virkelig enkelt. Var det enkelt ville tiltaket for lengst vært gjennomført, fordi det var bred enighet og få motforestillinger. Men slik samfunnet er organisert vil politiske tiltak nesten alltid være usikre, ha ringvirkninger eller side-effekter. Det er ofte derfor det finnes uenighet om hva som er det beste.

Ja, det er riktig at vi kan løse et problem med et spesifikt tiltak, men samtidig kan vi skape to-tre nye hvis vi ikke tenker oss om. Men akkurat der, i det punktet der vi må begynne å tenke oss om, slutter saken å være enkel.

I virkeligheten er politikk bare enkelt når du sitter hjemme i stua, enten alene eller omgitt av meningsfeller. Da er alt såre enkelt, like enkelt som å dømme en fotballkamp fra samme posisjon (i sofaen, omgitt av folk som heier på samme lag som deg). I alle andre tilfeller krever politisk innsikt et minimum av egeninnsats; du må bruke tid og krefter på å sette deg inn i hva saken dreier seg om, hva argumentene handler om, om det finnes uavhengige «ekspertvurderinger» som kan være av interesse, om det finnes parallelle saker som er relevante, om det finnes andre spørsmål eller saker som blir berørt av hvordan denne ene saken bli håndtert – og så videre.

Og så må du ta jobben med å gjøre deg opp en mening, veie argumenter mot hverandre, finne ut hva du selv legger mest vekt på, og til slutt trekke en konklusjon. Og hvis du selv skal tro på denne konklusjonen må du føle med en viss grad av sikkerhet at den tåler motargumenter. Hvis ikke, er det tilbake til start. Demokrati krever et visst nivå av deltakelse; ofte er det ikke nok bare å vite hva du mener, du må også vite hvorfor. Det betyr ikke at alle velgere må være politiske eksperter. Heldigvis er valg hemmelige, og vi står fritt til å legge vekt på akkurat det vi selv ønsker uten å måtte rettferdiggjøre valgene våre for noen. Likevel; velge må vi - og noen grunner må vi ha.

Politiske spørsmål kan være vanskelige av ulike grunner. De kan være vanskelige etisk og moralsk sett. De kan være vanskelige fordi de er uoversiktlige eller rett og slett teknisk kompliserte. De kan være vanskelige fordi de krever store forkunnskaper (som ikke nødvendigvis i seg selv er vanskelige, men som kreve en viss innsats). De kan også være vanskelige fordi vi har kryssende interesser (et tiltak kan bety både fordeler og ulemper for deg, og du vet ikke helt hva som er viktigst). Og de kan være vanskelige fordi et tiltak kan gi uoversiktlige resultater; det er ikke sikkert at du oppnår det du ønsker eller at det er verdt innsatsen (eller det kan i alle fall være grunn til å tvile på det).

Når det er valg stiller partiene med hele programmer, der de har tatt stilling til en rekke saker (som alle er mer eller mindre vanskelige). Programmene blir til gjennom en omfattende prosess, interne diskusjoner og – til slutt – gjennom voteringer på partienes landsmøter. Når vi gir stemmen vår til et parti er det med andre ord en slags «pakkeløsning» - vi tar stilling til en rekke vanskelige spørsmål samtidig. Bare sjelden er man 100 prosent enig med det aktuelle partiet i alle saker; og derfor snakker vi om å stemme på det partiet man er «mest enig med.»

Mediene spiller åpenbart en viktig rolle i valgkampen. I utgangspunktet burde rollen deres være å underlegge partienes programmer et kritisk blikk. Lar dette tiltaket seg virkelig gjennomføre? Henger dette standpunktet sammen med et annet standpunkt som partiet også har? Hva er sammenhengen mellom dette tiltaket og det partiet har stått for tidligere? Er partiet kjent for å holde sine egne valgløfter, eller kommer det bare en ny liste med nye løfter ved hvert valg? Er partiet i ferd med å endre profil for å bli mer populære, eller fordi det faktisk har endret standpunkt i viktige saker?

Hos Civita skriver Eirik Løkke i dag om enkelte spørsmål som sjelden blir stilt av pressen i denne valgkampen. For eksempel skriver han:
«Norsk politikk er i forbløffende grad blitt en konkurranse om å øke de offentlige utgiftene. På nær sagt alle områder konkurrerer partiene om hvem som skal bevilge mest penger. Opposisjonen representerer dessverre intet unntak. Konkurransen om å bruke mest mulig penger ødelegger en helt nødvendig debatt om hvordan fremtidens velferdsstat skal finansieres. Regjeringens egen perspektivmelding illustrerer tydelig at velferdsstaten ikke er bærekraftig, dersom den fortsetter å utvikle seg slik den har gjort til nå. Men det er fremdeles uklart hvordan fremtidens utgifter skal dekkes inn, og siden tematikken i beskjeden grad blir diskutert i valgkampen, synes det som om spørsmålet vil forbli ubesvart.»
Dette synes jeg er et godt politisk spørsmål: Hvor skal pengene komme fra? Og jeg er helt enig med Løkke i at journalistene så langt i valgkampen mer eller mindre har sviktet sin oppgave med å kartlegge hvordan balansen mellom statens utgifter og inntekter blir påvirket av de ulike partienes løfter.

Husk at det er langt mer populært å svekke statens inntekter enn å øke dem. Og motsatt er det langt mer populært å øke statens utgifter enn å redusere dem. Men reduserte inntekter i kombinasjon med økte utgifter er ikke uten videre en god blanding for statens finanser. Hvorfor lar journalistene politikerne slippe unna med bare å snakke om det som er populært? Alle vet at det finnes en regning et sted.

Isteden har det blitt moteriktig – selv blant politiske kommentatorer i pressen – å lansere «analyser» som sier at «ja takk, begge deler» er holdbar politikk. I mange år var Fremskrittspartiet alene om denne øvelsen, men nå har den spredd seg til flere av landets redaksjoner. Det er forstemmende.

Jeg har lenge ment at det er den borgerlige siden som denne gangen lover for mye, og som konsekvent nekter å svare på hvordan politikken deres skal finansieres. Det ser ut til at også Eirik Løkke i Civita etterlyser en mer «ærlig og ekte» borgerlig politikk. Blant annet skriver han:
«(N)orsk politisk debatt gjennomsyres av at økte offentlig utgifter er synonymt med godhet, mens forslag om kutt nesten utelukkende fremstilles som et uttrykk for kynisme, ja sågar egoisme. Denne formen for sinnelagsjournalistikk illustrerer en vesentlig mangel ved norsk offentlighet: En skrikende mangel på borgerlig-liberale perspektiver, hvor det rette svaret ikke alltid er ”økte ressurser” eller at staten ”må gjøre mer”. Uansett om det er særinteresser eller politikere som intervjues, er det nesten uten unntak manglende bevilgninger som kritiseres, hvorpå regjeringens unisone svar er at de har bevilget mer penger, underforstått er ”input” ekvivalent med ”output”. »
Jeg er enig med Løkke i at spørsmålet om hva vi faktisk får igjen for skattepengene er høyst relevant, og alltid må bli grundig undersøkt. For min del tror jeg nok svaret vil være at vi får temmelig mye igjen for vår felles innsats, men la nå det ligge her. En grei oversikt over hvordan staten bruker sine penger har Paul Chaffey forøvrig nettopp laget, og den finnes her.

Viktigere er det – som Løkke observerer – at fenomenet «borgerlig politikk» er i ferd med å bli borte; - vi hører stadig mer sjelden om omfattende regelendringer, om redusert offentlig virksomhet, om økt privat og redusert offentlig ansvar, om kutt i etablerte velferdsordninger og reduserte statlige budsjetter. Vi hører bare om skattelettelser, men ikke om hvordan de skal dekkes inn.

Vi hører – kort sagt – bare om «halvparten» av hva borgerlig politikk dreier seg om; - om en forside uten en bakside. Men de fleste ting har to sider. Det gjelder i hvert fall for penger.

fredag 9. august 2013

I voodoo-land

Høyres helsepolitikk er helsefarlig. Og potensielt meget kostbar, både for pasienter og skattebetalere.

På lang sikt er den norske velferdsstaten mest sannsynlig underfinansiert; - selv når vi anlegger et optimistisk syn på samlet framtidig arbeidsinnsats og på verdiskapingen i oljevirksomheten. Vi kommer altså før eller senere til å måtte ta stilling til krevende offentlige reformer, velferdskutt eller skatteøkninger; - og trolig kommer vi til å velge litt av alt.

Jan Arild Snoen, USA-ekspert og fast kommentator i Minerva, skrev nylig en kommentar om vanskelige prioriteringer som ligger foran oss, og som svært få politikere ønsker å diskutere i valgkampen. Jeg synes det var en interessant kommentar, selv om jeg ikke deler vurderingene hans når det gjelder mulige reformer for å redusere offentlige utgifter i framtiden (f.eks. forslag om flat pensjon).

ett område er vi likevel helt enige: Nemlig behovet for en ansvarlig og langsiktig finanspolitikk, som gjør at vi unngår de statsfinansielle katastrofene vi dessverre ser utfolde seg i store deler av OECD-området for tiden. Et økonomisk uføre som har skapt arbeidsløshet, sosiale tragedier, fattigdom og elendighet for millioner på millioner av mennesker.

I kommentaren sin skriver Snoen blant annet:
«Den 10. mars konfronterte Aftenposten de finanspolitiske talspersonene i våre tre største partier med uttalelser fra fire økonomer, som alle mente at regnestykkene i Perspektivmeldingen ikke gikk opp, og at det måtte gjennomføres større reformer – økt brukerbetaling, redusert utgifter til offentlig velferd og/eller økte skatter. Både Jan Tore Sanner, Marianne Marthinsen og Ketil Solvik-Olsen avviste et slikt behov. Sanner og Marthinsen satte sin lit til arbeidslinjen, selv om sistnevnte åpnet opp for skatteøkninger senere. Solvik-Olsen var enig i at det kunne være aktuelt med brukerbetaling, men ikke på de områdene der det monner – helse, omsorg, utdanning.» 
Om Høyre skrev Snoen dette:
«Høyre, det partiet som historisk har sett seg selv som garantisten for at offentlige utgifter ikke blir for høye, og som også er svært opptatt av langsiktig balanse i offentlige regnskaper, legger uvanlig lite vekt på utgiftskutt foran årets valg. Men vanskelig å forstå er det ikke. Eldrebølgen kommer først om noen år, og nå skal regjeringsmakten vinnes.» 
Det har vært vanskelig å få vite hvordan Høyre ønsker å prioritere for å få på plass løftene sine om skattelettelser. Selv mener de at løftene – som er på 25 milliarder kroner – er svært beskjedne, gitt at statens årlige utgifter er på mer enn 1000 milliarder. Til dette er det to ting å si: For det første at 25 milliarder fortsatt er litt penger, selv i 2013. Det er f.eks. 25 milliarder kroner mer enn null. Og for det andre har Høyre tenkt å danne regjering sammen med Fremskrittspartiet, og deres skatteløfter er langt mer omfattende. Hvis vi legger til grunn at begge parter må «gi litt» i eventuelle regjeringsforhandlinger etter valget, så er sannsynligheten høy for at skattelettelsene skal bli enda større enn 25 milliarder.

For min del har jeg aldri hevdet at det ikke går an å lage et statsbudsjett med 25 milliarder – og gjerne enda mer – i skattelettelser. Det er naturligvis fullt mulig. Men det jeg hevder er at det ikke er mulig å lage et slikt budsjett uten at det merkes. Uten at det betyr noe for noen. Uten at det får konsekvenser

Det er på dette punktet at både politikere fra Høyre og enkelte politiske kommentatorer har tatt veien inn i voodoo-land. Vi blir presentert for diffuse løfter om effektivisering i offentlig sektor som skal gi milliarder i gevinst, nærmest her og nå. Det snakkes i uklare vendinger om «forenklinger» og «nye løsninger» som skal dra regnestykkene i land. Men problemet er at det eneste håndfaste som presenteres er tiltak som øker – ikke reduserer – statens utgifter. Da er det grunn til å bli bekymret, for erfaringen er at borgerlige partier er mye flinkere til å svekke statens inntekter enn de er til å kontrollere utgiftene.

En gang i tiden ville slike påstander om Høyre vært urimelige, for det fantes en gang da partiet åpent erkjente at borgerlig politikk ville medføre noen velferdskutt. Ja, det var jo noe av poenget med konservativ politikk: Reduserte offentlige utgifter, og flere penger i de private lommebøkene.

Men den tiden er forbi. Nå snakker ikke Høyre om velferdskutt; eller andre kutt, for den del. Tvert i mot snakkes det en god del om økt offentlig velferd og betydelig vekst i offentlige utgifter. Samferdsel er ett eksempel. Skole et annet. Og nå: En helsereform med ukjent prislapp; - det eneste som er sikkert er at vi snakker om vesentlig økte utgifter.

Helseminister Jonas Gahr Støre tar dette opp i Aftenposten i dag. Og det gjør han rett i. Den helsereformen Høyre legger opp til – såkalt «fritt behandlingsvalg» på statens regning – er i virkeligheten en torpedo mot sykehusenes økonomi; - nå som vi endelig har kommet i en situasjon der sykehusenes økonomi gir grunnlag for langsiktig planlegging og nye investeringer.

Høyres plan er at sykehusene i stedet for å bygge ny kapasitet skal bruke pengene sine til å finansiere nye, private helsetilbud. En privat helseindustri skal bygges opp, som tar seg av de minst kompliserte sykdommene, mens sykehusene på sin side sitter tilbake med svekket økonomi, redusert kapasitet og lengre køer. En gavepakke for innovative sjeler som kjenner veien inn til sykehusenes budsjetter, men med ukjent kostnadsramme for skattebetalerne. Dermed oppnår Høyre to ting på en gang: Å undergrave statsfinansene og helsevesenet samtidig.

Det er formildende at Høyres Bent Høie varsler at modellen deres vil kreve økte egenandeler. Folk som snorker eller har stygge åreknuter er allerede advart; - og det er jo noe. Det er også formildende at Høie sier åpent at framtidens helsevesen vil møte enda vanskeligere prioriteringer enn i dag, selv om det neppe kan kalles ny kunnskap.

Men hvorfor det er så viktig for Høyre å undergrave sykehusene her i landet forblir et mysterium. Like mystisk som å senke skattene med minst 25 milliarder kroner uten at noen merker det.

lørdag 3. august 2013

Jakten på Balle Clorin

Konsulent Balle Clorin, leder av Supperådet
Sjur Holsen, politisk redaktør i Bergens Tidende, bruker sin spalteplass fredag 2. august til å avsløre «den store skattebløffen». Den bløffen som sier at skattelettelser og økt offentlig velferd ikke går i hop. 

Holsens poeng er at regjeringspartiene bløffer og spiller på velgernes uvitenhet når det gjelder forholdet mellom statens inntekter og hva det offentlige faktisk kan levere av tjenester og investeringer. De har oversett «Balle Clorin effekten».

Informasjonskonsulent Balle Clorin var som kjent leder av Supperådet, et organ med 400-500 ansatte som ga ut månedsmagasinet «Suppe i sentrum». Da herr Clorin ble intervjuet av Rolf Wesenlund på fjernsynet en gang på 1960-tallet ble det klart for de fleste at Supperådet var en institusjon uten særlig samfunnsverdi. Begrepet «supperåd» ble for alltid innarbeidet som en del av vårt politiske vokabular, et uttrykk for det ytterste og mest meningsløse byråkrati. En genial sketsj.

I Bergens Tidende har man en stund vært på jakt etter vår tids supperåd. Det er funnet eksempler på offentlige midler som ikke blir særlig godt utnyttet. Ett eksempel er bistandsmidler, et annet er håpløse IKT-prosjekter, et tredje er skoler som mottar støtte selv når de ikke har elever. Det som ergrer Holsen mest er ordningen med «kultur i arbeidslunsjen for å få ned sykefraværet». Den koster 21 millioner kroner i året, uten at det har vært mulig å påvise noen effekt av innsatsen.

Jeg vil gi Holsen rett i at det alltid – alltid – er viktig å føre en kritisk debatt om hvordan det offentliges inntekter blir brukt. Det er på mange måter selve kjernen i politikken. Misbruk av offentlige midler, lav innsats, unødig byråkrati og kostbare regelverk er og blir en uting. Vi snakker om midler som tilhører fellesskapet og vi har alle en rett til å kreve at de blir brukt på en forstandig måte.

Derfor: Gratulerer til Bergens Tidende for at avisen følger opp dette viktige temaet med selvstendig og kritisk journalistikk. Det tjener offentlighetens interesse.

Så kommer vi til den politiske tolkningen; hvor mange supperåd har vi egentlig, hvor mange kan vi nedlegge eller omorganisere (Holsen har tidligere vært kritisk til krav om stadig effektivisering), hvor store ressurser kan vi frigjøre, og – endelig – bør ressurser som frigjøres gjennom effektivisering brukes til skattelettelser eller til å produsere flere og bedre tjenester? 

Ta politiet, som fikk rundjuling av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli katastrofen. Ønsker Holsen å trekke ressurser ut av politiet for å gi dem som skattelettelser? Eller ta helsevesenet, der han og jeg er helt enige om at administrative forenklinger er nødvendige. Samtidig har kapasiteten for behandling økt kraftig. Skal økt effektivitet brukes til enda mer behandling, eller til skattelettelser? Hva med skolevesenet? Eller kommunesektoren, som Bergens Tidende mener har altfor lite selvstyre, skal økt effektivitet der gi oss skattelettelser eller bedre tjenester?

Det eksisterer meg bekjent ingen politisk uenighet i Norge om verdien av å ha en effektiv offentlig sektor. Men det eksisterer uenighet om både virkemidler (hvordan får vi det til) og formål (hva skal resultatet brukes til).

Holsen skriver at «det simpelthen ikke (er) riktig at skattelette må innebære upopulære velferdskutt». Han må mene at det finnes mer enn nok av «Balle Clorin penger» til å finansiere både skattelettelser og bedre velferd.

Men det er ikke nok å vise til at statens inntekter øker hvert år, for det gjør sannelig utgiftene også. Alle seriøse framskrivinger for norsk økonomi viser at staten på lang sikt er underfinansiert, selv når vi regner med at vi hvert år er flinke til å bedre effektiviteten i offentlig sektor (d.v.s. nedlegge stadig flere supperåd). Vi nærmer oss et punkt der vi må velge mellom velferdskutt eller skatteøkninger. Det er ingen skattebløff.

Rett skal være rett. Holsen er inne på dette også. Han erkjenner at framtidens utgifter vil stige bl.a. på grunn av demografi og økte helseutgifter. Han etterlyser også tydeligere signaler fra Høyre om hva de ønsker å velge bort av offentlige utgifter. Det gjør jeg også. La oss si at Høyre velger bort «kultur i arbeidslunsjen». Det er 0,021 milliarder spart. Da gjenstår det bare 24,979 milliarder å kutte for å innfri Høyres skatteløfter. Det er veldig mange supperåd.

fredag 2. august 2013

Valgtid

Valgkamp: Hyggelig framgang i Bergen for to år siden.
August 2013 er her. Vi går snart inn i sluttspurten av valgkampen, den perioden der utspillene og innspillene kommer tette som hagl, og der både kandidater og medier vil prøve seg med “noe nytt” for å få opp temperaturen.

Det blir sikkert mye å glede seg over, og minst like mye som går i vasken. Slik er moderne valgkamper. Og i en viss forstand er jo et valg et nullsumspill: Den velgeren man ikke sikrer seg støtte fra vil enten bli hjemmesitter eller (mest sannsynlig) gi sin stemme til et annet parti. Det handler brutalt nok om framgang eller nedgang.

Selv er jeg en uspennende velger. Medlem av Arbeiderpartiet i snart 30 år, og stort sett svært fornøyd med det Regjeringen har fått til i løpet av 8 år. Jeg er langtfra tilfreds på alle områder, noe jeg også har skrevet litt om her på bloggen. Men ett eneste blikk “ut av vinduet” til andre land forteller meg hvor mye vi faktisk har fått til i en periode som på alle måter har vært usikker og unik.

Jeg husker dessuten den lange perioden med mindretallsregjeringer, “slalomkjøring” og unødig “Stortingsregjereri”. Det var ingen gullalder for norsk politikk, selv om det sikkert var langt mer spennende å sitte på Stortinget eller å jobbe i pressen den gangen.

Åtte år i posisjon en lang periode. Et stykke fram til Gerhardsen, men likevel. Det er vanskelig å klandre velgerne for å tenke på forandring, - for å tro at noe nytt kanskje kan bety noe enda bedre.

Her ligger hovedutfordringen til regjeringspartiene. Kan de framstå som “friske” og ikke bare “fornuftige” etter åtte år? Velgerne har både hoder og hjerter, og begge deler må vinnes for å sikre oppslutning.

Lenge har det sett ut som temmelig opplagt at dagens regjering vil tape valget. Meningsmålingene har vært frustrerende klare på det punktet, sett fra mitt ståsted. Men det er hundretusenvis av velgere som skal “flyttes på” fram til valgdagen, og fram til da er det en haug med spørsmål som skal diskuteres. Det er uansett ikke noe dårlig tips at avstanden mellom alternativene vil skrumpe inn.

Regjeringspartienes to største strategiske utfordringer er at de allerede har vunnet de to siste valgene, og at særlig SV trenger kraftig framgang for å kunne levere en ny seier. Jeg er ikke i tvil om at oppslutningen om SV kommer til å bli ett av de aller mest spennende spørsmålene i valgkampen. 

Opposisjonens to største utfordringer er de “gode gamle”: Det er for det første ikke klart hva som vil bli deres politikk, eller i det hele tatt hva slags regjering vi får, dersom de får flertall. Og for det andre er borgelig politikk i Norge svært kostbar. De borgerlige partiene er langt flinkere til å redusere statens inntekter enn de er til å redusere utgiftene. Resultatet er kostbart for staten, og svekket finansiell bærekraft i det lange løp.

Det siste er faktisk min hovedbekymring. De borgerlige har i sum gitt såpass kraftfulle løfter om reduserte helsekøer, store veiprosjekter, økt forskning, bedre miljø og nye skoleinvesteringer at det knapt står til troende. Og samtidig skal skattene ned! Det kan de ikke tro på selv en gang.

Dette er ikke for å si at ekte borgerlig politikk ikke lar seg gjennomføre, selvsagt kan den det. Men det krever en vilje til klare utgiftskutt, slik vi f.eks. har sett i Sverige og Storbritannia. Eller USA, for den del, som nå nettopp gjennomfører store kutt i de offentlige utgiftene (kutt som “alle” mente var uønsket). I en økonomi med mye ledige ressurser av den rette typen (leger, sykepleiere, lærere, forskere, entrepenører og anleggsarbeidere) kan man argumentere for økt ressursbruk og aktivitet - gitt at man samtidig har en troverdig plan for finansiering.

Men de borgerlige partiene har ingen av delene. De har verken store ledige ressurser eller noe som ligner på en finansieringsplan. Selv Høyres “innovative” planer om offentlig-privat samarbeid (OPS) er for lengst avkledd som en gedigen kostnadsbombe. Det samme gjelder forslagene om å gi private aktører sugerør rett inn i sykehusenes budsjetter. En titt på de fire partienes alternativer til årets statsbudsjett viser mange uklarheter, og de store forslagene til utgiftskutt er totalt fraværende.

Det er ikke “skremselspropaganda” å peke på at borgerlig politikk - slik den nå framstår - er svært kostbar for landet. Det er store gap som må fylles. Jeg sier ikke at de ikke kan fylles, for det er mye som er mulig. Men jeg tror nok mange velgere vil kreve et annet svar enn “vent til etter valget” når det gjelder valg av metoder. Og når de svarene kommer på bordet er det ikke sikkert at den forventede valgseieren blir så sikker likevel.