Skattelettelser? Du fleiper!

Sheriffen av Nottingham var en effektiv skatteinnkrever.
Men pengene gikk med til å føre krig og byrdene var svært

urettferdig fordelt.

Nylig observerte statsministeren at de norske skattesatsene for bedrifter og personer ikke lenger er blant de laveste sammenlignet med våre handelspartnere, slik de var etter den store skattereformen i 1992. Flere land har nå satser som er lavere enn de norske; vi ligger i øvre halvdel i OECD når det gjelder personskatt og litt under midten når det gjelder skatt på bedrifter. 

Spørsmål: Er dette et problem først og fremst for Norge, eller for en del andre land?

Jeg snur meg rundt, men er ute av stand til å se vilkår for store skattelettelser noe sted, verken her hjemme eller i andre industriland. Tvert imot, det jeg ser er land etter land med en allerede underfinansiert offentlig sektor (høy statsgjeld) og med store framtidige offentlige oppgaver knyttet til blant annet helse, utdanning, pensjon og infrastruktur. Jeg ser land som skyver dagens skattebyrder over på de neste generasjonene. Jeg ser at G8-landene drøfter tiltak for å tette skattehull og bekjempe skatteparadiser.

Ved midten av dette århundret er det 9 milliarder mennesker på planeten. Mennesker som skal ha mat, vann, energi, utdanning, omsorg, boliger og mulighet til å komme seg rundt. Selv med et svært snevert syn på hva som er offentlige oppgaver er det utenkelig at noe slikt skal bli mulig uten økt felles innsats - også over skatteseddelen.

Byer som vokser, sterk befolkningsvekst i noen regioner, aldrende befolkning i andre, nye livsstilssykdommer med epidemisk karakter, større krav til kompetanse hos arbeidskraften, og store behov for ny infrastruktur (boliger, transport, energi, vann og renovasjon) - alt dette er utviklingstrekk som peker i retning av flere offentlige oppgaver, ikke færre.

Når vi blir flere og bor tettere får vi mer med hverandre å gjøre, flere utgifter å dele på, det blir økt bruk for offentlig politikk og offentlige tiltak. Og selv om man skulle gjøre utstrakt bruk av “smart” finansiering av typen offentlig-privat samarbeid (OPS) vil jo regningen til syvende og sist havne hos skattebetalerne. Da er den gjerne større enn den ellers kunne vært.

Dette er en global utvikling, som knytter seg til økt urbanisering, befolkningsvekst, økonomisk integrasjon og en rivende teknologisk og medisinsk utvikling. De siste tiårene har det vært en ganske sterk skattekonkurranse mellom OECD-landene. Den har ikke gitt særlig gode resultater.

Skattenivået for bedrifter i OECD har gått ned de siste tiårene. Kilde: OECD Tax Database

Nå ser vi de store sprekkene mellom inntekter og utgifter; for flere OECD-land vil det ta mange tiår å nedbetale statsgjelden - og selv da bare gjennom store anstrengelser. Så, med mindre noen har funnet en helt ny måte å løpe fra regningen på - en måte som faktisk virker - har jeg store problemer med å se hvordan “svaret” på statsministerens observasjon skulle være at skattenivåene i OECD-landene - der befolkningen eldres, trenger mer pleie og kostbar medisinsk behandling, og der store investeringer i infrastruktur venter - nå skulle konvergere mot lavere nivåer.

I mitt hode er det heller sterke tegn som tyder på at framtiden blir et sted der vi betaler mer skatt, ikke mindre. Rett og slett fordi det er mange flere felles oppgaver som skal løses. Felles oppgaver som vi ikke kan la være å løse. Behovene for investeringer og økt menneskelig innsats er enorme. La meg ta tre eksempler: Skole, helse og samferdsel.

I min by, Bergen, er tilstanden til skolebyggene en ren skandale. Etterslepet for vedlikehold og investeringer er så omfattende at byen i virkeligheten tilbyr sine lærere og elever fysiske arbeidsforhold som er under enhver kritikk. Byrådet beklager og beklager, men er helt ute av stand til å få armene rundt problemet. Den innsatsen som kreves er hinsides dagens budsjettrammer. Du skal være veldig glad i skattelettelser, og tilsvarende lite glad i skolen, for ikke å akseptere at økt offentlig innsats er nødvendig. Og da har jeg ikke en gang nevnt behovene for fortsatt økt kvalitet, og for nye og dyktige lærere i tillegg til de vi allerede har.

Bergen får også flere eldre, og flere syke. Selv med kraftig innsats for forebygging skal byen slite for å møte framtidens behov for omsorg og pleie. Det er Bergen slett ikke alene om. Her trengs boliger, pleiehjem og - ikke minst - mange flere hender til å utøve omsorg. Og igjen: Selv om det introduseres en rekke nye, private tilbud, havner jo regningen atter en gang hos skattebetalerne. Ikke sjelden etter at det private tilbudet har spilt fallitt, enten fordi kvaliteten er for dårlig eller fordi fortjenesten har uteblitt.

Også sykehusene må hele tiden levere tjenester opp mot tilgjengelig kapasitet. Det koster, for mange av framtidens store sykdommer krever dyr behandling. Og det krever økt kapasitet, for antallet syke øker og de har ofte et langt løp med behandling foran seg (f.eks. kreft); noe som isolert sett er gode nyheter (økt levetid), men som altså legger beslag på flere ressurser. Heller ikke på dette området er det mye å hente ved å bringe inn nye, private tilbud. Dels fordi behandlingen er for krevende for private aktører. Dels fordi det offentlige må plukke opp regningen uansett, og dels fordi kostnadene øker når den samme kapasiteten bare skal tilbys til høyere pris. Vi har nemlig ikke en hær av ledige leger og sykepleiere som bare venter i kulissene, utålmodige etter å slippe til i kampen mot de store folkesykdommene.

Endelig kan vi se på samferdsel. Sannheten er at byene våre forstoppes. Det er rett og slett ikke fysisk kapasitet til å ta unna dagens trafikk, og prognosene for årene som kommer er uvirkelige. Her er det bruk for “alt”; økt kapasitet for tog, trikk, buss og bil, med særlig vekt på kollektivtransport, ellers går vi under i køer og forurensning. Alt dette - og behovene er store - vil legge beslag på offentlige budsjetter, selv om vi skulle anlegge et “aggressivt” nivå på bruk av sykler, bompenger og veiprising.

Skole, helse og samferdsel er store og viktige områder. Men de er jo ikke de eneste områdene der det er behov for økt offentlig innsats i årene som kommer. Mange mener vi kunne brukt mer på forskning, og at vi trenger flere norske universiteter (jeg forstår det første, men ikke det siste). Kultur i alle sine former, inkludert idrett, har sterke støttespillere. Innovasjon og støtte næringsutvikling er viktig for mange. Vi trenger et solid politi og rettsvesen. Fortsatt må vi ha sterke norske kommuner, med alle sine velferdsoppgaver. Miljø og kamp mot klimaendringer er viktig. Innsats for rassikring av eksisterende veier og jernbanelinjer. Styrke norske havner og kystforvaltning. Noen vil arrangere OL i Norge (jeg er ikke blant dem). Noen vil innføre nye støtteordninger for norsk presse i møte med ny teknologi. Og så har vi økende internasjonale forpliktelser, både militære, humanitære og økonomiske.

Listen er lang. Virkelig, virkelig lang. Og mens vi i Norge har gleden av å kunne trekke på oljeinntektene - hvilket betyr lavere skatter enn ellers - har det lenge vært klart at de langsiktige utgiftene er større enn inntektene, selv når vi regner med framtidens inntekter fra olje og gass. Oppgaven blir derfor neppe å kutte offentlige utgifter for å skape rom for store skattelettelser, men heller å holde veksten i utgifter mest mulig under kontroll for å unngå altfor store skatteøkninger lenger ned i bakken.

I valgkampen kommer vi til å få høre at løsningen på utfordringen er å effektivisere offentlig sektor, og å nedlegge fylkeskommunen. Men slike tiltak, om man er enig eller ikke, er helt utilstrekkelige for å møte framtidens utfordringer for offentlig finansiering. Jeg er sterk tilhenger av en effektiv offentlig sektor, og tror at bruk av konkurranse eller ekstra tilbud i privat regi i mange tilfeller kan ha mye for seg. Men det er en skalaforskjell på hva som muligens kan spares inn ved å omdisponere noen statlige og fylkeskommunale byråkrater, og det som trengs av økt innsats for å holde velferden på et akseptabelt nivå.

“Redusert byråkrati” var lenge de forløsende ord på borgerlig side når framtidens offentlige utgifter skulle diskuteres. Det er en seiglivet myte at offentlig sektor består av tusenvis av mennesker som bruker dagene til å kaste papirfly på hverandre. Men en slik “analyse” er ubrukelig og uforpliktede i møtet med globale trender som gjelder like mye i Kina og Brasil som i USA. Dette handler derfor ikke om borgerlig eller sosialdemokratisk politikk i Norge, men om en verden som vokser, der byene gror, og som desperat trenger ny, felles infrastruktur og flere offentlige tjenester.

Det er derfor republikanernes budsjettpolitikk i USA helt savner realisme. De vil fryse de offentlige utgiftene på et lavere nivå enn dagens til tross for at de offentlige oppgavene bare øker på. De må tro at den jevne amerikaner er villig til praktisk talt å la taket falle ned i hodet på landets elever og studenter samtidig som veier, kraftforsyning og etablerte velferdstjenester bryter sammen, bare for å unngå økt skatt. Det tror ikke jeg. Ikke i lengden.

Kinas framtidige utfordringer for offentlige finanser er ikke mindre, bl.a. med en stor eldrebølge og betydelige miljøproblemer både i byene og på landsbygda. Kinesiske myndigheter trenger mer penger for å yte gode nok tjenester til en befolkning som tjener mer - og forventer mer. I Brasil fortsetter en kraftig urbanisering, og byene i landet formelig skriker etter oppgraderinger og nye investeringer på nær sagt alle områder. Skole, helse og samferdsel, blant annet. I disse dager sier befolkningen fra på en kraftfull måte.

Konkurranse om lavere skatt? Jeg tror ikke det.

Med rimelige forventninger om økonomisk vekst kommer et økende antall mennesker til å oppleve økt personlig rikdom i tiårene som kommer. Over hele verden. Samtidig kommer millioner av bedrifter til å tjene gode penger på befolkningsvekst og økt etterspørsel. Men de må nok samtidig innrette seg på å betale mer i skatt enn de gjør i dag. Det har de råd til, og det vil de i mange tilfeller se seg tjent med. Fordi det er svært få som lever gode liv i samfunn der velferden er svak, helsetjenestene er knappe, utdanningen dårlig og infrastrukturen falleferdig.