 |
| Sikkerhetsrådet i FN |
En dårlig organisert verden har vært til liten hjelp for ”den arabiske våren.” Da regimeskiftet i Tunisia skjedde trodde vi knapt hva vi så. Da opprøret flyttet seg til Egypt – tradisjonelt en alliert både av Israel og Vesten – var bekymringene minst like store som forhåpningene. Først da enkelte NATO-land – med Frankrike og Storbritannia i konkurranse om førsteplassen – så sitt snitt til å bli kvitt Muammar Gaddafi i Libya ble det fart i sakene.
Da kom bombeflyene raskt i posisjon, også norske. I ly av Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 ble det iverksatt en kampanje for å utløse regimeskifte i Libya. Etter en tid – lengre enn de fleste hadde regnet med – var målet nådd: Gaddafi ble innhentet og drept av opprørere med et høyst uklart mandat. Etter den tid er det ikke mye som har blitt veldig klart i Libya.
Selv om vi må anta at et flertall av befolkningen er glade for at Gaddafi er borte, kan vi også si rimelig sikkert at han tross alt hadde betydelig støtte i visse deler av folket og visse deler av landet. Vi kan også si med rimelig sikkerhet at det finnes medlemmer av Sikkerhetsrådet som på ingen måte er fornøyd med måten NATO tolket resolusjon 1973 på.
Og nå dukker problemstillingen opp igjen i forbindelse med opprøret i Syria. Temaet er det samme: Det gjelder å sikre sivilbefolkningen mot overgrep fra egne myndigheter. Men denne gangen kvier både Russland og Kina seg for å gi sitt samtykke. De mener NATO rett og slett tok seg til rette i forbindelse med Libya og ”overtolket” resolusjon 1973 til å omfatte et regimeskifte, ikke bare å beskytte sivilbefolkningen.
Dermed ble tilliten brutt. Dermed blir det ingen resolusjon om Syria. Dermed er FN handlingslammet. Og dermed lider sivilbefolkningen mer enn den burde gjøre.
Et svakt FN er dårlig nytt for en befolkning som er avhengig av hjelp utenfra. Et svakt FN er et mål på at verden samarbeider dårlig, at felles institusjoner er svake og uten operativ kraft. Nå er det ikke sikkert at FN kunne ha spilt noen stor rolle i Syria uansett. Og selv om jeg kan forstå at Russland og Kina ønsker å si ”takk for sist” til andre medlemmer av Sikkerhetsrådet, er det likevel tungtveiende humanitære grunner til at de skal greie å samle seg om en tekst.
Slik det er nå har Russland kommet i førersetet i jakten på politiske løsninger. Det er en tvilsom glede. Russland er tradisjonelt en alliert av Syria, men støtten til Assad-regimet er et tveegget sverd. Den dagen regimet faller – og de fleste tror at den dagen ikke er så veldig langt unna – er det ingen entydig fordel for Russland å ha pleiet nære forbindelser med dagens makthavere. Så Russland må trå forsiktig.
Det må i grunnen alle andre også, for Syria er komplisert på alle tenkelige måter; ikke bare internt, men minst like mye i forhold til omverdenen. Et blikk på kartet forteller hvorfor: Iran, Irak, Libanon, Israel, Tyrkia og Jordan. Det er bare å forsyne seg i et hav av etniske, religiøse, nasjonale og politiske motsetninger.
I sin tid ble det sagt om Irak at landet enten måtte styres av en diktator eller så lot det seg ikke styre i det hele tatt. Det samme kunne vært sagt om Syria; ikke fordi et demokratisk styre i landet er en absolutt umulighet, men fordi det vil bli svært krevende å få til. Assad-familien tilhører et religiøst mindretall i Syria, men har gjennom tiår og generasjoner vært i stand til å balansere makt og interesser på en måte som har sikret familien (og klanen) tilnærmet enevelde.
År med svak økonomisk utvikling, økende korrupsjon og stadig flytting av makt fra landsbygda til byene har imidlertid underminert den suverene stillingen til Assad-familien. Til slutt var ikke en gang et vedvarende jerngrep tilstrekkelig til å hindre at ideene om frihet, åpenhet og medbestemmelse smittet over fra nabolandene. Nå skyter regjeringen på sin egen befolkning, og det er umulig å tenke seg at dagens regime har noen framtid.
Det tror kanskje ikke Russland og Kina heller. Men de foretrekker likevel en forhandlet løsning mellom myndighetene og opposisjonen, framfor nye bombetokt fra NATO over et arabisk land. Spørsmålet er bare hva det skal forhandles om, og hvem det skal forhandles med.
Opposisjonen i Syria er dessverre sterkt splittet; det handler om geografi, om ulike retninger innenfor islam, om en kristen minoritet og om ulike næringsinteresser – for å nevne noe. Syria har dessuten en kurdisk minoritet, med alt hva det innebærer i seg selv og i relasjonen til naboen i nord: Tyrkia.
Sist måned publiserte Chatham House (the Royal Institute of International Affairs) en rapport fra sitt forskningsprogram om Midtøsten og Nord-Afrika. Temaet var den politiske utviklingen i Syria. Instituttets eksperter var enige om at syriske myndigheter har både militær og økonomisk styrke til å holde regimet i livet i lengre tid – kanskje opp mot to år. Trolig henter regimet vesentlig økonomisk støtte fra Iran, men det er usikkert hvor lenge den støtten kan opprettholdes. Støtten fra Russland er heller ikke evigvarende, med mindre regimet stanser volden og kommer til en eller annen form for forståelse med opposisjonen.
For sin del ser ikke opposisjonen ut til å samle seg, men deler av den endrer karakter. Stadig nye væpnede grupper blir observert. Den syriske grensen er hva man kaller ”porøs” – det er ikke vanskelig å bringe nye våpen inn i landet, og det er plass nok til å gjemme seg for de ulike opposisjonsgruppene.
Men selv med mange nye medlemmer og tilførsel av nye våpen er det lite trolig at det finnes tilstrekkelig militær kraft i opposisjonen til å utgjøre noen reell trussel for regimet. Dette peker igjen i retning av dagens situasjon videreføres, trolig mens volden og de sivile lidelsene bare øker i omfang. Den avklaringen som et samlet verdenssamfunn kunne bidratt til vil foreløpig ikke finne sted.
Hva så med Tyrkia? For bare noen år siden var ”partnerskapet” mellom Syria og Tyrkia nærmest opplest og vedtatt. De har felles interesse i å holde den kurdiske opprørsbevegelsen under kontroll på hver sin side av grensen, handelen mellom de to landene økte kraftig og gjensidige krav om visum ble opphevet. Relasjonen til Syria var et solid bevis på at Tyrkias ambisjoner om å ha ”null problemer” med sine naboland faktisk fungerte i praksis.
Hos CNN skriver Fadi Hakura om hvordan denne ambisjonen nå har falt i grus. Tyrkias regjering sympatiserer nærmest automatisk med den overveiende sunni-muslimske befolkningen i Syria i kampen mot Assad-familien, som tilhører en retning med utspring i shia-islam. Den tyrkiske regjeringen er seg også fullt bevisst at Tyrkia stadig oftere nevnes som selve ”modellen” for et moderne muslimsk demokrati. Å støtte Assad-regimet ville være det samme som å kaste vrak på rollen som forbilde, og dermed også på den betydelige innflytelsen Tyrkia har skaffet seg i Midtøsten.
Men heller ikke for Tyrkia er situasjonen enkel. Å legge seg ut med dagens lederskap i Syria er det samme som indirekte å legge seg ut med både Russland og Iran. Ingen av delene er uten potensielle kostnader. Om lag to tredeler av Tyrkias energiforbruk dekkes gjennom import av olje og gass fra nettopp de to landene. Og selv om vi holder den type hensyn utenfor er det langt fra sikkert at Tyrkia har noen interesse i å bli blandet enda tyngre inn i de mange og uoversiktlige konfliktene som finnes i Syria, og som Assad-klanen vært effektive til å legge lokk på.
Tyrkia har tatt til orde for en internasjonal konferanse for å få en slutt på volden i Syria. Med et splittet og svakt FN er det umulig å se hvordan en slik konferanse skal kunne lykkes. Vi står med andre ord overfor en ødeleggende splittelse på to nivåer: En splittet opposisjon internt i Syria, og en splittet verden utenfor. Og i mellomtiden lider sivilbefolkningen.
Det er mange som har skyld i denne tragiske situasjonen. Likevel er det en viktig lærdom at det alltid må finnes en viss balanse og kyndighet i utøvelse av militær makt på vegne av FN. I tilfellet Libya ble vedtak i Sikkerhetsrådet brukt til å gjennomføre aksjoner som det ikke egentlig ikke var støtte for. Den militære delen av operasjonen var nok vellykket. Den politiske var det ikke. Gaddafi ble fjernet. Men prisen var høy. Og nå er vanskelig å se hvordan FN nok en gang skal kunne greie å samle seg om effektive tiltak for å beskytte en sivilbefolkning fra et brutalt regime.
Verden hadde fortjent et sterkere FN, men akkurat nå er det ingen som ser hvor den styrken skal komme fra.
