søndag 10. april 2011

Krig mot en opiumsøkonomi

Prisen på råopium øker kraftig. Det er gode nyheter for Taliban og for en god del bønder i Afghanistan. I følge FNs kontor for narkotika (UNODC) var gjennomsnittprisen for ett kilo opium, levert direkte fra landsby sør i Afghanistan, om lag 180 dollar i 2010. I seg selv en kraftig stigning fra prisen i 2009. Men så langt i 2011 er det oppnådd priser forbi 500 dollar per kilo, med et gjennomsnitt på mer enn 420 dollar. En mulig forklaring på prisveksten i år er at fjorårets avling var relativt svak, med mye plantesykdom og dårlig vær. De siste årene har produksjonen i Afghanistan vært på rundt 6-7000 tonn opium. Det er flere år siden landet byttet plass med Myanmar (Burma) og ble verdens overlegent største produsent.

I årene etter at Taliban ble fratatt makten i Kabul har Afghanistan utviklet verdens største opiumsøkonomi. Med Taliban som den viktigste operatøren. Landet står for mellom 80 og 90 prosent av all ulovlig produksjon i verden, og denne aktiviteten representerer om lag 1/3 av verdiskapingen i landet. Opium betyr mer for Afghanistan enn olje og gass betyr for Norge. Stadig mer av produksjonen blir raffinert videre til heroin før den blir smuglet ut av landet - først og fremst til Russland og Vest-Europa, som samlet står for halvparten av heroinforbruket i verden.

Opium og Afghanistan er som skapt for hverandre. Opiumsvalmuen (papaver somniferum) krever ikke spesielt avansert vanning eller tilsyn. Høstingen av råopium er heller ikke spesielt krevende, selv om den er arbeidsintensiv. Hvert år kan bonden ta stilling til hvor mye opium som skal dyrkes, og hvor dyrkingen skal finne sted - hvis det er behov for å flytte produksjonen. Å lagre opium er enkelt, litt plast for innpakking er alt som trengs. Samtidig er det relativt ukomplisert å transportere. Heroin er enda enklere, og prosessen fra råopium til heroin av høy kvalitet krever ikke all verdens utstyr.

I National Geographic skriver Robert Draper om den nytteløse og halvhjertede kampen mot opiumsdyrkingen i Afghanistan. Han har vært på tur med politisjefen i den nordøstlige provinsen Badakhshan. Der ser han hvordan politifolkene går løs på opiumsvalmuene med stokker av bambus. De legger åkrene flate, til stor fortvilelse for fattige bønder som ikke har annen levevei. Men, de lar også noen av åkrene stå helt urørt, og Draper legger merke til at kapslene på de valmuene som blir ødelagt allerede er høstet. Noen har trolig fått beskjed om at politiet er på vei. Andre har betalt for å slippe å få avlingene sine ødelagt.

Afghanistan har per i dag to store inntektskilder. Den ene er vestlig bistand. Den andre kommer fra smugling og salg av opium. Begge disse kildene er årsak til endeløs korrupsjon og vanstyre. Og de lever i en pervers symbiose med hverandre: Vestlig bistand er ment for å lokke folk vekk fra Taliban og andre opprørsgrupper. Ideelt skal innsatsen bidra til bedre infrastruktur, økt trygghet og muligheter til å skaffe seg en inntekt fra å dyrke andre ting enn opium - som f.eks. krydder, druer eller meloner. Problemet er bare at så mye av hjelpen blir borte på veien. Den kommer aldri dit den skulle, men havner i stedet hos korrupte tjenestemenn, illojale leverandører, lokale krigsherrer og - noen ganger - direkte i hendene til Taliban. Løfter om bedring av levekår og økt sikkerhet blir ikke innfridd. Dyrking av tradisjonelle landbruksvarer kaster lite av seg.

Da er dyrking av opium et godt betalt alternativ, selv om marginene og kontrollen med handelen stort sett ligger hos opprørsgruppene, med Taliban i spissen. Bortsett fra i året 2000, da Taliban erklærte at dyrking av opium var i konflikt med islam, har de ulike opprørsgruppene levd godt med opiumstrafikken det siste tiåret. På veien fra landsbygda i Afghanistan - særlig fra provinsene Helmand og Kandahar - og til markedene i Moskva, Berlin, London og Oslo øker marginene dramatisk for hver eneste grense som passeres.

“Verdiskapingen” fra opium blir derfor bare delvis igjen i selve Afghanistan. Likevel har dyrking, salg og smugling av opium enorm betydning for den afghanske økonomien. Virksomheten skaper etterspørsel, inntekter og arbeidsplasser. Den er positiv for den afghanske handelbalansen og den skaper indirekte inntekter for staten gjennom avgifter på importvarer som betales av opium.

Samtidig bidrar opiumsindustrien til å undergrave hele det afghanske samfunnet; korrupsjon og vanstyre ødelegger de sivile institusjonene, tilliten til myndigheter og rettsvesen er ikke-eksisterende, Taliban og andre opprørsgrupper er sikret varig høye inntekter, lokalsamfunnene bukker under for misbruk og “opiumsgjeld” som skyldes at bøndene ofte tvinges til å selge avlingene sine på rot.

Opium og Taliban er som skapt for hverandre. Ikke bare skaper dyrkingen av opium en stadig konflikt mellom befolkningen på landsbygda og de sentrale myndighetene, men gjennom å kontrollere kjøp, transport og smuglerruter fester Taliban samtidig et sterkt grep omkring de lokale produsentene. Opium sikrer dermed vedvarende motsetninger mellom lokalbefolkning og myndigheter, samtidig som den gir Taliban økt innflytelse. For Taliban er opium vinn-vinn. For korrupte politikere og funksjonærer er opium vinn-vinn. For enkelte av de afghanske bøndene er opium vinn-vinn. Men for Afghanistan som land er opium en katastrofe.

Derfor er også opium en katastrofe for arbeidet med å etablere et framtidig Afghanistan som er fritt for terror og undertrykkelse - slik målet er formulert i resolusjon 1386 (2001) i FNs sikkerhetsråd. Denne resolusjonen dannet i sin tid mandatet for de NATO-ledede ISAF-styrkene i Afghanistan. Fra mars 2010 til februar 2011 økte de utenlandske styrkene i Afghanistan fra 89.000 til 131.000 soldater på grunn av USAs opptrapping, mens antallet afghanske militær- og politistyrker økte fra 215.000 til 266.000.

Det har altså aldri vært større militær slagkraft til stede i Afghanistan for å iverksette FNs vedtak enn det er akkurat nå. Likevel greier Taliban seg godt, mens framgangen for de afghanske styrkene og for ISAF er beskjeden. Forklaringene på dette misforholdet er mange, men det er liten tvil om at problemene forsterkes av opiumsdyrkingen og det den fører med seg av elendighet.

I en rapport fra februar i år uttrykker The International Council on Security and Development (ICOS) - en anerkjent tenketank som har jobbet med Afghanistan i en årrekke - bekymring over USAs planer om å redusere antallet soldater allerede i juli i år. Frykten er at den framgangen som tross alt er registrert når det gjelder kampen mot Taliban det siste året vil bli reversert - og vel så det - når det militære grepet svekkes og inntektene fra opiumsvirksomheten samtidig er høyere enn kanskje noen gang.

De strategiske utfordringene i Afghanistan er mange og kompliserte, og de er gjort vanskeligere av utbredt korrupsjon, valgfusk og manglende legitimitet hos regimet til Hamid Karzai. Dagens situasjon gir Taliban gode kort på hånden; - de vet at NATO (og særlig USA) ønsker å redusere sitt engasjement i landet, de har betydelige inntekter fra salg av opium, de styrker sin posisjon på landsbygda gjennom å trekke stadig flere områder inn i opiumsøkonomien og de vet at en “politisk løsning” i Afghanistan på en eller annen måte innebærer at de selv bringes tilbake i landets maktposisjoner.

Skal man ha det minste håp om å nå de målene som FN og NATO har satt for Afghanistan er det nødvendig å lage en håndfast og troverdig strategi for landets opiumsvirksomhet. Et naturlig startpunkt er da å konstatere at dagens politikk for å eliminere dyrket areal overhodet ikke gir resultater. Tvert i mot, dagens politikk gir alle de negative resultatene som Afghanistan ikke trenger: Korrupsjon, misnøye, manglende tillit til valgte myndigheter, konflikter og utrygghet, et stadig sterkere Taliban.

I 2005 lanserte ICOS en plan for å møte Afghanistans økende opiumsproblem: Opium for medisin (“Poppy for Medicine” - P4M). Tanken bak er svært enkel enkel. Mens det er et problem at ulovlig produksjon av opium og heroin fører til misbruk, avhengighet og død for hundretusenvis av mennesker hver år, er det samtidig et problem at mange land ikke får tilfredsstilt sitt økende behov for smertestillende medisiner - hvorav morfin er den klart viktigste.

Verden står med andre ord overfor en paradoksal ubalanse: På den ene siden er det for mye ulovlig opium (og heroin) som skaper kriminalitet, korrupsjon og elendighet både i produsentlandene og hos forbrukerne. På den andre siden er det økende behov for lovlig opium (og særlig morfin) som kan brukes til å behandle pasienter med store smerter, som f.eks. kreftpasienter og pasienter med HIV/AIDS. Som Hamid Ghodse, lederen for FNs internasjonale kontrollorgan for narkotika (International Narcotics Control Board, INCB), sa det i mars i år:
“(…) ninety percent of the global consumption of opioid analgesics is consumed by a group of developed countries: Australia, Canada, New Zealand, the United States of America and several European countries. On the other hand 80 per cent of the world population has limited or no access to opioid analgesics for the treatment of pain. (…) Manufacture of all opioid medications has increased fivefold over the last 20 years. These impressive growth rates in manufacture and consumption did not however benefit the whole world. The growth rates were actually mainly caused by strong growth rates of manufacture and imports in countries where consumption was already high. In many of the low consumption countries, levels remained low or in some cases even decreased. It is a sad reality that the readily available supply of licitly produced opioid raw materials, and the end products manufactured from those raw materials, did not lead to the adequate supply of these medicines to all patients in need, worldwide. Access to medicines containing internationally controlled substances is limited or almost non-existent in many countries.”
Statistikk fra 2005 viser at pasienter med kreft og HIV/AIDS i Øst-Europa og Sentral-Asia hadde behov for om lag 9,5 tonn med morfin, mens de i virkeligheten hadde et forbruk som ikke var på mer enn 600 kilo. Blant de to millioner menneskene som døde av HIV/AIDS og kreft i Afrika sør for Sahara var forbruket av morfin mindre enn 1 prosent av et samlet behov på 76,5 tonn. I Asia er underdekningen like dramatisk, - 98 prosent av behovet for smertestillende medisiner ble ikke dekket i 2005. Som det heter på hjemmesidene til “Poppy for Medicine”:
“In less economically developed and emerging countries, patients’ demands for morphine and other poppy-based medicines are currently significantly underestimated because of a selfperpetuating cycle of medical under-prescription and restrictive regulations which inhibit countries’ ability to import morphine. Given that demand is measured - under the current supply system - by actual consumption the previous year, demand from less economically developed nations remains structurally low and systematically understates the actual need.”
Verden kan altså ha god bruk for mer opium og mer morfin enn i dag, forutsatt at produksjonen og omsetningen kan bringes over i lovlige former. Og det er akkurat hva “P4M” foreslår når det gjelder Afghanistan:
“Afghan morphine is needed to meet actual global need for painkillers. The global need for poppy-based medicines far outweighs their current availability. Even in the world’s six richest countries, which include the United States and the Western Europe, only 24% of patients’ pain needs are being met.

In 2006, Afghanistan produced 6,100 metric tons of opium. Yet even this huge quantity would be insufficient to meet the world’s current actual morphine needs, which in 2005 were estimated to be equal to 6,152 metric tons of opium. The licensing of Afghan poppy crops would go a long way towards improving the quality of life for those suffering severe pain, especially in transitional and emerging countries where the availability of poppy-based medicines is at its lowest. The potential market for the affordable medical morphine that Afghan Poppy for Medicine projects could fill is considerable.”
Tanken er å gjøre produksjon av opium på den afghanske landsbygda lisensbasert, samtidig som produsentene gis mulighet til å oppgradere opium til morfin lokalt. Dette morfinet blir så kjøpt inn av statlige afghanske selskaper og solgt videre til markedene i ulike deler av verden. I lovlige former. ICOS legger til grunn at behovet for morfin fra Afghanistan er stort nok til å ta unna for hoveddelen av opiumsproduksjonen i landet, og samtidig sikre bøndene en avkastning som er på linje med den de oppnår under dagens ulovlige system. Slik bringes grunnrenten fra opium inn under myndighetenes kontroll, bøndene kan drive en lønnsom og lovlig produksjon, og Taliban mister både inntekter og sitt sterke grep over landsbygda.

Har noe slikt skjedd før? Ja, faktisk. Både i India og Tyrkia har det vist seg mulig å bekjempe ulovlig opiumsproduksjon gjennom å gjøre den til en del av et lovlig lisenssystem. I begge tilfeller var det rett nok snakk om volumer som var betydelig mindre enn dagens produksjon i Afghanistan, men det burde likevel ikke hindre FN og NATO i å legge til rette for et antall prøveprosjekter så raskt som mulig. I sin statusrapport om Afghanistan fra februar i år skriver ICOS bl.a. dette:
“Without sufficient alternative livelihoods for the 1.6 million Afghans involved in poppy cultivation, the illegal opium economy will continue to be a structural problem in Afghanistan. Furthermore, depriving Afghan farming families and their wider communities from growing poppies in the short term may lead to more poverty, disillusionment, and eventually increased instability in the strategically important areas of Afghanistan. This could in turn lead to more resentment towards the central government and the international community, and a still wider gap between the people and the government’s policy.

Therefore, in the short term, there should be a wholesale review of rural development and alternative livelihood programmes. Alternative livelihood programmes have, of course, already been implemented around Afghanistan, but their impact has so far been limited, not only because of underfunding and mismanagement, but also because most of these projects take years to become both widely available and profitable for the farmers.

Because of this long timeframe, the international community should start a serious discussion on what can be done in the short to medium term, and delineate what the current counter- narcotics policy strategy is actually based on. For the short term, one of the few available options is the Poppy for Medicine (P4M) proposal, which would investigate whether Afghanistan can benefit from the legal production of opium for use as morphine and codeine, which are both made from opium. Whilst boosting the rural economy and diversifying it over time, Poppy for Medicine would also integrate farmers and their communities into the legal economy, thus strengthening the ties between the rural communities and the government in Kabul.”
Ett eller annet må gjøres med opiumproduksjonen i Afghanistan. Dagens politikk gir lite annet enn negative resultater. I oktober er det ti år siden USA iverksatte Operation Enduring Freedom i Afganistan, og nesten like lenge siden ISAF ble etablert. Det ville være synd å si at USA, FN eller NATO kan se tilbake på ti år med solid framgang i kampen mot terrorisme, og for et fredelig og stabilt Afghanistan. I virkeligheten er resultatene - etter anvendelse av enorme ressurser - temmelig nedslående. I alle fall nedslående nok til at man burde være villig til å prøve ut noen alternativer. Kanskje kan opiumsvalmuene i Afghanistan gjøre nytte for seg, tross alt?

Ingen kommentarer: