lørdag 2. april 2011

Det enkleste er ikke alltid pistol

"Alle" ble plutselig enige om at det var en god ide å bombe Muammar Gaddafi. Det synes ikke jeg. Han er rett nok en mann det er lett å mislike, og han hadde i grunnen bedt om det selv. Bare en arrogant og selvhøytidelig hersker uten kontakt med virkeligheten kunne uttale seg så tåpelig om hva han hadde til hensikt å gjøre mot sin egen befolkning. Det var en invitasjon til intervensjon. Og angrepet kom. Likevel stiller jeg spørsmål ved klokskapen i FNs vedtak, - som jeg er redd lover mer enn det kan holde.

I Morgenbladet skriver Hans Blix begeistret om en ny verden der ingen makthavere kan gjemme seg bak nasjonsgrenser. Et aktivt FN skal sikre at overgrep mot egen befolkning først blir fysisk stanset og deretter rettsforfulgt. Han ser for seg en tett sammenkoblet verden, med menneskerettighetene som felles verdigrunnlag – på tvers av religioner og politiske systemer. Det nye kodeordet er “R2P” - Responsibility to Protect. Han skriver:
“Uansett hvordan utgangen blir i Libya, viser det som allerede har skjedd at det internasjonale samfunn er på vei inn i en ny utviklingsfase, hvor krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten kan komme til å bli dømt og straffet, uansett hvor de er begått. Og vi kan se at intervensjoner det er kollektiv enighet om, er tenkelige overfor regimer som begår grove brudd på menneskerettighetene.”
Det er en flott visjon, men spørsmålet er om FN-resolusjon 1973 trekker oss i en slik retning. Jeg er redd svaret kan bli nei. Hvis vi begynner med begynnelsen kom resolusjonen i stand etter sterkt press fra Frankrike og Storbritannia. USA var nølende, det samme var Tyskland. Kina og Russland var i utgangspunktet mot bruk av militærmakt i Libya. Den som endret situasjonen var i grunnen Gaddafi selv, - gjennom ord og handling.

Da beslutningen om å bruke militærmakt endelig ble truffet, var Kina og Russland avholdende (de nedla ikke veto, slik de kan gjøre i Sikkerhetsrådet). Tyskland - for tiden midlertidig medlem av Sikkerhetsrådet - stemte også blankt. Noen global konsensus var det altså ikke snakk om. Benoit Gomis ved Chatham House instituttet i Storbritannia viser til at saken hadde sterke innenrikspolitiske drivere på begge sider av Kanalen; - for både Sarkozy og Cameron var det opportunt internt å framstå som handlekraftige i kampen mot Gaddafi. Det er liten tvil om at målet med aksjonen er å tvinge fram et regimeskifte i Libya, like mye som det handler om å beskytte sivile.

Innvendingene mot bruk av militærmakt i Libya var mange. For min del mente jeg – og mener fortsatt – at argumentene mot intervensjon samlet sett var tyngre enn argumentene for.

Opprøret i Libya har for det første en historisk kontekst. Det ble rett nok utløst av den uroen som startet i Tunisia og som spektakulært nok førte til at president Hosni Mubarak i Egypt måtte gå av. Likevel er det store forskjeller mellom landene i Nord-Afrika. Libya er ikke Egypt. Libya er heller ikke Tunisia. Det betyr ikke at det ikke har vært motstand mot Gaddafi tidligere – for det har det. Og det betyr heller ikke at det ikke finnes en betydelig opposisjon mot Gaddafi i Libya – for det gjør det. Men det betyr at opposisjonen i Egypt ikke uten videre kan sammenlignes med opposisjonen i Libya, og at stillingen til Gaddafi heller ikke kan sammenlignes med den til Mubarak.

Libya er en konstruksjon fra årene etter andre verdenskrig, med betydelige innebygde regionale motsetninger, særlig mellom øst og vest. Disse motsetningene – som nå spiller seg ut – går tilbake til tiden lenge før Muammar Gaddafi, noe jeg har skrevet om tidligere her på bloggen. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke seg en militær intervensjon i Libya som ikke direkte påvirker styrkeforholdet mellom de ulike regionale kreftene. Akkurat nå hjelper FN den østlige befolkningen i landet, - i noe som mer og mer ligner en borgerkrig og som mindre og mindre ligner et opprør. Utviklingen på bakken viser hvor vanskelig dette er: Gaddafi er svekket, men slett ikke uten støtte og ressurser. Etter noen dager med rask framgang er opprørerne nå på vill flukt igjen. Landet framstår som delt i to, og posisjonen til Gaddafi ser bedre ut enn på lenge. Som BBCs John Simpson skriver:
“There is a hidden fault-line in the centre of the country which seems to separate Col Gaddafi's Libya from rebel-held Libya. On the western side he is more popular than he is hated; on the eastern side it is the other way round.”
Vedtaket i FN bygger på en forestilling om en forrykt diktator som står alene mot sin egen befolkning. Dessverre er ikke saken fullt så enkel. Befolkningen i Libya er splittet, og vil mest sannsynlig fortsatt være splittet også den dagen Gaddafi er fjernet for godt. Det er nå klart at opprøret fra øst ikke er sterkt nok til å greie seg for egen maskin, selv med pågående bombetokt fra luften. Opprørerne i øst ber innstendig om å bli tilført nye og bedre våpen - et tiltak som militært sett virker logisk, men som vil strekke det internasjonale engasjementet langt forbi ordlyden i resolusjon 1973.

Dette er bare ett av dilemmaene som resolusjonen åpner for. Og grunnen er at det eksisterer et misforhold mellom forutsetningene for vedtaket og realitetene på bakken. Å beskytte sivilbefolkningen i Libya utelukkende ved hjelp av angrep fra luften er ikke mulig. Dette har militært fagpersonell visst hele tiden, mens politikerne mer synes drevet av overdreven teknologioptimisme. FN - og den koalisjonen som nå iverksetter FNs vedtak - har dermed satt betydelig press på seg selv. Hva blir neste skritt når luftangrepene ikke lenger virker? Har ikke sivilbefolkningen da lenger behov for beskyttelse? Spørsmålet om bakkestyrker kan melde seg ubehagelig raskt.

Jeg tror at Frankrike og Storbritannia har forregnet seg både når det gjelder styrken til Gaddafi og styrken i opprøret mot ham. Den opprinnelige amerikanske skepsisen mot aksjonene viste seg å være berettiget. Angrep fra luften ble langtfra noen “quick fix” for å få regimet fjernet og erstattet med et mer demokratisk styre. Endringer i Midt-Østen og Nord-Afrika må nødvendigvis forberedes og ta tid, selv om vi har sett at upopulære ledere kan forsvinne fra den ene dagen til den neste.

Opposisjonen i Libya virker verken spesielt samlet, godt koordinert eller forberedt til å overta styringen av landet. Og det er mer enn paradoksalt at de landene som nå står i spissen for å iverksette vedtaket i FN - Storbritannia, Frankrike, Italia og USA - ikke bare var villige til å gjøre omfattende forretninger med Gaddafi bare for kort tid siden, men at de alle har en utrivelig forhistorie i landet. Andrew North i BBC viser til at dette lett er glemt i de aktuelle landene, men neppe i selve Libya. Gaddafi og hans medspillere vet å utnytte dette fullt ut. Dersom et nytt regime i Libya må bæres fram av vestlige våpen og bombetokter er sannsynligheten for splittelse i landet overveldende.

Fra koalisjonens side legges det samtidig sterk vekt på støtten til resolusjon 1973 fra Den arabiske liga. Tanken er at denne støtten gir en slags “arabisk legitimitet” til aksjonene. Men dette er mer enn tvilsomt, på to måter: For det første har vi sett at støtten fra ligaen er nokså haltende. Men for det andre er det et åpent spørsmål hva slags legitimitet Den arabiske liga kan mønstre i regionen. Mange av landene i ligaene er selv under press fra egen befolkning for å gjennomføre reformer, og land som Saudi Arabia og Kuwait har allerede intervenert i Bahrain for å bidra til å slå ned opprøret der. Med andre ord: Full støtte til opposisjonen i Libya, full motstand mot opposisjonen i Bahrain. I sin nåværende form er Den arabiske liga neppe noe fyrtårn i arbeidet for demokrati og reformer verken i Midt-Østen eller i Nord-Afrika.

Det er et nederlag for internasjonalt samarbeid hver gang FN lover for mye, og ikke evner å leve opp til de forventningene som skapes. I Norge er vi vant til å tenke på FN som en slags nøytral “overdommer” i internasjonal politikk; - en dommer som både har legitimitet og som representerer en form for internasjonal rettferdighet. Men FN er ikke mer enn hva stormaktene gjør det til. FN er det beste vi har, men heller ikke mer og noen ganger mindre. FN kan ta feil. FN er langtfra ufeilbarlig. Vedtak i FNs organer kan dekke over store motsetninger landene i mellom. Og “Responsibility to Protect” kan raskt utvikle seg til å bli en løs kanon på dekk i internasjonal politikk - stikk i strid med intensjonen.

Cecilie Hellestveit ved International Law and Policy Institute skriver i Morgenbladet at det har skjedd en “forskyvning” i folkeretten det siste tiåret. Retten til selvforsvar er betydelig utvidet, samtidig som adgangen til humanitær intervensjon er mer begrenset. “I realiteten har vi fått en utvidet rett til å beskytte oss selv, men en innskrenket rett til å beskytte andre uten FN-mandat”, skriver hun.

Men det er jo nettopp mandatet i resolusjon 1973 som representerer utfordringen i Libya. Det er neppe noen tvil om at landene i koalisjonen ønsker et regimeskifte. Men det kan de ikke snakke om, fordi et slikt skifte ikke er tema for resolusjonen. Den handler for sin del om beskyttelse av sivile med alle midler, noe som i praksis kan bety hva som helst. Som Hellestveit observerer i artikkelen sin:
“Krigens virkemidler er effektive når det er klart hva motstanderen skal presses til å gjøre politisk. Nato ønsker at Muammar al-Gaddafi skal gå, men det politiske formålet med militæroperasjonene er å «beskytte sivile». Dette innebærer at det i praksis er Gaddafi som avgjør hvordan Nato skal opptre – eller hvordan krigen forløper. Velger han konfrontasjon med angrep på sivile, må vi svare på måter som beskytter sivile. Det kan innebære bakkestyrker dersom det blir helt nødvendig for å realisere mandatet. Velger Gaddafi derimot å stanse angrep på sivile, er mandatet i realiteten en oppskrift på et delt Libya, støttet og opprettholdt av Nato. «Det klare mandatet» om å beskytte sivile, kan innebære alt og ingenting.”
I dette tilfellet har det massive ønsket om å kvitte seg med en upopulær diktator skygget for en gjennomtenkt politikk. Libya ble i sin tid etablert gjennom vedtak i FN. Også den gangen var stormaktene uenige om hva som var den beste løsningen. I resolusjon 1973 legger Sikkerhetsrådet vekt på respekten for landets grenser og utelukker enhver form for okkupasjon. Likevel kan det bli FN som til slutt må gjøre nye vedtak om å dele landet inn i nye enheter.

Det er ikke uten videre gitt at en slik løsning vil være mindre levedyktig enn den nåværende. Men for å komme dit er det absolutt nødvendig at det blir etablert en våpenhvile og en form for dialog mellom partene så raskt som mulig.

For øyeblikket strever koalisjonen med midler som er utilstrekkelige for den oppgaven som skal løses, og med forventninger som strekker seg forbi hva de er villige til å tilby. Samtidig er opprøret mot Gaddafi uten tilstrekkelig oppslutning, uten tilstrekkelig militær kraft og uten en tilstrekkelig strategi for å kunne lykkes. Problemet er bare at dersom opprøret feiler, så feiler FN samtidig. Hvilken rolle og innflytelse FN og landene i koalisjonen i så fall vil ha når det gjelder framtidige reformer for åpenhet og demokrati i Midt-Østen og Nord-Afrika blir i så fall et åpent spørsmål. Ønsket fra tidligere kolonimakter om å vise handlekraft kan lett vise seg å gi negative resultater på lengre sikt. Nok en gang har verden vist seg å være mer komplisert enn den innledende analysen skulle tilsi.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Tiltredes! Du hadde rett mht Irak i 2003, og du har rett når det gjelder Libya i 2011 også Tom. Den "store forskjellen" skal liksom være et vedtak i FNs sikkerhetsråd som kan tolkes til å omfatte alt eller ingenting. Ikke store fikenbladet å dekke seg bak akkurat, men likevel stort nok til at hele det norske stortinget får plass bak det.

Glen Garvin skrev følgende i Miami Herald forleden:

"How can anybody who has watched events unfold in Afghanistan and Iraq the past decade think that "democracy" will automatically sprout from the ruins of a war in an authoritarian Middle Eastern country with no historical experience of the concept? Far more likely is that one of the armed factions of the anti-Gadhafi rebels winds up in charge."

Og videre:

"Eastern Libya, the center of the anti-Gadhafi insurgency, has been a major breeding ground for Osama bin Laden's forces. An anti-terrorist center at West Point, after studying captured personnel records, concluded that on a per capita basis, no country in the world contributed more fighters to al-Qaeda's operations in Iraq than Libya - and the majority came from the country's east."

Og da er det kanskje ikke så overraskende at en av de nye motstandslederne i Libya, Abdel-Hakim al-Hasidi, har sin militære bakgrunn fra kamper mot amerikanske styrker i Afghanistan. Hva skal vi med fiender når vi søker slike nye venner?

Det er for øvrig grunn til å minne om at flyforbudssonen over Irak varte i 12 år, uten at Saddam Husseins makt ble rokket nevneverdig av den grunn.

Jeg sier med Thomas Friedman i NYT: "You bomb it, you own it". I tilfellet Libya er Norge en av de glade eierne av et problem som når bombingen er opphørt, kan bli både større og vanskeligere for Europa enn både Irak og Afghanistan.

Lasse L.

Håkon sa...

Jeg er uenig.
Under Irak ble det presisert at invasjonen var mot FNs vilje og folkeretten. Nå er det en aksjon som er godkjent av FN og da er man jaggu mot det også.
Man skal med andre ord lytte til FN når det passer og ikke være konsekvent.
Man kommer trekkende med ord som "global enighet". Hva slags tull er det? Skal man innføre demokrati der kun de ting som man er 100% enige om skal gjennomføres ?
Eller skal man kun ha det der det passer seg ? Hvordan kan man da drive en forutsigbar politikk ?

Det kan forøvrig meldes at Irak er i vekst, det er roligere nå enn både under Saddam og under krigen. Det er mer fremtidstro enn noen gang og frihetsfølelsen har kommet.
Flere irakere og irakiskkurdere jeg snakker med i Norge planlegger å reise tilbake - felles er at de vil at barna skal fullføre norsk skole først.

Jeg vil helles sammenligne Gadaffi med Tito, jeg. Tito holdt en så sterk hånd over folket sitt at de interne gnissningene ikke fikk komme ut.
Det var for mange folkeslag i Jugoslavia, hatet var stort etter hundrevis av år med motsetninger og kriger, men Tito var så jævelig at de ikke utløp for dette.
Så dør Tito. Og det som skjer er at gruppene bruker tid på å bygge opp hat og få ut frustrasjon og det bryter ut borgerkrig.
NATO ville ikke sitte å se på dette. De ville ikke se på massakrene. Og Norge var med å ta ut sentrale installasjoner for å få en slutt på krigen.
Resultatet er klart : Flere land i stedet for et Jugoslavia. Og det er fred.

I Libya nå rapporteres det samme. De forskjellige stammer hatet hverandre. Men, nå har de samlet seg om hatet mot en leder.
Reporterne kjempende fra en stamme blir invitert inn til husly av verter fra andre stammer. Dette var uhørt før.
Kampen ser ut til å samle folket, ikke splitte det slik det blir insinuert i innlegget her.

Gadaffi leier inn leiemordere og leiesoldater mot sitt eget folk. Ikke mot kjempende men sivile, mødre og barn blir skutt ned på åpen gate av sniksyttere.
Jeg syns det er flott vi bidrar mot slikt og kan ikke forstå de som vil sitte å se på i stedet.