Kairo brenner, Ankara blomstrer

Muhammad Ali (1769-1849) og Mustafa Kemal (1881-1938)

Mens Kairo er i flammer og opprør, øker velstanden og selvtilfredsheten i Ankara og Istanbul. Det er permanent krise i Midt-Østen og Nord-Afrika. Men Tyrkia fosser framover. Egypt og Tyrkia er store muslimske land, - 85 millioner i Egypt, 76 millioner i Tyrkia. I begge land er politisk makt nært knyttet til militær makt. Begge land er nære allierte med USA. I begge land er det kritiske spørsmålet hva generalene ønsker og vil.

Både Egypt og Tyrkia er fantastiske land, med en fantastisk historie. Mye av denne historien er felles, og er preget av den tyrkiske migrasjonen fra områder i Sentral-Asia mot sør og vest som startet for om lag 1000 år siden. I 1055 inntok de tyrkiske seldsjukkene Bagdad, i 1071 vant de en viktig seier over det bysantinske riket, og etablerte sitt første sultanat i Anatolia, med base bl.a. i byen Konya i dagens Tyrkia. Et par hundre år senere (1243) ble seldsjukkene slått av mongolene i et stort slag, og etter dette ble sultanatet deres svekket. Isteden vokste en annen tyrkisk kraft – osmanene – fram. De etablerte med tiden Det osmanske riket, som i 1453 erobret Konstantinopel (omdøpt til Istanbul) og som skulle eksistere helt fram til slutten av første verdenskrig. Osmanenes sultanat ble offisielt nedlagt den 1. november 1922, - etter 623 år.

Om lag på samme tid som seldsjukkene beveget seg vestover i Anatolia, beveget en annen muslimsk kraft – fatamidene – seg østover i Nord-Afrika. Fatamidene, en sjiamuslimsk variant av islam, kom opprinnelig fra Tunisia. I 969 erobret de Egypt og la sin nye hovedstad til dagens Kairo. Fatamidenes kalifat gikk etter hvert i indre oppløsning, bl.a. på grunn av etnisk rivalisering mellom berbere, afrikanere og (nettopp) tyrkere. I 1171 erklærte den store kurdiske generalen Saladin seg som sultan av Egypt, og innledet sitt eget sunnimuslimske dynasti. Dette dynastiet gikk i sin tur i endelig oppløsning som følge av det syvende korstoget i 1248. Egypterne greide å forsvare seg mot de europeiske styrkene, men de endelige seierherrene i Egypt ble mamelukkene – en egen klasse av slavesoldater som hadde vært en del av ulike arabiske sultaners maktbase helt tilbake til 700-tallet. En betydelig andel av mamelukkene var av tyrkisk opprinnelse.

Mens mamelukkene styrte Egypt fortsatte Det osmanske riket å vokse. I 1515 startet osmanene en stor krig for å overta kontrollen med Egypt, og i 1517 var det slutt på mamelukkenes sultanat. Egypt var nå en del av Det osmanske riket og under kontroll av sultanen i Istanbul. Likevel fortsatte mamelukkene å være en sterk militær og politisk kraft i Egypt.

Dette var også situasjonen i 1805. På dette tidspunktet var Det osmanske riket for lengst kommet inn i en langvarig nedgangsperiode. Egypterne, og særlig mamelukkene, hadde lykkes med å kaste Napoleons styrker ut av landet (Napoleon invaderte Egypt i 1798), men det pågikk nå intens rivalisering om kontrollen over Egypt mellom tyrkerne (osmanene), mamelukkene og Storbritannia. Ut av kaoset vokste det fram en ny seierherre; - albaneren Muhammad Ali, født i datidens Makedonia (dagens Hellas) og nominelt en krigsherre som arbeidet på oppdrag fra osmanene. Ved hjelp av klokt taktisk spill og sine albanske tropper, men også med lokal støtte, greide Muhammad Ali å etablere sin maktposisjon. Han oppnådde å få anerkjennelse fra sultanen i Istanbul. Britene var på sin side tilfredse med at Frankrikes egyptiske eventyr var over, og 1811 sørget Muhammad Ali for å ta livet av nesten hele lederskapet til mamelukkene i en, enkelt operasjon.

Muhammad Ali Pasha regnes av mange som grunnleggeren av det moderne Egypt. Han drev omfattende industrialisering (tekstiler og våpen), han nasjonaliserte landbruket og rettet det inn mot eksport, og han sendte sine folk til Europa for å lære om moderne vitenskap, teknologi og (ikke minst) militære ferdigheter. Han bygget en stor egyptisk marine. Men han etablerte også et moderne byråkrati, oppfordret folk til å lære seg fransk og engelsk, og han grunnla nye læresteder og moderne sykehus. Viktige tekster ble oversatt til fra fransk til arabisk og gjort tilgjengelige for egyptiske studenter; - filosofi, historie, naturvitenskap. Dette ble den ”andre bølgen” av oversettelse mellom den europeiske og arabiske sivilisasjonen, etter den første som skjedde hundrevis av år tidligere, den gang fra gresk til arabisk.

Muhammad Ali lykkes der hvor den osmanske sultanen Selim III feilet. Også Selim ønsket å modernisere sitt tyrkiske imperium, men han møtte sterk motstand fra konservative krefter både i det militære og religiøse lederskapet. Det endte med at han ble avsatt og drept. Senere reformvennlige sultaner lykkes heller ikke, og i 1878 stanset reformbevegelsen da Abdülhamit 2 overtok med sitt despoti. Det osmanske riket fortsatte dermed sin nedtur som ”den syke mann i Europa.”

Muhammad Ali, på sin side, hadde store militære ambisjoner. Det ble krig mot tyrkerne i 1831 (om Syria), og året etter vant egypterne et stort slag mot tyrkerne ved Konya inne i selve Anatolia. Muhammad Alis ambisjon var nå å kvitte seg med osmanenes sultan, men verken Storbritannia eller Frankrike så seg tjent med at tyrkerne skulle lide nederlag. Det ble forhandlet en slags fred mellom Egypt og Det osmanske riket i 1833, men bare få år senere (i 1838) erklærte Muhammad Ali seg uavhengig av osmanene. Ny krig brøt ut, og nok en gang viste styrkene fra Egypt seg å være sterkere enn tyrkernes. Nok en gang intervenerte de europeiske stormaktene for å hindre nederlag for Det osmanske riket. Muhammad Ali måtte oppgi sine ambisjoner, og sine handelsmonopoler. Det siste førte til en kraftig økning i statsgjelden. Muhammad Ali ble økonomisk handlingslammet, og stadig mer senil. Da han døde i 1849 ble han etterfulgt av sin sønnesønn Abbas.

På dette tidspunktet var Egypt langt på vei under kontroll av britene og franskmennene. Byggingen av Suez-kanalen – ferdig i 1869 - førte til at den egyptiske gjelden til europeiske banker ble astronomisk. Skattleggingen i Egypt ble etter hvert så brutal at egypterne ble tvunget til å selge sin eierandel i kanalen til britene. Den egyptiske regjeringen hadde nå faste medlemmer fra både Storbritannia og Frankrike, som hver for seg sikret sine strategiske interesser. Et nasjonalt opprør mot høye skatter og utenlandsk innflytelse ble slått ned i 1882. Verken Storbritannia eller Frankrike så seg tjent med et nasjonalt styre eller demokratiske reformer i Egypt. Landet var nå i praksis et britisk protektorat (offisielt fra 1914), og den britiske militære tilstedeværelsen i Egypt fortsatte helt fram til 1954.

Situasjonen etter den første verdenskrig var dermed denne: Det osmanske riket var på tapernes side og gikk i praksis i oppløsning. Egypt var et britisk protektorat, som under krigen nokså ensidig ble benyttet til å tjene britiske interesser – både gjennom produksjon og høy skattlegging. Et opprør i 1919 ble slått ned, og nasjonalistlederen Saad Zaghlul ble landsforvist. Men i 1922 opphevet Storbritannia formelt sitt protektorat, og Egypt oppnådde nominell selvstendighet, med kong Fuad som statsoverhode. Dette kongedømmet – som ble mer og mer korrupt og vaklende - skulle vare fram til militærkuppet i 1952. Egypt ble erklært som republikk i 1953, og i 1956 hadde den reelle lederen bak militærkuppet - Gamal Abd al-Nasser – overtatt som president. Etter Nasser har Egypt bare hatt to presidenter; Anwar al-Sadat (drept i 1981) og dagens president Muhammad Hosni Mubarak – alle tre med militær bakgrunn. Noe egyptisk demokrati har det aldri vært tale om.

Hva så med Tyrkia? Det osmanske riket ble oppløst av seierherrene etter første verdenskrig, med avtalen i Sèvres (1920). Tyrkia var nå en nasjonalstat, men misnøyen med avtalen var stor blant tyrkerne, som fortsatt var under okkupasjon. Det ble formet en nasjonal motstandsfront under ledelse av den unge offiseren Mustafa Kemal. Dermed startet den tyrkiske uavhengighetskrigen. I 1922 ble de utenlandske styrkene drevet ut av størstedelen av landet, et nytt parlament etablert og forhandlinger om en ny avtale for det ”nye” Tyrkia ble satt i gang. Dette endte med avtalen i Lausanne i 1923. Den nye tyrkiske republikken var født, med Mustafa Kemal som selvskreven president. Det muslimske kalifatet ble nedlagt året etter, sammen med alle de religiøse domstolene som hadde styrt tyrkernes dagligliv i hundrevis av år. I 1934 tildelte det tyrkiske parlamentet Mustafa Kemal ærestittelen ”Atatürk” – tyrkernes far.

Mens egypterne slet med et mislykket kongedømme og britisk dominans satte den tyrkiske ledelsen i gang et radikalt reformprogram; - staten skulle være sekulær, all religiøs symbolisme skulle ut av det offentlige rom, - skriftspråket, kalenderen og målesystemet ble endret. Flerkoneri ble forbudt, alle ble pålagt å ha et etternavn (i tråd med europeisk navneskikk) og det ble forbudt for kvinner å bære slør. På den andre siden fikk kvinnene i Tyrkia stemmerett i 1930 – 15 år før franske kvinner fikk den samme retten. Økonomien skulle moderniseres og inspirasjonen ble hentet fra Europa – akkurat som for Muhammad Ali i Egypt hundre år tidligere. Sekularismen ble et symbol på tyrkisk nasjonalisme og selvstyre, og militæret ble den viktigste garantisten for at Tyrkia aldri igjen skulle havne i hendene på et religiøst lederskap, eller under innflytelse av fremmede stormakter.

Strategisk gikk de to landene i hver sin retning. Tyrkia ble medlem av NATO i 1952, og er i dag medlem av bl.a. Europarådet, OECD, den viktige G20-gruppen og WTO. Tyrkia har vært søkerland til EU siden 1999. President Nasser i Egypt søkte seg for sin del mot Sovjetunionen, en orientering som al-Sadat overtok på begynnelsen av 1970-tallet, men som etter hvert ble endret mer og mer i retning av USA og Vesten – særlig etter nederlaget i krigen mot Israel i 1973.

Konflikten med Israel har vært katastrofal for Egypt, med krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Etter fredsavtalen med Israel i 1979 har Egypt balansert på stram line; - på den ene siden som et stort og dominerende muslimsk land og på den andre siden som en av USAs viktigste allierte i regionen. Attentatet mot president Sadat i 1981 gjorde ingen ting for å fremme reformer eller demokrati i landet, tvert i mot. Makthaverne strammet grepet ytterligere, heller enn å fortsette den forsiktige reformpolitikken som Sadat hadde forsøkt å føre siden midten av 1970-tallet.

Heller ikke i Tyrkia har demokratiet vært noen selvfølge. Fra begynnelsen styrte Mustafa Kemal med hard hånd, og med sterk og entydig støtte fra det militære. Brudd på menneskerettighetene har vært en utfordring i alle år, og det samme har forholdet til den kurdiske minoriteten i landet. Demokratiet har vært svakt, med stadige regjeringsskifter, korrupsjon og vanstyre. Det samme har ulike former for terrorisme – fra både muslimske krefter, som fra høyre- og venstreorienterte retninger og fra den kurdiske minoriteten. Landet har hatt militærkupp (eller nye regjeringsdannelser med direkte støtte fra det militære) i 1960, 1971, 1980 og i 1997 – det siste er ikke mer enn 14 år siden. Tyrkia har slitt med økonomiske kriser, høy inflasjon, og høy arbeidsløshet. Millioner av tyrkere har migrert til andre land – i første rekke i Vest-Europa. En egen avtale mellom Tyrkia og det daværende Vest-Tyskland i 1961 etablerte for første gang begrepet ”gjestearbeider.”

Ser vi nå på hva som har skjedd i de to landene i løpet av det siste tiåret er forskjellene slående: Mens Egypt har hanglet videre med en aldrende president uten legitimitet, førte enda en politisk krise til nytt valg i Tyrkia i 2002. Folk var nå grundig lei av stadige avsløringer om korrupsjon. Inn i det nye parlamentet kom bare to partier: Partiet for rettferd og utvikling (AK) og det sosialdemokratiske (republikanske) CHP (med røtter tilbake til Mustafa Kemal). AK fikk rent flertall, til bekymring for mange på grunn av deres islamske bakgrunn og orientering. Det ble gjort forsøk på å forby partiet, - uten hell. Partilederen Recep Tayyip Erdoğan ble imidlertid nektet å stille til valg under henvisning til at han var dømt for å ha lest et islamsk dikt under et politisk møte, og derfor hadde brutt kravet om at all politikk i Tyrkia skal være sekulær. Det nye parlamentet vedtok imidlertid en lovendring som gjorde Erdoğan valgbar. Ved et suppleringsvalg i 2003 ble han innvalgt, og etter en uke var han blitt Tyrkias nye statsminister.

AK har lagt stor vekt på å framstå som moderate og moderne. Alle Tyrkias internasjonale forpliktelser skal respekteres. NATO-medlemskapet er udiskutabelt. Det er ikke et mål å endre Tyrkias status som en sekulær stat, selv om det er ønskelig med en viss ”oppmykning” av den strenge sekularitetspolitikken, som Mustafa Kemal i sin tid særlig hentet inspirasjon til fra Frankrike. Søknaden om medlemskap i EU er opprettholdt – og det samme gjelder målet om å innfri alle de kriteriene som er etablert for et slikt medlemskap. Regjeringen i Tyrkia har foreslått lover som opphever alle begrensninger på ytringsfriheten. I 2003 ble det vedtatt nye lover som forbedret stillingen til den kurdiske minoriteten. I 2005 ble det vedtatt en helt ny straffelov som forbyr tortur, og som styrker kvinnenes rettsvern i saker som handler om vold og overgrep.

Valget i 2007 ble en stor seier for AK partiet. Oppslutningen økte til 46,6 %, etter en valgkamp som var preget av store diskusjoner om forholdet mellom religion og politikk, ikke minst i tilknytning til valget av ny president. Opposisjonen mente at flertallets kandidat, Abdullah Gül, var uegnet som president på grunn av sin tidligere tilknytning til politisk islam. Resultatet ble likevel at AK partiet styrket sin stilling, Gül ble valgt og er i dag Tyrkias president.

Parallelt med dette har Tyrkia hatt en fabelaktig økonomisk utvikling, i et tiår som startet veldig dårlig for landet. De tøffe økonomiske reformene som ble vedtatt av den siste regjeringen før AK kom til makten ble aldri opphevet, men har isteden fått lov til å virke. Inflasjonen har kommet kraftig ned, fra langt over 40 % i 2003 til litt over 6 % i dag. Arbeidsløsheten er imidlertid fortsatt et problem (om lag 12 %), og blant unge er den svært høy (mer enn 20 %). Veksten siden 2002 har vært sterk, med om lag 6 % per år fram til 2007. Tyrkia opplevde som alle andre land en nedgang i 2009, men i 2010 var veksten igjen på mer enn 6 %. Utenlandske investeringer øker, og statsgjelden har blitt kraftig redusert. Tyrkia har fått et nytt kallenavn, som ”Europas Kina.”

Derfor kan den diktlesende statsminister Erdoğan skrive selvsikkert i ”Newsweek” (24. januar) om Tyrkia som ”The Robust Man of Europe.” Her leser han opp leksen for lederskapet i EU, som hele tiden haler ut forhandlingene om Tyrkias medlemskap:

”The financial crisis has laid bare Europe’s need for greater dynamism and change: European labor markets and social-security systems are comatose. European economies are stagnant. European societies are near geriatric. Can Europe retain power and credibility in the new world order without addressing these issues?”

Han minner om Tyrkias framgang:

“The Turkish economy is Europe’s fastest-growing sizeable economy and will continue to be so in 2011. According to the Organization for Economic Cooperation and Development forecast, Turkey will be the second-largest economy in Europe by 2050. Turkey is a market where foreign direct investment can get emerging market returns at developed-market risk. Turkey is bursting with the vigor that the EU so badly needs.”

Det siste tiåret – og ikke minst finanskrisen i 2008 – har endret relasjonen mellom Tyrkia og EU fundamentalt. Rollene er byttet om. Det er EU som er nedsyltet i gjeld, ikke Tyrkia. Det er Tyrkia som har vekst og framgang, ikke EU. Tyrkia har nå sin naturlige plass rundt de fleste bord der viktige forhandlinger skjer; i NATO, i FN, i forholdet til Iran, i G20. Også Tyrkias forhold til Israel er unikt. Deres strategi om ”mykt diplomati” har for lengst plassert Tyrkia helt fremst i rekken av land som har innflytelse i regionen, inkludert Midt-Østen og Nord-Afrika.

Dette er noe å tenke over for Muhammad Hosni Mubarak, der han sitter i Kairo og ser makten renne ut som ørkensand mellom fingrene. Da president Obama skulle starte prosessen med å gjenskape tillit mellom USA og den muslimske verden - den tilliten som var blitt så stygt mishandlet av forgjengeren George Bush - valgte han Al-Azhar og Universitetet i Kairo som stedet å begynne. Ikke uten grunn. Al-Azhar ble grunnlagt i 972 av de egyptiske fatamidene, og er både en moské og ett av de eldste muslimske lærestedene i verden – i dag også et moderne universitet. Navnet referer til Fatima, profeten Muhammads datter, som sjiamuslimene tillegger stor vekt, sammen med hennes mann Ali. I følge tradisjonen ble Fatima referert til som az-Zahra (den som skinner). I 1171, etter at Saladin hadde utropt seg til sultan i Egypt, konverterte han Al-Azhar fra sjia-islam til sunni-islam.

Ved denne institusjonen, som nyter stor respekt blant muslimer over hele verden, snakket Obama om behovet for en ny dialog mellom Vesten og islam. Han snakket om palestinernes rettigheter, og om hvorfor Israel måtte endre politikk og akseptere en egen palestinsk stat. Han snakket om demokrati, og om behov for politiske og økonomiske reformer i den muslimske verden. Han ble avbrutt av applaus flere ganger, men snakket i virkeligheten for døve ører. Det er de samme ørene som nå hører ropene fra gatene i Kairo, i andre egyptiske byer og i andre muslimske land. Obama var på overtid, akkurat som Mubarak er på overtid nå.

Egypt kunne hatt god bruk for en politisk kraft tilsvarende det nye lederskapet i Tyrkia, men det er selvfølgelig ønsketenkning. Egypt har ingen samlet opposisjon, med bred legitimitet og en klar plan for framtiden. Opposisjonen er tvert i mot splittet i de fleste spørsmål, bortsett fra ønsket om å bli kvitt Mubarak. Det som er likt for de to landene er at akkurat som AK partiet måtte finne ut av relasjonen til den sterke tyrkiske militærmakten, og skape troverdighet omkring sin egen politikk, så må enhver ny egyptisk ledelse også etablere en relasjon til det militære – som for øyeblikket er den eneste kraften som står i veien for et enda større kaos.

En annen ting som er likt er de sterke militære forbindelsene til USA. Spørsmålet er derfor hva generalene i Egypt tenker, og hvilke ambisjoner de har.

Er det mulig at Midt-Østen kan bli enda mer ustabilt enn det er i dag? Svaret er dessverre ja, og Egypt spiller en viktig rolle i den sammenheng – både i kraft av størrelse, tradisjon og historie, og – ikke minst – i kraft av relasjonene til både USA og Israel.

Så nå er det mye som kan forandres. Lærdommen for politiske ledere i USA og Europa må være at blandingen av ensidig støtte til Israel, og støtte til autoritære regimer i land som Egypt, Tunisia og Saudi Arabia, i lengden ikke er bærekraftig. Midt-Østen og Nord-Afrika trenger reformer for å møte enorme sosiale utfordringer. Støtte til slike reformer fordrer mer enn prat. Det er beskjeden fra Kairo og Tunis. Verden kan ikke lenger akseptere at all politikk i denne regionen nesten utelukkende skal kretse omkring to spørsmål: Interessene til Israel og verdens behov for energi. Så lenge alle andre hensyn underordnes disse to spørsmålene vil krisene, og farene for et enda større kaos, bare forsterkes.

Samtidig har Tyrkias statsminister Erdoğan helt rett når han minner om landets framgang, og om hva Tyrkia kan bety for Europa:

”Some claim that Turkey has no real alternative to Europe. This argument might be fair enough when taking into account the level of economic integration between Turkey and the EU – and, in particular, the fact that a liberal and democratic Europe has always been an anchor for reform in Turkey. However, the opposite is just as valid. Europe has no real alternative to Turkey. Especially in a global order where the balance of power is shifting, the EU needs Turkey to become an ever stronger, richer, more inclusive, and more secure Union. I hope it will not be too late before our European friends discover this fact.”

Er sosialdemokrati umulig?

 ”Vi er alle sosialdemokrater” heter en av bøkene til Einar Førde (fra 1981). Men hvis ”alle” er sosialdemokrater er det kanskje også en av grunnene til at det går såpass dårlig for sosialdemokratiet?

I det siste har jeg lest tre tankevekkende tekster som hver for seg argumenterer for at sosialdemokrati ikke lenger er mulig, i alle fall ikke i sin nåværende form. Denne diskusjonen tar mest utgangspunkt i situasjonen i Storbritannia. For det første, John Grays sterke oppgjør med både sosialdemokratiet og nyliberalismen - ”After Social Democracy”, fra 1996 [1]. For det andre, australieren Clive Hamiltons kritikk av ”den tredje veien” og ”New Labour” fra 2001 - ”The Third Way and the End of Politics” [2]. Og endelig, Peter Kellners oppsummering av fjorårets valg i Storbritannia - ”The Crisis of Social Democracy”, 2010 [3].

Ulike ståsteder, samme konklusjon
Gray, Hamilton og Kellner kommer fra helt ulike kanter, men de trekker alle sammen negative konklusjoner når det gjelder framtiden for sosialdemokratisk politikk:

• For Gray er ideen om sosialdemokrati blitt en historisk umulighet, - utviklingen har endret forutsetningene for sosialdemokratiet på en måte som det ikke er mulig å reversere;
• For Hamilton er problemet at sosialdemokratiet har gitt opp seg selv, og tatt over altfor mange av ideene fra den politiske høyresiden. Det er så å si ikke noe ”igjen” av sosialdemokratiet;
• Kellner mener at sosialdemokrati rett og slett er for dyrt. Det er for kostbart for samfunnet å opprettholde en universell velferdsstat, med de kravene og forventningene som stilles til ytelser og standarder.

Det sosialdemokratiske paradokset
Et ærlig blikk på verden omkring oss forteller at sosialdemokratiet lenge har opplevd motgang – ikke bare i de nordiske land, som er selve suksesshistorien – men i hele verden. Utviklingen har pågått såpass lenge at det må være rimelig å snakke om en historisk trend. Likevel er situasjonen egentlig paradoksal, som John Gray understreker:

”It is a paradox of British political life that, at a moment in history when social democracy is in retreat everywhere, we are nearly all social democrats now. In all parties, most of us have converged on a sensible and pragmatic middle ground, which in crucial respects already trails behind events.”

Gray kan sies å være «dobbelt» paradoksal, for han kom med sin vurdering ved inngangen til den lange perioden med Labour, som først endte med nederlaget i fjor. Hamilton kom med sin kritikk om lag midtveis i denne perioden, mens Kellner oppsummerer det hele i sin artikkel fra i fjor. Slik er det også en interessant tidslinje i de tre bidragene.

Kortversjonen av det sosialdemokratiske paradokset lyder slik: Sosialdemokratiet er i ferd med å bli oppspist av sin egen suksess. Som politisk kraft har sosialdemokratiet bidratt til å undergrave fundamentene for sin egen politikk. På den ene siden har utdanning, teknologi, økonomisk utvikling og stadig flere velferdsrettigheter endret politikkens klassegrunnlag; - sosialdemokratiet har ikke lenger noen «historisk agent», sier Gray. På den andre siden er nasjonal styring erstattet med globalisering og økonomisk integrasjon. Dette har endret forutsetningene for å føre en nasjonal politikk for stabil vekst og høy sysselsetting. Oppmykning av statlige reguleringer og monopoler har ført politikken mot høyre. Enkeltindividet og valgfrihet står i sentrum, ikke solidaritet og samfunnsansvar. Det er vanskelig å se hva som skal være forskjellen på sosialdemokratisk politikk og ulike varianter av udogmatisk borgerlig politikk. Hamilton mener på sin side at det sosialdemokratiske verdigrunnlaget har smuldret opp.

Rasjonalitet og kunnskap har erstattet ideologiene
Det er ingen vits i å kikke seg over skuldrene, og bakover mot en tid da alt var enklere. For den tiden kommer aldri igjen. En av Grays observasjoner er at alle partier (av noen betydning) – både til høyre og venstre – har blitt ideologisk lavmælte, mer pragmatiske og sentrumsorienterte. Kantene er nedslipt, standpunktene mer moderate, politikken har blitt mer kunnskapsbasert (enn verdibasert) og derfor rasjonalisert. Murens fall i 1989 markerte slutten på det 20. århundre, - de store ideologienes århundre. Vi står overfor et helt nytt politisk terreng, preget av økt individualisme, raske stemningsskifter og redusert kollektiv langtidshukommelse.

Men i så fall er det ikke bare tradisjonelle sosialdemokratiske verdier som er satt ut av stilling, det gjelder egentlig for alle de ideologiske retningene som utviklet seg i det forrige århundret. Og det er nettopp poenget til Gray; - verken høyresiden eller venstresiden har evnet å ta inn over seg at politikkens forutsetninger er grunnleggende forandret: De nyliberale har utviklet en degenerert form for konsumentliberalisme, der forbrukeren er en suveren og selvforsørgende aktør. Sosialdemokratiet har på den andre siden gjort individet til en bærer av så mange rettigheter at de har dømt seg selv til et evig kappløp mellom økt offentlig utgiftsvekst og en stadig strammere skatteskrue.

For sin del tar Gray til orde for det han kaller en «liberal kommunitarisme» - der verdier som likhet, rettferdighet og individuelle rettigheter alltid må tolkes innenfor rammen av et fellesskap som nødvendigvis er lokalt, og slett ikke globalt. Han tar til orde for en lokalt formidlet dydsetikk: Rettigheter er noe man gjør seg fortjent til, ikke noe man automatisk har adgang til. Dessuten: Det finnes ingen ting som heter global kapitalisme. All kapitalisme er lokal, utformet innenfor rammen av helt spesifikke historiske og sosiale rammer. Tanken om at det finnes en universelt tilgjengelig kapitalismemodell (f.eks. den anglosaksiske) er i konflikt med alt vi vet om hvordan kapitalismen har utviklet seg i de enkelte land – ja, til og med innenfor samme land. Når global «Wall Street» kapitalisme slippes løs på en verden som er totalt uforberedt øker sannsynlighetene for grove feilvurderinger og det samme gjør risikoen for alvorlige tilbakeslag.

Der hvor både nyliberalistene og sosialdemokratiet tar feil, ifølge Gray, er i synet på individet: Individene ikke bare trenger, men utvikler også fellesskap. De er aktive aktører, men langt fra autonome og totalt selvbærende. Skal de skape, trenger de fellesskap. Men ikke et fellesskap som bare bygger på «universelle» rettigheter. Rettigheter er nemlig alltid gjensidige, de kan ikke formidles som formelle konvensjoner, men må utvikles og opprettholdes innenfor rammen av de lokale fellesskapene. Altså: Tar man det utilitaristiske individet som utgangspunkt, ser man ikke verdien av fellesskap. Men starter man med det universelt rettighetsbærende individet, forstår man ikke at fellesskap alltid er lokale – og bygger på en gjensidighet som er observerbar og anerkjent av alle. Derfor kan det ikke finnes bare ett begrep om likhet, eller bare ett begrep om rettigheter eller rettferdighet. Det må finnes mange. Gray skriver:

«People voice and act upon (a) demand to make their own choices and to be at least part authors of their own lives, in all of the institutions and practices of contemporary liberal societies. (Communitarian liberalism) recognises the pluralism of such cultures. Few of us are defined by membership of a single, all-embracing community, and there is no going back to any simpler, 'organic' way of life. (Communitarian liberalism) differs from social democracy by rejecting the egalitarian imposition of a single conception of justice in all contexts of economic and social life.»

Gray dømmer Thatcherismens visjon om en «minimal» stat nord og ned, og han har gjentatt denne kritikken overfor den nye koalisjonsregjeringen i Storbritannia. Men han er like avvisende til tanken om å «modernisere» velferdsstaten, slik representanter for «den tredje vei» har tatt til orde for. Årsaken er at den universelle velferdsmodellen som sosialdemokratiet har utviklet simpelthen ikke er bærekraftig – verken økonomisk eller politisk. Verdigrunnlaget er feil skrudd sammen, og velferdsordningene må før eller siden korrigeres kraftig.

Hva slags kriseforståelse?
På dette punktet deler Gray observasjoner med Peter Kellner. Også for Kellner er det et paradoks at i en tid der sosial sikkerhet og rettferdighet er mer aktuelt enn på lenge, er det nettopp partier med slike verdier høyt på dagsorden som straffes av velgerne.

«Social democracy is a doctrine that should be more popular than ever. In the wake of the banking crisis, few now dispute that a market economy requires an active government. As the fervently social-democratic historian Tony Judt put it in one of his last articles before his untimely death: “We have entered an age of insecurity – economic insecurity, physical insecurity, political insecurity.” This ought, then, to be a great time for social democrats. Were a party’s fortunes linked to the power of its philosophy, Labour would now dominate British politics. Instead its share of the vote this year was little more than in 1983. Why have things gone wrong?»

Kellner peker på tre forhold: Først, Gordon Brown var ingen populær kandidat ved valget i 2010. Enkelt og greit. Dernest, Labour hadde for lengst sluttet å snakke lidenskapelig om sin egen politikk, - men brukte i stedet mye tid på «spinn», kjendiseri og koseprat med de nyrike. Dette, i kombinasjon med at både de konservative og liberaldemokratene hadde tatt lange skritt inn mot sentrum gjorde at avstandene ikke framsto som så avskrekkende som tidligere. Og for det tredje: Mange velgerne hadde skjønt noe som Labour fortsatt strever med å innse, nemlig at vilkårene for politikken i det 20. århundre ikke lenger gjelder i det 21. århundret. Velgerne var for eksempel alvorlig bekymret over utviklingen i statsgjelden:

«Postwar social democracy rested on two pillars. The first was a broad political consensus that we should work together to build the peace, just as we had done to defeat Hitler. Clement Attlee’s government of 1945 transformed education, health and welfare, and lost not a single by-election in the process. Winston Churchill’s Tories returned to power in 1951 only when they accepted Attlee’s reforms. The second pillar was economic. The British had been taxed so heavily during the war that it was possible to transfer public spending from military to social purposes and still permit rationing to ease and taxes gradually to fall. Moreover, the founders of the welfare state believed that its costs could be contained.»

Det er disse to pilarene som nå er borte. For etterkrigsregjeringene til Atlee og Churchill var det mulig å flytte store ressurser fra militære formål over til nye velferdsoppgaver, redusere skattenivået og samtidig oppnå store produktivitetsgevinster. Utgangspunktet var en ekstrem krigsøkonomi, og veien til en sivil velferdsøkonomi var høyst farbar. Men nå er det slutt. På den ene siden er tilliten til de offentlige tjenestene lavere enn på lenge, til tross for at omfanget og kvaliteten langt overgår situasjonen på 1950- og 60-tallet. På den andre siden har Storbritannia de siste årene bygget opp en fantastisk statsgjeld som ikke kan finansieres av skatteinngangen alene. Britene må låne mer, og flertallet i befolkningen mener det er bedre å redusere utgiftene enn å øke skattene.

Modellen må endres
Velferdsmodellen skulle resultere i friskere mennesker, som levde lenger og kunne arbeide mer. I virkeligheten er utgiftene til tradisjonelle velferdsformål i Storbritannia tidoblet, mens BNP bare er om lag firedoblet i perioden fra begynnelsen av 1950-tallet og fram til i dag. Utgiftene til helseformål alene er mer enn ellevedoblet. Velferdsoppgavene krever dermed en stadig større andel av samlet BNP – fra 11 prosent i 1953-54 til 28 prosent i 2010. Denne utviklingen stanset slett ikke opp under årene med Margaret Thatcher og John Major. De «sosialdemokratiske» velferdsutgiftene økte med 75 prosent mellom 1979 og 1997, til tross for konservative regjeringer (se figur).

Økningen i ”sosialdemokratisk” velferd på 17 prosent av BNP, fra 11 prosent i 1953 til 23 prosent i 2010, er delvis «finansiert» ved å flytte ressurser fra andre områder – først og fremst militære formål, som har blitt redusert fra 9 prosent av BNP på begynnelsen av 1950-tallet til mindre enn 3 prosent i dag. Slike omdisponeringer i statens utgifter dekker inn om lag halvparten av veksten i velferdsutgifter. Resten er dekket inn dels gjennom økte skatter, men også gjennom stadig nye lån.

Modellen er åpenbart ikke bærekraftig. Kan den forandres? Kan utgiftene kontrolleres på en slik måte at slik at velferden fortsatt øker og velgerne samtidig er tilfredse? Kellner er ikke optimist:

«This is because most of the components of “social democracy spending” are what economists call “superior goods”: the richer we grow, the more of them we demand. We stay in education longer and want our classes to be smaller and our schools better equipped; we seek the best and latest remedies for our ills; we live longer and want to live better during our longer retirements. For all these reasons, our demand for “social democracy spending” grows faster than national income.»

Det som trengs, i følge Kellner, er en helt ny «forretningsmodell» for sosialdemokratiet – en modell som både er mer tydelig på grunnleggende verdier og som samtid evner å stanse farten til det toget av utgifter som nå stormer mot bufferne ved endestasjonen. Og dette er noen av de tiltakene han foreslår:

• Universelle rettigheter må begrenses, - trolig er det bare utdanning og helseformål som kan falle inn under en slik kategori;
• Trygdeytelsene må endres, og spesielt universelle ytelser som går til alle (som f.eks. barnetrygd) uten behovsprøving mot inntekt;
• Vi må være villige til å øke bruken av egenbetaling for enkelte offentlige tjenester, som f.eks. økt veiprising og visse typer helsetilbud;
• Vi må være villige til å sette flere funksjoner og ytelser ut fra offentlig sektor – Kellner nevner sykelønn, arbeidsledighetstrygd og pensjoner. Staten må konsentrere seg om visse minimumsstandarder;
• Skattefundamentene må utvides, det er nødvendig med høyere boligskatt og boligskaten må reflektere markedsverdien av boligene;
• Det må satses enda sterkere på aktive arbeidsmarkedstiltak og kompetanseutvikling hos de arbeidsløse;
• Det er nødvendig å gjennomtenke verdien om likhet på nytt, og særlig er det viktig å understreke hvor viktig gode offentlige velferdstjenester er for sikring av likeverdige levekår.

Kellner advarer mot å redusere spørsmålet om likhet til bare et spørsmål om lønn:

«When people say Britain became more unequal during Labour’s years in office, they point to figures that show the gap between high earners and low earners, or to those living on state benefits. But equality and social justice are not adequately measured by calculations confined to the income scale. Social democrats should not fall into the trap set by pro-market enthusiasts of reducing all judgements to money. The challenge for social democrats is to expand the notion of equality, to ensure that everyone has the opportunity to be involved, a secure and full citizen. This is not just about money. It is also about culture, health, clean air, attractive public spaces, decent housing, good schools, healthy eating, access to new skills and freedom from fear of crime. This opens up a wider social-democratic agenda that is less to do with income distribution and more to do with the texture of the society we want to create: affordable fresh food for inner-city housing estates; extended school hours (providing breakfast in the morning and more clubs and homework support after school); tougher pollution controls; local, live performing arts; more neighbourhood policing; better public transport.»

Er det noe igjen av sosialdemokratiet?
Mens John Gray strever med å finne fotfeste for å ta vare på noe av det som var trygt og godt i en tid som aldri kommer tilbake, og Peter Kellner skriver ut bitter krisemedisin, kommer australieren Clive Hamilton rasende inn fra venstre. Det peneste som kan sies om «den tredje veien» og «New Labour» er at de har tatt over høyresidens agenda, mener han. Ambisjonen om å «modernisere» sosialdemokratiet er lite mer enn nyliberal nytale. De «moderne» sosialdemokratene har glemt hva politikk egentlig handler om:

«In contrast to traditional social democracy and socialist programs, one looks in vain for any discussion of classes, exploitation, the influence of the profit motive, the power of transnational corporations, the division of labour, the myth of free markets, the alienation of consumer society, or even the roots of unsustainable development and patriarchy.»

I følge Hamilton er problemet at man rett og slett har akseptert at det ikke finnes alternativer til markedsøkonomien. Med et slikt utgangspunkt er det ikke mulig å lage politikk som peker i andre retninger. Mens det er rett at høyre- og venstresiden konvergerer mot sentrum, til et punkt på den politiske skalaen der all politikk er omtrent like kjedelig og verdiløs (i dobbelt forstand), er det viktigste bidraget fra det «moderne» sosialdemokratiet at det hjelper høyresiden til å raffinere sine egne posisjoner. Tony Blair var Margaret Thatchers ektefødte barn, - det beste hun kunne få.

Når alt handler om mest mulig effektiv administrasjon av markedsøkonomien mister demokratiet – lest som «politisk styring» - sitt innhold, for demokrati handler om fordeling av makt – et perspektiv som både de nyliberale og sosialdemokratene har mistet:

«Democracy itself is subtly undermined by the refusal to consider the nature of power and the glib assumption that ultimate power lies in unrestricted consumption behaviour. Democracy asserts itself when a nation is gripped by great issues that demand collective decisions. In practice governments represent the people best when they are protecting their rights from threats from the powerful and providing for things that are best provided collectively ? defence, roads, schooling, healthcare, and environmental protection. (...) In contrast to the comatose sovereign consumer of neo-liberalism, democracy needs something to do. By ceding so much decision making to the private choices of consumers in markets, electors have been transformed into political automatons. The capitulation of social democratic parties to the neo-liberal idea has been central to this, so that the Third Way serves as a sort of tranquilliser, the post-modern opium of the people.»

Hamilton er sterkt kritisk til den rørende enigheten som tilsynelatende eksisterer mellom høyresiden og den “moderne” venstresiden om at oppmerksomheten må rettes mot mulighetslikhet, snarere enn resultatlikhet. For mulighetslikhet er umulig å realisere innenfor rammen av et system som er urettferdig fra før, og som konstant reproduserer disse urettferdighetene:

«Consequently, misfortune is seen to be a product of the relationship between an individual and the market, and it is pointless to look for someone to blame. The solution to disadvantage, therefore, is to fix the individual rather than the economic and social system. The Third Way has thus subtly redefined the traditional concern of the left for social justice. It is now an issue not of structural economic disadvantage but the politics of life choices.»

Egentlig mener vel Hamilton at «moderne» sosialdemokrater fører velgerne bak lyset. Politikkens talspersoner er mennesker uten sterke meninger eller verdier, men med et sterkt ønske om å ha makt likevel:

«Increasingly, modern social democratic politics is the politics of politicians who are not sure what they stand for but who employ advertising agencies to convince us that they stand for something.»

Jeg tror Hamilton her snakker til mange som føler et savn av politikere som “vil” noe, som har en “visjon”, som peker på veier framover, heller enn å snakke om alt som ikke er mulig.

Noe å lære?
Har sosialdemokrater i Norge noe å lære av alt dette? Ja, det mener jeg. Jeg mener faktisk at det er gode poenger å hente hos såvel Gray, som hos Kellner og Hamilton. Den siste av disse må selvsagt særlig leses i lys av at artikkelen er skrevet årevis før finanskrisen traff verden – og særlig Storbritannia – i 2008. Han kunne derfor unne seg å se bort fra de utfordringene som Kellner identifiserer, - og jeg tror kanskje han vil være enig i at demokratiet faktisk står overfor «great issues that demand collective decisions» i dag. Ikke minst i land som skal løse store statsfinansielle problemer samtidig som de sloss med høy arbeidsløshet.

Men han møter samme paradoks som oss andre, for velgerne løper ikke til sosialdemokratiet i store velgerskarer – verken det «nye» eller det gamle. Samtidig tror jeg ikke han er klar for Kellners løsning, som essensielt er å «koke ned» de universelle velferdsordningene til et absolutt minimum. Hamilton vil ut av markedsøkonomiens tvangstrøye. Det vil han aldri lykkes med, og det bør han heller ikke, etter min mening. Det han derimot har rett i er at prosjektet om «den tredje veien» har redusert seg selv til omtrent ingenting, og at det er helt nødvendig å klargjøre et mye fastere ideologisk ståsted for sosialdemokratisk politikk.

Hva kan vi lære av Gray? Jeg mener det særlig er tre ting. For det første viste finanskrisen oss at svakt kontrollert internasjonal finanskapitalisme innebærer betydelig risiko, ikke bare for for enkeltpersoner, men faktisk også for hele nasjoner. Og hva viktigere er: Dette er risiko som markedene selv verken er i stand til å observere eller håndtere, jfr. alle de kloke forklaringene på hvorfor finanskrisen bare ”måtte” skje – men som dessverre kom etter at krisen var et katastrofalt faktum:

"(The) neoliberal canard (is) that markets are freestanding social relationships, embodying individual freedom and the human propensity to trade to mutual advantage. This fundamental error of neoliberal thought accounts for the inability of neoliberal policy to perceive that markets generate systemic economic risks and a pervasive sense of unfairness even when they produce rising incomes.”

Det andre vi kan lære av Gray er observasjonen om at vi alle lever “lokale” liv, selv i globaliseringens tidsalder. Overser vi lokale og nasjonale særtrekk når vi utformer politikk står vi i fare for å mislykkes, for ofte er det nettopp slike lokale forhold som avgjør om politikken har legitimitet og om den virker. Det er lett å undervurdere betydningen av politisk legitimitet, men farlig, - særlig for en politikk som har høye ambisjoner på vegne av fellesskapet.

Det tredje vi kan lære av Gray er behovet for å nyansere oppfatningene om hva som er rettferdig og hvilke former for likhet vi bør forfølge. For Gray er universelle rettigheter i helsesystemet (NHS) et velferdsgode som har betydning langt forbi tilbudet til den enkelte. Det er kostnadseffektivt, det er administrativt enklere enn de nyliberale alternativene, og det støtter opp under en form for kollektiv tenkning som allerede er mangelvare i samfunnet.

Universelle velferdsordninger er derfor ikke prinsipielt galt. Det som er galt er å bruke samme modell over alt. I helsevesenet ønsker vi at det er helsetilstanden til den enkelte som skal bestemme hvilket tilbud som er best; - vi spør ikke om økonomi eller om hva den enkelte har gjort for å ta vare på sin egen helse. I skolevesenet legger vi tvert i mot vekt på innsatsen til den enkelte. Her er det urettferdig å overse hva den enkelte gjør eller ikke gjør for å oppnå resultater. Det finnes ulike mål og standarder på hva ”likebehandling” og ”rettferdighet” skal bety, både innenfor ulike sektorer og mellom ulike grupper, og det er denne kompleksiteten politikken må mestre.

Norge
Her hos oss er situasjonen heldigvis svært forskjellig fra den vi finner i Storbritannia. I stedet for rekordstore underskudd har vi rekordstore overskudd. I stedet for høy og økende arbeidsløshet har vi økende sysselsetting og mangel på arbeidskraft i flere sektorer.

Likevel diskuterer vi mange av de samme spørsmålene - noe som er interessant i seg selv. Blir velferden for dyr i lengden? Er det tilstrekkelig oppslutning om våre felles velferdsordninger? Har de verdiene som ligger bak en langvarig sosialdemokratisk politikk går tapt? Hvor bør veien gå videre: Mot høyre? Eller mot venstre?

Med dagens meningsmålinger er det neppe tvil om at norske velgere ønsker seg en annen politikk. Vi har fått et nytt begrep: En ”blå-blå” regjering. Nå er det imidlertid tusen grunner til at det kan gå dårlig på meningsmålingene, og det er som regel stor forskjell på slike målinger (midtveis i en periode) og det endelige valgresultatet. Men er det ikke likevel en trend at velgerne stiller seg på høyresiden av sosialdemokratiet – heller enn å gå til venstre?

Jeg tror det, og jeg tror det finnes flere grunner til det. Noen har å gjøre med de store forandringene som John Gray er opptatt av, andre har å gjøre med den utviklingen som Kellner beskriver, der sosialdemokratisk politikk i en viss forstand blir ”tatt for gitt” helt til man kommer til et punkt der kraftige endringer er nødvendige. Men jeg tror at også Hamilton har et poeng når han understreker at all politikk først og fremst må være tydelig. Og selv om jeg er uenig i deler av analysen hans, og ikke minst i konklusjonene, er jeg enig i dette: At sosialdemokratisk politikk som henfaller til ”litt av alt,” som er profilløs og framstår som byråkratisk (mer enn verdibasert) er lite egnet til å mobilisere velgerne.

Sosialdemokratiet i Norge har likevel klart seg bedre enn i mange andre land. En mulig forklaring kan være at vi i Norge har vært villige til å diskutere også de vanskelige spørsmålene, og å tilpasse politikken før det ble for sent. Jens Stoltenberg er inne på noe av dette i boken ”Samtaler” fra 2009 [4]. Her sier han bl.a.:

"Det er ingen ting i politikken som er rette linjer, men et hovedtrekk er at vi har lagt stor vekt på og arbeidet systematisk med å fornye oss, og jeg mener vi har lykkes bedre med det enn andre sosialdemokratiske partier. Det franske sosialistpartiet, for eksempel, er i dyp krise – fordi de snakker som om de befant seg på 1950-tallet. Og ”New Labour” ble jo bare meningsfylt fordi det fantes et ”Old Labour”. Arbeiderpartiet er ikke blitt ”New Labour” fordi vi ikke var ”Old Labour” på 1980-tallet; vi hadde ikke stivnet like mye som dem.
(…)
Hvis du enten må stemme for fornyelse eller for tradisjon, da tror jeg du har tapt. Du må på en eller annen måte få til dette samspillet, forene flere hensyn – og det er jo det som gjør ting spennende, men samtidig ganske vanskelig.”

Naturligvis er det store forskjeller på Norge og Storbritannia. Statsfinansene er en åpenbar forskjell. Men en annen viktig forskjell er at vår toleranse for arbeidsløshet er langt mindre, og derfor bruker vi store ressurser på å holde ledigheten nede og på å føre folk tilbake til arbeidslivet. Fagbevegelsens stilling, og samarbeidet mellom de store organisasjonene i arbeidslivet, er også helt annerledes. Det har vist seg å bety mye både for reformpolitikken og for mulighetene til å styre økonomien gjennom konjunkturene. Norge har derfor flere arenaer der det er mulig å inngå viktige kompromisser, noe som kanskje gir oss flere muligheter til å unngå at spørsmålene stilles på spissen.

Ulempen med denne modellen – som nå skal presenteres med fynd og klem under toppmøtet i Davos – er at den er tidkrevende, involverer mange aktører og mange interesser samtidig. Den kan derfor passe dårlig med ønsker om ”klar tale” og ”tydelig retning.” Og dette stiller igjen strenge krav til den politiske kommunikasjonen.

Hva skal vi så si om dagens spørsmål: Er sosialdemokrati umulig? Jeg tror ikke det. Jeg tror tvert i mot at sosialdemokratiet kan leve videre og fortsatt oppnå gode resultater. Forutsetningen er likevel at vi er villige til å stille kritiske spørsmål ved vår egen politikk, at vi ikke tviholder på svarene fra i går, og at vi er enda tydeligere på de verdiene vi ønsker å representere. Gray, Hamilton og Kellner er noen av dem som minner oss om hvor viktig dette er, og derfor skal vi lytte til dem og lære det vi kan – også av dem.

Referanser
[1] John Gray: "After Social Democracy", 1996
[2] Clive Hamilton: ”The Third Way and the End of Politics", 2001
[3] Peter Kellner: ”The Crisis of Social Democracy”, 2010
[4] Jens Stoltenberg (med Thorvald Stoltenberg): Samtaler, Aschehoug 2009

Håpløse signaler fra Helleland og Høyre

I Bergens Tidende for mandag 17. januar kan vi lese at Høyres innvandringspolitiske talsmann Trond Helleland uttaler seg om Maria Amelie-saken. Her annonserer han eplekjekt at saken lett kunne vært løst, hadde man bare lyttet til Høyre.

Alt som trengs er at Utlendingsnemnda (UNE) tar “politiske signaler.” Høyre mener “at vi ikke kan ha en nemnd som er helt utenfor politisk kontroll.” Saken om Amelie handler derfor om Regjeringens manglende evne til å instruere UNE i enkeltsaker. Med en slik mulighet hadde saken vært løst, og ikke låst, skriver Helleland.

Så greit! Hver gang det dukker opp en vanskelig sak som smaker av politisk trøbbel, kan vi stole på at en regjering der Høyre er med løser saken, og ikke låser den. Partiet ønsker mer politisk makt til å instruere når sakene blir vanskelige. Det skal trolig ikke bli mangel på politiske signaler.

Stakkars de som blir satt til å forvalte Høyres “signalbaserte” asylpolitikk.

Dette skal bare handle om prinsipielt vanskelige saker, skriver Helleland. Han kan få en slik sak av meg, her og nå. Tønsbergs Blad kan fortelle om en kvinne og hennes fire barn som ble sendt med fly til Irak for få dager siden. De ble hentet hjemme av politiet, og så bar det rett til flyplassen der flyet tok av noen få timer senere. Faren - også han med ulovlig opphold i Norge - greide å komme seg unna. Dette skjedde fem dager før Amelie ble arrestert.

To av barna er født i Norge, de to øvrige har vært sammen med moren i Norge i syv år. Den eldste gutten - 14 år gammel - er fullt integrert i den norske skolen, det lokale nabolaget og den lokale fotballklubben.

Trener hans sier til avisen: “Jeg synes det er trist. I mine øyne burde de utvilsomt fått bli. Familien har bodd i Norge i rundt sju år, og barna er blitt integrert, de har gått på skole her i årevis og fått venner her.” Han sier videre: “Akkurat som i saken med Maria Amelie, er disse barna helt uforskyldt havnet i den situasjonen de er i. De er kommet til Norge med foreldrene. Muligens har familien fått flere sjanser til å forlate landet frivillig, kanskje har foreldrene trenert hjemsendelsen, men at det skal gå utover barna er veldig synd.”

Avisens journalist kommenterer nøkternt: “Det var ingen som gikk i tog for dem. Ingen tente fakler for dem. Ingen holdt TV-debatter for dem. De eneste som møtte opp utenfor boligen deres i Tønsberg fredag 7. januar var politiet.”

Spørsmålet er nå: Ettersom Helleland allerede har “løst” (og ikke låst) saken om Maria Amelie - antakelig på bakgrunn av de samme informasjoner som jeg og alle andre har, nemlig den som kommer fra pressen - hvordan vil han nå “løse” denne saken? Hvilke signaler skal vi få høre fra ham? Hvordan skal politiet og andre innrette sitt arbeid, slik at det samsvarer med Hellelands og Høyres preferanser? Skal det finnes regler eller noen form for systematikk i dette, eller skal “instruksjonene” komme og gå etter hvert som de enkelte sakene får oppmerksomhet?

Helleland skriver: “Barn av asylsøkere som blir voksne og “norske” i løpet av behandlingstiden må ikke stilles til ansvar for foreldrenes handlinger.” Gjelder det gutten på 14 som har bodd halve livet i Norge? Eller gutten på 12 som har bodd mer enn halve livet i Norge? Hva med han på 5 som er født i Norge, eller den vesle jenta på tre måneder? De er nå alle i Bagdad sammen med moren, helt i samsvar med den asylpolitikken som Høyre støtter fullt ut på Stortinget. Den som kalles "streng, men rettferdig."

Maria Amelie har vært ulovlig i Norge i 9 år. Mannen i den aktuelle familien har vært i Norge i 11 år. Hvor Helleland setter grensene for sine “signaler” får vi vite fint lite om, for det tar han seg ikke bryet med å fortelle oss. Det eneste vi vet er at han mener at Maria Amelie bør få bli i Norge. Det blir det ikke mye prinsipiell asylpolitikk av. Men det var vel strengt tatt heller ikke poenget til Helleland. Han kunne bare ikke gi fra seg muligheten til å innta et tilsynelatende populært standpunkt.

Helleland er Høyres fremste lovgiver i innvandringssaker. Han er derfor ikke hvem som helst. Fri og bevare oss for Høyres “signalbaserte” asylpolitikk, - den skal bli noe å slite med, både for domstolene, politiet og innvandringsmyndighetene. For ikke å snakke om asylsøkerne, som denne saken egentlig handler om - såvidt jeg husker, da.

Maria Amelie

Arrestasjonen av russiske Maria Amelie har sendt norsk innvandrings- og asylpolitikk midt i fleisen på oss alle. Jeg husker godt debatten om innstrammingen av denne politikken for noen få år siden. Det var mange kritikere, det er sant. Jeg var en av dem. Men, du verden, det var også mange som mente at det var på høy tid. Og det var faktisk en del som mente at innstrammingene ikke var kraftige nok.

Nå kommer regningen.

Maria Amelie er - som alle andre mennesker - helt enestående. Det gir henne automatisk visse rettigheter, og i rettsstaten Norge skal vi være påpasselige med at disse ikke blir krenket. Heldigvis har Amelie god tilgang på ressurspersoner som vil sloss for rettighetene hennes hele veien. Det er det ikke alle som har. I tillegg har hun støtte i opinionen. Hun framstår som et menneske med store personlige ressurser. At dette vekker sympati er både opplagt og positivt.

Akkurat nå hagler det med kritikk og synspunkter i alle retninger. Politiet får kjeft for måten arrestasjonen ble gjennomført på. UDI og UNE får kjeft for måten de praktiserer loven på. Regjeringen - og særlig Arbeiderpartiet - får pepper fordi en ressurssterk (og populær) kvinne nå er på vei ut av landet. Aftenposten skriver i dag:

“Hun er (..) et symbol på utlendinger det norske samfunn ikke kan greie seg uten: Høyt utdannet, meget godt integrert og en ressurs for de miljøer hun velger å knytte seg til.”

Avisen mener at utsendelsen er en fallitt for Norge. Og det er jeg på sett og vis enig i. I min verden ville Maria Amelie vært en svært velkommen medborger i det norske samfunnet.

Men jeg er ikke alene i verden, hvilket jeg egentlig er fryktelig glad for. Det er heller ikke Regjeringen. Eller politiet. Eller UDI/UNE. Det betyr at jeg har et ansvar for å tenke over mer enn spørsmålet om hva jeg liker eller ikke liker. I denne saken er dette behovet særlig sterkt, fordi det handler om noe så grunnleggende som retten til å være i Norge. En rett jeg tar for gitt, men som Maria Amelie nå må slite for - og som det foreløpig ser ut til at hun ikke har.

Hvorfor er det slik? Ja, da begynner vi å nærme oss innholdet i denne saken. Og svaret er at det er slik fordi vi - d.v.s. vi som nyter alle demokratiets rettigheter i Norge - har bestemt at det skal være slik. Selv Aftenposten innrømmer det:

“Norske myndigheters vurdering er at hun ikke har behov for den beskyttelse som asylinstituttet skal gi. Ut fra de opplysninger som i dag er kjent, har vi ikke grunnlag for å trekke denne vurderingen i tvil. At Amelie har skrevet en bok, og fått status som en prominent papirløs, er heller ikke noe som kvalifiserer for asyl. Det ville vært dypt urettferdig overfor alle de asylsøkerne som høyst ufrivillig er blitt satt på et fly ut av landet de siste månedene. Streng og konsekvent praktisering av lovverket tilsier at Amelie må tvangsreturneres.”

Motsatt kunne vi si at en inkonsekvent praktisering av lovverket tilsier at hun får bli i landet. Problemet er at jeg ikke kjenner mange som er åpent tilhenger av inkonsekvent lovanvendelse. Svaret - det eneste riktige svaret - må da være at dersom vi ikke er fornøyd med lovens konsekvenser, så må vi endre loven slik at konsekvensene blir mer i samsvar med det vi mener er rett. Det blir håpløst å skyve de som er satt til å forvalte dagens regler foran seg, slik mange nå gjør.

Noe annet svar er heller ikke til å leve med. Derfor rygger jeg tilbake når både Aftenposten og andre gjør seg til tilhengere av “større skjønn” i denne typen saker. “Større skjønn” kan neppe bety noe annet enn at vi lar de vi liker og har sympati med få bli, mens de vi ikke liker fortsatt må reise. Da blir innvendingene fra folk som Petter Eide svært relevante: “Det skal ikke være slik at vakre kjendiser får rettslig beskyttelse, mens menn med bart fra Afrika eller Midtøsten ikke får det,” sier han til Aftenposten. Det var godt at noen sa akkurat det.

Også John Petter Egenæs, Anders Heger og Bjørn Engesland går seg vill i kampen mellom fornuft og følelser. På den ene siden legger de stor vekt på de personlige egenskapene til Maria Amelie:

“Hun har tatt høyere utdannelse her, gjort en usedvanlig innsats for å bli en del av dette samfunnet og satt lys på papirløse innvandreres situasjon. Som 25-åring har hun bidratt med mer til norsk offentlig debatt enn de fleste av oss vil gjøre i løpet av et liv.”

De spør videre:

“Er ikke hennes innsats for å bli en del av det norske samfunnet verdt noe? Har ikke hennes mange norske støttespillere krav på å bli hørt? Hvem ville tape på å la henne bli?”

Deretter slår de seg selv på kjeften:

“Dette handler ikke om hvor enestående Maria Amelie er. Det skal være likhet for loven, og blant de papirløse finnes det flere som henne. Poenget er at hvis det ikke er rom for fornuft og medmenneskelighet i enkeltsaker som dette, har loven degenerert til regelrytteri.”

Men er ikke poenget til herrene Egenæs, Heger og Engesland nettopp at Amelie har enestående egenskaper? Er det ikke disse egenskapene de ønsker å premiere? Er det ikke derfor de ber om større “rom” for medmenneskelighet i enkeltsaker, med andre ord større diskresjon til å fatte beslutninger ut fra hensyn til personlige egenskaper? En som tar konsekvensen av dette synet fullt ut er Nils August Andresen, redaktør i Minerva:

“Hun har bodd i Norge i mange år. Hun er integrert. Hun er ressurssterk og vellykket. Hun har begått det kunststykke å fullføre skolegang i Norge uten lovlige papirer. Hun har tatt en mastergrad ved NTNU. Hun har jobbet frivillig flere steder. Det er slike innvandrere Norge skulle hatt. Få kommer: Ressurssterke innvandrere drar til New York, Toronto, London og Sydney. De fleste som kommer til Norge idag er ressurssvake. De fleste som kommer til Norge idag er vanskelig integrerbare. Maria Amelie er ikke bare lett integrerbar. Hun er integrert. (…) Jeg er ikke for å gi alle en sjanse. Hadde politiet pågrepet Maria Amelie i 2004, ville det vært riktig å sende henne ut. Vi hadde aldri fått vite hva slags nordmann hun kunne blitt. Nå vet vi det.”

Andresen vil slett ikke gi alle en sjanse. Bare noen. Bare de han selv liker og har sympati med. Bare de som skriver bøker og er vellykket, og som ellers ville reist til London, New York eller Toronto. Hvor er vi på vei da? Det er faktisk et meget godt spørsmål, for her snakker vi om svært krevende jus. Om vi ser bort fra Andresens metode - som på engelsk ville blitt kalt “cherrypicking” - er vi tvunget til å forholde oss til noen vesentlig sider ved rettsstaten. Det behøver ikke Andresen, for han vil avgjøre disse spørsmålene selv - og gjerne etter at han allerede har fått vite svaret på hvordan det går med integreringen i det norske samfunnet. Det er fiffig, men fullstendig ubrukelig. Andresen lever for alle praktiske formål i et samfunn for seg selv. Vi andre trenger noen felles regler.

Et kjennetegn ved et lovverk er likebehandling. Grunnen er åpenbar: Dersom behandlingen ikke er lik har vi i virkeligheten ikke lenger om et lovverk, men systematisk vilkårlighet. Likebehandling etter loven betyr selvfølgelig ikke at svaret alltid er det samme; - svaret skal avhenge av den individuelle sakens omstendigheter. Men det betyr samtidig at mennesker som - etter loven - er i en sammenlignbar situasjon også skal behandles sammenlignbart.

En slik tilnærming ender ubønnhørlig med den konklusjonen at Maria Amelie må sendes ut av landet. Ikke fordi politiet eller UDI er ondskapsfulle, eller fordi Regjeringen er uten menneskelige følelser, men fordi det er slik vi har satt opp systemet vårt. Som statssekretær Pål Lønseth skriver:

“Jeg forstår at det for mange virker merkelig å skulle utvise en person som kunne vært en ressurs for Norge. La meg derfor være helt klar: Maria Amelie har søkt om beskyttelse i Norge. Den søknaden har hun fått avslag på, fordi hun ikke har et beskyttelsesbehov. I tillegg har hun oppholdt seg ulovlig i Norge, under falsk identitet. I slike spørsmål er loven er tydelig: Hun må reise hjem. Ikke fordi hun er en skurk eller en fare for landet, men fordi hun må følge reglene – som alle andre.”

Vi står nå i en viktig valgsituasjon: Vi kan følge linjen til Aftenposten og Egenæs et al. og skaffe oss et mer skjønnsbasert asylinstitutt, der vi har større frihet til å “belønne” enestående innsats. Da er mulighetene for Andresens valg av vinnere større, men det er også mulighetene for enda mer vilkårlighet og et sammenbrudd for asylinstituttet.

Alternativt kan vi gå den tunge og grundige veien om å endre dagens lover og regler, slik at Maria Amelie og andre i tilsvarende situasjon utvilsomt får opphold i Norge. Jeg er med. Men jeg er i sterk tvil om jeg har alle de som nå protesterer på vegne Maria Amelie med meg.

Blasfemi med døden til følge

Mordet på Salman Taseer den 4. januar var enda et tilbakeslag for alle som håper på en bedre framtid for Pakistan – et land som sannelig har nok av problemer fra før. Taseer ønsket som kjent å endre de hårreisende blasfemilovene i landet, - lover som i ytterste konsekvens kan ende med dødsstraff. Pakistan har ikke mange liberale stemmer som Taseer. The Economist skriver at landet nå stirrer ned i en bunnløs avgrunn, og det er vanskelig å ikke være enig.

Pakistan var i sin tid verdens første islamske republikk, Iran var den andre. Begge land er gode eksempler på at ideen om statsreligion er utsøkt dårlig. Det finnes neppe særlig mange muslimer som med hånden på hjertet vil si at verdiene om nestekjærlighet og rettferdighet har gjort store framskritt verken i Pakistan eller Iran, - til tross for at ordet ”islamsk” er puttet inn i konstitusjonen.

Problemet ligger nok andre steder. Det er rart med det, vi mennesker har en lei tendens til å være uenige om hva Gud egentlig mener og vil. Fordelen går da til de som, av ulike grunner, har Gud (det vil si: makten) på ”sin” side.

Uten sammenligning for øvrig: Også her i Norge har vi inntil helt nylig hatt ganske friske diskusjoner både om statsreligion og blasfemi. Ingen av delene var den rød-grønne regjeringens ”finest hour” – for å si slik. Heldigvis ser det ut som vi saaaakte, men sikkert finner veien ut av våre egne, statsrettslige blindgater. Men, du verden, det har tatt sin tid – og enda er vi ikke i mål.

I Pakistan er lovgivningen om blasfemi et åpenbart politisk maktmiddel, akkurat som i Iran. Å sette seg opp mot Gud er å sette seg opp mot staten, eller vice versa. Likevel er det en viktig forskjell mellom de to landene. For mens det i 2009 ikke ble registrert gjennomføring av en eneste dødsstraff i Pakistan (og aldri en dødsstraff for blasfemi), var mullaene i Iran travelt opptatt med henrettelser det året, og den høye aktiviteten fortsatte inn i 2010. Bare Kina henrettet flere mennesker, men der henretter de til gjengjeld så mange hvert år at ingen vet hvor mange tusen det er snakk om (kanskje ikke en gang kineserne selv).

Mordet på Taseer har utløst uro og ikke så lite hysteri i et land som er ustabilt nok som det er. Dessverre følger det en viss dose politisk feighet med på kjøpet; - ingen tør nå å gjøre noe med de forferdelige blasfemilovene, det ville være det samme som å ”innrømme” at man ikke er god nok muslim. Og da er man i praksis i livsfare, fordi religiøse fanatikere har lang tradisjon for kontrollere det politiske livet gjennom bruk av vold og mord.

Liberale verdier har svært skrinne kår i Pakistan, og de religiøse verdiene som er ment å fungere som en slags veiledende ”erstatning” viser seg gang på gang å være helt ubrukelige for formålet. Alt dette er selvfølgelig til stor skade for de mer enn 170 millioner menneskene som bor i landet, og som hver dag møter svære utfordringer. Ikke minst på grunn av fjorårets flomkatastrofe som etterlot seg nesten fem millioner hjemløse og som berørte ufattelige 20 millioner mennesker.

Utfordringene i Pakistan er så enorme at det knapt finnes noen som sitter med svarene, eller som kan vise til en klar og ryddig vei framover. Listen av problemer virker endeløs, med fattigdom, korrupsjon, vold og terror, regionale konflikter og et ytterst komplisert strategisk omland. Likevel: Null gjennomførte dødsstraffer i 2009 er faktisk noe å glede seg over. Jeg kjenner ikke til noen statistikk for 2010, men hvis nullen holder skal jeg være den første til å gratulere.

Når framskrittene er få og sjeldne fortjener de all den oppmerksomheten de kan få.
Det gjelder ikke minst for Pakistan.

Hege Storhaug: Farlig, vemmelig og ondskapsfull

Som alle andre i dette landet er Hege Storhaug beskyttet av retten til frie ytringer. Det skal hun ha. Men det er jaggumeg også alt. Det vemmelige og ondskapsfulle sludderet som hun i dag presenterer i Aftenposten er intet mindre enn skammelig.

Hege Storhaug står på gal side av alle de verdiene hun mener seg å forfekte. Det finnes knapt en side ved innretningen på et liberalt samfunn hun ikke har misforstått. Og dette fraværet av forståelse avslører hun hver eneste gang hun lar  fremmedfrykten og intoleransen ta overhånd. Da bobler tekstene hennes over av hjelpeløs og fortvilende angst for islam. Og det tragiske er at ingen i hele verden kan hjelpe henne, for islam har kommet til Norge for å bli.

Tenk det! Stakkars Hege Storhaug, hun har en vanskelig framtid foran seg - sammen med alle de anonyme islamhaterne som syder og koker dypt nede i nettets kloakk for “frie” ytringer.

For Hege Storhaug er ingen bruk av bilder for malplassert. Hun minner om at den fredelige og høyst lovlige demonstrasjonen som en del muslimer gjennomførte mot Dagbladet i fjor skjedde “på samme sted som der quislingene på 30-tallet samlet massene.” Jo, takk. Da er scenen satt. Men hvor er poenget? Det er jo Storhaug selv som tar til orde for hardhendt assimilering av “Norges kjerneverdier.” Var det ikke noe slikt quislingene også snakket om?

“Man skal nå være virkelighetsfornekter av høyeste rang for å insistere på at frihetsverdiene våre ikke er under press”, skriver Storhaug. Feil. Man skal tvert i mot være hysterisk og full av angst for i det hele tatt å tenke og formulere seg slik Storhaug gjør. Der ligger problemet, og ikke hos en gruppe norske muslimer som benytter seg av sine soleklare og demokratiske rett til å gjennomføre en fredelig demonstrasjon. Personlig støttet jeg ikke demonstrasjonens budskap, men det gledet meg likevel at muslimer med noe på hjertet står fram og bruker sine demokratiske rettigheter. Jeg gjentar det gjerne: Det gledet meg, og det skremte meg slettes ikke.

Storhaug strammer nå skruen: “Men det er ikke terror som er vårt samfunns største trussel. Terroristene er få. Islamistene er ikke få.” Sånn. Da var det sagt; det er muslimer flest vi skal frykte. De representerer trusselen. Og det er ingen ting som hjelper; verken integrering, utdanning eller arbeid. “Det er blant de velutdannede man særlig finner radikale holdninger”, skriver Storhaug. Noe å tenke over neste gang du møter en muslimsk helsearbeider, lærer eller ingeniør. Tenk frykt. Tenk angst. Har han skjegg? Bruker hun hodeplagg? Løp for livet!

I følge Storhaug har Regjeringen glemt hva som holder en nasjon samlet. Storhaug har i alle fall ikke “glemt” hva som skal til for å lage splittelse, angst og frykt. Der er hun mester. Hun frykter for samhørigheten i samfunnet. Jeg tror jeg ler meg ihjel. Det kom fra rett person! Det finnes knapt et menneske i dette landet som bruker mer av sin tid i våken tilstand på å undergrave tillit og samhørighet enn nettopp Hege Storhaug.

Hennes fremmedfrykt og hat mot islam kjenner åpenbart ingen grenser. Derfor er hun også verdens dårligste rådgiver i spørsmål som har med integrering og toleranse å gjøre. Men farlig er hun, det skal hun ha.