lørdag 18. desember 2010

Legitimitet og rettferdighet


Philadelphia, Pennsylvania, 4. juli 1776:
“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.”
Slik lyder den andre setningen i den amerikanske uavhengighetserklæringen, sannsynligvis den mest berømte, den mest siterte og den mest potente setningen i politikkens historie. Forfatter: Thomas Jefferson (1743-1826), USAs tredje president.

Hva de revolusjonære amerikanske lederne fant “selvinnlysende” - tanken om at alle mennesker har visse rettigheter som ingen kan ta fra dem - var i høyeste grad en oppsiktsvekkende og moderne innsikt. Den var såpass revolusjonerende at de ikke en gang selv var i stand til å overskue konsekvensene. Det måtte en borgerkrig til for å oppheve slaveriet (1861-1865), og ytterligere noen generasjoners innsats før man kunne begynne å snakke om likebehandling av alle borgere i landet.

Den amerikanske revolusjonen var grunnlagt på ideen om at det finnes visse “naturlige” rettigheter som alle mennesker har, - i kraft av å være mennesker, verken mer eller mindre. Når de naturlige rettighetene krenkes av makthaverne har folket rett til å gjøre revolusjon og etablere et ekte folkestyre. Som det heter i erklæringen fra 1776:
“That whenever any Form of Government becomes destructive of these ends, it is the Right of the People to alter or to abolish it, and to institute new Government, laying its foundation on such principles and organizing its powers in such form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness.”
En slik ide står i sterk kontrast til den før-moderne tanken om at samfunnets organisering var gudgitt, - at makthaverne hentet sin legitimitet fra det guddommelige og at enhver hadde sin “naturlige” plass innenfor et system der rettigheter og plikter slett ikke var likt fordelt. I et slikt samfunn er det å adlyde herskeren det samme som å adlyde Gud (eller gudene), og spørsmålet om individuelle politiske rettigheter er simpelthen ikke relevant.

Med kristendommen skjedde imidlertid noe nytt. I utgangspunktet var holdningen til de kristne at man skulle være lovlydige og bøye seg for den verdslige makten. Som det heter i Romerbrevet:
“Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.  Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.“
Problemet til de første kristne var at den som “var innsatt av Gud” - altså den romerske keiseren - ikke likte den nye religionen noe særlig. De kristne ble grusomt forfulgt i løpet av sine første hundreår. Men samtidig hadde Jesus åpnet opp for at det kunne være en forskjell mellom det å tjene Gud og det å tjene keiseren. Matteusevangeliet forteller om fariseerne som henvender seg til Jesus:
“Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med.» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren,» svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.”
Menighetene måtte tenke grundig igjennom både påbudet fra Paulus om å være lojale, og den nyansen Jesus åpner opp for når han gjør et skille mellom verdslig og guddommelig makt. Men problemet med gudgitt politisk makt går enda lenger. Det kan være vanskelig nok å skille mellom hva som tilhører keiseren og hva som tilhører Gud, men etter hvert blir det også vanskelig å vite med sikkerhet hva Gud vil. Kristendommen splittes opp i ulike kirker og retninger, med ulik teologi og med ulike alliansepartnere i den evige kampen om den verdslige makten.

En mulig løsning var å etablere et skille mellom et embete og den som faktisk fylte det. Dersom embetsmannen var urimelig og tyrannisk fantes det ingen fordring på den troende om å være lojal. Martin Luther (1483-1546), for eksempel, opererte med en slik distinksjon: Man skal være lojal mot herskeren, men ikke dersom herskeren krever noe som er i strid med Guds vilje. Alternativt kan man velge å være lojal mot den herskeren som deler mest mulig av ens eget syn, og ligge i konflikt med de andre.

Etter hvert som grenseflatene mellom teologi og verdslig makt ble mange og konfliktfylte ble spørsmålet om politisk legitimitet stadig mer kritisk. Ikke bare var det konflikter mellom fyrster og konger, og mellom ulike religiøse ledere og retninger, men alle påberopte seg legitim makt fra den samme guddommelighet. Thomas Hobbes (1588-1679) stilte problemet radikalt annerledes: Spørsmål om politisk legitimitet handler om å ha tilstrekkelig makt til å kunne håndheve loven. Den som har denne makten har også krav på lojalitet fra sine undersåtter, - som ellers ville bruke tiden sin på å leve i kaos og slå hverandre ihjel.

Hobbes lanserer en tanke om en “sosial kontrakt:” Undersåttene trenger desperat orden og lovlydighet for å komme ut av sin kaotiske “naturtilstand.” Dette kan herskeren tilby. Motytelsen er at undersåttene skylder herskeren sin lojalitet, de samtykker i at herskeren fyller herskerrollen. Denne tanken tar så John Locke (1632-1704) et godt stykke videre.

Hans sosiale kontrakt er annerledes, men fortsatt basert på en ide om samtykke. Locke delte ikke det negative synet som Hobbes hadde på menneskets natur. Han så på mennesker som fornuftige og tolerante - i alle fall i utgangspunktet. I sin “naturlige” tilstand vil menneskene forsøke å etablere felles ordninger, rettsregler og siviliserte måter å løse konflikter på (gjennom loven). Frie mennesker etablerer et felles sivilsamfunn, og de vil ha en stat som på den ene siden beskytter individenes rettigheter og som på den andre siden henter sin legitimitet ved at de som styrer har tilslutning fra de som blir styrt. Som konsekvens: Når støtten fra de som styres blir borte, forsvinner også legitimiteten til de som styrer. Da er det lov å lage revolusjon, og etablere et nytt folkestyre.

Dermed har vi kommet til 1776 og den amerikanske revolusjon. Litt mer enn ti år senere fikk vi den franske revolusjon i 1789. Verden ble aldri den samme, og det ble heller ikke spørsmålet om politisk legitimitet.

Verken den amerikanske eller franske revolusjonen leverte oss et fiks-ferdig og moderne demokrati. Men viktige byggeklosser falt på plass: Prinsippet om at makten springer ut fra folket til de som styrer (og ikke motsatt, slik Hobbes mente), og prinsippet om maktfordelingen i statens organer: En lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Politisk legitimitet handler om hvorfor det er moralsk eller juridisk rett å etterleve de beslutningene som myndighetene fatter. Eller motsatt: Hvorfor det noen ganger kan være moralsk eller juridisk rett å ikke etterleve dem. Generelt er det slik at myndigheter med liten politisk legitimitet heller ikke kan regne med noen stor oppslutning om sin politikk. De kan tvert i mot være på vei mot sin egen undergang, og samfunnet de styrer kan være på vei inn i en eller annen form for oppløsning - eller til og med revolusjon, slik vi har sett.

Når de demokratiske prosessene fungerer “normalt” vil de fleste regne beslutningene som forpliktende, i den forstand at det er illojalt å motsette seg dem - til tross for at man er uenig. For at en slik forpliktelse skal oppstå er det imidlertid nødvendig at den demokratiske prosessen har visse kjennetegn, et nivå av “fairness.”

  • Det er nødvendig at de politiske rettighetene er likt fordelt (ingen har i utgangspunktet større innflytelse enn andre)
  • Det er nødvendig at ulike synsmåter kommer fram på en god måte, at alle argumenter blir hørt (om ikke nødvendigvis anerkjent som relevante)
  • Det er nødvendig at partene i den demokratiske prosessen anerkjenner alle andre parters demokratiske rettigheter, inkludert retten til å delta i prosessen
  • Det er nødvendig at de ulike trinnene i prosessen er forstått og anerkjent av alle parter, inkludert tilgjengelige mekanismer for eventuell tvisteløsning

Gitt at deltakerne i den demokratiske prosessen har et likeverdig utgangspunkt, og prosessen har disse egenskapene, går det an å argumentere for at det er illojalt (og illegitimt) å motsette seg resultatet. Mer presist vil argumentet da være at de som motsetter seg resultatet implisitt krever større innflytelse enn de legitimt har krav på, og de derfor opptrer urimelig (“unfair”).

Svikende politisk legitimitet kan enten dreie seg om de beslutninger som myndighetene fatter eller den prosessen som ligger bak beslutningene. Et eksempel på det første vil være om myndighetene systematisk setter de liberale rettighetene til et mindretall til side. Dette mindretallet kan da legitimt hevde at myndighetene ikke har krav på deres lojalitet. Et eksempel på det andre kan være om prosessen fram mot beslutning ikke tok tilstrekkelig hensyn til synsmåtene til en berørt gruppe.

Det kan imidlertid også oppstå problemer med legitimitet som er mindre prinsipielle, men desto mer akutte, som f.eks. det politiske oppgjøret etter finanskrisen på Island, eller gjeldskrisen i Hellas og Irland. Her står vi overfor en situasjon der lovlig valgte regjeringer i løpet av kort mister så mye tillit at de bli mer eller mindre ute av stand til å styre. De oppfattes av mange som ikke lenger legitime utøvere av makten. Resultatet av en slik situasjon kan fort bli uoversiktlig, med mindre det raskt kommer til nyvalg som kan etablere en ny regjering.

Men problemet kan stikke dypere enn som så, f.eks. dersom verken en sittende regjering eller opposisjonen oppleves å ha tilstrekkelig legitimitet. Da er det i virkeligheten hele det etablerte politiske systemet som står på spill - i alle fall for en periode.

En legitim politisk prosess (eller et legitimt politisk system) fordrer en høy grad av gjensidig avhengighet, tillit og anerkjennelse mellom de som styrer og de som styres. Dersom en gruppe føler seg systematisk tilsidesatt, underkjent eller urettferdig behandlet vil tilliten til hele systemet bli undergravet. Det foreligger da få sterke grunner til aktiv deltakelse i den demokratiske prosessen, og noen kan begynne å lete etter andre uttrykksformer som aksjoner, sabotasje og lignende. Et annet alternativ kan være politisk passivitet eller apati.

Et sunt demokrati bygger på bred og aktiv deltakelse fra de som styres. Likevel vet vi at politiske ressurser slett ikke er jevnt fordelt, og at den politiske deltakelsen i mange demokratier (som f.eks. målt ved valgdeltakelse) har vist en synkende tendens gjennom de siste tiårene. Figuren til venstre viser valgdeltakelsen for h.h.v. presidentvalg i USA og parlamentsvalg i Tyskland, Storbritannia, Japan og India i perioden 1960-2005.

Sosiale faktorer påvirker valgdeltakelse. Viktigst er utdanning, men også inntekt og sosio-økonomisk tilhørighet spiller en rolle. Mønsteret er at jo høyere utdanning og inntekt, jo større er sannsynligheten for at man stemmer ved valg. Minoritetsgrupper - som f.eks. innvandrere i Norge - har ofte også lavere politisk deltakelse enn befolkningen under ett.

Det er all grunn til å tro at viljen til demokratisk deltakelse er knyttet til opplevelsen av tilhørighet og identifikasjon med det samfunnet man lever i. Sosial utstøting og marginalisering bidrar neppe til å styrke engasjementet for en moderne “sosial kontrakt.” Ett av funnene i boken “The Spirit Level” var nettopp at graden av tillit i samfunnet var negativt korrelert med inntektsforskjeller; - jo større inntektsforskjeller, jo mindre tillit mellom folk.

Land etter land i OECD må nå ta fatt på den tunge jobben det er å bygge ned offentlig gjeld i tider med svak økonomisk vekst. Skatteøkninger er nødvendig, men hoveddelen tas som kutt i de offentlige utgiftene. Både trygdeytelser og offentlig tjenesteproduksjon blir naturlig nok berørt, med de største konsekvensene for de som er aller mest avhengige av det offentlig finansierte sikkerhetsnettet.

En del av innstrammingene kan ha gode begrunnelser, for eksempel fornuftige skatteøkninger og heving av aldersgrenser for pensjon som er urimelig lave. Likevel er det vanskelig å komme forbi at nedskjæringer i det omfanget som er nødvendig vil ha negative virkninger for den sosiale tryggheten. Mistilliten mot de styrende blir først og fremst knyttet til kritikk om urettferdige fordelingsvirkninger, og til det faktum at store felles ressurser måtte settes inn for å redde en finansnæring som var på vei utfor stupet.

Men å redde en banknæring unna konkurs går raskere enn å redusere arbeidsledigheten og bekjempe økte sosiale forskjeller. Derfor må mange, som nå ser jobben forsvinne eller trygden bli mindre, finne seg i at både utlånsvillige banker og politikere som gjorde lite for å hindre krisen kommer seg greit på land, mens de selv befinner seg på stadig dypere vann.

Prosentvis dreier dette seg om en vesentlig andel av befolkningen, langt forbi det antallet utstøtte og marginaliserte som disse landene ellers er vant med å håndtere. Dermed forstørres også problemene knyttet til legitimitet.

Alle de regjeringene som nå iverksetter store kutt gjør det ut fra en begrunnelse om at det er til det beste for “hele samfunnet,”  og at tiltakene er nødvendige for å komme raskest mulig tilbake til en situasjon med vekst for alle igjen. Det er nok riktig at uten “overbevisende” kutt ville lånekostnadene for enkelte av landene bli helt umulige. Men innretningen på kuttene er likevel en beslutning for seg. Kutt som er “nyttige for alle” har en tendens til å gå mest ut over noen enkeltgrupper, med mindre man anstrenger seg for å sikre en mest mulig rettferdig fordeling.

Her står liberalistisk nyttetenkning i direkte konflikt med teorier som legger mer vekt på sosial rettferdighet. Mens det ut fra ren nyttetenkning kan være forsvarlig å ofre interessene til et mindretall for å oppnå enda større nytte for flertallet, vil en tenker som John Rawls (1921-2002) hevde at bare en løsning som gir flest fordeler til de som har minst fra før er sosialt rettferdig. Kutt i minstelønnen (som i Irland) eller store skattelettelser til de aller rikeste (som i USA) blir da ytterst problematiske tiltak.

At det er behov for å rydde opp i økonomien i en rekke OECD-land kan det neppe være særlig tvil om. Likevel er det slik at de dramatiske tiltakene som er nødvendige utløser et behov for å tenke grundig igjennom byrdefordelingen, og hvordan den igjen påvirker den politiske legitimiteten til de som styrer. Det er mange ting folk (mer eller mindre motvillig) kan finne seg i, dersom de lar seg overbevise om at byrdene er noen lunde rettferdig fordelt. I motsatt fall er veien kort fra økonomisk krise til politisk krise, og kanskje også til “systemkrise.”

Her ligger den største utfordringen, både for den konservative David Cameron og for demokraten Barack Obama. Og foreløpig ser det ikke ut til at noen av dem har klart seg spesielt godt.

Ingen kommentarer: