fredag 5. november 2010

Hva er galt med USA?

Det er mye som imponerer med USA; - det sier alle, og også jeg. Du verden: En dramatisk historie, tradisjon for åpenhet, ytringsfrihet, rettssikkerhet, toleranse, vitenskap og teknologi, et kulturliv som resten av verden misunner. Jo, det er mye å feste seg ved.

Men, ærlig talt, det er også en del som er galt med landet. La meg nevne tre ting:
  •  USA tar for mye plass. Amerikanerne bruker flere ressurser enn noe annet land; de er i toppen når det gjelder klimautslipp per innbygger, de har verdens mest ineffektive bilpark, de har verdensrekord i forbruk basert på lånte penger, de er involvert i konflikter med land i alle verdenshjørner, de fører en utenrikspolitikk som like ofte forsterker motsetninger som å redusere dem;
  • USA har et håpløst ineffektivt demokrati. Grunntanken i den amerikanske grunnloven er å begrense makten på det føderale nivå. Det er valg praktisk talt hele tiden. Hvert annet år velges 1/3 av medlemmene i Senatet og alle medlemmer av Representantenes hus. Å få vedtatt nye lover er nærmest umulig dersom det finnes et mindretall som aktivt motsetter seg dem, - mulighetene til å blokkere prosessen er nesten uendelige.
  • USA har et selvbilde og en politisk kultur som verden har løpt fra. Politisk retorikk i USA har gjerne som forutsetning at alle andre land i verden ønsker å være som dem, og at alle mennesker i verden helst ville bodd i USA. Nesten all amerikansk politikk forutsettes å være patriotisk, og ikke så lite "heroisk." Amerikanerne snakker ubesværet om sitt eget naturlige lederskap på ulike områder, mens virkeligheten er at landet praktisk talt er konkurs og at det knapt har eksistert større motvilje mot landet i moderne tid.
I dag kunne vi lese at Forbes Magazine mener at Kinas president er mektigere enn Barack Obama. Det reflekterer ikke bare Obamas problemer på hjemmebane, men også styrkeforholdet mellom de to landene. USA har verdenshistoriens største utenlandsgjeld, og det er ikke noe land de låner mer penger av enn nettopp Kina. I en verden der USA må leve med stadig større skepsis selv hos nære venner, ikke minst etter 8 år med George Bush, kan Kina feire den ene triumfen etter den andre når det gjelder å bygge nye allianser. Kina lykkes der USA feiler.

Nå ligger USA nede for telling. Høy arbeidsløshet, elendige statsfinanser, en historisk utenlandsgjeld, endeløse problemer i Irak og Afghanistan. Landet sliter med å vise lederskap på noe område, og etter gårsdagens valg er president Obama grundig underminert for resten av sin periode. Ja, selv den berømte amerikanske optimismen har fått seg en knekk. Om amerikansk lederskap var tvilsomt før valget er det bortimot umulig nå. Det kommer verden til å merke; i klimaspørsmålet, i Midt-Østen, i Afghanistan, og ved at andre store land fortsetter å øke sin innflytelse på den globale scenen: Kina, India, Russland, Brasil - for å nevne noen.

At USAs internasjonale innflytelse svekkes er ikke nødvendigvis negativt, snarere tvert i mot; det går an å hevde at USA har vært for dominerende og for egenrådig for lenge. Spørsmålet er om et mindre innflytelsesrikt USA også er et mindre medgjørlig USA. I så fall er lite vunnet. Samtidig åpner USAs tilbakegang for etableringen av en ny og mer balansert verdensordning, en periode der andre perspektiver og erfaringer enn de amerikanske får større innflytelse.

For europeere flest er USA trolig et større mysterium i dag enn noen gang tidligere. Det gjelder i alle fall meg. At George Bush fikk sin andre presidentperiode er meg fortsatt helt ubegripelig. Jeg innrømmer gjerne at jeg sliter med å forstå den massive uviljen mot president Obama som har bygget seg opp i løpet av kort tid. En mulig forklaring er at det finnes en tradisjon for å gi presidenten skylden for "alt" som er galt; - fra BPs oljeutslipp i Mexicogolfen, til motgangen i Afghanistan, til arbeidsløshet og mennesker som må se husene sine gå på tvangsauksjon. Det er mye å være frustrert og fortvilet over. Presidenten er den "naturlige" skyteskiven, for det var skapt enorme forventninger om rask handling - og raske resultater. Det var ikke altfor mange som ville lytte da Barack Obama selv advarte om at det ville ta tid å rette opp skadene etter finanskrisen og åtte år med George Bush.

Når forventningene ikke innfris er en motreaksjon ikke til å unngå. Men hvordan i himmelens navn Sarah Palin og Tea Party bevegelsen kan framstå som et attraktivt alternativ er mye mer enn jeg evner å begripe. Ja, at pendelen skulle svinge så raskt tilbake til Republikanerne i det hele tatt - vi snakker tross alt om partiet til George Bush og Dick Cheney - må man vel nesten være amerikaner for å forstå.

Hvilket forteller meg at det er sider ved globaliseringen som fortsatt er en myte, blant annet antakelsen om at ny teknologi og større informasjonsutveksling over landegrensene skulle føre til at den gjensidige forståelsen også øker. Jeg har aldri brukt mer tid på å følge, og forsøksvis forstå, amerikansk politikk enn de siste årene. Og jeg må bare erkjenne at jeg aldri har forstått mindre enn jeg gjør akkurat nå, - selv når jeg prøver å ta hensyn til den spesifikke amerikanske historien med flukt fra europeisk religionsforfølgelse, nasjonal revolusjon, borgerkrig, industrialisering og moderne kapitalisme.Selv når jeg prøver å ta hensyn til at de amerikanske "partiene" slett ikke er partier i noen europeisk - eller nordisk - betydning av begrepet. Og selv når jeg tar hensyn til at tempoet og personfokuseringen i amerikansk politikk fortsatt er mye større enn i Europa.

Min generasjon er født og oppvokst med amerikansk kulturindustri som viktig premissleverandør. I studietiden var amerikanske læresteder og lærekrefter udiskutable forbilder. Jovisst var vi kritiske til amerikanske samfunnsforhold og - ikke minst - til amerikansk utenrikspolitikk. Men vi var aldri i tvil om at USA representerte det "moderne," eller at USA "lå foran"og viste resten av verden veien til det som skulle komme.

Nå må dette verdensbildet justeres. Mer og mer framstår USA som svekket, konservativt og tilbakeskuende, og ute av stand til å utøve lederskap. Skoene har blitt for store, retorikken har blitt stadig mer hul og jeg tviler på om det er særlig mange som kan si med sikkerhet hvilken retning landet vil ta.

Med valget av Obama var det grunn til å håpe på det beste, med gårsdagens valg er det grunn til å frykte det verste. Det endelige svaret ligger trolig et stykke midt i mellom, men for min del har følelsen av beundring for USA mer og mer blitt erstattet med en følelse av alvorlig bekymring.

4 kommentarer:

Håkon sa...

Enig med deg i mye av dette.
Det er mange land som tror de er verdens beste land å bo i.
Mange som mener de har det beste demokratiet osv.

Det eneste som er helt sikkert er at vi her i Norge er de eneste som med sikkerhet vet at dette ikke stemmer for de andre.
Vi VET jo at vi er best. Vi vet at vi er flinkest og at vi har det bestedemokratiet osv.

Nå for ikke lenge siden kom FN med sin kåring av beste land å bo i. Og da var vi på 2. plass, etter Lichtenstein.
Vi trøster oss med at Lichtenstein ikke gjelds. Det er et lite land hvor nesten ingen bor ( i motsetnig til her) og de er så spesielle i det landet.
Så - teknisk sett er Norge best. Ikke sant ?

Det er nok slik mange tenker i andre land også.
De har kanskje lavere helsekøer enn oss og da er kanskje ikke FNs måling så viktig for dem. Siden FN ikke måler slikt.
De har kanskje større økonomisk vekst og bedre rammevilkår enn oss og da er kanskje ikke FNs måling så viktig for dem. Siden FN ikke måler slikt.
De har kanskje bedre fremkommelighet, høyhastighetstog, bedre veier osv og da er kanskje ikke FNs måling så viktig for dem. Siden FN ikke måler slikt.
Men - VI vet bedre. Når FN har talt kan jo ingen si dem i mot.

Slik er det nok for USA også. De er vant til å være verdensledende og ser på seg selv tradisjonelt som verdens viktigste og beste nasjon.
De er store og viktige, men de blir utfordret.
De kommer nok til å tro på at de er størst og viktigst i generasjoner enda. Akkurat som vi vet at Norge er verdens beste land å bo i, tross Lichtenstein.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk for kommentar.

Jeg er gjerne med på å rive ned norsk selvgodhet. Den kan være ganske plagsom, det tror jeg vi er enige om.

Jeg er heller ikke opptatt av å ensidig rakke ned på USA, et land med mange kvaliteter og (ikke minst!) med et stort mangfold.

Likevel registrerer jeg svekkelsen og splittelsen i USA som noe nytt. Det virker på meg som det politiske systemet, og den politiske kulturen, gjør det vanskelig for landet å opptre samlet i møtet med store utfordringer både hjemme og ute. Dette gjelder særlig på det føderale nivået.

Jeg tror ikke dette lover godt for amerikansk økonomi, som grunnleggende sett har behov for å øke sparingen, styrke statsfinansene og styrke utenrikshandelen. En vanskelig øvelse når det samtidig er behov for å stimulere veksten. Den nye Kongressen inviterer ikke akkurat til gode svar på disse utfordringene.

Et svekket USA gir automatisk en annen global maktfordeling, på godt og vondt. Jeg spør meg hva dette kan bety; for Kina, India, Russland, Brasil - men også for oss i Europa.

Håkon sa...

Takk for interessante tanker.
Du vet - vi i Norge har det godt og det er liten forskjell mellom partiene her.
Fra SV til FRP er vi enige om stor grad av statlig involvering, offentlig skole, sterkt velferdssystem osv.
Vi krangler kanskje om fordelingen av under 10% av statsbudsjettet fra det lengste venstre til det lengste høyre.
Og - det er jo ikke rare greiene.

Likevel er skrikingen, ropingen, krisemaksimeringen, truslene om at "FRP kommer til å rasere velferdsstaten" osv sterkere enn noen gang.
Man ønsker altså å gi et inntrykk av at forskjellene er større enn de egentlig er.

Det samme i USA. Når vi ser på de to partiene der ser vi begge er til høyre for FRP.
Det er ikke noe venstreparti med koommunistisie flørter og et kapitalistisk markedsparti som står mot hverandre.
De er stort sett enige i USA. De vil begge ha mest mulig privat sektor, men diskuterer statens ansvar om helse, forsvar osv.

USA har helt klart fremstått mer splittet. Selvfølgelig under borgerkrigen, men tilbake 40 var det store stridigheter om de sortes rettigheter.
Langt mer strid og splittelse enn den vi ser i dag.


Vi er vandt til at USA er verdenspoliti og de har sannerlig fått nok pepper for det.
Jeg har selv prøvd å se ting i et annet lys. Se hva de andre land gjør i situasjoner. Jeg kan gi noen eksempler :
Under Tsunamien var det USA som mobiliserte stort. De gav enormt med penger, de stillte med helikoptre redningsutstyr, oppryddingsutstyr, sykehusskip osv.
Så ser man hva f.eks. Saudi Arabia og deres stein rike venner gjorde for sine muslimske venner som ble truffet... ingen ting....

Rett etter tsunamien var det et jordskred i Pakistan. USA igjen stiller med helikoptre for å nå de trengende langt inne i landet. Sykehustelt, medisiner osv.
Igjen ser vi at Russland, Kina, araberne som er nærmere og som har styrke la være.

Vi ser på hjelp til Afrika. USA gir desidert mest. Til tross for en gjeldstynget økonomi gir de mest.
Hva gir de nye sterke? Russland, Kina og araberne ?

I internasjonale stridigheter som er godkjent av FN burde vi kanskje forvente at FNs deltakerland stiller opp ?
I krigen om Kuwait - igjen måtte USA ta ansvar. Russland og Kina har mer enn nok utstyr til å gjøre det, men USA får jobben.
Riktignok sammen med NATO, men prosentvis var det lite de andre land stillte opp med.

Afghanistan også. Kina og Russland ligger langt unna. Og araberne kan stille opp med penger til gjenoppbygging. Men - igjen ser vi dem ligge lavt i terrenget.

Jeg frykter litt for den nye maktfordelingen. Når nå Kina kommer til å bli sterkere enn USA og Russland også kommer på banen tror jeg vi vil se en langt mer hensynløs verden.
Kanskje vi kommer til å savne "the good old times" da USA var verdenspolitiet ?

Stemund sa...

Helt enig i det siste der, en har lett for å tro at alt er verre enn det egentlig er. USA er tross alt den mest moralske og demokratiske stormakten verden kommer til å få se på meget lenge. Er ikke for mye av det i Kina, SA, Iran, Russland osv... Alt er ikke perfekt men på mange måter er nok fortsatt USA et mulighetenes land og noe mange ser opp til på ulike vis og på ulike plan. Så en ny maktfordeling er kanskje ikke så bra likevel, i alle fall om visse diktaturer og andre lite skikkede stater får for stor makt. Men USA er ikke forbigått enda, og det skal nok mye mer til for å knekke det optimistiske folket og deres plass i verden.