Rekkevidden er enorm; fra krigene i Irak og Afghanistan, via nye terroranslag i Asia, Europa og Afrika, til økende mistro og intoleranse mot muslimske minoriteter verden over; - i Russland, i Kina, i Europa, i Nord-Amerika.
Politiske reformprosesser i Nord-Afrika og Midt-Østen står bom stille, eller har gått i revers. Det muslimske Pakistan befinner seg i sin kanskje dypeste humanitære og politiske krise noen sinne. I Iran sitter prestestyret på tilmålt overtid, fortsatt rystet i sine grunnvoller etter skandalevalget i 2009. Konflikten mellom Israel og palestinerne er stadig like uløst, og situasjonen for palestinerne stadig like håpløs. Var det ikke for positiv utvikling i land som Indonesia og Tyrkia ville konklusjonen vært enda mer åpenbar: 11. september 2001 var starten på ti år med tilbakeslag for verdens muslimer og deres forhold til resten av verden.
En slik serie med tilbakeslag skaper grobunn for radikalisering og ideologisk svermeri. Religiøse demagoger kan friste med martyrstatus og evig liv, og med garantier om ekstra støtte til gjenværende familie, hvis man er villig til å dø for Gud og ta med seg noen vantro stakkarer i samme slengen. De som aksepterer tilbudet befinner seg ikke bare i krigssonene i Irak, Afghanistan eller de okkuperte palestinske områdene. De finnes også i London, Paris, København og New York.
Vi minnes om farene for islamistisk terror hver gang vi skal ta et fly. Og vi blir i økende grad mistenksomme. Muslimske minoriteter – en gang en kjærkommen og nødvendig tilførsel av ekstra arbeidskraft – blir nå uglesett og mistenkeliggjort. Vi spør om de er en fare for demokratiet. Vi spør om de er en fare for sikkerheten. Vi spør om de vil, eller kan, integreres i samfunnet vårt – eller om de kanskje er ute etter å overta hele greia?
I Canada ble det nylig offentliggjort en rapport som var ment å dokumentere at krefter blant landets muslimske minoritet er ute etter å bygge ”parallelle” samfunn inne i selve storsamfunnet. Her skal det demokratiske og flerkulturelle Canada undergraves, målet er å innføre sharia-lover blant muslimer i landet og etablere enklaver (mini-samfunn) som skal leve i selvpålagt isolasjon fra samfunnet omkring. I en rekke andre land stilles det nå åpent spørsmål ved om integrering av religiøse minoriteter overhodet er mulig. Angela Merkel har gitt uttrykk for at den tyske integreringspolitikken har feilet, og at tiden har kommet for å stille strengere krav til innvandrere – bl.a. krav om språkkunnskaper og full respekt for alle sider ved det tyske rettssystemet.
Det mønsteret vi sitter igjen med er preget av tragisk mistillit og økende intoleranse, fra alle sider. Vi bruker tid på å diskutere mulige forbud mot religiøse symboler og plagg; - tanken synes å være at islam kan aksepteres, men helst ikke bør synes. I Sveits er det vedtatt forbud mot å bygge moskeer med minareter. I Norge fikk en ung muslimsk kvinne beskjed om at hun ikke ville få lov til å bruke hijab som en del av politiuniformen. I Frankrike er bruk av burka og niqab forbudt, paradoksalt nok i trosfrihetens navn. Det samme gjelder i Belgia; - landet som ikke en gang vet om det selv ønsker å eksistere gjorde enstemmig vedtak i sakens anledning. Vi snakker om trosfrihet og toleranse, men orker ikke de praktiske konsekvensene som er at andre religiøse ståsteder - som islam – i så fall både må ses og høres, også når vi ikke umiddelbart liker det vi ser og hører.
Men mistenksomheten vokser også hos de vi retter vår frykt og skepsis mot. Muslimer over hele verden merker seg hva som skjer i Afghanistan, i Irak og i de okkuperte palestinske områdene. Og de har ikke nødvendigvis det samme blikket som oss. De merker seg moralske katastrofer som torturen i Abu Ghraib-fengselet, og rettsløsheten i fangeleiren i Guantanamobukten og andre steder. De hører snakk om toleranse og frihet, men opplever både sneversyn, mobbing og rasisme. Ikke på noe tidspunkt har spenningen mellom muslimske minoriteter i Vesten og den øvrige befolkningen vært større enn i dag.
Det er vanskelig å finne vinnere i den situasjonen som har oppstått, bortsett fra Osama bin Laden, al-Qaida og andre islamistiske grupper med hat, vold og terror på agendaen. Nesten ti år etter 11. september 2001 ser det ut til at al-Qaida har lykkes over alt forventning; invasjonen i Irak skapte splittelse, svekket FN og ble fulgt opp av en lite gjennomtenkt strategi for okkupasjon og tilbaketrekking. Krigen i Afghanistan går kanskje i bølger, men bølgene har feil retning – Taliban er sterkere enn på flere år og det er ingen som lenger er i stand til å formulere presist hva det endelige målet med de militære operasjonene skal være. Slikt tærer på både moral og tålmodighet, og ingen vet det bedre enn al-Qaida og likesinnede.
Bare for grupper som ledes av religiøs fanatisme og total ufølsomhet i forhold til vanlige menneskers liv og problemer er dette gode nyheter. For alle andre er det snakk om nederlag. Radikal islamisme og al-Qaida har vært en stor tragedie for verdens muslimer. Det er ikke mulig å peke på en eneste hendelse ett eneste sted i verden de siste ti årene der islamistisk terror har utløst noe som kan ligne på framskritt verken for islam eller for muslimer. Tvert i mot, alt har gått den gale veien. Det er vanskeligere å være muslim i Vesten, i Kina og i Russland i dag enn det var for ti år siden.
Heller ikke i de arabiske landene, der muslimene er i overveldende flertall, er det lett å finne lyspunkter. I fjorårets «Arab Human Development Report» skriver FN bl.a. dette:
«In the Arab region, human insecurity—pervasive, often intense and with consequences affecting large numbers of people—inhibits human development. It is revealed in the impacts of military occupation and armed conflict in Iraq, Sudan, Somalia and Occupied Palestinian Territory. It is found in countries that enjoy relative stability where the authoritarian state, buttressed by flawed constitutions and unjust laws, often denies citizens their rights. Human insecurity is heightened by swift climatic changes, which threaten the livelihoods, income and access to food and water of millions of Arabs in future. It is reflected in the economic vulnerability of one-fifth of the people in some Arab states, and more than half in others, whose lives are impoverished and cut short by hunger and want. Human insecurity is palpable and present in the alienation of the region’s rising cohort of unemployed youth and in the predicaments of its subordinated women, and dispossessed refugees.»Ikke på noe område og ikke noe sted i verden har islamistisk terror ført til framgang for islam eller den muslimske befolkningen. Tvert i mot, alle utfordringer har bare blitt enda vanskeligere. Det er den prisen verdens muslimer må betale for uforsonlig og stupid fanatisme hos en liten gruppe, en fanatisme som ikke har ført til noen ting for den palestinske befolkningen, den afghanske befolkningen eller befolkningen i Irak. En fanatisme som hver dag går ut over millioner av anstendige og hardt arbeidende muslimer i Vesten; - mennesker som fortjener bedre fra sine egne landsmenn og som minst av alt trenger hysteriske voldsromantikere som teologisk fortropp. Islamistisk terror er en fornærmelse mot alt hva islam har gitt til sivilisasjonen i verden, og mot de hundrevis av millioner av muslimer som hver dag ber til Gud i håp om en bedre hverdag for seg og sine.
Det er lett å sitte i Norge og fordømme hensiktsløs og fanatisk terror. Men bildet blir likevel ikke fullstendig uten at vi åpent erkjenner et behov for å bringe også våre egne fordommer under kontroll. «Kampen mot terror» har vært full av feilgrep og manglende evne til å leve opp til den standarden og de verdiene vi liker å tro at de vestlige demokratiene representerer. Vestens politikk i Midt-Østen er knapt egnet til å skape troverdighet, særlig når det gjelder palestinernes tragedie. Og i våre egne land har det blitt politisk fasjonabelt å være «tøff» i integreringspolitikken uten at vi nedlegger noe i nærheten av de samme kreftene på å redusere frykt og mistenksomhet på begge sider. Det tror jeg skuffer mange.
Det er en farlig og naiv drøm å tro at utfordringene ved et flerkulturelt og multireligiøst samfunn kan overvinnes ved å insistere hardnakket på at minoritetene skal omfavne vår livsstil og våre verdier i ett og alt. Det kommer aldri til å skje. Vi må i stedet overvinne vår egen frykt og våre egne fordommer og lære oss at det faktisk er flere måter å være norsk, tysk, britisk eller amerikansk på.
Et mer mangfoldig Norge blir bare et dårligere Norge dersom vi bruker mest tid på å bygge fordommer. Det er ingen naturlov at toleranse skal være en knapphetsressurs. For en gangs skyld står vi overfor et gode som vi selv kan bestemme tilgjengeligheten av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar