Et glimrende budsjett

Regjeringens viktigste dokument er verken regjeringserklæringen eller trontalen. Det er statsbudsjettet. Derfor er det - slik sett - heller ikke statsministeren som holder Regjeringens viktigste tale gjennom året. Det er finansministerens tale ved overleveringen av budsjettet - finanstalen - som er den viktigste. Hvorfor? Fordi det da blir synlig hvordan Regjeringen prioriterer, og hvordan den velger å bruke sitt aller viktigste instrument, nemlig statsbudsjettet. Men også fordi budsjettet er det endelige resultatet av måneder med arbeid på alle nivåer i departementene, administrativt som politisk, med små og store saker, vanskelige avveininger og krevende kompromisser.

Statsbudsjettet er enhver regjerings mest operative virkemiddel, fordi det handler om kroner og øre, penger som hentes inn og penger som fordeles ut igjen. Ingen som bor i landet er uberørt, hvor de enn bor, hvor unge eller gamle de enn er og hva de enn lever av. Statsbudsjettet er derfor noe mye mer enn løse visjoner og erklæringer, det er et håndfast bevis på at noe er satt foran noe annet, at det er foretatt konkrete politiske valg. Slik må det være fordi det ikke er mulig å innfri alle ønsker og ambisjoner; selv ikke i det styrtrike Norge.

Det finnes knapt en finansminister i verden som ikke misunner Sigbjørn Johnsen; og det med god grunn. Norsk økonomi lyser som et fyrtårn - jeg hadde nær sagt "en lysfontene" - ut over et stormfullt hav av statsgjeld, høy arbeidsløshet og behov for dramatiske kutt i velferd, pensjoner og lønninger. Snakk om "annerledesland!" Mens Regjeringen kan legge inn ekstra krefter på viktige velferdsområder, bygge ny infrastruktur og satse enda mer på tiltak i arbeidsmarkedet, må regjeringene i absolutt alle andre land vi kan sammenligne oss med - pluss en god del til - tenke helt motsatt: De må finne ut av hvor mye de kan og må kutte på alle slike områder, samtidig som de unngår økt sosial uro.

Aldri har forskjellen mellom Norge og landene omkring oss vært større enn den er akkurat nå. Det er verdt en ekstra tanke. I økonomisk forstand befinner vi oss trygt på innsiden av en osteklokke, mens stormene herjer på utsiden. Det spørsmålet vi må stille oss er derfor om - eller helst når - uroen omkring oss begynner å lage sprekker i glasset. For det er grenser for hvor lenge vi kan ha det trygt og godt mens alle andre har det mye vanskeligere. Også Norge er avhengig av at det etter hvert blir mulig å få til en robust og varig internasjonal oppgang.

Årets finanstale var glimrende. Her viste Sigbjørn Johnsen at han både er i stand til å forholde seg til konkrete utfordringer her hjemme samtidig som han tenker i lange linjer, og fullt ut forstår hvordan norsk økonomi faktisk henger sammen med den internasjonale utviklingen; - selv om denne sammenhengen ikke er så åpenbar akkurat for øyeblikket. Med tanke på budsjettets innretning og måten det ble presentert på framstår kritikken fra opposisjonen som lite imponerende. Ja, det er faktisk en skalaforskjell mellom Regjeringens opplegg og opposisjonens ulike innvendinger.

Verst er Fremskrittspartiet, av to grunner. For det første fordi dette partiet allerede i en liten mannsalder har brukt store ressurser på å undergrave styrken og styringsevnen i norsk økonomi. Om Fremskrittpartiet hadde fått viljen sin fra de første få milliardene ble satt inn i Oljefondet i 1996 hadde norsk økonomi for lengst vært ødelagt, og vi ville vært en kasteball i den internasjonale økonomiske uroen akkurat som alle andre land. Det finnes bare en rød tråd i Fremskrittspartiets økonomiske politikk, og det er å svekke statens inntekter samtidig som utgiftene skal kraftig opp. En sikker medisin for å kjøre skuta på grunn, noe som ikke minst burde være klart i disse tider.

Den andre grunnen er at partiet heller ikke nå greier å legge populismen bak seg når det gjelder omtalen av omleggingen av skattesatsene for pensjonister. Skulle man tro Siv Jensen er pensjon slett ikke inntekt, men nærmest å regne for private sparepenger som staten skal holde seg langt unna. Men det er jo det reneste tøv. Selvfølgelig er pensjon inntekt, akkurat som lønn er inntekt, næringsinntekt er inntekt og avkastning på formue er inntekt. Og selvfølgelig skal inntekt fra pensjon beskattes, akkurat som all annen inntekt.

Spørsmålet er hvordan. Regjeringen har foreslått endringer som i virkeligheten betyr skattelette for de aller fleste pensjonister, samtidig som de med høy pensjon må betale noe mer. Samtidig - og det er viktig - blir skattesatsene for den arbeidsinntekten som en pensjonist måtte ha ved siden av pensjonen ikke så drepende høye som i dag. Det er en oppmuntring til flere pensjonister om å kombinere arbeid med pensjon, helt i samsvar med tankene bak pensjonsreformen.

Når Fremskrittspartiet motsetter seg en slik omlegging kan det bare skyldes at partiet ikke har forstått verken hvor mange pensjonister vi vil få i løpet av få år, hvor spreke svært mange av disse pensjonistene vil være eller hvor lenge de kommer til å leve. Alt sammen et resultat av store strukturelle endringer i den norske befolkningen, og egentlig et uttrykk for betydelige framskritt når det gjelder helse og velferd i landet vårt. I dag forsøkte en gråtkvalt Siv Jensen å fortelle norske TV-seere hvor urettferdig dette var mot "alle de som hadde sett fram til endelig å kunne nyte livet." Til det vil jeg svare at vi får virkelig håpe at det ikke er altfor mange som har ventet helt til pensjonsalderen med å nyte livet. Det ville virkelig være synd.

Men mindre spøkefullt er det naturligvis helt nødvendig at både skattesystemet og pensjonsordningene våre tilpasses en så stor demografisk endring som den som nå kommer. Pensjonsreformen var første skritt, dagens forslag til omlegging av skattesystemet en helt logisk oppfølging. Og så venter den neste utfordringen, nemlig å sikre nok kapasitet for pleie og omsorg til alle de som vil trenge det i tiårene som kommer. Her fortsetter budsjettet den oppbyggingen fram mot 2015 som Regjeringen allerede har varslet.

I flere år har staten brukt en større del av oljeformuen over statsbudsjettene enn det som er fornuftig i et langsiktig perspektiv. Det vært noen gode grunner til dette, bevares, men likevel er det nødvendig å komme tilbake til et spor som er mer bærekraftig. Årets budsjett bidrar til dette, godt hjulpet av økte skatteinntekter og en svært gledelig nedgang i sykefraværet. Dette er en påminnelse om hvor viktig høy sysselsetting og lavt sykefravær er for både velferdsordninger og for videre utbygging av offentlig infrastruktur, - som sykehus, sikre veier og en bedre jernbane.

Årets budsjett har allerede får merkelapper som "grått" og "konturløst." Ingen ting kunne glede meg mer, for det betyr på den ene siden at det ikke inneholder halsbrekkende reformer i tillegg til de store oppgavene som allerede venter og på den andre siden at det er svært få som har gode grunner til å klage. Når det i tillegg har en klar sosialdemokratisk profil både fordelingsmessig og med hensyn til prioriteringer er det bare å gratulere Regjeringen med et glimrende budsjettforslag.

Jeg tror vi kommer til å huske året 2010 ikke minst fordi dette var året da norsk økonomi kunne vise styrke i forhold til andre land mer enn noen gang tidligere. Jeg er redd det ikke kommer til å forbli en varig tilstand. Men, for all del, jeg har tatt feil før. Og akkurat på dette punktet ville det glede meg stort om jeg tok feil igjen.