søndag 26. september 2010

Red Ed?

Fordi en "ren" valgseier for Labour i utgangspunktet var håpløst, var mitt førstevalg for resultatet i Storbritannia at Labour skulle søke sammen med Liberaldemokratene. Jeg hadde to hovedgrunner for dette: Før det første at det kunne tvinge Labour til å gjøre noe mer enn bare å snakke om en helt nødvendig valgreform, og for det andre at de to partiene samlet ville stå for en mer fornuftig økonomisk politikk enn en regjering dominert av de Konservative.

Jeg hadde også en tredje grunn, nemlig at et slikt utfall ville føre til et nødvendig lederskifte i Labour. Gordon Brown var etter hvert blitt "gårsdagens mann," han hadde vært sentral i hele Blair-perioden og tanken om at han (av alle) skulle framstå som en fornyende kraft var stendød.

Det ble ikke noen slik allianse; Liberaldemokratene fant i steden sammen med de Konservative og Labour ble skjøvet ut på gangen. Gordon Brown gikk av, og Labour gikk deretter løs på ett av de mest spesielle ledervalgene noen sinne: Kampen mellom brødrene Miliband, - David og Ed (på bildet med kledelig, rødt slips). Jeg kan ikke huske at det finnes noen parallell til denne situasjonen.

Hva de to brødrene er uenige om er ikke helt klart. Ed sier at han hele tiden var motstander av invasjonen i Irak, og han har gjort det klart at han ikke ser for seg noe samarbeid med Liberaldemokratene i framtiden. David Miliband, som nær medarbeider av Tony Blair i mange år, har naturligvis en annen Irak-historie. Og under ledervalgkampen har han gitt uttrykk for at Liberaldemokratene burde se på Labour som en mer naturlig samarbeidspartner enn de Konservative. Akkurat det siste er jeg helt enig i.

Britisk politikk er uvanlig dramatisk for tiden, og koalisjonsregjeringen står foran krevende oppgaver. Først og fremst skyldes det at Storbritannia fortsatt befinner seg i en dyp økonomisk krise. Veksten er lav, arbeidsløsheten er høy og statsgjelden er gigantisk. Det er opplest og vedtatt at landet ikke kan komme på fote igjen uten at noe gjøres med den enorme gjelden, og det betyr at regjeringen må gå i gang med den svært upopulære oppgaven det er å kutte utgifter og øke skattene samtidig. En slik politikk må gjennomføres over flere år - ett upopulært statsbudsjett er langtfra tilstrekkelig.

Dette har allerede rammet Liberaldemokratene, som med dagens oppslutning ikke ville vært i nærheten av regjeringskontorene. For seks måneder siden var partiet størst på enkelte meningsmålinger - nå er det bare knapper og glansbilder igjen. Mange vil si at det strategiske valget partiet gjorde da de dannet regjering med de Konservative var en kjempetabbe. Og fortsatt gjenstår de virkelig store budsjettkuttene, - første runde blir annonsert den 20. oktober.

Labour - både Ed og David Miliband - er enige i at kutt er nødvendige. Men de er bekymret for omfanget og tempoet, og hva kuttene vil gjøre både med veksten og sysselsettingen. Kuttes det for mye og for raskt kan de beskjedne veksttallene som Storbritannia ser akkurat nå raskt snu til ny nedgang. Da er landet virkelig ille ute, for da er det ikke lett å se hvilken form for økonomisk politikk som skal gi resultater. Ny gjeld vil bety enda større renteutgifter og behov for høyere skatter, samtidig som ytterligere kutt vil bare gjøre vondt verre. Å finne det rette nivået på budsjettkuttene er derfor det aller viktigste spørsmålet i britisk politikk akkurat nå.

I ledervalgkampen har de to brødrene valgt en litt ulik tilnærming til den økonomiske krisen; mens Ed har lagt vekt på at regjeringens kuttforslag er for omfattende, og til og med har stilt spørsmål ved de kuttene som Labours egen finansminister Alistair Darling lanserte før parlamentsvalget, har David valgt en litt annen språkbruk. Hans utgangspunkt er nettopp Labours eget, opprinnelige budsjettopplegg. Det var en plan for å halvere underskuddet i løpet av fire år, mens de Konservtive ønsker å fjerne hele underskuddet i løpet av fem år. David Miliband har snakket om behov for å skape bred oppslutning om snuoperasjonen (en invitasjon til et mulig, framtidig samarbeid med Liberaldemokratene), mens Ed synes å mene at utfordringen er å vinne tilbake et nytt flertall for Labour og føre økonomisk politikk på et slikt grunnlag. Av de to er det nok Ed som har kommet med flest løfter om nye tiltak og nye utgifter gjennom valgkampen, de Konservative snakker allerede om at opplegget til Ed Miliband er hinsides enhver virkelighet.

At det er intern uenighet i Labour om budsjettkuttene er ingen hemmelighet. I dag kunne vi lese om diskusjonen mellom Ed Balls (en av de fem lederkandidatene) og Alistair Darling under partikonferansen som fortsatt pågår i Birmingham. For Darling er det et hovedpoeng at Labour må ha troverdighet i den økonomiske politikken for å kunne vinne tilbake et mulig flertall. Og troverdighet - i denne forbindelse - er det samme som vilje til å gjennomføre budsjettkutt. Ed Balls, på den andre siden, er etter sigende på jakt etter jobben som "skyggeminister" for Finansdepartementet. Han mener at spørsmålet om kutt først og fremst handler om virkningen på resten av økonomien; - blir de for store og kommer de for raskt er mye tapt. Han tenker vel at nettopp budsjettkuttene er et område der Labour kan bygge en sterk front mot koalisjonsregjeringen.

Hva den nyvalgte lederen Ed Miliband til slutt ender ned på er ikke godt å si. På den ene siden snakker også han om behovet for økonomisk troverdighet, men på den andre siden har han vært raus med løftene i ledervalgkampen. Den historiske erfaringen i Labour er at hvis partiet flytter seg for langt til venstre så ligger sentrum åpent for andre. Og makten ligger i sentrum, i Storbritannia som i de fleste andre europeiske land. Ed kan alltids håpe på at motstand mot upopulære kutt vil bringe ham nærmere regjeringsmakten. Men blir han først statsminister er det han som må fortsette jobben med å rydde opp i statsgjelden. Og den forsvinner bare dersom noen gjør noe med den, enten regjeringen har den ene eller andre fargen.


Ingen kommentarer: