Hardanger blues ...

Definisjonsmakt. Det er selve kjernen. Har du makt til å definere hva et problem egentlig handler om, har du langt på vei også makt til å definere løsningen. Som i Hardanger. Hva er egentlig problemet? Vel, her er noen alternativer:

• Problemet er å sikre framtidig kapasitet for kraftforsyning inn til Bergensregionen
• Problemet er å ta vare på uberørt natur med varig verdi
• Problemet er at det ikke er tatt hensyn til den lokale befolkningen
• Problemet er at det skal gjennomføres inngrep som er til ensidig ulempe lokalt og bare til fordel for folk som bor andre steder
• Problemet er at alle alternativer ikke er godt nok utredet, og at beslutningen derfor mangler faglig legitimitet
• Problemet er at energiforbruket er for høyt og derfor bør reduseres, - da hadde vi sluppet hele saken
• Problemet er at norsk energipolitikk er ulogisk, både når det gjelder hensyn til økonomi og miljø
• Problemet er at ekspertveldet og eliten i Oslo generelt ikke tar hensyn til Vestlandet
• Problemet er at politiske løfter ikke blir innfridd
• Problemet et at vi har en svak regjering som driver ”dårlig politisk håndverk”

Her har jeg listet ti forskjellige måter å se Hardangersaken på. Så kan hver og en krysse av for hvilken innfallsvinkel de føler er mest relevant. Eller man kan plotte inn ulike aktører langs de forskjellige problemstillingene. Dette kan man gjøre hver for seg, eller sammen med andre. Jeg garanterer en lang og god diskusjon om problemene i Hardanger, i Bergen og i resten av verden – for den som har god tid.

Fra tid til annen oppstår det uvanlige konstellasjoner i politikken. Det er på dette punktet at den notoriske professor Iver B. Neumann går seg vill. Hans antakelse er at Bergen representerer et kraftsugende sentrum som gjerne spenner en mast eller to over Hardangerfjorden for å sikre lys og varme til seg selv. Feil. Det var i gamle dager. Det gjelder ikke i denne saken. I denne saken er ikke Bergen noe sentrum, og dette har ikke minst Bergens Tidende minnet sine lesere om.

Bergen er en periferi, som ser seg selv i avstand til maktens sentrum i Oslo. Akkurat som Granvin. Akkurat som Norheimsund. Neumann vil innvende at Bergen dermed gjør seg mindre enn strengt tatt nødvendig, men det preller av. Her snakker vi om Vestlandet mot sentrum, der bymann og stril står skulder ved skulder og insisterer på å bli tatt alvorlig. Motekspertisen er mobilisert; - filosofer, økonomer, teknologer, aksjonister, lokale og regionale mediehus – ja, selv den verdensberømte ”mannen i gata.”

Akkurat nå har Regjeringen høstet det amerikanerne kaller ”a perfect storm” – en sjelden konstellasjon av motkrefter som er i stand til å sette himmel og jord i bevegelse. I spørsmålet om luftspenn over Hardanger har alle politikkens naturkrefter samlet seg mot en regjering som i utgangspunktet skulle være distriktenes og regionenes beste venn.

Hvordan er noe slikt mulig? Ja, det er spørsmålet alle aktører stiller seg, ikke minst på Einar Gerhardsens plass, der Olje- og energidepartementet er lokalisert tvers over veien for Statsministerens kontor. Der i gården tenker jeg man helst hadde sluppet hele saken.

Alt Regjeringen ønsker er å sikre tilstrekkelig kapasitet inn mot Bergen, for å unngå den ulykken man hadde med kraftforsyningen til Midt-Norge – med fare for utkobling og høye lokale strømpriser utelukkende på grunn av manglende infrastruktur. Akkurat den historien er det ingen som ønsker å gjenta. Så ett av problemene er asymmetrien mellom lys som er av eller på: Så lenge alt fungerer tilfredsstillende – som det faktisk har gjort i Bergensregionen så langt – er tanken på strømbrudd eller skyhøye kraftpriser bare noe man må forestille seg. Den dagen opp mot 100.000 husstander faktisk er uten strøm er situasjonen en helt annen. Da er det andre spørsmål som stilles. Dette vet både departementet, NVE og Statnett, men i mellomtiden fungerer lysbryteren som før. Perspektivene er derfor forskjellige. Sentralt etterlyser man en kriseforståelse som lokale aktører ikke er i nærheten av.

Hva gikk galt i prosessen? Forstår ikke bergenserne sitt eget beste, slik Neumann mer enn antyder? Jeg tror for min del at mye av problemet er knyttet nettopp til definisjonsmakten, - til avgrensningen av problemet – akkurat nå flyter det jo i mange forskjellige retninger.

I følge Aristoteles er overbevisningens kunst, retorikken, et slags "motstykke" til arbeidet med å vinne ny kunnskap. Retorikeren ønsker tilslutning til et standpunkt. Filosofen – dialektikeren – undersøker argumentenes holdbarhet. Det er en avgjørende forskjell mellom å bevise og å overbevise.

For å vinne tilslutning har retorikeren tre hovedressurser til sin disposisjon: Han kan påkalle fornuften (logos), han kan spille på følelser (pathos) eller han vise seg som et forbilde (ethos). Den veltalende retoriker makter alt dette på en og samme gang. Han kan legge fram ugjendrivelige ”bevis” for at hans løsning er den mest rasjonelle, han kan appellere til forsamlingens følelser og han kan stå fram som et høyverdig forbilde i sakens anledning. Med troverdighet, kunnskap og innlevelse er den kyndige retorikeren noe nær uimotståelig. Da er forsamlingen villig til å svelge selv den bitreste pille. Som for eksempel et luftspenn over Osafjorden i Ulvik - en svært vakker fjordarm helt innerst i Hardangerfjorden.

Det er vel riktig å si at Regjeringen knapt har lykkes som retoriker i denne saken. Vi snakker heller om fundamental svikt langs alle tre dimensjoner; - fornuft, følelser og normativ appell. Var en slik utgang nødvendig? Jeg tror faktisk at svaret – i alle fall delvis - er ja. Noen beslutninger er rett og slett upopulære. Med alle de målkonfliktene som har samlet seg i spørsmålet om luftlinje eller sjøkabel i Hardanger er det veldig vanskelig å se mulige oppsider for Regjeringen, ja, for en hvilken som helst regjering.

I Morgenbladet skriver Aslak Bonde klokt om ekspertvurderinger uten gjennomslag. Det spiller ingen rolle hvilke argumenter fagfolkene i Statnett og NVE fører i marken, de har per definisjon ingen tillit. Når Regjeringen, NVE og Statnett kommer med logos, svarer motkreftene med pathos. Folket har valgt å snu ryggen til fagkompetansen, godt hjulpet av medier som like gjerne intervjuer fem på gata som fem fagfolk. Når definisjonsmakten er tapt er alle synspunkter like gyldige og relevante, og det finnes ikke lenger noen som vet best. For Regjeringens autoritet er det selvfølgelig helt ødeleggende at intern splittelse legges fram i fullt dagslys. Det er nesten så man ikke tror det vi ser og hører; - hvordan kan så erfarne politikere ødelegge så mye for seg selv?

Klønete håndtering er likevel bare en del av forklaring på hvorfor saken har blitt så vanskelig, og her er mange kommentatorer forbausende perspektivløse med sitt ensidige fokus på "politisk håndverk" som et et slags forløsende simsalabim. Det finnes et større bakteppe: Kraftledninger i Hardanger – eller andre steder – har blitt altfor tydelige tegn på trekk ved utviklingen i samfunnet som vi ikke liker å bli minnet om, for det handler jo først og fremst om vårt eget strømforbruk. Vi har begynt å reagere litt som Indremisjonen: ”Vi vet at Jesus gjorde vann til vin, men vi liker det ikke.”

I motsetning til tidligere generasjoner er vi nemlig genuint opptatt av hensynet til natur og miljø. Det som var ”ikke-saker” selv i den tiden da Stein Rokkan formulerte sine teorier om sentrum og periferi er i dag høyst potente konfliktspørsmål i land etter land. Ta en tur til Irland, eller til California, eller til Italia, eller til Tyskland; mønsteret er det samme. Vi har fått andre verdier, og en viktig årsak er at vi har fått mer kunnskap. Vi lever nå i en tid der vi har full visshet om at menneskelig aktivitet faktisk setter naturens egne tålegrenser på prøve, - at adferden vår rett og slett kan være ødeleggende. Oppgaven er ikke lenger å kontrollere og underkue naturen, oppgaven er å finne rom for et bærekraftig samspill. Akkurat den innsikten tilhører vår egen generasjon, den er så og si vår generasjons utgave av trusselen om kjernefysisk undergang, og det er vår oppgave å finne ut av hvordan vi kan leve med den.

I Hardanger finnes det tilsynelatende ett alternativ som kan løse alle problemer: Vi legger kabelen i fjorden. Vel, da er den i det minste ikke synlig – i alle fall ikke i de tre utsatte fjordarmene. Kanskje koster det noe mer, men det kan vi krangle om siden. Men det grunnleggende problemet – at vi i det hele tatt har bruk for en slik kabel, og at det er politisk nødvendig å unngå strømbrudd eller at folk som lever i Bergensområdet kan få skyhøye kraftpriser under deler av året – det gjør vi om til en debatt om regional misnøye. Eller vi leter etter andre unnskyldninger; - det er oljeindustriens skyld, sier noen, det er ambisjoner om å eksportere norsk kraft ut av landet, sier andre. Begge unnskyldninger kan vi trygt legge til side i denne saken.

I Bergen er det såkalt ”alminnelig” forsyning som har økt mest, og det er effektbehovet mer enn energibehovet som er problemet, selv om begge deler fortsetter å øke. Rett nok spiser anlegget på Kollsnes (d.v.s. Troll) en vesentlig del av behovet i det såkalte BKK-området, men her er lasten forholdsvis jevn over døgnet og over året. Når kraftbalansen strammes til øker sårbarheten. Da er det bare to ting som hjelper: Enten økt kapasitet (d.v.s. flere kraftledninger) eller en forutsigbar ”køordning” som gjør at ikke alle bruker mye strøm på samme tid, - samtidig som veksten flates ut eller aller helst snus til nedgang i forbruket. Begge deler er vanskelige å få til. Under en tørr og kald vinter – som den vi hadde nå – er det ikke lett å be folk om å skru av strømmen, eller betale en pris som er det mangedobbelte av normalen.

Vi kan la ubehaget vårt gå ut over politikerne. Men vi har fortsatt ikke løst ett eneste problem. For økt bruk av energi – enten den er fornybar eller ikke – krever inngrep i naturen. Det gjelder også en sjøkabel i Hardangerfjorden, som kan bli svært synlig i Norheimsund.

Dette er det som plager oss: Vi vil ha indrefilet og ferske skiver av laks, men vi vil ikke ha blod på hendene. Vi vil hente det ut av frysedisken. Vi vil ha kjøtt, ost og melk. Men vi vil helst ikke se hvordan kua, grisen eller kyllingen avlives. Vi vil kjøre hit og dit som vi vil, men vi vil ikke ha klimaendringer. Vi vil ha strøm til varme, koking og all verdens duppedingser, men helst slippe å tenke over hvor energien kommer fra. Vi har tatt personlig avstand fra naturen, - eller vi har valgt oss bare de delene av naturen som vi liker, og resten vil vi helst ikke høre om. Det er fortsatt et paradoks for meg at mange av de som er sterke motstandere av den foreslåtte kraftlinjen samtidig var sterke tilhengere av den kommende Hardangerbrua.

Men ”resten av naturen” er faktisk temmelig mye. For vi har samtidig mer kunnskap i dag enn noen gang om hvordan vi samlet sett kan true naturens evne til å tilpasse seg, inklusive de virkelig store systemene, som klimasystemet. Naturen er dermed nær oss og fjernt fra oss på samme tid. Dette er krevende, og – historisk sett – ganske nytt.

Nå leter vi etter veier ut av dilemmaet. Vi kan gjøre Regjeringen ansvarlig for vårt eget energiforbruk. Vi kan kreve mer uavhengighet, og mindre maktarroganse. Nye utredninger. Bedre politisk håndverk. Men vi slipper ikke unna velstandens anatomi: Gleden over en lysbryter som fungerer har sitt motstykke i at det finnes en produsent av elektrisitet ett eller annet sted, og at det finnes noen kraftlinjer som drar den energien fram til nettopp deg. Først når bryteren ikke virker blir du forbanna, men da er det som regel for sent.

Vanskene med sikker kraftforsyning er derfor blant de ubehagelige sannhetene vi må leve med. I California – der de trolig har verdens mest avanserte og kompliserte system for forsyning av ferskvann – står naturvern i klar konflikt med nye diker, pumpestasjoner og kanaler. Her finnes en liten ferskvannsfisk (en ”Delta smelt”) som er helt unik, og som bare lever i ett år, toppen to. Den finnes ingen andre steder i verden, og den er truet med utrydning. Men den har mektige venner på land, som nå motsetter seg praktisk talt alle forslag om å sikre tilgang på ferskvann i den sørlige delen av California, der mesteparten av befolkningen bor. Konsekvens: Vannmangel, et svekket landbruk og tap av tusenvis av arbeidsplasser.

Når logos møter pathos i politikken er det ikke enkelt å forutsi hva utfallet vil bli. Som i Hardanger. Argumentene skraper bare mot hverandre, de skaper støy og smerte, men de treffer aldri presist så lenge kampen om definisjonsmakten pågår. Dermed kan vi si at Regjeringens største feil i denne saken var at den aldri la vekt på å forklare hvilket problem det var som egentlig skulle løses. Det ble fortalt for mange historier på en gang. Det virket ikke overbevisende.

Konsekvensen var at Olje- og energidepartementet til slutt bare framstod som en ropert for fagfolkene i de ytre etatene. Der er det mange flinke og kyndige folk, bevares. Men de har et mandat og en legitimitet som er av en helt annen karakter enn en folkevalgt Regjering. Derfor var ikke Regjeringen samstemt med sin tid og heller ikke med sitt publikum. Den trodde kanskje at folk i Bergen ville tenke som professor Neumann, men det var feil. Folk i Bergen (og jeg er en av dem) tenker mer som folk i de sørlige delene av California: Vi vil gjerne ha både vann og strøm, men vi vil helst slippe å tenke over hvor det kommer fra.

Bjarne Håkon Hanssen: En fallen engel?

Skal vi tro Marit Nybakk, nestor i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og medlem av Stortingets presidentskap, står den moralske dømmekraften til Bjarne Håkon Hanssen noe tilbake å ønske. Hanssen sluttet som politiker og statsråd under slag og spark fra den norske offentligheten etter siste valg. Han hadde lovet å fortsette som statsråd, men det viste seg at han hadde mer lyst til å bli informasjonsrådgiver. Det nyetablerte kommunikasjonsselskapet ”First House” kunne neppe fått mer omtale på egen kjøl, selv om det er delte meninger om all reklame er god reklame.

Nå er han uansett godt i gang med sin nye karriere, og kritikken mot ham denne gangen er at han har tatt på seg å gi råd til et selskap som ønsker å arbeide mot Regjeringens forslag om å begrense den muligheten som eiere av private barnehager har til å ta utbytte fra driften. Det er en pikant tilleggsdimensjon at forslaget stammer fra den tiden Hanssen selv satt i regjering. ”Jeg kan overhodet ikke huske at jeg var med på å behandle denne saken,” sier Hanssen til Dagens Næringsliv (den 2. august 2010). Det er liten grunn til å tvile på den opplysningen. I Regjeringen er det som regel bare to instanser som har full oversikt over alt som kommer fra de enkelte fagdepartementene: Statsministerens kontor og Finansdepartementet. Og forslaget om å gjøre det mindre attraktivt å eie private barnehager kom ikke fra Hanssens eget departement.

Forklaringen hans er derfor troverdig, selv om det kan innvendes at den ikke er spesielt elegant. Bortsett fra i helt spesielle tilfeller har en regjering bare en mening, i alle saker. Slik sett kan man argumentere for at Hanssen faktisk hefter for det forslaget han nå vil arbeide mot. På den andre siden er det neppe slik at alle medlemmer av en regjering er enig i den konklusjonen som trekkes i alle de enkeltsakene den behandler, uansett saksområde. Faktisk vet vi for lengst at det ikke er tilfellet. Og nå som Hanssen ikke lenger er statsråd, samtidig som karantenetiden er over, bør han vel innrømmes retten til å ha en personlig mening, akkurat slik som alle andre mennesker her i landet. Og hans personlige mening er at forslaget er dårlig.

Poenget til Nybakk er nokså enkelt: Det er forkastelig og umoralsk av en politiker å først arbeide for en sak (eller en politikk) ut fra en posisjon som bygger på tillitt, for deretter å skifte beite og stille seg til disposisjon for krefter som er motstandere av den samme politikken, men denne gangen ut fra en posisjon som handler om betalingsevne. Hun mener vel at det får være måte på å ”skifte side.” Hun har helt sikkert moralske innvendinger mot deler av det som skjer i rådgivningsbransjen; - og særlig når bransjen støter mot prosesser som er geniunt politiske.

Sagt på en annen måte: Om det var snakk om en rådgiver som aldri tidligere hadde vært politiker kunne saken stilt seg annerledes, i alle fall hva angår det moralske. Men i Hanssens tilfelle er det ikke mulig å se bort fra hans fortid som helt sentral statsråd, selv om akkurat denne saken ikke hørte inn under hans departement. I virkeligheten mener vel Nybakk at Hanssen aldri burde blitt kommunikasjonsrådgiver i det hele tatt, men heller gått tilbake til lærergjerningen eller over i en anonym stilling i en eller annen fylkeskommune.

Det er interessant at ledende representanter for opposisjonen tar Hanssen i forsvar. Ikke har han brutt noen regler om karantene. Ikke har han begått noe utidig ”hemmelighold” – noe som var den viktigste innvendingen mot ham etter valget. Og viktigst: De er enige med Hanssen i selve saken; Regjeringens forslag vil ha negative konsekvenser for tilgangen på barnehager, fordi de rød-grønne har fobi mot private løsninger i velferds-Norge. Så heia Hanssen, og ut med Regjeringen! Vi mer enn aner skadefryden på borgerlig side.

Det er altså mange måter å diskutere denne saken på: Vi kan være bekymret for Hanssens moralske status, vi kan ha meninger om den bransjen han nå tilhører eller vi kan ha meninger om hvor mye utbytte en privat eier av en barnehage skal ha lov til å ta ut. Men det aller mest interessante er etter min mening kraften i den fordømmende indignasjonen til Marit Nybakk, fordi den forteller oss mye om politikk og roller i en ny tid.

Når Nybakk blir forbanna er det fordi hun ser at deler av hennes verdensordning slår sprekker. Vi skal ikke altfor mange år tilbake i tid før Bjarne Håkon Hanssens ”overgang” rådgivningsbransjen hadde vært noe nær utenkelig. At sentrale sosialdemokratiske tillitsvalgte gikk ut av politikken og over i privat næringsvirksomhet er ikke noe nytt, men stort sett handlet det da om folk som gikk tilbake til sine tidligere yrker (som bønder, fiskere, ansatte i industrivirksomhet og lignende). Noen, men ikke mange, av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har hatt egen advokatpraksis å gå tilbake til. Noen få har startet opp egen konsulentvirksomhet, ofte under kritikk. En god del har hatt sin bakgrunn som tillitsvalgte i fagbevegelsen og vendt tilbake dit. Og så har det vært en del journalister som fant veien tilbake til tastaturet. Men svært mange – for mange vil noen si – har kommet inn fra offentlig sektor og gått tilbake til offentlig sektor (som tjenestemenn, lærere, helsearbeidere, forskere, eller ansatte i offentlig eide virksomheter). Og er man i offentlig sektor er alt greit, i alle fall hva Arbeiderpartiet angår.

Det nye med Bjarne Håkon Hanssen er at han under full flombelysning har gått inn i et relativt nytt, men sterkt voksende marked; markedet for rådgivning om politisk kommunikasjon. Dermed utfordrer han (minst) to fordommer: Den ene er at erfaring fra politisk virksomhet kan ha kommersiell verdi, for ham selv og for eventuelle oppdragsgivere. For politikk skal jo ideelt sett utelukkende handle om det felles beste. Den andre er at han – som sosialdemokrat – åpent har til hensikt å gjøre sin egen kompetanse til et levebrød. Han vil altså tjene penger på kunnskap og erfaring han har høstet blant annet som tillitsvalgt i partiets tjeneste. Men politikk skal jo være et offer, eller i det minste et privilegium basert på tillit, og i alle fall ikke noe man skal høste personlige fordeler av.

Den første fordommen er enkel å slå i hjel. Selvfølgelig kan politisk erfaring ha kommersiell verdi, - det har vært tilfellet helt siden den romerske republikk. Til alle tider har det vært verdifullt for ulike aktører å forstå prosessene omkring lovgivning, skattlegging, nye reguleringer og andre forhold som kan påvirke næringsvirksomhet og annen virksomhet. Politisk kompetanse er viktig fordi politikk er viktig. Det vet alle næringsorganisasjoner, fagorganisasjoner, interesseorganisasjoner, ja, alle som i det hele tatt har ambisjoner om å påvirke samfunnet i den ene eller andre retning – hvilket vil si de fleste av oss. Å la seg forskrekke av et så åpenbart faktum er mildt sagt lite troverdig. Det er nettopp for å hindre at spesifikk politisk ”innsideinformasjon” skal komme enkeltpersoner eller særinteresser til gode at Stortinget har vedtatt et regelverk om karantene for tidligere politikere. Det er både klokt og riktig. Man kan mene at dette regelverket ikke er godt nok, men Bjarne Håkon Hanssen har i alle fall etterlevd reglene til punkt og prikke.

Den andre fordommen er mer subtil, men like dårlig begrunnet. Og det er tanken om at det finnes visse yrker eller oppgaver som en ”ekte” sosialdemokrat rett og slett må holde seg unna. Det er greit å være direktør for næringsutvikling i en fylkeskommune, sjef for et kommunalt kraftselskap, seksjonsleder i en fagorganisasjon eller overlege på et offentlig sykehus. Som tidligere politiker kan du kan være advokat, sykepleier, journalist, industriarbeider eller lærer – og i alle disse yrkene står du fritt til å utytte din samlede kompetanse for å skape et best mulig resultat. Men nåde deg dersom du som rådgiver stiller din kompetanse til disposisjon for en bedrift eller en organisasjon som søker hjelp og veiledning, og som i tillegg er villig til å betale for det. Da utviser du dårlig moralsk dømmekraft, fordi det bare er visse former for overføring av politisk kompetanse som er legitime; nemlig de som skjer gjennom næringsorganisasjoner, interesseorganisasjoner, gjennom mediene, lokal forvaltning og storindustrien; - det vil si innenfor det korporative mønsteret som den første maktutredningen til Gudmund Hernes avdekket allerede på 1970-tallet. I alle andre tilfeller snakker vi helst om å ”kjøpe seg politisk innflytelse.”

Med andre ord: Mens de korporative kanalene er en del av ”den norske modellen” med ”partnerskap” mellom privat og offentlig kapital – ja, jeg hadde nær sagt, de står som søyler i Det norske hus – er politisk rådgivning suspekt og ikke moralsk aktverdig. Til tross for at det handler om akkurat det samme: Å påvirke politiske prosesser. Et slikt syn er ikke holdbart. Jeg er derfor enig med Bergens Tidende som skriver følgende i sin lederartikkel den 31. juli: ”Det er ingen demokratisk ulykke at slik kunnskap gjøres tilgjengelig for andre enn de store selskapene og de store organisasjonene, som holder seg med sine egne påvirkningskanaler. Vi kan også minne om at flere politiske partier og regjeringen selv har benyttet seg av tjenester fra PR-byråer. De har kommet for å bli.”

Bergens Tidende mener at moralismen rundt Bjarne Håkon Hanssen med fordel kan dempes. Det er jeg også enig i. Politisk rådgivning har eksistert til alle tider. Når den skjer i åpne former, og med klare roller både for oppdragsgiveren og den som gir råd, virker utbruddet fra Marit Nybakk nokså malplassert. Hun må ha liten tro på politikernes evne til selv å balansere ulike synspunkter dersom hun for alvor mener at rådene fra en tidligere statsråd kan ”tippe” en sak i feil retning – sett fra hennes ståsted. Jeg ville nesten tro at det motsatte var tilfellet: Bjarne Håkon Hanssen kan nok lære fra seg mye om politiske prosesser, til glede for oppdragsgiveren, man navnet hans er neppe noen ekstra ressurs i den aktuelle saken med dagens regjering og flertall på Stortinget.

Trygve Bratteli sa en gang at ingen er så forhenværende som en forhenværende politiker. Det er mye sant i dette. Bjarne Håkon Hanssens verdi som rådgiver ligger ikke i de personlige relasjonene han måtte ha til dagens regjeringsmedlemmer og representanter på Stortinget, for de er nå stort sett ubrukelige. Verdien ligger i hans egne erfaringer, refleksjoner og lærdommer, - og i den kompetansen han kan overføre til andre, slik at de settes i stand til å gjøre sin egen jobb bedre. Klargjøre argumentene sine og fremme dem på en best mulig måte.

Ikke minst ligger verdien i hans egen integritet og profesjonalitet som rådgiver. Den bransjen han har gått inn i gjennomgår for tiden en spennende profesjonalisering, akkurat som tilfellet i sin tid var for yrker som advokat, journalist, mer tradisjonell konsulentvirksomhet og finansiell rådgivning. I alle disse virksomhetene begås det fra tid til annen alvorlige feil, og, ja, det er ikke alltid kravene til solid etikk holdes i hevd. Derfor er det er slett ikke sikkert at vi har sett det siste av hvordan kommunikasjonsbransjen bør reguleres. Det handler om etiske standarder, om forholdet til kunden, forholdet til andre aktører i samme bransje og om håndtering av fortrolig informasjon.

Særlig handler det om egen troverdighet, som til syvende og sist er den viktigste arbeidskapitalen til alle som skal leve av å gi råd. I sin siste bok, ”Det femte monarki og andre essay,” skriver filosofen Jon Hellesnes om framveksten av ”bullshit” – språkbruk som ikke interesserer seg for det som er sant eller usant, viktig eller uviktig, relevant eller irrelevant: ”Sutleprataren (”the bullshitter”) står like langt frå løgnaren som frå sannseiaren. Han spelar ikkje spelet deira. Han drit i det. Han bryr seg ikkje med sanningsverdi i det heile tatt. Og han treng ikkje ha fokus på noko som helst. Det han godt hende at han, liksom løgnaren, gir seg ut for å snakke eller skrive sant. Men løgnaren gjer det for å hindre adressaten i å vite kva som er tilfellet. Sutleprataren gjer det derimot for å skjule at han gir blaffen i sanning. Korrekt eller ukorrekt saksframstilling er eitt feitt.”

Sutleprat, eller bullshit, oppstår når noen har behov for å skjule at de egentlig ikke har noe å si. Mange mener at både journalistikk og politikk inneholder stadig mer stoff av denne typen; intetsigende språkbruk som bare tar plass, men som ikke inneholder noen tydelig mening. Hvis det er dette vi får mer av etter hvert som markedet for politisk rådgivning øker er det grunn til bekymring. Men hvis det motsatt fører til at de som har noe på hjertet blir flinkere til å være klare og tydelige, og at budskapet kommer fram slik at det er mulig å ta stilling til de argumentene som føres fram – ja, da ønsker jeg alle seriøse aktører i bransjen velkommen. Og det inkluderer Bjarne Håkon Hanssen.