fredag 26. februar 2010

Med rett til å bli fornærmet

I en historie om Asterix og Obelix havner de på Korsika. Der er det mye stolthet, og nabofeidene er mange og langvarige. Ikke minst: Der blir man lett fornærmet. Kniven sitter løst. Som en av karakterene - den lokale høvdingen - sier til den tilreisende Obelix: "Du blir lett fornærmet. Jeg liker deg."

Nylig har vi blogget om en oppsagt professor som mente han hadde "akademisk" rett til å fornærme sine kolleger og forsure arbeidsmiljøet. Han tapte i retten, - det viste seg at denne "retten" ikke var så reell likevel. Hensynet til arbeidsmiljøet gikk foran. Heldigvis; - usakligheter og sjikane burde være fremmedord i våre akademiske miljøer.

Omtrent på samme tid gikk tusenvis av drosjesjåfører til aksjon mot at Dagbladet hadde publisert en tegning der profeten Muhammed ble framstilt som en gris. De var fornærmet, og mente at Dagbladet måtte be om unnskyldning, for deretter å aldri publisere noe lignende igjen.

Men like lite som professor Nedkvitne hadde "rett" til å sjikanere sine kolleger har muslimer i Norge rett til å kreve at ytringsfriheten skal begrenses. Et slikt ståsted er bare mulig når man blander kategorier.

Som enkeltpersoner kan vi bli både sjikanert og forulempet. Vi kan bli utsatt for atferd som krenker vår personlighet, og vi har rett til å protestere mot dette. Ja, til syvende og sist har vi rett til å ta saken inn for domstolene og be om at de som krenker oss blir straffet. Det har faktisk skjedd; vi har lovgivning både for injurier og for arbeidsmiljøet i Norge.

Som en gruppe av troende - eller som tilhengere av en bestemt religiøs retning - stiller saken seg annerledes. Det kan være smertefullt å se Profeten framstilt som gris, eller å se tegninger av Jesus på horehus, eller (for noen) å leve i et samfunn der enkelte lover oppleves slik at de går på samvittigheten løs. Likevel kan vi ikke med loven i hånd hevde at Gud har fortalt oss hva vi skal tolerere, og på det grunnlaget be om at visse ytringer blir stanset.

I Norge er vi mange som husker duoen Børre Knudsen/Ludvig Nessa; - to prester som simpelthen ikke orket å leve med landets abortlovgivning, og som derfor gjennomførte diverse spektakulære aksjoner for å fremme sitt syn. Det gikk bra inntil et visst punkt, og det punktet var da de motsatte seg "tilsyn" fra høyere statskirkelige makter. Børre Knudsen viste til religionsparagrafene i Grunnloven, og mente han hadde rett til å nedlegge den "statlige" delen av sitt embete fordi han ikke kunne anerkjenne en stat som tillot selvbestemt abort. Men Høyesterett avgjorde i 1983 at "Grunnlovens religionsparagrafer ikke stiller opp skranker for statens alminnelige lovgivning, bortsett fra i kirkestyringen." De to prestene hadde dermed ikke lov til å motsette seg øvrig kirkelig tilsyn; de ble begge fradømt "kappe og krage," og er ikke lenger prester i Den norske kirke. De var kanskje heroiske og standhaftige, men den sivile loven gikk til slutt foran deres egen tolkning av fullmakter gitt av Gud - i alle fall hva angikk arbeidsforholdet i Kirken.

I Norge er det altså slik at menneskenes lover går foran de lovene som enkelte mener kommer fra Gud selv. Det er vi mennesker som lager lover, som tolker lover og som dømmer etter loven. Gud har slik sett fått en redusert plass - og tilfellene Knudsen/Nessa viser klart at det går en grense, selv når man påberoper seg Gud.

Å bli fornærmet på vegne av Gud er derfor en tung byrde å bære i Norge. Det samme gjelder for profetene hans. Slik skal det også være. Vi har laget et samfunn der folk må tro hva de vil, og der vi har en plikt til å respektere at den enkelte finner sin egen vei ut av livets store mysterier.

Men motsatt gjelder det at ingen kan påberope seg Gud - eller sin egen tolkning av Guds vilje - i saker som angår andre mennesker. Verken Gud - eller profetene Jesus og Muhammed - har fullmakt til å redigere landets aviser. Hvis Dagbladet i sin store visdom finner ut at tiden er inne for å trykke en tegning av Muhammed som gris, så er i grunnen bare tre reaksjoner mulige: (1) Likegyldighet, (2) frustrasjon og misnøye eller (3) åpen protest. Det er helt og fullt lov og mulig å protestere mot ting vi ikke liker i Norge. Det som ikke er mulig er å avgrense andre menneskers mulighet til akkurat det samme. Vi kaller det ytringsfrihet. Og det betyr at vi må orke å leve med andres syn i det offentlige rommet som vi alle deler.

I NOU 1999:27 "Ytringsfrihetskommisjonen" legges det fram tre hovedbegrunnelser for ytringsfrihet:
  1. Sannhetsprinsippet; - som er prinsippet om at sannhet er noe vi kan håpe på å nå fram til bare når ulike meninger brytes mot hverandre i et åpent ordskifte. Fordi vi selv er feilbarlige øker vi sjansen for å bedre vår egen innsikt når vi åpner opp for andres motargumenter;
  2. Demokratiprinsippet; - som er tanken om at offentlige beslutninger krever åpenhet og fri meningsutveksling for å ha demokratisk legitimitet. Frie ytringer er da et helt nødvendig demokratisk arbeidsredskap;
  3. Autonomiprinsippet; - som bygger på ideen om "det selvstendige og myndige mennesket" som har kompetanse til å gjøre egne vurderinger og egne valg, og der det å bli utsatt for fri meningsutveksling og prøve egne argumenter mot andres er en viktig del av denne kompetansen.
Om disse tre prinsippene skriver Kommisjonen blant annet dette:
"De tre begrunnelsene henger sammen og har sine røtter i opplysningstiden, knyttet til den vitenskapelige rasjonalitet, til et begrep om individuelle rettigheter og til en samfunnsform der man skiller mellom en offentlig og en privat sfære. Kjernen i de tre prinsippene gir et universelt forsvar for ytringsfriheten, mens andre argumenter for ytringsfrihet vil være mer situasjonsbetinget."
Kommisjonen drøftet mange viktige problemstillinger, som for eksempel spørsmålet om blasfemi og om hvordan dette har blitt aktuelt på en ny måte fordi Norge mer og mer har blitt et flerkulturelt og religiøst mangfoldig samfunn. Bør vi kanskje begrense ytringsfriheten av hensyn til de religiøse følelsene til et mindretall som fra før av er utsatt? Til dette svarer Kommisjonen nei, og dette begrunner den (delvis) slik:
"Det multikulturelle samfunn er avhengig av at disse grupper møtes med respekt og toleranse. Kommisjonen betrakter den religionsfrihet vi har i dette land som et hårdt tilkjempet gode. Det er tilkjempet gjennom politisk strid innenfor en offentlighet basert på høy grad av ytringsfrihet. Mange har sikkert følt seg forulempet i prosessen. Men prosessens resultat har vært en rimelig høy grad av respekt og toleranse overfor annerledes tenkende og troende. Det er i den åpne offentlighet at vi har lært å omgås som fremmede på denne anstendige måte. Vi er nå på vei inn i en ny situasjon med et flerkulturelt samfunn, og med tegn til en nyreligiøs oppblomstring. Vår toleranseevne vil i denne situasjon bli satt på prøve. Det vi trenger i denne situasjon er ikke en innskjerping av reaksjoner og sanksjoner ved gjenopplivning av blasfemiparagrafen. Det kunne tvertimot være behov for en mer omfattende og opplyst religionskritikk i offentligheten, og den fremmes ikke ved sterkere reaksjoner mot påstått blasfemi."
Vi må rydde litt opp i de begrepene vi bruker. Ofte snakker vi om toleranse og gjensidig respekt som om det var to sider av samme sak. Det er en grov forenkling. Vi har i utgangspunktet respekt for noe vi liker, for eksempel enestående personer, viktige handlinger eller noe så abstrakt som et prinsipp; - som prinsippet om ytringsfrihet. Derfor er det en ting å ha respekt for andres rett til å ha sin egen mening og sin egen tro. Det er en grunnleggende positiv samfunnsverdi. Men det er likevel ikke slik at vi i alle tilfeller skal og må ha respekt for det andre mennesker faktisk mener og tror - helt uavhengig av hva de mener og hva de tror. Vi kan for eksempel være grunnleggende uenige med dem, og da betyr toleranse noe mer i retning av "å finne seg i" - hvilket ikke er helt det samme som respekt.

Det ville være en pervers form for toleranse å kreve at vi alle skal gå omkring og like noe vi faktisk ikke liker, eller være enige i noe vi faktisk er helt uenige i. Ja, enda verre, en slik tolkning av verdien om toleranse ville raskt føre til at den brøt fullstendig sammen. Derfor er det så viktig at vi skiller mellom det prinsipielle - for eksempel trosfrihet og ytringsfrihet - og det som konkret kommer ut av disse frihetene: Folk må få tro noe vi selv ikke tror, folk må få mene noe vi selv ikke mener, folk må få like noe vi selv ikke liker.

Det som er problematisk med drosjesjåførenes aksjon og (særlig) krav er akkurat dette: De gjemmer seg bak religiøse hensyn og krav om toleranse, mens det egentlig handler om ytringer de ikke liker. En tegning. En ytring. En karikatur. De har blandet sammen sin egen uvilje mot noe de ikke liker - og som de har full rett til å protestere mot med alle demokratiske midler - med et krav om at denne typen ytringer bør forbys.

Jeg sier ikke dermed at vi skal finne oss i alt - for det finnes alltid en grense - men jeg sier at i et flerkulturelt og sekulært Norge skal vi i alle fall finne oss i at det finnes moskeer for muslimer, kirker for kristne og synagoger for jøder, vi skal finne oss i at menneskers religiøse liv også er synlig i det offentlige rom, vi skal finne oss i at noen ønsker å bruke religiøse hodeplagg selv når de er på jobb, og vi skal finne oss i at avisene publiserer religiøse karikaturer og andre ytringer som av enkelte kan oppleves som støtende. Alt dette er klart innenfor grensen av hva det moderne Norge må finne seg i; - ja, alternativet er svært vanskelig å forestille seg.

Et muslimsk mindretall kan føle seg tilsidesatt og undervurdert i det sekulære Norge. Det kan finnes gode grunner for slike følelser. Men da handler det ikke om Gud eller evigheten, det handler om hvordan vi behandler hverandre som medmennesker, og om spillereglene oss i mellom. Om dårlige jobber. Lav lønn. Fremmedfrykt. Skjult eller åpen diskriminering. Det handler om noe så sekulært som fordeling av penger, prestisje og makt. Det er i seg selv en viktig diskusjon, men den blir ikke mer presis av at Profeten trekkes inn i bildet. Snarere tvert om; den blir bare mer forvirrende, og det tjener minst av alt det muslimske mindretallet. Det har vi da også sett så altfor tydelig den siste tiden.

Dagbladet kunne kanskje latt være å trykke Muhammed som gris? Det er mulig. Mange mener at oppslaget med den berømte tegningen neppe tilhører høydedragene i avisens journalistikk. Men det viktige er at den beslutningen er det Dagbladet som tar selv. Alle andre løsninger er simpelthen uakseptable, dersom vi først har sagt ja til prinsippet om en fri og uavhengig presse.

Samtidig kan vi ikke ikke tillate at hele saksfeltet som handler om religiøs toleranse - som er krevende nok i seg selv - blir definert av hva enkelte personer (eller grupper) mener er "akseptabelt." Som Ytringsfrihetskommisjonen skriver kan vi ikke løse problemet "ved å gi definisjonsmakten til den part som føler seg forulempet ved blasfemien. Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk kunne ses på som blasfemisk."

Det er derfor nettopp ikke de som blir lettest fornærmet - eller som mener seg å stå nærmest Gud - som skal bestemme hva som er akseptabel religionskritikk (eller parodi) i offentligheten. Da blir det mager kritikk, og en mager offentlighet. Ingen av delene vil tjene den toleransen vi alle sammen er helt avhengige av for å kunne fungere som samfunn. Litt må vi alle tåle. I alle fall en karikaturtegning. Eller en hijab, for den del.

tirsdag 16. februar 2010

Når nok er altfor mye: Nedkvitne versus UiO

Universitetene og høyskolene er blant våre viktigste institusjoner. Derfor trenger de vår oppmerksomhet og interesse, for det som skjer der er viktig for hele samfunnet.

Institusjonene for forskning og høyere utdanning sliter med en rekke utfordringer; de er utsatt for krysspress, høye forventninger, økt konkurranse, nye former for regulering og belønning, behov for omstilling og fornyelse - bare for å nevne noe. De strategiske mulighetene er slett ikke gitt av seg selv. Det er fullt mulig å gjøre feil; det er fullt mulig å drive så dårlig ledelse og styring at det går ut over både studenter og ansatte.

På den andre siden framstår sektoren som noe nær hjelpeløs når det gjelder å skape tilslutning til sitt eget mandat, til de helt spesielle oppgavene som universitetene og høyskolene - og bare de - er i stand til å løse. Det bekymrer meg. For i utgangspunktet står universitetene og høyskolene for mange unike og positive verdier, verdier som vi egentlig ønsker mer av i samfunnet: Vi ønsker kyndighet og kompetanse, vi ønsker saklighet og argumenter som er velbegrunnet, vi ønsker åpenhet og mulighet for kritikk av standpunkter vi er uenige i, vi ønsker kritisk refleksjon over vår egen situasjon og over våre muligheter.

Det har for lengst blitt en banal sannhet at vi lever i et kunnskapssamfunn. Vi er alle store forbrukere av kunnskap, både som yrkesaktive og på fritiden. Men den som har kunnskap har ofte også definisjonsmakt, og derfor handler kunnskap også om påvirkning og om makt.

Det viktige og verdifulle ved universitetene og høyskolene ligger i friheten til å stille - og forsøksvis svare på - spørsmål helt uavhengig av særinteresser, økonomiske interesser, dogmatiske interesser, politiske interesser eller hvilken som helst annen form for interesse du kan komme på. Institusjonene er slik sett representanter for en ide om at spørsmål har en interesse i seg selv; og at de mulige svarene har en verdi i seg selv.

Svarene kan være vanskelige. De kan være upopulære. De kan være i strid med all sunn fornuft. Det eneste og avgjørende vilkåret som stilles er at svarene er saklige; at det finnes argumenter for dem, at det er mulig å undersøke kvaliteten og holdbarheten til disse argumentene, og at den som framsetter påstander er villig til å forsvare dem i en åpen dialog med sine kritikere.

Mer kan vi ikke forlange. Men heller ikke mindre. For vi kan raskt gjøre dette enda vanskeligere ved å stille spørsmål om vilkårene for spørsmålene, om sammenhengen og bakgrunnen, be om svar om forutsetningene, spørre om rekkevidden av dem, problematisere metodevalgene - og så videre. Men også dette er en del av friheten til å stille spørsmål, og derfor bruke kunnskap til å stille spørsmål om kunnskapen selv.

Til syvende og sist må det likevel finnes et argument som kan undersøkes, til syvende og sist må det finnes noe som gjør at dialogen med andre oppleves som meningsfull. Og til syvende og sist er det nettopp denne gjensidigheten som gir troverdighet til egne standpunkter; vi må ikke bare si hva vi mener, vi må mene hva vi sier. Derfor - og under denne standarden av et diskusjonsfellesskap - tilbyr universitetene og høyskolene oss noe langt mer enn ferdige kandidater, løpende forskningsresultater og omfattende formidling; de tilbyr oss en arena, en del av samfunnet, der det er kvaliteten til argumentene som er viktig - ikke hvem som står bak dem.

Dette er en strålende og positiv ide. Og det er - etter mitt skjønn - en viktig forklaring på at universitetene har en historie som strekker seg tusen år tilbake i tid, - eller mer enn to tusen år dersom vi regner med akademiene i det klassiske Hellas. Universitetene er symboler på menneskenes evige trang til å søke nye svar, til nå nye erkjennelser. Det er stort, og det er viktig.

Men så kan det gå helt galt. På Blindern har en vond personalsak fått utvikle seg altfor lenge. Til slutt endte det med en historisk avskjed for professor Arnved Nedkvitne – en anerkjent fagmann, som ingen har stilt spørsmål med kvalifikasjonene til. Det framgår i pressen at Nedkvitne kan sitt fag, at han er produktiv som forsker og en verdsatt veileder. Hvorfor mister han da jobben?

Svar: Han kan ikke oppføre seg, og dette gjelder i alle fall på to måter. For det første motsetter han seg universitetets eget styringssystem i den grad dette systemet treffer vedtak som han for sin del er uenig i. For det andre lar han faglig kritikk slå over i nedsettende omtale av kolleger, og sørger selv for at slik omtale får bred distribusjon. Årene går, konflikten låser seg, det gjøres sikkert feil fra mange kanter, men til syvende og sist må Oslo tingrett slå fast at oppførselen til Nedkvitne ingenting har å gjøre med akademisk frihet, men heller med at han selv har blitt et problem for arbeidsmiljøet.

Akademisk frihet er den friheten som alle forskere ved landets universiteter og høyskoler har – og skal ha – til å kunne stille ethvert spørsmål innenfor sitt fag, forfølge enhver problemstilling og stille seg kritisk til andre forskeres resultater. Uten denne friheten er ikke forskningen uavhengig, den er heller ikke åpen og det kan argumenteres for at den over tid heller ikke er produktiv. Dette var jo ett av de store poengene til Karl Popper.

Men forskning er samtidig argumentativ virksomhet. Når resultater legges fram må de begrunnes. På samme måte må eventuell kritikk mot resultater begrunnes. Meg bekjent faller negativ omtale av enkeltpersoner milevis utenfor slike aktiviteter. Ja, om noe, står de vel i direkte konflikt med solide normer om saklighet som bør herske – egentlig over alt – men i alle fall ved et universitet. Det framgår ikke i noe presseoppslag om Nedkvitne-saken at noen har forsøkt å sette grenser for hans undersøkelser i middelalderhistorie, styre forskningen hans eller nekte ham å ta opp bestemte faglige problemstillinger. Det virker derfor lite troverdig når Nedkvitne, og hans allierte, forsøker å definere saken som et spørsmål om forskningens frihet.

Derimot virker det åpenbart at Nedkvitne, og andre, har vært helt på kollisjonskurs med de valgene som institutt- og fakultetsledelsen har gjort over lang tid. Da handler det ikke lenger om faglig frihet, men om prioritering mellom ulike fagområder. To ting kan sies om dette: Det ene er at i en verden med knappe ressurser er prioriteringer alltid nødvendige – selv for et universitet. Det andre er at universitetet er satt opp med et styringssystem som skal ta seg av slike prioriteringer. Man kan like det eller mislike det, men det er altså ikke opp til hver enkelt professor å avgjøre hvor store ressurser som skal gå i den ene eller andre retningen. Det finnes valgte organer og ledelsesfunksjoner for slikt. Og noen ganger – ja, kanskje mange ganger – får man ikke sin egen vilje igjennom.

Dette ble tilsynelatende mer og mer utålelig for Nedkvitne, som måtte se at hans eget fagfelt kom stadig dårligere ut i de interne prioriteringene ved universitetet, samtidig som byråkratiet vokste og ringere fagfolk enn han selv gikk seirende ut av kampen om midler. Han fant ut at han måtte kjempe for faget sitt. Men han valgte feil våpen, og han forstod ikke kampens spilleregler, selv om mange underveis forsøkte å forklare dem til ham. Ingen – og i alle fall ikke jeg – vil klandre Nedkvitne for å ta kampen kraftfullt opp for et fagområde han mener er truet. I skrift, i tale, i samtaler og dialog med alle involverte parter. Tvert i mot, jeg har såpass med student- og universitetspolitikk igjen i blodet at jeg kan forstå et slikt engasjement.

Men denne retten er det ingen som har frakjent ham, like lite som noen kan garantere ham seier for egne standpunkter. Og derfor er det heller ikke hva saken handler om. Nedkvitnes akademiske frihet omfatter nemlig ikke retten til å være uhøflig mot andre mennesker, uansett hvor uenig han er med dem. Den omfatter heller ikke retten til å motsette seg valg og prioriteringer som gjøres av universitetets egne styringsorganer (med mindre de skulle presse ham inn i en situasjon der han kunne påberope seg en form for nødrett – noe som virker litt søkt i denne forbindelse). Saken til Nedkvitne framstår derfor som en sak om arbeidsmiljøet, noe som i grunnen bare gjør den enda mer trist og til enda dårligere reklame for Universitetet i Oslo.

Vi kunne si at Arnved Nedkvitne er en mann som i en presset situasjon ikke forstod sitt eget beste. I alle fall går han langt i å innrømme dette selv. ”Jo, eg er jo nøydt til å angre. Det førte berre til ein ting, og det er at eg vart oppsagd, og no får eg ikkje til nokon ting. Eg forsøkte på ein taktikk som var mislukka,” seier Nedkvitne i et intervju med Universitas.

Desto mer forbausende er det da at ledende personer ved universitetene i Norge – som statsviteren Bernt Hagtvedt og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, jusprofessor Jan Fridjof Bernt, insisterer på at Nedkvitne-saken faktisk handler om akademisk frihet, om universitetet som en ”spesiell arbeidsplass” og om behovet for professorenes ”beskyttelse mot makthaverne.”

”Det kan tenkjast at Arnved Nedkvitne har oppført seg på ein måte som har ført til dårleg arbeidsmiljø. Då vil han i tilfelle ikkje vera den første som har gjort det på historie. Og det er fullt mogleg å seia at han har dårleg dømmekraft, men det er likevel tydeleg at mannen er sint på vegner av faget sitt. Mitt prinsipielle standpunkt er at det må vera plass for eksentrikarar og vanskelege personar på eit universitet. Det vil vera eit nederlag å avsetja dei,” mener Bernt Hagtvet.

Dette er merkelige ord og formuleringer fra en person som har reist fanen for universitetenes status som institusjoner for dannelse; - for utdanning av hele, reflekterte og empatiske mennesker. Han, av alle, burde evne å trekke grensen mellom det å være eksentrisk og det å være usympatisk. Isteden er det visst dårlig dømmekraft som har blitt dagens norm. Det er ulykkelig.

”Universitetet er en arbeidsplass som er helt ulik andre arbeidsplasser. De vitenskapelige ansatte er i en selvstendig posisjon, og kan ikke instrueres så lenge de oppfyller sine forpliktelser når det gjelder forskning og undervisning. De skal først og fremst være lojale overfor sitt fag,” sier Jan Fridjof Bernt for sin del. Som altså selv er tidligere rektor ved et universitet, og som her blander kortene fullstendig.

Skulle vi følge logikken til Bernt er det uinteressant hva en vitenskapelig ansatt ved universitetet ellers foretar seg, så lenge forskningen og undervisningen er ivaretatt. Men et slikt standpunkt er simpelthen umulig i et samfunn som stiller helt legitime krav til arbeidsmiljøet og til lojalitet mot beslutninger og prioriteringer som fattes i institusjonens egne organer.

Bernt og Hagtvedt tar til orde for et universitet der ”eksentrikere og vanskelige personer” kan samles i sin faglige ensporethet og føre seg om lag slik de vil, bare de er ”lojale mot faget.” Men et slikt universitet er en vits. Ja, det er verre enn som så; det er en dårlig vits. Slik de framstår i denne saken er Bernt og Hagtvedt utsøkt dårlige representanter for de normene og verdiene som universitetene skal stå for, normer som ikke minst handler om å ha respekt for andre mennesker og deres standpunkter.

Å være faglig flink er ikke – og kan heller ikke være – noen unnskyldning for å være usympatisk, sjikanøs, usaklig og en belastning for arbeidsmiljøet. Å karakterisere slik atferd som et rettferdig forsvar mot faglig knebling er en grov kategorifeil; det grenser mot misbruk av språket. Denne dyrkingen av ”det ensomme, misforståtte og venneløse geni” er slett ikke noen støtte til universitetets egenverdi; - og heller ikke til ensomme, misforståtte og venneløse genier – i den grad de finnes omkring på våre høyere utdanningsinstitusjoner.

Den er tvert i mot med på å bygge opp myten om universitetet som en håpløs arbeidsplass, og om forskere som forskrudde og asosiale vesener som en gang i mellom på uforklarlig vis greier å komme opp med en god ide. Men denne myten er langt fra – langt fra – tilstrekkelig til å bygge et solid forsvar for universitetene og for den verdifulle virksomheten som skjer der. Bernt og Hagtvedt river ned der de burde bygget opp.

Og Nedkvitne er nå overlatt til sine egne spekulasjoner om hva som egentlig gikk galt.

Tiden bør i alle fall være over for bjørnetjenester.

onsdag 3. februar 2010

Nytale om datalagringsdirektivet (DLD)

Datalagringsdirektivet bygger på en svært enkel tanke, nemlig den at dersom vi fortløpende registrerer flest mulig opplysninger om flest mulig mennesker vil det være enklere å oppklare mulige forbrytelser i framtiden. Tanken er rimelig klar, men er den god?

La oss - for argumentets skyld - svare ja på det spørsmålet. I så fall har vi et helt batteri med teknologiske muligheter som vi kan gjøre bruk av. Ja, mulighetene er i virkeligheten grenseløse. I praksis kunne vi tenke oss å gripe inn i - eller i alle fall oppklare - omtrent hver eneste forbrytelse som noe vanlig menneske noen gang kunne tenkes å ville begå, rett og slett fordi nesten alle våre handlinger kan bli overvåket og registrert til enhver tid. Vi kunne da ha et oppriktig håp om å få et samfunn uten kriminalitet; uten barneporno, uten overgrep og vold i familien, uten grove ran, uten økonomiske forbrytelser og uten terrorisme. Politiets oppklaringsprosent ville være nær 100. Og - som det heter - for alle som har "rent mel i posen", for alle lovlydige borgere, alle som aldri har tenkt å begå noen forbrytelse, er offeret kanskje ikke så stort. Så lenge man er på rett side av loven kan man nyte fruktene av å leve i et samfunn uten kriminalitet. Og det er jo et høyverdig mål.

Slik kunne man tenke. Men da lager vi samtidig et samfunn som ingen vil ha. Et samfunn uten privatliv. Et samfunn der grenseløs makt er flyttet over i hendene på de som er satt til å overvåke, til å forvalte og (ikke minst) tolke alle opplysningene om oss. Så kan vi selvsagt overvåke overvåkerne for å sikre oss mot mulige overgrep fra deres side. Men hvem skal overvåke de som overvåker overvåkerne? Og hva skal vi gjøre den dagen systemet slår feil; når data blir forfalsket, forbyttet eller kommer i hendene på folk som absolutt ikke burde hatt dem?

I seg selv handler ikke DLD om så ekstreme tiltak, selv om omfanget av registrering vil bli helt enormt (se informasjon fra Datatilsynet her). Men direktivet er et langt skritt på veien, og argumentet er akkurat det samme: Det er nyttig for samfunnet å drive mer utstrakt registrering fordi vi da kan oppklare flere forbrytelser i framtiden.

Spørsmålet er dermed når det tilsynelatende nyttige går over til å bli uhensiktsmessig eller en direkte trussel mot andre verdier, som for eksempel mot personvernet eller til og med mot demokratiet. Det er i denne debatten at tilhengerne av DLD etter min mening feiler så massivt. La meg nevne fem eksempler:

For det første – og aller viktigst – savner jeg hos tilhengerne av DLD et prinsipielt syn på grensene for overvåkning og registrering. Hvis omfattende registrering er nyttig, da er vel enda mer registrering enda mer nyttig? Hvor skal grensen gå? Det aller mest nyttige ville vel være hvis vi kunne vite hva alle mennesker gjorde til enhver tid? I så fall burde vi registrere så mye som mulig, og gjerne også lagre informasjonen så lenge som mulig nettopp for å øke mulighetene for oppklaring av forbrytelser.

For det andre: I motsetning til dagens lovgivning dreier DLD seg om registrering av ”alt”; alle telefonsamtaler, alle e-poster, all aktivitet på internett. Uten unntak, og uten nærmere avgrenset formål enn å bekjempe mulig framtidig kriminalitet. Enkelte tilhengere av DLD, som (dessverre) Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen, har forsøkt seg med en form for orwellsk ”nytale” og hevder at så lenge alle blir registrert og overvåket, så blir i grunnen ingen det, inntil de eventuelt mistenkes for en forbrytelse. Men så vidt jeg vet har ordene ”alle” og ”ingen” fortsatt samme mening på norsk. Når alt og alle blir registrert, så blir alle overvåket, - og perspektivet (selve formålet) med overvåkingen er nettopp at alle er potensielt kriminelle.

Arbeiderpartiets Anne Marit Bjørnflaten forsøker å gjøre et poeng av at den omfattende registreringen vil gjøre det lettere for politiet å frikjenne mistenkte. Da har hun ikke forstått at det motsatte er et enda større problem; at helt uskyldige mennesker kommer i søkelyset fordi de elektroniske sporene deres ser ”mistenkelige” ut i en aktuell etterforskning. Det kan være en million gode (og mindre gode) grunner til akkurat det, omstendigheter som politiet – og noen ganger den mistenkte selv – ikke har oversikt over (en stjålet mobiltelefon, en forfalsket e-post, en IP-adresse som er hacket, en triviell datafeil, et identitetstyveri – mulighetene er legio).

Det kan være tilstrekkelig å være på feil sted til feil tid, ringe feil person eller motta feil e-post. Med disse eventyrlige datamengdene til disposisjon vil politiet – eller andre – kunne etablere nær sagt hvilken hypotese som helst om hva en person har gjort, hvor personen har vært og hvem personen står i forbindelse med. Av alle former for teori vi kjenner, er konspirasjonsteorier de enkleste å unnfange. Hvem vet hva en kreativ og resultatorientert etterforsker kan finne på å spørre om når han eller hun har praktisk talt samtlige elektroniske bevegelser til alle landets borgere til disposisjon? DLD må være enhver etterforskers ”våte” drøm, for her er mulighetene virkelig uendelige.

For det tredje: DLD utlegges som et mulig svar på moderne og avansert ”datakriminalitet”, kriminalitet som krever bruk av informasjonsteknologi for å kunne gjennomføres. Hva vil de kriminelles mottiltak være? Allerede i dag er det noe nær folkeskolelærdom hvordan man forfalsker en e-post, trenger seg inn på andre menneskers datamaskin eller krysskobler telefonlinjer. Hvor mye er de dataene som registreres da verdt i en konkret etterforskning? Samtidig har den omfattende registreringen et motstykke: Hva om dataene kommer på avveie? Det har skjedd før, og vil sikkert skje igjen. Hvordan skal millioner av uskyldige mennesker da kunne forsvare seg mot kriminalitet rettet mot dem, men nå med utgangspunkt i et unikt tilfang av høyst personrelaterte data? Og hva med data til og fra landets bedrifter og myndighetsorganer? Hvis jeg var en kriminelt anlagt IT-ekspert ville jeg trolig vurdert DLD som en enorm ”forretningsmulighet”, og sannsynligheten er minst like stor for at gjennomføring av direktivet kan føre til økt risiko og økt datakriminalitet, ikke mindre.

For det fjerde: Tilhengerne av DLD argumenterer for at direktivet gir en mulighet til å styrke personvernet, fordi det nå blir mulig å rydde opp i uklare regler omkring datalagring. For eksempel skriver Anne Marit Bjørnflaten at det er ”helt nødvendig med strengere regulering av lagring, sporbarhet dersom uvedkommende skulle få tilgang på sensitive personopplysninger, og ikke minst sletting av data.” Bjørnflaten er tidligere leder av Stortingets justiskomite og en av våre fremste lovgivere. Hvis det er hennes mening at strengere regulering er ”helt nødvendig” er det vanskelig å forstå hvorfor forslag om dette ikke allerede er fremmet, vedtatt og gjennomført. Det finnes ikke ett eneste argument for hvorfor en slik ny regulering skulle være avhengig av DLD, - jeg hadde nær sagt, tvert i mot.

Og for det femte: Det er en velkjent politisk øvelse å argumentere for at et nytt og kontroversielt tiltak ”egentlig” ikke representerer noe nytt; - at det så å si bare er en marginal justering av noe vi allerede har sagt ja til. I bloggen sin forsøker Bjørnflaten seg også på dette. Hun viser til at trafikkdata allerede blir lagret i dag, og at politiet i visse tilfeller har krav på å få tilgang til slike data. Hun skriver: ”På denne bakgrunnen mener jeg at den prinsipielle debatten om lagring av denne type data ble tatt da man åpnet for at selskapene kunne lagre dataene, og at debatten om hvorvidt politiet skulle kunne ha tilgang ble tatt da man påla selskapene å tilrettelegge disse dataene for politiet.” I følge Bjørnflaten er altså debatten om DLD egentlig over før den begynte; - den er et misforstått feilskjær fra motstandernes side.

Men denne manøvren greier likevel ikke å skjule at hun tar fullstendig feil. For faktum er at DLD vil legge til rette for en registrering av norske borgere som på alle punkter strider mot gjeldende lovgivning. Det ingen i Norge i dag som har anledning til å registrere persondata i det omfanget og med det formålet som DLD åpner for. Og det er selve kjernen i saken. All registrering av persondata i Norge er konsesjonsbelagt og tillates bare når formålet er kjent og avgrenset, og under bestemte vilkår om innsyn, oppbevaring og sletting. Skal du registrere persondata, om det så handler om å låne en bok på biblioteket, finnes det regler om hva som kan registreres, hvem som kan få tilgang til dataene og hvor lenge de kan lagres. Det er ingen – absolutt ingen – som har lov til å registrere i det omfanget DLD åpner for, og med en løs begrunnelse om å ”bekjempe alvorlig kriminalitet.”

Det er kanskje ikke merkelig, men likevel urovekkende, at representanter for politi og påtalemakt jevnt over stiller seg positive til DLD. På den andre siden stiller folk med en viss IT-kompetanse og representanter for nesten hele sivilsamfunnet (inklusive Datatilsynet) seg negative. Nylig sa Oslo Høyre nei til DLD. Det var et riktig, men likevel modig standspunkt – situasjonen tatt i betraktning – og jeg gratulerer Oslo Høyre med det. På samme måte er jeg dypt ulykkelig over argumentasjonen fra sentrale ledere i Arbeiderpartiet.

Fra den kanten får motstanderne av direktivet kastet på seg den ene forbrytelsen mer forferdelig enn den andre, med påstander om at alt kunne vært unngått om politiet bare hadde hatt tilgang til nødvendige data. Det er usaklig, og det er forstemmende. I en verden av ”hvis bare …” er selvsagt alt mulig, og jeg har selv et par tusen ”hvis bare …” på lager. Men det er ikke hva diskusjonen handler om. Den handler om hva slags samfunn vi får etter at DLD eventuelt har blitt til norsk lov, og hva som da er mulig; av overvåkning, økt risiko, nye forbrytelser og overgrep mot personvernet. Den handler dypest sett om forholdet mellom borgerne og staten, og om alle menneskers rett til å øve en viss kontroll med opplysninger om seg selv. Opplysninger som i økende grad vil falle inn under radaren til DLD, etter hvert som den teknologiske utviklingen fortsetter.

Norge er en avansert IT-nasjon, ikke minst når det gjelder bruk av IT, og det er stort sett bra. Men samtidig har vi en lang tradisjon for å føre politikk også mot de negative sidene ved IT-utviklingen. Derfor har vi en av de mest avanserte datalovgivningene i verden, og vi var tidlig ute med å sette fokus nettopp på personvernet – bl.a. ved etableringen av Datatilsynet. Det er denne linjen som representerer Arbeiderpartiets virkelige historie når det gjelder personvern og registrering av personopplysninger. Kontrollspørsmålet er derfor: Om DLD ikke fantes, ville da norske lovgivere kommet opp med et forslag om å registrere alle telefonsamtaler, alle e-poster og all trafikk på internett for alle personer i hele landet – i påvente av at noen av dem skal begå en forbrytelse?

mandag 1. februar 2010

Et forvirret "manifest"

Groucho Marx (1890-1977) sa en gang at han aldri kunne tenke seg å bli medlem i en forening som ville hatt ham som medlem.

Omtrent slik må Trond Ali Lindstad føle seg i forhold til det norske samfunnet. For noen dager siden publiserte han en tekst i Aftenposten under tittelen ”Muslimsk manifest.” Maken til forvirret språkbruk skal en lete lenge etter.

Ja, la oss begynne med språket. Ordet ”manifest” kommer fra det latinske manifestus, og viser til det som er lett synlig – eller åpenbart. Et politisk manifest handler derfor gjerne om prinsipper og synsmåter som forfatterne mener er selvinnlysende, åpenbare – eller uten behov for ytterligere forklaring.

Langs slike baner må Lindstad også ha tenkt, for det heter i teksten at muslimer i Norge ”trenger å vite hvordan de skal være, tenke og handle” – intet mindre. Lindstad har satt seg fore å angi ”selvsagte” retningslinjer for dette, - en veiledning til ”dagligdagse og til større spørsmål.” Han legger derfor fram et ”muslimsk manifest for Norge.” Jøje meg, den mannen må være i besittelse av utrolige innsikter – eller en tilsvarende mangel på beskjedenhet – for et slikt program har jo virkelig en enorm rekkevidde.

Allerede i artikkel 3 går det galt: ”Gud er den høyeste autoritet. Han er faktisk den eneste autoritet. Ingen muslim bøyer seg for andre enn Ham.” Her kunne Lindstad strengt tatt satt strek, for det er vel ikke mye mer å tilføye? Jeg forutsetter selvsagt at Lindstad har sikker innsikt i hva det er Gud vil til enhver tid, og i så fall er vel saken grei – i alle fall for ham (og muligens noen andre).

Men, nei. I artikkel 4 heter det: ”Norske myndigheter har makt i landet. Det skal muslimer respektere. Myndighetene fastsetter lover, som innbyggerne må følge. Men staten er sekulær. Det kan myndighetspersoner også være. Muslimer skal ikke ta til seg tanker og normer, fra stat eller andre, som ikke er forenlig med islam.”

Her blir det vanskelig; på den ene siden finnes bare en autoritet, og det er Gud. På den andre siden finnes det myndigheter og lover som skal ”respekteres.” Men – på den tredje side, blir det vel, skal man ikke ta til seg tanker eller normer – fra stat eller andre – som ikke er forenlige med islam. Lindstad må ha meg unnskyldt, men hva som er så manifest eller åpenbart med denne språkbruken greier jeg virkelig ikke å se. Betyr det at muslimer skal respektere norske lover eller at de ikke skal respektere norske lover? Betyr det at muslimer i Norge bare skal respektere noen norske lover, men ha rett til å overse andre (for eksempel dersom de representerer tanker eller normer som er uforenlige med islam)? Og finnes det virkelig en komplett og feilfri oversikt over hva som til enhver tid er forenlig med islam, en oversikt som vanlige muslimer kan bruke når de skal ”vite hvordan de skal være, tenke og handle?” Jeg har mine tvil. Hvor mye manifest veiledning har egentlig Lindstad å by på?

Vi leser videre – med stigende undring. Artikkel 5 hyller velferdsstaten. Det er bra. Ett poeng til Lindstad. Artikkel 6 sier at den sekulære staten øver press på muslimene. Auda! Lindstad har ikke forstått hva en sekulær stat er; hensikten med en sekulær stat er å sikre mest mulig likebehandling av ulike livssyn, bl.a. slik at Lindstad og andre muslimer kan sikres retten til å utøve sin egen religion, selv om de utgjør et mindretall i Norge. Rett nok har vi enda ikke greid å kvitte oss med statskirken – og synd er det – men da er jo problemet at staten ikke er tilstrekkelig sekulær, altså det motsatte av Lindstads poeng. Å hevde at det er den sekulære norske staten som utøver press på norske muslimer er likevel for drøyt. Om noe, er det nettopp staten og dens organer Lindstad vil henvende seg til dersom han opplever urimelig press fra andre. Vi må nok trekke tilbake poenget fra artikkel 5, og Lindstad er atter på bar bakke.

Artiklene 7 og 8 utpeker USA til verdens fiende nummer en, i samsvar med tradisjonell retorikk fra prestestyret i Iran. Samtidig skriver Lindstad at Norge indirekte er med på ”å sulte ut Gazas befolkning.” Selv er jeg kritisk til både USA og Israel – men faktisk også til mullaene i Iran – så her er det lite å hente hos meg. Norsk politikk overfor Israel kunne etter min mening gjerne vært langt mer kritisk, men samtidig var Norge det eneste vestlige landet som i sin tid anerkjente den demokratisk valgte Hamas-regjeringen. På den andre siden er demokrati uten interesse for Lindstad, så det må vi vel se bort fra. Det kunne vært fristende å gi Lindstad poeng på grunn av sympati med palestinerne, men ved nærmere ettertanke ville noe slikt vært respektløst. Palestinernes situasjon er tross alt for alvorlig.

Artikkel 9, 10 og 11 snakker om behovet for å ta vare på islamsk identitet, men på en måte som ikke provoserer og som åpner for en fruktbar dialog med ikke-muslimer. Igjen scorer Lindstad poeng hos meg. Hva om han kunne holdt seg til dette?

Men, nei igjen. Han durer videre. I artikkel 12 skriver han at enkelte ”muslimer vil være «viktige personer» og samarbeide med dem som har makt. De skal bli stående alene, ved kompromissene de må inngå. Andre går til politiske partier, til venstre eller høyre, men spiller også på myndighetenes lag.” Stort tydeligere går det vel ikke an å si at Lindstad har null tro på demokrati og deltakelse i det samfunnet han faktisk lever i. Ja, de som samarbeider med ”makten” (altså den makten som er utgått fra velgerne gjennom demokratiske valg) skal bli utstøtt og stå alene. Nei og nei! Igjen raser poengene ut, og nå er Lindstad mer enn på bar bakke; nå skylder han poeng.

Mens resten av artikkel 12 brukes til å nærmest uttrykke forståelse for terrorisme (hvis den er rettet mot USA), gir Lindstad oss valuta for pengene i artikkel 13: ”Muslimer tror ikke på det liberale demokratiet, styreformen her hos oss. Den har sekularisme som grunnmur. Den skaper sin egen elite, som påvirker opinionen, politisk og verdimessig, i sekulær retning. Den fremmer ikke en bærende moral.” Og der slapp katten ut av sekken! Alliansen mellom Lindstad og Groucho Marx er fullbyrdet; heller ikke Lindstad ønsker å være med i et fellesskap som vil ha ham som medlem.

Manifestets artikkel 14 og 15 gjør lite inntrykk etter dette. Vi får tro – og akseptere – at Trond Ali Lindstad er en person som tar sin egen personlige tro alvorlig. Men det er også alt. Teksten hans er et manifest bevis på at han er totalt forvirret når det gjelder helt grunnleggende spørsmål om hvordan folk med ulike livssyn skal greie å leve sivilisert sammen. Og det er nokså nedslående, tatt i betraktning av at Lindstad selv er en person som har hatt tilhold i det offentlige rom i Norge i mange år. Her har han – helt fritt, og uten frykt for represalier fra ”makten” – kunnet gi uttrykk for sine meninger om stort og smått. Her har han kunnet delta i frie valg, danne organisasjoner og styre sitt liv i samsvar med sin tro. Alt på grunn av ”det liberale demokratiet, styreformen her hos oss” – den styreformen han selv ikke har noen tro på. Og i skarp kontrast til forholdene i de fleste muslimske land – ja, selv i Iran, som for tiden ledes av den ”ufeilbarlige” ayatolla Khamenei.

Mange kristne hevder ofte og gjerne at det er på grunn av islam at muslimske land stort sett er udemokratiske og vanstyrte. Og det finnes muslimer som på sin side hevder at det er kristendommen som er skyld i vestlig dobbeltmoral, liberalistisk umoral og amerikansk dominans i verdenspolitikken. Etter min mening tar begge parter feil, og de forenkler kraftig det kompliserte forholdet som eksisterer mellom religion og politikk i alle samfunn. Men samtidig gjør de det lett for seg selv, for de kan kaste påstander mot hverandre og bygge murer der hvor vi burde være opptatt av å rive dem ned.

I en slik sammenheng er det lattervekkende ”manifestet” til Trond Ali Lindstad noe vi godt kunne klart oss uten. Ikke er det til hjelp for muslimer i Norge, ikke er det til hjelp for ikke-muslimer, og jeg har problemer med å se at det kan være til særlig hjelp for ham selv.

Heldigvis finnes det mange andre, og vesentlig klokere, muslimske stemmer i Norge enn den selvhøytidelige Lindstad.