Regimet i Iran har ikke framtiden for seg. Det er korrupt. Det er ineffektivt. Det er autoritært. Det har mistet for mye legitimitet hos for mange til at det kan overleve. Spørsmålet er hvor lang tid iranerne vil bruke på å si "farvel" - og under hvilke omstendigheter regimet vil bryte sammen.For egentlig har prestestyret overlevd forbausende mye siden revolusjonen i 1979; en omfattende krig, svært varierende oljeinntekter, massiv uvilje fra Vesten og nabolandene (Syria og Libanon unntatt), en kraftig mobilisering fra reformistene under siste halvdel av 1990-tallet, og nå sist: Et parodisk presidentvalg sommeren 2009 som på nytt satte regimet under press.
- En viktig forklaring på evnen til å overleve er at dagens styre erstattet et regime under Sjahen som var voldelig, mist like autoritært og samtidig usannsynlig upopulært i befolkningen (derfor ble det også revolusjon). Minnene om Sjahens vanstyre er fortsatt tilstede i Iran.
- En annen forklaring er krigen mot Irak, som ble utløst nokså umiddelbart etter revolusjonen. Ingen ting binder et land mer sammen enn en ytre fiende - og i dette tilfellet stod fienden praktisk talt på døra, med både hel- og halvhjertet støtte fra Vesten og flertallet av arabiske land.
- En tredje forklaring er en fullstendig mislykket politikk overfor Iran fra vestlige land - en politikk som for en stor del har vært USA-ledet og som har bygget på en tragisk kunnskapsløshet om landet, og en ensidig støtte til Israel. Dette har gjort lite annet enn å stimulere iransk nasjonalisme og mistro mot omverdenen, akkurat hva regimet trenger.
- For det fjerde - Iran har en betydelig olje- og gassindustri, og selv om oljeinntekter alltid er usikre og varierende har de gjort det mulig for regimet å hangle seg igjennom. Enn så lenge.
- Og endelig: Dagens regime kontrollerer alle maktmidler, det kontrollerer pressen og det er i stand til å mobilisere støttespillere som kan ta seg av de mer fysiske oppgjørene på gateplan dersom det er behov for å slå ned på demonstrasjoner og "uønskede" markeringer.
Slik sett inngikk denne kvartetten i et interessant skjebnemønster: Montazeri var utsett som etterfølger etter Khomeini. I steden ble det Khamenei. Mousavi kunne blitt president etter Khamenei. I steden ble det Rafsanjani. I sin tid var Rafsanjani en sterk støttespiller for Khamenei, og han sørget for at Mousavi måtte forlate politikken. I dag framstår Mousavi og Rafsanjani som en slags "allierte", mens Khamenei sitter tilbake alene på toppen som Øverste Leder, og med populisten Mahmoud Ahmadinejad som kontroversiell president - særlig etter skandalevalget i sommer.
Hosein-Ali Montazeri var Storayatollah - og sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike religiøse lederne i Iran. I sin tid var han altså utpekt til å bli Øverste Leder (Supreme Leader) etter Khomeini. I tiden etter revolusjonen arbeidet han og Khomeini tett sammen med utformingen av den unike iranske konstitusjonen - som plasserer "den islamske rettslærde" på toppen av maktpyramiden (velayat-e faqih). Etter revolusjonen ble han leder av fredagsbønnen i Qom - den religiøse "hovedstaden" i Iran der de viktigste teologiske seminarene finnes - han var medlem av Revolusjonsrådet (som ikke lenger eksisterer) og han ble mer og mer en stedfortreder for Khomeini.
Blant shia-muslimer var Khomeinis politiske teologi imidlertid langt fra ukontroversiell. Rollen hans som moralsk, åndelig og politisk leder av revolusjonen var udiskutabel, men prinsippet om at staten til syvende og sist skal ledes av den mest begavede islamske juristen (det vil si av Øverste Leder med støtte fra presteskapet) var ikke noe som uten videre hadde bred støtte blant shia-muslimske teologer, og slett ikke blant de andre gruppene som stod bak revolusjonen. Vi skal huske på at i følge denne ideen er Øverste Leder en ufeilbarlig overgangsfigur som leder og veileder folket i påvente av at den hellige tolvte Imam (al-Mahdi) skal vende tilbake og gjennomføre dommedag. Ingen liten oppgave, med andre ord.
Fantes det etter hvert viktige og prinsipielle nyanseforskjeller mellom Khomeini og Montazeri i synet på hvordan prinsippet om en Øverste Leder skulle tolkes? Mye tyder på det. Montazeri har i senere år vært tydelig på at Øverste Leder aldri skulle være noe mer enn en rådgiver for den lovlig valgte regjeringen. Det var folkets vilje som skulle avgjøre. I virkeligheten ble det som kjent motsatt; - i dagens Iran er det den valgte regjeringen og det valgte parlamentet som framstår som "rådgivere" for den ikke-valgte Øverste Leder, - som kan godkjenne eller sette til side lover slik han ønsker.
Montazeris uenighet med Khomeini ble svært tydelig i 1987. Da tok han til orde for legalisering av politiske partier, for at regimet åpent skulle innrømme egne feil og svakheter, og at ideen om å "eksportere" den islamske revolusjonen til andre land burde forlates. Montazeri protesterte også åpenlyst mot de omfattende henrettelsene av politiske fanger - som særlig fant sted sommeren og høsten 1988 - og han var uenig i Khomeinis fatwa (som inkluderte en dødsdom) mot forfatteren Salman Rushdie etter utgivelsen av boken "Sataniske vers." I mars 1989 hadde Khomeini fått nok; Montazeri ble fjernet fra alle verv og ombud, alle bilder av ham ble tatt ned fra offentlige kontorer og moskeer. Politisk sett var han nå en ikke-person, men som representant for reformer, og et mer åpent og inkluderende styre i Iran, hadde han fortsatt et par viktige tiår igjen.
I 1997 ble Montazeri satt i husarrest, etter å ha kritisert dagens Øverste Leder i Iran - Ali Khamenei - for å sette kravene til reformbevegelsen til side, for å underkjenne verdien av ekte folkestyre og for å undergrave de "egentlige" verdiene fra revolusjonen i 1979. Arresten varte fram til 2003. I årene etter fortsatte han å uttale seg om kontroversielle spørsmål; bl.a. tok han til orde for en mer inkluderende holdning i forhold til de iranerne som er tilhengere av Bahá'í (Iran har en av de største gruppene av Bahá'í tilhengere i verden), han protesterte mot kjernekraftpolitikken til president Ahmadinejad, mot den økonomiske politikken og særlig mot korrupsjon. Han mente at den famøse okkupasjonen av USAs ambassade i Teheran i sin tid var et feilgrep, og han protesterte kraftig mot "gjenvalget" av Ahmadinejad i juli 2009. Han ble en markert representant for en mer åpen, inkluderende og mindre repressiv tolkning av islam, - en versjon av islam som ikke nødvendigvis ligger i konflikt med moderne tanker om demokrati og liberale rettigheter, men der folkestyret likevel skal leve under "veiledning" fra de skriftlærde. I 2008 ble han intervjuet av BBC, og noen av synspunktene hans kan finnes her.
Montazeris død og begravelse blir selvsagt utnyttet for hva det er verdt av den iranske opposisjonen. Han delte mange av deres synspunkter og han hadde en religiøs autoritet som selv ikke Øverste Leder Khamenei uten videre kunne legge seg ut med. Rapporter fra nyhetsbyråer over hele verden forteller om demonstrasjoner og konfrontasjoner i forbindelse med begravelsen - ikke bare i Qom, men også i Teheran og i Montazeris fødeby Najafabad. Det er ikke overraskende.
Spørsmålet er likevel om ikke regimet i Teheran vil evne å holde ut enda litt til. Jeg tror det. Iran har sett store demonstrasjoner tidligere - ikke minst i sommer - og vil trolig se nye demonstrasjoner i tiden som kommer. Samtidig er det strategiske handlingsrommet til opposisjonen temmelig begrenset. Går de for langt i å hylle "vestlige" politiske verdier kan regimet raskt svare med at opposisjonen er under påvirkning av utenlandske interesser, og da særlig av USA og Storbritannia. Går de for langt i å argumentere for mindre religiøs kontroll over politikk og samfunnsliv står de i fare for å bli kritisert som motstandere av selve den islamske republikken - og av "landsfaderen" Imam Khomeini. Går de for langt i å kritisere den sittende presidenten står de i fare for å bli kritisert som unasjonale fiender av Iran i en tid der landet er "omringet" av USA og deres allierte (i Tyrkia, i Irak, i Pakistan, i Saudi-Arabia, og med store amerikanske styrker i Afghanistan). Går de for langt i å profilere seg som en typisk urban opposisjon, med støtte fra ungdom, studenter og byfolk, står de i fare for å støte fra seg en betydelig befolkning på landsbygda som tradisjonelt er langt mer konservative. Hvor opposisjonen enn snur seg finnes det derfor klare grenser for hvor langt den kan gå før regimet kan utløse motkrefter. Enn så lenge.
Derfor er det symptomatisk at opposisjonens kritikk stort sett er fokusert på innenlandske problemer - og særlig på den økonomiske politikken. Svært få - uansett nasjonalt eller religiøst sinnelag - synes at høy inflasjon, høy arbeidsledighet og økende sosiale problemer er tegn på en positiv utvikling. Derfor er det også her vi finner akilleshælen til både Øverste Leder og den sittende presidenten, mer enn vi finner den i spissfindige teologiske problemstillinger.
Framtiden til Iran vil bli avgjort av iranerne selv - det må vi i alle fall ha lov til å håpe. Siden 1979 har Iran vært styrt av en "ufeilbarlig" religiøs ledelse, - men det er nok det verdslige hverdagslivet som til syvende og sist kommer til å avgjøre om ledelsen evner å holde på makten. Det hjelper ikke å være ufeilbarlig hvis folket ikke er fornøyd. Ingen visste dette bedre enn Ayatollah Montazeri, og trolig er dagens Øverste Leder Ali Khamenei enig med ham akkurat på dette punktet, selv om de var uenige om mye annet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar