Den sponheimske parlamentarisme

I dag fikk vi gladmelding i både Aftenposten og VG om at et stort flertall ønsker en fortsatt rød-grønn flertallsregjering. Det er selvsagt langt igjen til selve valget, men for min del tror jeg at svært mange i Norge faktisk er nokså fornøyd med innsatsen til Regjeringen - og at de heller vil ha en flertallsregjering enn et nytt borgerlig kaos.

I går åpnet Lars Sponheim valgkampen til Venstre, og der fikk vi klar beskjed om hva han mener om flertallsstyre. "Flertallsregjeringen har gitt borgerne mindre demokrati, mindre åpenhet og mindre dialog med folket," mener Sponheim. Han lengter tilbake til tiden med mindretallsregjeringer, og sett fra hans ståsted er det kanskje naturlig: Den eneste regjeringen Venstre kan bli en del av er en mindretallsregjering, og i alle andre tilfeller vil han foretrekke en regjering som må til Stortinget og finne nytt flertall i sak etter sak. Det er, kort sagt, bedre for Sponheim og Venstre om landet får en svakere regjering, men det er neppe bedre for landet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg i mange saker har sympati med Venstre. Sosialliberalismen og sosialdemokratiet har mange og sterke grenseflater - både historisk og i mer dagsaktuelle spørsmål. Og jeg har stor respekt for at Venstre er helt tydelige på at de aldri vil hjelpe Fremskrittspartiet inn i regjeringskontorene. Flott!

Likevel sliter jeg fra tid til annen med den måten Sponheim snakker på. Han er raskt ute med å anklage andre for "maktarroganse" og om "skjult makt i de indre sirkler." Likevel er vi mange som husker nettopp Lars Sponheim som en av de mest arrogante næringsministre landet har hatt; en statsråd som omtalte seg selv i tredjeperson, og som tilhørte en regjering som vil bli varig husket som den eneste i moderne tid som tildelte seg selv æresbevisninger og dekorasjoner.

I spørsmålet om flertallsregjering er jeg uansett sikker på at Sponheim tar feil. Det er mange velgere som husker kaoset omkring budsjettvedtak og viktige reformer fra bare noen år tilbake. Norsk politikk var i ferd med å vikle seg inn i et mønster av spill og overbud som ikke tjente andre enn mediene (som fikk mye å skrive om) og småpartiene (som fikk langt mer innflytelse enn velgeroppslutningen skulle tilsi). En situasjon der de tre partiene må forhandle seg fram til enighet i vanskelige spørsmål under presset fra regjeringsansvaret er langt å foretrekke framfor åpen splid og taktikkeri i Stortinget.

Derfor bør valget handle om å etablere et styringsdyktig flertall. Regjeringen har vist at den evnet å forvalte det flertallet den fikk i 2005. Den har ikke sprukket. Den har ikke kjørt landet i grøfta, snarere tvert om. Et lite blikk på verden omkring oss forteller oss at Norge har greid seg langt bedre enn praktisk talt alle andre land. Jeg både håper og tror at mange vil merke seg det etter hvert som valgdagen nærmer seg, og dagens meningsmåling er forhåpentligvis uttrykk for det samme.