Supreme Leader

874 var det året da Gud bestemte seg for å trekke den 12. hellige Imamen Muhammad ibn al-Hasan, en gutt på ikke mer enn fem år, til side fra denne verdens plager og isteden anbringe ham i en tilstand av ”okkultisme.” Slik at han, under beskyttelse fra Gud selv, kan komme tilbake, sammen med profeten Jesus, og utføre sin oppgave som Māhdī: Å utrydde all urettferdighet og lidelse på jorda.

Muhammad al-Mahdi ble født i 869 som Abu'l Qasim Muhammad ibn Hasan ibn ‘Alī, - sønn av Hasan al-Askari, som var den 11. hellige Imamen i direkte rekkefølge etter Ali ibn Abu Talib (600-661). Og denne Ali var selvsagt svigersønnen til profeten Muhammad. Han var den første som lot seg vende om til den troen som Muhammad fikk formidlet direkte fra Gud gjennom åpenbaringer over en lang periode, og ble dermed per definisjon verdens første muslim. Han var gift med Muhammads egen datter Fatima, og han ble den fjerde kalifen (etterfølgeren) etter Muhammad i følge tradisjonen til sunni-islam – flertallet av verdens muslimer.

Men i følge sjia-islam var Ali den eneste rettmessige etterfølgeren etter profeten, han ble etter deres mening forbigått tre ganger ved valg av ny kalif, og der finner vi årsaken til den store splittelsen blant muslimer – den mellom sunni-islam og sjia-islam. Ali ble kalif til slutt, men splittelsen blant muslimene var allerede et faktum og det varte ikke lenge før han ble myrdet (fem år), og det ble også hans sønn Hassan i 669, etter et kortvarig lederskap på om lag syv måneder av det som i dag stort sett regnes som Irak. Deretter fulgte martyrdøden til en annen av profetens barnebarn, Husayn ibn Ali, i 680 under slaget ved Kerbala. Etter Husayn følger så ytterligere åtte hellige Imamer i direkte linje; samtlige av dem ble myrdet, mange av dem med gift, og alltid på ordre av ulike sunni-kalifer som så at de representerte en permanent trussel mot deres lederskap fordi de stod i direkte linje fra Ali.

Ali er slik sett den eneste kalifen som sunni-muslimer og sjia-muslimer har felles. Flertallet blant muslimene etablerte sin maktposisjon med kalifatet i Damaskus, deretter i Bagdad, mens mindretallet (shia’t Ali, sjia) måtte se seg om etter rudimentær støtte hos lokalbefolkningen i ulike deler av Midt-Østen – fra Yemen i syd til Libanon i vest til Aserbajdsjan i nord.

Etter denne serien med nederlag og giftmord er det kanskje ikke rart at Gud selv grep inn og reddet femåringen Muhammad al-Mahdi fra den sikre død. Han er Imam nummer tolv, han er ikke død, han skal komme tilbake, og han skal sette ting på plass igjen. Imamene står i en helt spesiell stilling i sjia-islam. De er de eneste ”rette” etterfølgerne etter Muhammad, og de står som ufeilbarlige individer i en helt unik kontakt med Gud. De har særlige kunnskaper (hikmah), og deres lidelser symboliserer menneskets evige strev etter å leve i samsvar med profetens anvisninger. Imamen får rettledning direkte fra Gud, og skal selv rettlede alle andre. Tanken er at Gud ikke ønsket å etterlate menneskene uten guddommelig veiledning, selv etter at den siste profeten var død. Dette er i alle fall hva svært mange mennesker tror i ett av de tre muslimske landene i verden der sjia-muslimer faktisk er i flertall, nemlig Iran (de to andre landene er Irak og Bahrain).

Under Safavidene (1501-1722) ble sjia-islam og troen på de tolv hellige Imamer den offisielle religionen i Persia, eller dagens Iran. Og ettersom Iran aldri ble en del av det Osmanske riket (som var sunni-muslimsk) er koblingen mellom sjia-islam og iransk nasjonalisme svært sterk. Faktisk er det mulig å argumentere for at sjia-islam i Iran spiller noe av den samme rollen som protestantismen gjorde for nasjonsbyggingen i Nordvest-Europa. Men sammenligningen er likevel haltende. Den persiske kulturen går tross alt mye lenger tilbake, til lenge før islam, og islamiseringen av Iran var i seg selv en komplisert prosess som strakk seg over flere hundre år. I løpet av denne prosessen ble også det moderne persiske språket utviklet, dels i samspill med arabisk, - og etter hvert ble bidragene fra Iran til den islamske kulturen formidable; ikke bare når det gjelder spørsmål om teologi og rettslære, men også innenfor vitenskap, arkitektur og kunst.

Iran har en stolt og lang historie som selvstendig nasjon. Denne nasjonen har overlevd dynastier både fra vest, øst og nord. Den holdt på å omkomme under trykket fra mongolene, og lå lenge under sterkt press fra Russland. Men den overlevde, og Iran er nå med sine mer enn 70 millioner innbyggere den definitive stormakten i Midtøsten – uansett hvor mange oljefat de arabiske nabolandene har under bakken, og uansett hvor mye Washington misliker det.

Iran er en moderne nasjon, men det er en misforståelse å tro at det iranske samfunnet ikke fortsatt er dypt religiøst og har betydelig nasjonal selvbevissthet. Den feilen gjorde USA ved kuppet i 1953, da den populære statsministeren Mohammed Mossadegh ble fjernet fordi han nasjonaliserte oljeindustrien, og ikke minst senere gjennom den ensidige støtten til den stadig mer upopulære Sjahen. Drømmen til den pompøse, men akk så korrupte og, i iransk sammenheng, historisk ubetydelige Sjah Mohammad Reza Pahlavi, var å lage en sekulær muslimsk stat i Iran etter mønster fra Mustafa Kemal Pasha (Atatürk) i Tyrkia. Han kalte det ”den hvite revolusjon”, men sluttresultatet ble i stedet den første, og hittil eneste, muslimske revolusjonen i verdenshistorien.

Vinneren ble slett ikke den USA-støttede sjahen, men den politisk geniale ayatollaen Ruhollah Khomeini som landet i Teheran fra sitt eksil i Paris den 1. februar 1979. Der ble han møtt av minst seks millioner elleville tilhengere. Revolusjonen var enda ikke fullført, og han startet umiddelbart arbeidet med å likvidere alle revolusjonære som ikke hadde de rette oppfatningene om veien videre (kommunister, liberale, sosialdemokrater, fagforeningsledere og andre). Det ble mange henrettelser på diverse stadionanlegg omkring i landet. Til slutt var det nesten bare prestene igjen, akkurat slik han ville ha det.

Like etterpå ble Iran angrepet av Saddam Hussein, som kjempet – i alle fall indirekte – med støtte fra Vesten og de fleste arabiske nabolandene i regionen (med et viktig unntak for Syria). Krigen varte til 1988. Khomeini døde i 1989, og deretter ble Ali Khamenei (president fra 1981) innsatt som ny Øverste leder. Typisk nok ble Khomeini snart omtalt som ikke bare ayatolla, men som Imam Khomeini, for å antyde at også han hadde stått i en spesiell relasjon til Gud som revolusjonens helt dominerende leder.

Et viktig spørsmål for alle sjia-muslimer er naturligvis hvordan samfunnet best kan styres i den tiden det tar for al-Mahdi å komme tilbake (slik han skal) for å sette alt på plass. Og her har meningene vært nokså delte blant de skriftlærde. Mange mener det går et skille mellom den verdslige verden og den åndelige, og at styret av staten (menneskenes styring av seg selv, så og si) prinsipielt er noe annet enn å etterleve budene fra Gud. Det betyr ikke at staten skal være sekulær eller at de religiøse lovene ikke skal gjelde, men det betyr at menneskene heller ikke kan påta seg rollen som ”stedfortreder” for Gud gjennom utførelsen av statsstyret.

Slik tenkte ikke Khomeini. Han hadde studert skriftene, han var Storayatolla, og han hadde snakket med Gud. Svaret hans var at det nettopp er behov for en ”stedfortreder” som kan sikre statens religiøse integritet og bekjempe alle tegn til moralsk og åndelig forfall i ventetiden. I denne tiden skal land og folk styres etter prinsippet om ”wilayat al-faqih” – et styre ved den opplyste jurist (eller rettslærde). Denne ideen var Khomeinis store innovasjon i politisk islam; i påvente av tilbakekomsten til Mahdi må samfunnet styres mest mulig etter de rette prinsipper og dette er det bare de aller best kvalifiserte skriftlærde som kan sikre.

Derfor er konstitusjonen til Den iranske islamske republikk noe helt unikt i den politisk historien. Den er formet som et ”kompromiss” mellom hensynet til demokratiske prinsipper om valg og valgbarhet på den ene siden, og en trygg ”veiledning” fra de religiøse ekspertene på den andre. Iran skal være en republikk, altså styrt av folket. Men Iran skal også være muslimsk, altså styrt av de beste som finnes til å tolke Koranen og de islamske lovene.

Derfor har Iran en folkevalgt forsamling (Majlis), en folkevalgt president og flere selvstendige partier. Men Iran har også en Øverste leder (Supreme Leader), som står over presidenten og som selv ikke er folkevalgt. Han er derimot utpekt av Ekspertrådet (Majlis-e Khobregan), en gruppe på 86 geistlige, som selv rett nok er folkevalgt, men først etter at kandidatene er godkjent av Vokterrådet. Ved siden av Lederen og Ekspertrådet er Vokterrådet det mektigste organet i Iran. Det har 12 medlemmer, halvparten utpekt av Lederen selv og den andre halvparten av Majlis – blant kandidater foreslått av lederen for Irans høyesterett, som igjen er utpekt av Øverste leder. Vokterrådet fører tilsyn med grunnloven, overvåker valg og godkjenner alle kandidater som ønsker å stille til valg – til parlamentet, Ekspertrådet eller som president.

På den måten er demokratiet ”kortsluttet” og all endelig makt ligger egentlig i hendene til Lederen og hans allierte innen presteskapet. Det er simpelthen ikke mulig for kandidater som ønsker å utfordre systemet å stille til valg, og slik var det heller ikke under presidentvalget den 12. juni. Rett nok ble to av kandidatene oppfattet som ”reformister” (Mir-Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi) mens den tredje kandidaten og sittende presidenten (Mahmoud Ahmadinejad) ble oppfattet som ”konservativ.” Men ingen av de tre representerte noe prinsipielt alternativ til den samfunnsmodellen som Khomeini etterlot seg. Ingen av dem ønsket, for eksempel, å utfordre rollen til Øverste leder, selv om de to ”reformistene” tillot seg å kritisere flere av hans vurderinger, men da først og fremst indirekte, gjennom kritikk av president Ahmadinejad som for lengst var utpekt som Lederens egen favoritt.

Her har vi da et system der Lederen sitter med all makt; kontroll med parlamentet, med mediene, med domstolene, med de væpnede styrkene og med allierte støttespillere i alle sentrale maktfunksjoner i den islamske republikken. Gjennom åtte år under presidentskapet til Mohammad Khatami (1997-2005) hadde Lederen og Vokterrådet allerede fått lang erfaring med å fendre unna forslag de ikke likte, og dermed hindre enhver uønsket endring av systemet. Det er ulike oppfatninger om hvor hardt Khatami egentlig forsøkte å få til endringer, men det er liten tvil om at han målbar ideer som – i sin konsekvens – ville representert en utfordring for Lederens posisjon. Og han var populær i valg, både i 1997 og i 2001, så det er liten tvil om at reformtankene hans hadde stor oppslutning.

Med denne erfaringen, og med full kontroll over alle deler av maktapparatet, hvorfor var det da nødvendig for Øverste leder Khamenei å rote til valget så fullstendig? I prinsippet kunne jo Lederen har fortsatt som han ønsket helt uavhengig av hvem av de tre kandidatene som ble valgt? Ingen av dem representerte – i alle fall uttalt – noen trussel mot den islamske republikken?

Uansett svar, så har Khamenei trolig bidratt til en varig svekkelse av det systemet han selv er satt til å forvalte. Det er vanskelig å hevde at systemet er "ufeilbarlig." Valgjukset var så banalt, og åpenbart, at alle måtte forstå at noe var galt. Og det gjelder selv om Ahmadinejad kan ha fått flere stemmer enn sist (i 2005), ja, flere stemmer enn noen trodde var mulig. Valget av Khatami i 1997 kom som en overraskelse, vi kan tro at systemet den gangen faktisk fungerte sånn noen lunde. Men denne gangen ble resultatene presentert på en helt ny måte, ikke per geografi og ferdig opptelling, men som ”blokker” av samlede stemmer for landet under ett. Og Ahmadinejad ble utropt til vinner på rekordtid, lenge før det var fysisk mulig å avslutte all opptelling omkring i landet. Det var så galt at alle skjønte det dreide seg om juks. Derfor forbannelsen, demonstrasjonene, og det helt legitime spørsmålet: ”Hvor ble det av stemmen min?”

I mitt hode kunne Lederen sluppet lettere unna med en vesentlig mindre ”overbevisende” seier for Ahmadinejad, ved ikke å være så ivrig etter å utrope en vinner, og ved å innta en noe mer nøytral rolle i forhold til de tre kandidatene. Når det ikke skjedde må det ha en forklaring, for Ali Khamenei er selvsagt ingen dum politiker. Han er tvert i mot en av de mest erfarne og maktbevisste politikerne Iran har fostret. I tjue år har han balansert ulike interesser i landet som Øverste leder, dobbelt så lenge som selv Imam Khomeini. Han var 40 år da han ble president for en periode på åtte år (årene med krig mot Irak), og før det var han en av de mest sentrale personene i den islamske revolusjonen. Han blir 70 år den 17. juli, og er derfor heller ikke forferdelig gammel. Han kan godt leve i ytterligere 10 år, kanskje mer. Han er nok ikke et teologisk geni som Khomeini var det, og han er definitivt ikke like karismatisk, men han har evnet å holde den islamske republikken samlet gjennom en periode med store endringer i Iran.

For det er ungdommen, alle de som aldri opplevde revolusjonen i 1979, som nå kaster stein på politiet og på bilder av revolusjonens ledere. Det skjedde i Teheran. Det skjedde i alle de store byene. Og det kommer helt sikkert til å skje igjen, fordi den ”kontrakten” med folket som ble inngått under revolusjonen nå er på alvorlig oppsigelse. At det samtidig trolig har oppstått en vesentlig splittelse innenfor maktapparatet er noe nytt. Kanskje finnes det helt ulike visjoner om hvilken vei Iran skal gå, og – ikke minst – hvilket forhold Iran skal ha til verden omkring. Noen spekulerer i at den virkelige ringreven i iransk politikk, Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, selv tidligere president og nå leder av både Ekspertrådet og det spesielle Gjennomføringsrådet (et organ som megler mellom Majlis og Vokterrådet i de tilfellene der det er meningsforskjeller) har satt seg fore å regissere neste generasjon med lederskap i Iran.

I sin tid var Rafsanjani en sterk støttespiller for Khamenei, men den tiden er trolig over for lengst. Begge har de høstet store rikdommer av revolusjonen. I Midt-Østen er familisme (å hente politisk legitimitet gjennom gjenytelser og støtte fra familie, klan og lokale støttespillere, snarere enn ved å vinne den gjennom frie valg) den etablerte formen for maktutøvelse. Men akkurat som Rafsanjani har sin familie, har også Øverste leder Khamenei det, samt alle andre lederskikkelser i Vokterrådet, Ekspertrådet, parlamentet og Gjennomføringsrådet. Det er mellom disse at kampen om den framtidige retningen til Iran nå står. Noen ønsker å søke en slags tilnærming til USA og Europa, for andre er dette helt utenkelig.

Det eneste vi vet nå er at Øverste leder er alvorlig svekket. Valgjukset i juni var så tåpelig gjennomført at alle måtte skjønne noe var galt. Det var et uttrykk for desperasjon, og den interne kampen i det iranske maktapparatet vil trolig bare forsterke seg i tiden som kommer.
Det er ikke vanskelig å føle sympati med iranere som går ut i gatene og krever demokrati, med fare for eget liv. De trenger støtte, og de fortjener støtte. Men demokrati er bare ”halvparten” av hva den iranske republikken gir løfter om. Den gir samtidig løfter om ”wilayat al-faqih” – om stabilt og støtt islamsk lederskap i ventetiden til al-Mahdi kommer tilbake. Noen ganger går disse prinsippene rett og slett ikke sammen, og ukene etter 12. juni er et endelig bevis på det. Folkestyre og prestestyre går bare sammen så lenge folket og prestene er enige. I det øyeblikket folket og prestene er uenige oppstår problemet med legitimitet på nytt: Hvem skal bestemme?

Enevoldstiden i Europa ga et midlertidig svar på dette. Kongen – eller fyrsten - overtok da ansvaret for Kirken, og dermed også for innbyggernes religiøse oppfatninger. Men det kunne jo ikke vare. Over tid ble det umulig å holde de ulike religiøse meningsforskjellene tilbake, og etter hvert også idene om demokrati og liberale rettigheter, og resultatet er – etter intense religionskriger – dagens sekulære Europa, der kongehusene bare spiller en symbolsk rolle og der statskirkene er enten avviklet eller sterkt svekket (som i Norge).

Går Iran i samme retning? Neppe i første omgang. Iran er fortsatt en nasjon der islam og nasjonal identitet går sterkt sammen, og der minnene om utenlandsk dominans er ferske – både når det gjelder oljeindustri, utenrikspolitikk og undertrykkelse av religiøse tradisjoner under sjahen. Det har kommet kritikk mot Vesten fra iranere i eksil, både mot Norge og USA, om at protestene etter juksevalget den 12. juni ikke var sterke nok. Jeg er ikke enig. Mens det er riktig å peke på de grunnleggende svakhetene ved dagens Iran, og støtte opposisjonens kamp for demokrati, er nøkkelspørsmålet fortsatt hvem som får lov til å tolke den iranske nasjonalismen. Sterk støtte til opposisjonen fra ledere i andre land ville i dagens situasjon trolig gjøre lite mer enn å styrke Lederen og hans allierte, og bekrefte deres versjon om at all opposisjon egentlig er skapt med støtte utenfra. Noe som var akkurat hva superklønen George Bush oppnådde med sin totalt mislykkede politikk i Midt-Østen.

Samtidig er Irans erfaringer med ”den religiøse republikk” viktige. Det er selvsagt ikke noe nytt at en konstitusjon eller statsdannelse bærer i seg målkonflikter. Men det er samtidig liten tvil om at Øverste leder nå har tatt ”wilayat al-faqih” et alvorlig skritt nærmere stupet. Legitimiteten til regimet er tynnslitt. Det er totalt avhengig av høye oljepriser og høy produksjon for å holde samfunnmaskinen i gang. Derfor kommer det trolig en dag der også andre enn velgere og ungdommer i Teheran eller Mashhad vil kreve en ”new deal.” Det vil komme en dag der republikkens krefter er sterkere enn teologiens, med mindre dagens makthavere finner en ”familiær vei” ut av krisen – slik at regimet kan humpe videre i enda noen år på ryggen av drømmen til Imam Khomeini. Drømmen om å lage det perfekte venteværelset for al-Mahdi – femåringen som alle venter på, og som faktisk ikke har skyld i noe som helst.