tirsdag 28. juli 2009

Om dommer og fordommer

Denne sommeren satt jeg i noen timer på en buss, der den bakerste delen var dominert av seks unge menn fra et annet land. De hadde med seg et støynivå som ikke akkurat hører med til det jeg er vant med på norske busser (og jeg har tatt en del buss gjennom årene), de hadde radio og mp3-spillere, de spilte kort og de fortalte vitser som åpenbart var såpass morsomme at de fortjente en helhjertet latter om lag hvert femte minutt, om ikke oftere.


De gikk mye fram og tilbake til kaffeautomaten midt i bussen - hentet mer og mer - og derfor gikk de også temmelig ofte på do. Bussen var stor, men ærlig talt, en buss er en buss - og hver gang et menneske ønsker å flytte seg fra setet sitt til toalettet og tilbake igjen så er det vanskelig å ikke legge merke til det.


Et par av disse karene hadde tørkle på hodet. En av dem satt med bar overkropp. En annen hostet nesten hele veien fra Tvedestrand til Kristiansand. Gudene vet hvor mange svinebasiller han leverte til oss andre som satt og latet som ingenting. En fjerde hadde buksa såpass langt nede på lårene at ikke bare skinkene, men også lårene nedenfor, var helt synlige. For den som ville se. Ett blikk var egentlig nok.


Og mobiltelefoner! Herregud for en ringing, og for et kjas med all den snakkingen på et språk som jeg i alle fall ikke var i stand til å identifisere. Jeg tenkte: Tyrkisk? Bulgarsk? Romansk? Jeg forsøkte å lytte - uten å lytte, sånn helt synlig - men ble ikke klokere.

To ganger på turen var det en såpass pause at det gikk an å gå ut av bussen for å røyke. Begge gangene greide de seks karene å dele en - 1 - sigarett seg i mellom, før bussen skulle videre og kortspillet kunne fortsette. Det var høylytt snakking, musikk, henting av stadig mer kaffe og plukking av kort som uvergelig måtte havne i midtgangen fordi svinger og fart gjorde kortspill mellom to rader svært vanskelig.


Det var - kort sagt - en bråkete opplevelse. Og jeg tenkte at nå er det like før jeg ber disse gutta om å slappe litt av, for jeg var nokså trøtt og det var flere enn meg som åpenbart følte at de tok litt for mye plass. Men så ringte telefonen igjen, og denne gangen må det ha vært en nordmann i den andre enden for nå ble det snakket norsk. Endelig! "Ja, vi er på vei nå. Vi har nettopp kjørt ut fra Lillesand." "Ja, vi er klare i morra." "Ja, jeg har med meg fem stykker, og vi er klare klokka sju." "OK, vi vet hvor vi skal gå når vi kommer til rutebilstasjonen." "Neida, ikke'no problemer her. Vi spiller kort, vet du. Ha-ha!" "Greit. Ha det!"


Disse gutta så ikke ut som ferieturister. Jeg tipper de var på vei til en eller annen jobb. Hvor, eller hva eller hvordan, det vet ikke jeg. For alt jeg vet skulle de til Kristiansand for å servere utepils til tørste nordmenn, eller de skulle jobbe for en av leverandørene til den enorme veiutbyggingen som skjer rundt Kristiansand akkurat i disse dagene, eller de skulle sprenge en tomt og legge asfalt, eller de skulle brøyte en ny vei igjennom skogen, eller de skulle jobbe i Dyreparken, eller kanskje de var banditter som skulle hente noe/skjule noe/transportere noe ulovlig. Eller kanskje de var turister (ha-ha, særlig) som bare ville se seg omkring?


Som hos alle andre tar det veldig kort tid for meg fra det ytre sanseapparatet og tilbake til egne fordommer - som ligger trygt plassert ett eller annet sted inne i hjernebarken. Det tar ikke sekunder engang, heller mikrosekunder, eller nanosekunder: Ung mann, fremmed språk, bar overkropp, tøff i trynet, høyrøstet latter, synlig underbukse - vel - svaret er i grunnen gitt: Her snakker vi neppe om speideren, du! Her snakker vi om folk som er ute etter å vri seg fram gjennom norske støtteordninger, undergrave rettssikkerheten og ellers by seg fram til hver eneste gangster som måtte finnes. Sannsynligvis burde alle seks vært arrestert for lenge siden. Var det A-gjengen? Eller B-gjengen? Eller var det den nye gjengen, den som nå er fullstendig dominert av Østeuropeisk mafia? Gudene vet!


Eller kanskje ikke? På en av sine veier tilbake fra kaffemaskinen i bussen kom en av de seks tøffingene til å søle noen dråper varm kaffe på undertegnede. Han så nøye på meg, for liksom å være sikker på at han hadde forstått omfanget av skaden. Da kan skjønte at det bare dreide seg om noen ubetydelige dråper, sa han: "Sorry, ass! Kom en sving her og greier!" Og jeg? Jeg svarte i mitt aller mest inkluderingsvillige tonefall: "Det er helt greit." Og så smilte jeg kjekt tilbake, bare for å understreke at jeg ville være det siste mennesket i verden han eventuelt ville kjøre kniven sin inn i - bare for å plage A/B/C-gjengen eller hva de heter.

Og slik fortsatte kortspillet og bussturen. Musikk, latter, kaffe og pissing på do. De seks karene var aldri en trussel mot andre enn sitt eget kortspill, og alle vi andre kunne forlate bussen akkurat like hele og friske som da vi gikk på. Problemet var bare at vi aldri forstod hva de snakket om, hva de lo av, eller hva slags oppgaver som ventet dem.


Jeg måtte skynde meg videre til neste etappe: Toget fra Kristiansand til Stavanger. Forventningen var, naturligvis, å finne et sete der roden og freden endelig kunne senke seg i de neste tre timene. Hallo! Har du hørt om Norway Cup, og om jentelag fra Rogaland som er på vei hjem? Vel, de er ikke akkurat støyfrie. Aldri har jeg sett så mange mennesker på do samtidig og i gjennomsnitt som langs denne ferden. Og aldri har jeg heller sett så mange mennesker løpe fram og tilbake mellom egne plasser og kafévognen, på jakt etter pølser, pils, pizza, sjokolade – og i det hele tatt.


Pokerklubben til mine ukjente utenlandske kortspillere fra bussen ble plutselig et vagt, men kjærkomment minne. Dette er kollektivtransport på sitt ytterste! Plassmangel, fotballturneringer, toaletter ute av funksjon, og stadige behov for å finne nytt sete. Her er det ikke mye ”sorry, ass”, men mer ”fløtt deg.” Okei, jeg tar den. Det er slik vi er i Norge. Vi er mer ”fløtt deg” enn vi er ”velkommen hit” og vi er mer ”dette er mitt” enn vi er ”hva har du bruk for?”


Likevel slår det meg: En dom er noe som felles etter at en forbrytelse har skjedd. Dommen gjelder en sak. En fordom – som er den dommen vi feller før vi har en dom, og før vi kjenner argumentene i saken, er kanskje den mest vanlige tross alt?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal satse mest på; Gutta boys med tatovering og kortstokk på bussen eller de skrikende jentene ”inn-og-ut av dassen” på toget? Begge var uansett en kjærkommen mulighet til å se Norge fra en annen side.


Og jeg holder fast ved forslaget om at all norsk kollektiv persontrafikk bør gjøres gratis: Bane, buss og drosje – la det bli gratis så folk får se hvor dyr bilen egentlig er, og hva man går glipp av!



onsdag 22. juli 2009

Høyres krise

Av flere grunner husker jeg valget i 2001 spesielt godt. Det endte med en solid framgang for Høyre, mens Arbeiderpartiet gjorde et så dårlig valg at de fleste som var med i valgkampen fortsatt bare har mest lyst til å glemme hele greia.

Blant flere eksperter var konklusjonen i 2001 at partimønsteret trolig var endret for alltid, og at Arbeiderpartiet fra nå av bare ville være et mellomstort parti, på linje med andre mellomstore partier i landet. Etter en tid ble jeg selv invitert av tidsskriftet Horisont (utgitt av NHO) til å skrive en artikkel, der temaet var om sosialdemokratiet i det hele tatt hadde noen framtid i Norge!

Det var selvsagt en haug med teorier og forklaringer om hvorfor det gikk så dårlig; noen av dem mer treffsikre enn andre - etter min mening. Men ettersom politikk ikke er noen eksakt vitenskap er det alltid plass til et mangfold av oppfatninger når det gjelder slike spørsmål.

Valgresultatet var naturligvis til stor glede for Høyre, og det var nok mange i den leiren som gledet seg minst like mye over Arbeiderpartiets tilbakegang som over egen framgang. Men slik er også politikken. Tilbakegang for motstanderne er på en måte alltid en god nyhet i seg selv.

Går vi til dagens situasjon må jeg likevel innrømme at jeg ikke greier å glede meg så mye over Høyres problemer. Det er ikke først og fremst av kjærlighet til Høyre, men av bekymring over det jeg tror er årsaken til problemene. Den årsaken har ett navn: Fremskrittspartiet.

Misforstå meg rett: Jeg ønsker flertall for dagens Regjering og et best mulig resultat for Arbeiderpartiet. Likevel: Hvis vi ser på styrkeforholdet mellom de to høyrepartiene hadde jeg mer enn gjerne sett at det var Høyre som var dobbelt så stort som Fremskrittspartiet, og ikke motsatt. Bare det faktum at Fremskrittspartiet er så mye større enn Høyre - ja, at det er så stort som det er på målingene i det hele tatt - er helt galt, ikke bare for Høyre, men i grunnen for oss alle.

Høyre befinner seg i en forferdelig skvis: På den ene siden har partiet potensielle partnere som de ønsker å danne regjering med, og på den andre siden et kjempestort Fremskrittsparti som det ikke lenger kan overse. Lenge trodde vi at hovedproblemet var at Høyre ikke fikk Venstre og KrF med på en tilnærming til Fremskrittspartiet. Men sommerens debatt om Høyres identitet viser at problemet strengt tatt er mye større og dypere, for det viser seg mer og mer at Høyre er temmelig uenig med seg selv.

Debatten i Dagens Næringsliv har avslørt hvor sammensatt Høyre egentlig er. Merkelappen "konservativ" er åpenbart minst like upresis som merkelappene "sosialdemokrat" eller "liberal." Her finnes alt fra næringslivsliberalister som gjerne hopper til køys med Fremskrittspartiet så snart som råd, til langt mer moderate og sentrumsorienterte krefter som ser Fremskrittspartiet for hva det - etter min mening - egentlig er: Et sammensurium av populisme, utspillspolitikk, løftepolitikk og fremmedfiendtlighet. Et parti som kan tenkes å mene nesten hva det skulle være, bortsett fra at de alltid mener staten bør bruke mest mulig penger på populære tiltak og at mennesker med bakgrunn fra andre land representerer et stort samfunnsproblem.

Det landsmøtet som skulle bringe avklaring i Høyres forhold til Fremskrittspartiet viste seg snarere å bli starten på en viktig debatt for partiet. Er det overhodet mulig for et parti av Høyres type å holde seg med et parti av Fremskrittspartiets type som regjeringspartner? Rett nok husker jeg godt Høyres løsslupne overbudspolitikk som opposisjonsparti på 1990-tallet. Men det var den gang, i en annen situasjon, og de var slett ikke alene om det. Derfor kan jeg ikke skjønne annet enn at svaret må bli "nei." Og grunnen er at jeg ikke greier å se hvor framtiden for Høyre ville ligge i en slik allianse - med et dobbelt så stort Fremskrittsparti og uten partnerne i sentrum.

Selv om tanken skulle være at Høyre i regjering ville "moderere" de verste sidene ved Fremskrittspartiet, er det vanskelig å se at denne alliansen ville hatt mer enn en vinner, - og det ville ikke være Høyre. Å se Erna Solberg spille rollen som tante Sofie fra et soleklart mindretall i regjering med Fremskrittspartiet ville neppe bli noe vakkert syn, og heller ikke et syn som stimulerte Høyres potensielle velgere.

Det tragiske for Høyre nå er at avklaringen under landsmøtet aldri kom. For sannheten er at i mange og viktige spørsmål er Høyre i bunn og grunn helt uenige med Fremskrittspartiet - ikke minst når det gjelder økonomisk politikk og i synet på Norges internasjonale forpliktelser. Pluss en lang liste med andre "utspillssaker" som nettopp er Fremskrittspartiets varemerke. At Høyre er uenige med Fremskrittspartiet i slike spørsmål er bra for landet, men akkurat nå ikke så bra for Høyre, noe engasjementet i den pågående debatten viser. Og derfor ser Høyres valgkamp ut til å bli usedvanlig krevende, lenge før den har startet for alvor.

fredag 17. juli 2009

Iran - er det alvor nå?

Jeg må innrømme at jeg inntil i dag har vært nokså sikker på at Øverste leder i Iran, ayatolla Ali Khamenei, og den "gjenvalgte" presidenten Mahmoud Ahmadinejad, ville greie å fendre av konfliktene etter det skandaløse presidentvalget i juni.

Men i dag skjedde det noe nytt, nemlig at Ali Akbar Rafsanjani brukte Fredagsbønnen i Teheran til nærmest åpent å utfordre Lederen. Han ba om frihet for pressen til å rapportere, han ba om en helt åpen debatt og fri gjennomgang av valget i juni, han ba om at alle arresterte protestanter etter urolighetene skulle settes fri. Og han gjorde det med opposisjonslederen Mir Hossein Mousavi til stede.

En slik splittelse i det religiøse lederskapet i Iran har vi aldri sett før, så vi snakker uansett om nye helt nytt. Og det interessante er nettopp alliansen mellom Rafsanjani (leder av Ekspertrådet og Gjennomføringsrådet) og den fremste opposisjonskandidaten under valgene, Mir Hossein Mousavi. De har nemlig ikke alltid vært venner. I sin tid, da Rafsanjani ble president i 1989, forsvant Mousavi ut av iransk politikk. De to var uenige om hvorvidt Iran skulle akseptere hjelp fra vestlige land til rekonstruksjon etter krigen med Irak (Rafsanjani var for, Mousavi var mot). Den nye, reviderte konstitusjonen i Iran fra samme år fjernet stillingen som statsminister (en posisjon Mousavi hadde fra 1981 til 1989). Etter den tid gikk Mousavi mer eller mindre i ”politisk eksil,” han gikk tilbake til jobben med å undervise i islamsk arkitektur og ble etter hvert også leder av Det iranske kunstakademiet.

I sin tid var Mousavi heller ingen favoritt for Øverste leder Khamenei. Da Khamenei var president (som han var før han ble Leder) ønsket han seg en annen statsminister enn Mousavi, men ble nedstemt i parlamentet. Oppfatningen var den gangen, i 1981, at Mousavi tilhørte ”venstresiden” i Iran, mens Khamenei var (og er) konservativ.

Slike merkelapper er imidlertid bare delvis dekkende. Mousavi høstet anerkjennelse for måten han ledet landet på under krigen, og for hvordan han sørget for en relativt rettferdig fordeling av goder og byrder i krigsårene. Etter krigen motsatte han seg sterkt vestlig bistand til rekonstruksjon, og slik sett var vel Rafsanjani en mer pragmatisk politiker – også når det gjaldt behovet for reformer av krigsøkonomien.

Det som er interessant er at Mousavi og Rafsanjani ser ut til å ha ”funnet hverandre” i synet på behovet for økonomiske reformer. Sannheten er at iransk økonomi er veldig oljedrevet, at alle beslutningssystemer er byråkratiske, tungrodde og delvis korrupte, at arbeidsløsheten er svært høy og at de iranske statsfinansene er helt avhengige av høye oljepriser. Innovasjonstakten er liten, det skapes altfor få nye arbeidsplasser og de lønnsomme industriene som tross alt finnes er på en eller annen måte i hendene på det religiøse lederskapet og deres allierte. Det er skyhøy arbeidsløshet blant unge iranere.

Et hovedpoeng i valgkampen til Mousavi var å gjøre noe med dette, og han var særlig kritisk til den økonomiske populismen til sittende president Ahmadinejad – en politikk som langt fra har innfridd forventningene, til tross for en periode med rekordhøye oljepriser. Mousavi snakket om økt privatisering og mindre statlig regulering, men også om behovet for å åpne opp hele det sivile samfunnet, med en fri presse, uavhengige TV-stasjoner og mindre makt til de religiøse organene – ikke minst det ”religiøse politiet” som under Ahmadinejad har fått økt mulighet til å herse med folk (sammenlignet med perioden under forrige president, Khatami). Han kritiserte Ahmadinejad for hans groteske uttalelser om holocaust, og han åpnet for en helt annen relasjon mellom Iran og resten av verden, samtidig som han fullt ut støttet Irans kjernekraftprogram.

Hvilke deler av dette budskapet – det økonomiske eller det om økt åpenhet og redusert religiøs kontroll – som fenger tilhengerne hans mest er ikke godt å si. Det kan være begge deler, men for min del tipper jeg mest det siste. Økonomiske reformer i Iran er nødt til å bli smertefulle. Her finnes enorme subsidier av energi (som bensin og elektrisitet), og av matvarer (som brød), i tillegg til at det eksisterer sterke avhengigheter i den ”uformelle” delen av økonomien – den som er under kontroll av ayatollaene og de mange ”religiøse stiftelsene” som ble etablert etter revolusjonen. Å rydde opp i alt dette blir en svært vanskelig, men helt nødvendig jobb. Og enkelt sagt står alliansen Khamenei/Ahmadinejad for at denne jobben skal utsettes så lenge som mulig, mens alliansen Rafsanjani/Mousavi trolig har innsett at det ikke lenger er noen vei forbi, dersom Den islamske iranske republikken skal overleve.

For til syvende og sist er det dette det handler om. Politisk retorikk i Iran skjer hele tiden innenfor den rammen som revolusjonen i 1979 skapte. Ingen, selv i dag, tør åpent å utfordre arven fra Imam Khomeini, som fortsatt er ”landsfader” på et nivå som bare kan sammenlignes med Mustafa Kemal Atatürk i Tyrkia (selv om de to representerte totalt forskjellige samfunnsmodeller). Spørsmålet, sett utenfra, er derfor om Mousavi og Rafsanjani vil greie å tvinge fram nødvendige reformer – enten ved at det smertefulle presidentvalget kommer til en helt ny avklaring eller ved at de taper på kort sikt, samtidig som Øverste leder foretar en kraftig revurdering av sin politikk og dermed indirekte gir konsesjoner til opposisjonen på litt lengre sikt.

Mens dette skrives fylles nettet av bilder og videoer fra dagens konfrontasjoner i Teheran (se for eksempel BBC), samtidig som hjemmesiden til Mousavi er nede for telling. Imidlertid er Mousavi både på Facebook og Twitter, så Iran er akkurat nå stjerneeksempelet på hvordan et autoritært regime kjemper en håpløs kamp med å kontrollere informasjonsflyten med dagens teknologi.

Men Øverste leder kontrollerer fortsatt nesten all fysisk makt i Iran, og det er altfor tidlig å spå om hva det endelige utfallet av denne konfrontasjonen vil bli. Det nye i dagens situasjon er at det er en full og åpen splittelse i det lederskapet som overtok etter Khomeini. Etter 30 år er den islamske revolusjonen satt på sin alvorligste prøve, fordi det nå er noen av revolusjonens egne ledere som går til åpen konflikt. Ikke bare Rafsanjani og Mousavi, men også andre religiøse ledere med sterk innflytelse (bl.a. fra presteskolene i Qom).

For bare noen dager siden var jeg temmelig sikker på at de aldri ville lykkes. I dag er jeg bare sikker på en ting: Forandringene i Iran kommer til å skje raskere enn de fleste av oss har trodd, og det kommer til å få store konsekvenser; - ikke bare i regionen, men også geopolitisk. Så viktig er Iran.

torsdag 16. juli 2009

Målet må være flertall!

Som vanlig før et stortingsvalg kommer debatten om ”Plan B” nesten like raskt som ”Plan A” er lagt fram. Politikkens mange kloke hoder bruker da mye tid på alle spørsmål av typen ”hva om?” Hva om Regjeringen ikke får flertall? Hva om noen av partiene faller under sperregrensen? Hva om det blir borgerlig flertall, men at Høyre samtidig blir altfor lite i forhold til Fremskrittspartiet?


Debatten om ”hva om” kan være spennende. Det er noe med ”Plan B” som alltid er forlokkende; den er liksom litt hemmelig, den krever tenkning forbi den offisielle politikken, vi tvinges til å resonnere flere skritt framover, og vi må spekulere i hva sentrale aktører vil gjøre i gitte situasjoner. Slikt blir det mye innsiktsfull spekulasjon av. Men kanskje ikke så mye mer.


Ett spørsmål som er reist fra flere kanter er om ikke landet hadde vært best tjent med en ny regjering bare fra Arbeiderpartiet – m.a.o. en ny mindretallsregjering. Spekulasjonene går da på hvordan en slik regjering ville kunne klare seg i et nytt Storting, sammensatt på den ene eller andre måten. Hvordan vil den etablere nødvendige flertall på ulike politikkområder? Vil vi få mer politikk av den typen ”vi sosialdemokrater” liker, eller ville regjeringen selv havne som offer – i en skvis mellom skiftende flertall? Dette er det selvsagt helt umulig å si noe sikkert om, og derfor er jordsmonnet så godt for spekulasjoner og teorier om hvordan ”Plan B” egentlig ser ut.


Det høres sikkert banalt ut, men det kan være grunn til å minne om at stortingsvalg faktisk handler om å etablere et politisk flertall, et demokratisk mandat for styring av landet de neste fire årene. I Norge har vi etter hvert blitt så vant med mindretallsregjeringer at denne tanken nesten ble borte. Før valg var det nesten utelukkende spekulasjoner om hvilken mindretallsregjering landet skulle få. Helt til 2005, da det lykkes for Ap, SV og Sp å etablere flertall sammen. Til manges store overraskelse – min inkludert – har regjeringen maktet å sitte perioden ut. Og ikke bare det: Erfaringene fra samarbeidet har gjort at samtlige tre partier sier at de er klar for en ny runde.


En slik mulighet er faktisk innenfor rekkevidde, og slik det ser ut i dag er fortsatt samarbeid mellom de tre partiene det eneste regjeringsalternativet vi kjenner. For på motsatt side – hos opposisjonen – er det helt uklart hva alternativene er, og slik vil det trolig være helt fram til valgdagen. Det eneste vi kan si om opposisjonen er at den dominerende kraften på den siden etter valget mest sannsynlig vil hete Fremskrittspartiet.


For alle som lengter tilbake til en ren Arbeiderpartiregjering burde det være nok å minne om perioden på 1990-tallet, som etter hvert utviklet seg til en permanent krisetilstand og der ulike regjeringer måtte slite seg fram fra budsjett til budsjett, og med like stor dramatikk ved de halvårlige revideringene. En skal være svært glad i hyppige politiske kriser, taktikkeri, og i overbudspolitikk fra opposisjonen, for å mene at dette var en bedre situasjon enn den vi har hatt de fire siste årene.


Det ligger i sakens natur at når en regjering har flertall på Stortinget flyttes mer politisk makt over til Regjeringen (så lenge den greier å holde seg inne med sitt eget parlamentariske grunnlag). Da blir det kanskje mindre spennende å sitte på Stortinget, og det blir mindre krisestoff for mediene å boltre seg i. Synd for dem, kanskje. Men er det også synd for landet? Det har jeg store problemer med å se. Det er viktig for et demokrati at det utøvende nivået (regjeringen) kan operere med en viss autoritet. Med den rød-grønne flertallsregjeringen er ballen – og mulighetene for forandring – spilt tilbake til velgerne, der den hører hjemme. Og de feller sin dom gjennom valg, slik seg hør og bør.


Regjeringen har gjort en bedre jobb enn mange trodde var mulig, til glede for mange og til stor irritasjon for andre. SV har vist seg som et konstruktivt regjeringsparti, med vilje til å ta ansvar også i saker der de selv hadde ønsket seg andre løsninger. De ble slett ingen løs kanon på dekk, men har isteden mottatt sin skjerv med riper og sår, noe som hører med til regjeringsansvaret og som sikkert ikke har vært noen hyggelig erfaring, isolert sett.


Sp hadde alt før 2005 definert seg vekk fra det gamle terrenget som ble kalt ”sentrum i norsk politikk” og som under Bondevik II mer og mer artet seg som en ny høyreside, under konstant press fra en enda sterkere høyreside gjennom Fremskrittspartiet. I nasjonal politikk, og i mye av den internasjonale, har det vist seg å være tilstrekkelig enighet mellom de tre partiene til å sikre flertallet perioden ut.


Det er ingen liten bedrift, og det kommer uansett til å få varige virkninger på norsk politikk. Ikke bare ved at SV kom inn i regjeringen, og dermed tok skrittet fullt ut som det reformistiske partiet det allerede hadde vært i en lang stund. Men først og fremst fordi Arbeiderpartiet nå har demonstrert solid evne til å samarbeide med andre partier i regjering. Det har forandret noen grunnleggende spilleregler i norsk politikk, ikke minst ved at myten om at Arbeiderpartiet alltid var ”dømt” til å regjere alene nå er knust.


Det mener jeg er bra, ikke bare for Arbeiderpartiet, men også for landet. For partiet betyr det en vesentlig større handlefrihet når det gjelder å skape grunnlag for regjeringsansvar. En barriere er brutt, og erfaringene er gode. For landet betyr det at en viktig brikke for å sikre mulig flertallsstyring er på plass. Den neste store brikken – i alle fall i dagens situasjon – er for de borgerlige å finne ut av hva i all verden de skal gjøre med Fremskrittspartiet. De siste dagenes utspill fra den kanten, bl.a. om asylmottak i Afrika, gjør jo ikke den jobben enklere. Men dette er selvfølgelig et problem som opposisjonen har full eiendomsrett til.


For min del tror jeg lite på teorien om at de som stemmer Arbeiderpartiet vil få mer ”igjen” for stemmen sin dersom regjeringspartiene taper flertallet og det eventuelt skulle ende opp med en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet fordi de borgerlige ikke greier å samarbeide. Da ville vi for det første hatt et borgerlig flertall på Stortinget, og SV og Sp ville hver for seg føle en langt mindre forpliktelse til å hjelpe regjeringen med å få saker igjennom på Stortinget (selv i saker der enigheten er nokså stor). Alle flertall ville uansett kreve samarbeid med ett eller flere av de partiene som i dag er i opposisjon, enten i tillegg til, eller istedenfor, støtte fra de nåværende regjeringspartnerne.


Å vurdere en slik situasjon som ”bedre” enn å vinne et fortsatt flertall sammen med de partiene som Arbeiderpartiet har samarbeidet med gjennom fire år, måtte enten skyldes at samarbeidet i virkeligheten var forferdelig dårlig eller at det dukket opp en sak som gjorde samarbeidet umulig. For min del har jeg ikke sett noe til noen av delene.


Dermed er vi tilbake til ”Plan A”, som rett og slett er å vinne et nytt flertall og en ny regjering med Arbeiderpartiet i en sterk posisjon. En slik seier er fullt mulig, men den er selvsagt ikke gitt på forhånd. Skjebnen til Regjeringen er nå i hendene til velgerne, og for min del greier jeg ikke å se en eneste ”Plan B” som ville gitt et bedre resultat for landet – eller Arbeiderpartiet – enn en ny rød-grønn valgseier.

tirsdag 14. juli 2009

Supreme Leader

874 var det året da Gud bestemte seg for å trekke den 12. hellige Imamen Muhammad ibn al-Hasan, en gutt på ikke mer enn fem år, til side fra denne verdens plager og isteden anbringe ham i en tilstand av ”okkultisme.” Slik at han, under beskyttelse fra Gud selv, kan komme tilbake, sammen med profeten Jesus, og utføre sin oppgave som Māhdī: Å utrydde all urettferdighet og lidelse på jorda.

Muhammad al-Mahdi ble født i 869 som Abu'l Qasim Muhammad ibn Hasan ibn ‘Alī, - sønn av Hasan al-Askari, som var den 11. hellige Imamen i direkte rekkefølge etter Ali ibn Abu Talib (600-661). Og denne Ali var selvsagt svigersønnen til profeten Muhammad. Han var den første som lot seg vende om til den troen som Muhammad fikk formidlet direkte fra Gud gjennom åpenbaringer over en lang periode, og ble dermed per definisjon verdens første muslim. Han var gift med Muhammads egen datter Fatima, og han ble den fjerde kalifen (etterfølgeren) etter Muhammad i følge tradisjonen til sunni-islam – flertallet av verdens muslimer.

Men i følge sjia-islam var Ali den eneste rettmessige etterfølgeren etter profeten, han ble etter deres mening forbigått tre ganger ved valg av ny kalif, og der finner vi årsaken til den store splittelsen blant muslimer – den mellom sunni-islam og sjia-islam. Ali ble kalif til slutt, men splittelsen blant muslimene var allerede et faktum og det varte ikke lenge før han ble myrdet (fem år), og det ble også hans sønn Hassan i 669, etter et kortvarig lederskap på om lag syv måneder av det som i dag stort sett regnes som Irak. Deretter fulgte martyrdøden til en annen av profetens barnebarn, Husayn ibn Ali, i 680 under slaget ved Kerbala. Etter Husayn følger så ytterligere åtte hellige Imamer i direkte linje; samtlige av dem ble myrdet, mange av dem med gift, og alltid på ordre av ulike sunni-kalifer som så at de representerte en permanent trussel mot deres lederskap fordi de stod i direkte linje fra Ali.

Ali er slik sett den eneste kalifen som sunni-muslimer og sjia-muslimer har felles. Flertallet blant muslimene etablerte sin maktposisjon med kalifatet i Damaskus, deretter i Bagdad, mens mindretallet (shia’t Ali, sjia) måtte se seg om etter rudimentær støtte hos lokalbefolkningen i ulike deler av Midt-Østen – fra Yemen i syd til Libanon i vest til Aserbajdsjan i nord.

Etter denne serien med nederlag og giftmord er det kanskje ikke rart at Gud selv grep inn og reddet femåringen Muhammad al-Mahdi fra den sikre død. Han er Imam nummer tolv, han er ikke død, han skal komme tilbake, og han skal sette ting på plass igjen. Imamene står i en helt spesiell stilling i sjia-islam. De er de eneste ”rette” etterfølgerne etter Muhammad, og de står som ufeilbarlige individer i en helt unik kontakt med Gud. De har særlige kunnskaper (hikmah), og deres lidelser symboliserer menneskets evige strev etter å leve i samsvar med profetens anvisninger. Imamen får rettledning direkte fra Gud, og skal selv rettlede alle andre. Tanken er at Gud ikke ønsket å etterlate menneskene uten guddommelig veiledning, selv etter at den siste profeten var død. Dette er i alle fall hva svært mange mennesker tror i ett av de tre muslimske landene i verden der sjia-muslimer faktisk er i flertall, nemlig Iran (de to andre landene er Irak og Bahrain).

Under Safavidene (1501-1722) ble sjia-islam og troen på de tolv hellige Imamer den offisielle religionen i Persia, eller dagens Iran. Og ettersom Iran aldri ble en del av det Osmanske riket (som var sunni-muslimsk) er koblingen mellom sjia-islam og iransk nasjonalisme svært sterk. Faktisk er det mulig å argumentere for at sjia-islam i Iran spiller noe av den samme rollen som protestantismen gjorde for nasjonsbyggingen i Nordvest-Europa. Men sammenligningen er likevel haltende. Den persiske kulturen går tross alt mye lenger tilbake, til lenge før islam, og islamiseringen av Iran var i seg selv en komplisert prosess som strakk seg over flere hundre år. I løpet av denne prosessen ble også det moderne persiske språket utviklet, dels i samspill med arabisk, - og etter hvert ble bidragene fra Iran til den islamske kulturen formidable; ikke bare når det gjelder spørsmål om teologi og rettslære, men også innenfor vitenskap, arkitektur og kunst.

Iran har en stolt og lang historie som selvstendig nasjon. Denne nasjonen har overlevd dynastier både fra vest, øst og nord. Den holdt på å omkomme under trykket fra mongolene, og lå lenge under sterkt press fra Russland. Men den overlevde, og Iran er nå med sine mer enn 70 millioner innbyggere den definitive stormakten i Midtøsten – uansett hvor mange oljefat de arabiske nabolandene har under bakken, og uansett hvor mye Washington misliker det.

Iran er en moderne nasjon, men det er en misforståelse å tro at det iranske samfunnet ikke fortsatt er dypt religiøst og har betydelig nasjonal selvbevissthet. Den feilen gjorde USA ved kuppet i 1953, da den populære statsministeren Mohammed Mossadegh ble fjernet fordi han nasjonaliserte oljeindustrien, og ikke minst senere gjennom den ensidige støtten til den stadig mer upopulære Sjahen. Drømmen til den pompøse, men akk så korrupte og, i iransk sammenheng, historisk ubetydelige Sjah Mohammad Reza Pahlavi, var å lage en sekulær muslimsk stat i Iran etter mønster fra Mustafa Kemal Pasha (Atatürk) i Tyrkia. Han kalte det ”den hvite revolusjon”, men sluttresultatet ble i stedet den første, og hittil eneste, muslimske revolusjonen i verdenshistorien.

Vinneren ble slett ikke den USA-støttede sjahen, men den politisk geniale ayatollaen Ruhollah Khomeini som landet i Teheran fra sitt eksil i Paris den 1. februar 1979. Der ble han møtt av minst seks millioner elleville tilhengere. Revolusjonen var enda ikke fullført, og han startet umiddelbart arbeidet med å likvidere alle revolusjonære som ikke hadde de rette oppfatningene om veien videre (kommunister, liberale, sosialdemokrater, fagforeningsledere og andre). Det ble mange henrettelser på diverse stadionanlegg omkring i landet. Til slutt var det nesten bare prestene igjen, akkurat slik han ville ha det.

Like etterpå ble Iran angrepet av Saddam Hussein, som kjempet – i alle fall indirekte – med støtte fra Vesten og de fleste arabiske nabolandene i regionen (med et viktig unntak for Syria). Krigen varte til 1988. Khomeini døde i 1989, og deretter ble Ali Khamenei (president fra 1981) innsatt som ny Øverste leder. Typisk nok ble Khomeini snart omtalt som ikke bare ayatolla, men som Imam Khomeini, for å antyde at også han hadde stått i en spesiell relasjon til Gud som revolusjonens helt dominerende leder.

Et viktig spørsmål for alle sjia-muslimer er naturligvis hvordan samfunnet best kan styres i den tiden det tar for al-Mahdi å komme tilbake (slik han skal) for å sette alt på plass. Og her har meningene vært nokså delte blant de skriftlærde. Mange mener det går et skille mellom den verdslige verden og den åndelige, og at styret av staten (menneskenes styring av seg selv, så og si) prinsipielt er noe annet enn å etterleve budene fra Gud. Det betyr ikke at staten skal være sekulær eller at de religiøse lovene ikke skal gjelde, men det betyr at menneskene heller ikke kan påta seg rollen som ”stedfortreder” for Gud gjennom utførelsen av statsstyret.

Slik tenkte ikke Khomeini. Han hadde studert skriftene, han var Storayatolla, og han hadde snakket med Gud. Svaret hans var at det nettopp er behov for en ”stedfortreder” som kan sikre statens religiøse integritet og bekjempe alle tegn til moralsk og åndelig forfall i ventetiden. I denne tiden skal land og folk styres etter prinsippet om ”wilayat al-faqih” – et styre ved den opplyste jurist (eller rettslærde). Denne ideen var Khomeinis store innovasjon i politisk islam; i påvente av tilbakekomsten til Mahdi må samfunnet styres mest mulig etter de rette prinsipper og dette er det bare de aller best kvalifiserte skriftlærde som kan sikre.

Derfor er konstitusjonen til Den iranske islamske republikk noe helt unikt i den politisk historien. Den er formet som et ”kompromiss” mellom hensynet til demokratiske prinsipper om valg og valgbarhet på den ene siden, og en trygg ”veiledning” fra de religiøse ekspertene på den andre. Iran skal være en republikk, altså styrt av folket. Men Iran skal også være muslimsk, altså styrt av de beste som finnes til å tolke Koranen og de islamske lovene.

Derfor har Iran en folkevalgt forsamling (Majlis), en folkevalgt president og flere selvstendige partier. Men Iran har også en Øverste leder (Supreme Leader), som står over presidenten og som selv ikke er folkevalgt. Han er derimot utpekt av Ekspertrådet (Majlis-e Khobregan), en gruppe på 86 geistlige, som selv rett nok er folkevalgt, men først etter at kandidatene er godkjent av Vokterrådet. Ved siden av Lederen og Ekspertrådet er Vokterrådet det mektigste organet i Iran. Det har 12 medlemmer, halvparten utpekt av Lederen selv og den andre halvparten av Majlis – blant kandidater foreslått av lederen for Irans høyesterett, som igjen er utpekt av Øverste leder. Vokterrådet fører tilsyn med grunnloven, overvåker valg og godkjenner alle kandidater som ønsker å stille til valg – til parlamentet, Ekspertrådet eller som president.

På den måten er demokratiet ”kortsluttet” og all endelig makt ligger egentlig i hendene til Lederen og hans allierte innen presteskapet. Det er simpelthen ikke mulig for kandidater som ønsker å utfordre systemet å stille til valg, og slik var det heller ikke under presidentvalget den 12. juni. Rett nok ble to av kandidatene oppfattet som ”reformister” (Mir-Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi) mens den tredje kandidaten og sittende presidenten (Mahmoud Ahmadinejad) ble oppfattet som ”konservativ.” Men ingen av de tre representerte noe prinsipielt alternativ til den samfunnsmodellen som Khomeini etterlot seg. Ingen av dem ønsket, for eksempel, å utfordre rollen til Øverste leder, selv om de to ”reformistene” tillot seg å kritisere flere av hans vurderinger, men da først og fremst indirekte, gjennom kritikk av president Ahmadinejad som for lengst var utpekt som Lederens egen favoritt.

Her har vi da et system der Lederen sitter med all makt; kontroll med parlamentet, med mediene, med domstolene, med de væpnede styrkene og med allierte støttespillere i alle sentrale maktfunksjoner i den islamske republikken. Gjennom åtte år under presidentskapet til Mohammad Khatami (1997-2005) hadde Lederen og Vokterrådet allerede fått lang erfaring med å fendre unna forslag de ikke likte, og dermed hindre enhver uønsket endring av systemet. Det er ulike oppfatninger om hvor hardt Khatami egentlig forsøkte å få til endringer, men det er liten tvil om at han målbar ideer som – i sin konsekvens – ville representert en utfordring for Lederens posisjon. Og han var populær i valg, både i 1997 og i 2001, så det er liten tvil om at reformtankene hans hadde stor oppslutning.

Med denne erfaringen, og med full kontroll over alle deler av maktapparatet, hvorfor var det da nødvendig for Øverste leder Khamenei å rote til valget så fullstendig? I prinsippet kunne jo Lederen har fortsatt som han ønsket helt uavhengig av hvem av de tre kandidatene som ble valgt? Ingen av dem representerte – i alle fall uttalt – noen trussel mot den islamske republikken?

Uansett svar, så har Khamenei trolig bidratt til en varig svekkelse av det systemet han selv er satt til å forvalte. Det er vanskelig å hevde at systemet er "ufeilbarlig." Valgjukset var så banalt, og åpenbart, at alle måtte forstå at noe var galt. Og det gjelder selv om Ahmadinejad kan ha fått flere stemmer enn sist (i 2005), ja, flere stemmer enn noen trodde var mulig. Valget av Khatami i 1997 kom som en overraskelse, vi kan tro at systemet den gangen faktisk fungerte sånn noen lunde. Men denne gangen ble resultatene presentert på en helt ny måte, ikke per geografi og ferdig opptelling, men som ”blokker” av samlede stemmer for landet under ett. Og Ahmadinejad ble utropt til vinner på rekordtid, lenge før det var fysisk mulig å avslutte all opptelling omkring i landet. Det var så galt at alle skjønte det dreide seg om juks. Derfor forbannelsen, demonstrasjonene, og det helt legitime spørsmålet: ”Hvor ble det av stemmen min?”

I mitt hode kunne Lederen sluppet lettere unna med en vesentlig mindre ”overbevisende” seier for Ahmadinejad, ved ikke å være så ivrig etter å utrope en vinner, og ved å innta en noe mer nøytral rolle i forhold til de tre kandidatene. Når det ikke skjedde må det ha en forklaring, for Ali Khamenei er selvsagt ingen dum politiker. Han er tvert i mot en av de mest erfarne og maktbevisste politikerne Iran har fostret. I tjue år har han balansert ulike interesser i landet som Øverste leder, dobbelt så lenge som selv Imam Khomeini. Han var 40 år da han ble president for en periode på åtte år (årene med krig mot Irak), og før det var han en av de mest sentrale personene i den islamske revolusjonen. Han blir 70 år den 17. juli, og er derfor heller ikke forferdelig gammel. Han kan godt leve i ytterligere 10 år, kanskje mer. Han er nok ikke et teologisk geni som Khomeini var det, og han er definitivt ikke like karismatisk, men han har evnet å holde den islamske republikken samlet gjennom en periode med store endringer i Iran.

For det er ungdommen, alle de som aldri opplevde revolusjonen i 1979, som nå kaster stein på politiet og på bilder av revolusjonens ledere. Det skjedde i Teheran. Det skjedde i alle de store byene. Og det kommer helt sikkert til å skje igjen, fordi den ”kontrakten” med folket som ble inngått under revolusjonen nå er på alvorlig oppsigelse. At det samtidig trolig har oppstått en vesentlig splittelse innenfor maktapparatet er noe nytt. Kanskje finnes det helt ulike visjoner om hvilken vei Iran skal gå, og – ikke minst – hvilket forhold Iran skal ha til verden omkring. Noen spekulerer i at den virkelige ringreven i iransk politikk, Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, selv tidligere president og nå leder av både Ekspertrådet og det spesielle Gjennomføringsrådet (et organ som megler mellom Majlis og Vokterrådet i de tilfellene der det er meningsforskjeller) har satt seg fore å regissere neste generasjon med lederskap i Iran.

I sin tid var Rafsanjani en sterk støttespiller for Khamenei, men den tiden er trolig over for lengst. Begge har de høstet store rikdommer av revolusjonen. I Midt-Østen er familisme (å hente politisk legitimitet gjennom gjenytelser og støtte fra familie, klan og lokale støttespillere, snarere enn ved å vinne den gjennom frie valg) den etablerte formen for maktutøvelse. Men akkurat som Rafsanjani har sin familie, har også Øverste leder Khamenei det, samt alle andre lederskikkelser i Vokterrådet, Ekspertrådet, parlamentet og Gjennomføringsrådet. Det er mellom disse at kampen om den framtidige retningen til Iran nå står. Noen ønsker å søke en slags tilnærming til USA og Europa, for andre er dette helt utenkelig.

Det eneste vi vet nå er at Øverste leder er alvorlig svekket. Valgjukset i juni var så tåpelig gjennomført at alle måtte skjønne noe var galt. Det var et uttrykk for desperasjon, og den interne kampen i det iranske maktapparatet vil trolig bare forsterke seg i tiden som kommer.
Det er ikke vanskelig å føle sympati med iranere som går ut i gatene og krever demokrati, med fare for eget liv. De trenger støtte, og de fortjener støtte. Men demokrati er bare ”halvparten” av hva den iranske republikken gir løfter om. Den gir samtidig løfter om ”wilayat al-faqih” – om stabilt og støtt islamsk lederskap i ventetiden til al-Mahdi kommer tilbake. Noen ganger går disse prinsippene rett og slett ikke sammen, og ukene etter 12. juni er et endelig bevis på det. Folkestyre og prestestyre går bare sammen så lenge folket og prestene er enige. I det øyeblikket folket og prestene er uenige oppstår problemet med legitimitet på nytt: Hvem skal bestemme?

Enevoldstiden i Europa ga et midlertidig svar på dette. Kongen – eller fyrsten - overtok da ansvaret for Kirken, og dermed også for innbyggernes religiøse oppfatninger. Men det kunne jo ikke vare. Over tid ble det umulig å holde de ulike religiøse meningsforskjellene tilbake, og etter hvert også idene om demokrati og liberale rettigheter, og resultatet er – etter intense religionskriger – dagens sekulære Europa, der kongehusene bare spiller en symbolsk rolle og der statskirkene er enten avviklet eller sterkt svekket (som i Norge).

Går Iran i samme retning? Neppe i første omgang. Iran er fortsatt en nasjon der islam og nasjonal identitet går sterkt sammen, og der minnene om utenlandsk dominans er ferske – både når det gjelder oljeindustri, utenrikspolitikk og undertrykkelse av religiøse tradisjoner under sjahen. Det har kommet kritikk mot Vesten fra iranere i eksil, både mot Norge og USA, om at protestene etter juksevalget den 12. juni ikke var sterke nok. Jeg er ikke enig. Mens det er riktig å peke på de grunnleggende svakhetene ved dagens Iran, og støtte opposisjonens kamp for demokrati, er nøkkelspørsmålet fortsatt hvem som får lov til å tolke den iranske nasjonalismen. Sterk støtte til opposisjonen fra ledere i andre land ville i dagens situasjon trolig gjøre lite mer enn å styrke Lederen og hans allierte, og bekrefte deres versjon om at all opposisjon egentlig er skapt med støtte utenfra. Noe som var akkurat hva superklønen George Bush oppnådde med sin totalt mislykkede politikk i Midt-Østen.

Samtidig er Irans erfaringer med ”den religiøse republikk” viktige. Det er selvsagt ikke noe nytt at en konstitusjon eller statsdannelse bærer i seg målkonflikter. Men det er samtidig liten tvil om at Øverste leder nå har tatt ”wilayat al-faqih” et alvorlig skritt nærmere stupet. Legitimiteten til regimet er tynnslitt. Det er totalt avhengig av høye oljepriser og høy produksjon for å holde samfunnmaskinen i gang. Derfor kommer det trolig en dag der også andre enn velgere og ungdommer i Teheran eller Mashhad vil kreve en ”new deal.” Det vil komme en dag der republikkens krefter er sterkere enn teologiens, med mindre dagens makthavere finner en ”familiær vei” ut av krisen – slik at regimet kan humpe videre i enda noen år på ryggen av drømmen til Imam Khomeini. Drømmen om å lage det perfekte venteværelset for al-Mahdi – femåringen som alle venter på, og som faktisk ikke har skyld i noe som helst.