tirsdag 26. mai 2009

Derfor er klimaproblemet vanskelig

Det er faktisk ikke mange ukene og dagene igjen til jul, men før julen ringes inn skal lederne i verden ha en samling i København. Der venter – intet mindre – enn de mest kompliserte internasjonale forhandlingene noen sinne; forhandlingene om en ny klimaavtale. Den skal erstatte den nokså skadeskutte Kyoto-avtalen som fortsatt virker fram til 2012.

Det er ikke noe nytt at verden er paradoksal, men tenk litt på dette: Det som skulle gått ned, nemlig klimautslippene, har isteden gått kraftig opp de siste årene. Mens det som skulle gått opp, nemlig kostnadene med å ødelegge atmosfæren, har gått ned – og nærmer seg igjen null for alle praktiske formål, bortsett fra i Norge, der det i alle fall er noen som betaler for seg takket være CO2-avgiften.

Denne bedrøvelige tilstanden skyldes naturligvis manglende politisk evne og vilje til handling – på tvers av bortimot alle landegrenser. Åtte år med Bush i Det hvite hus ble en klimamessig katastrofe. Viktig tid gikk tapt. Verden gjorde egentlig ingen ting for å begrense utslippsveksten, og resultatet er at vi nå raskt nærmer oss den ”grensen” for konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren (450-500 ppm) der en global temperaturøkning på mer enn 2 grader celsius er uunngåelig. Det eneste positive som kan sies om finanskrisen er trolig at den har gitt verdens klima et nødvendig pusterom. Vi har fått litt bedre tid – et par år eller så – til å få til nødvendige kutt i utslippene.

I følge FNs Klimapanel er det nødvendig å redusere utslipp av klimagasser som skyldes menneskelig aktivitet med mellom 50 og 85 prosent innen 2050, sammenlignet med nivået i 2000. Det er en enorm utfordring, og det er ingen overdrivelse å si at det er ingen som har peiling på hvordan dette skal kunne skje. Rett nok finnes det modeller og beregninger som sier noe om både kostnader og mulige tiltak, men veien fra modellene og regnearkene og over til den virkelige verden er brolagt med, vel, mye politikk og store interessekonflikter.

Problemet er naturligvis at atmosfæren vår er en allmenning. Den er tilgjengelig for alle, og den er noe vi alle er avhengige av fordi den regulerer klimaet på jorda. Hele verden bruker den nå som lagringsplass for klimagassutslipp. Men det er ingen som har fått, eller tatt, ansvar for forvaltningen av denne lagerplassen. Ansvaret ligger hos alle – og derfor hos ingen. Dermed tar alle seg til rette som best de kan, og resultatet er at lageret fylles raskere opp enn klimaet tåler. Hvis ingenting skjer, og det temmelig raskt, er vi på vei til å ødelegge livsbetingelsene for et ukjent antall generasjoner framover. Et lignende problem har verden i grunnen aldri møtt; det nærmeste måtte være trusselen om kjernefysisk ødeleggelse i kjølvannet av den kalde krigen.

Men selv det problemet blekner i forhold til klimaproblemet når det gjelder kompleksitet. Et kjernefysisk ragnarok ville rett nok utslettet store deler av jorda slik vi kjenner den, men selve løsningen er ikke mer komplisert enn at et lite antall stater blir enige om å gi faen i å ødelegge hverandre og jorda – og samtidig spare store ressurser på veien. Vanskelig nok, men ikke uoverkommelig.

Klimaproblemet er annerledes, på alle måter. Det er fordi hoveddelen av klimautslippene våre stammer fra ting vi gjør hver eneste dag: Fra produksjon av varer og tjenester vi trenger, fra transport, fra oppvarming, fra feriereiser, fra kommunikasjon, fra kulturopplevelser, fra matproduksjon og matlaging, ja – det er i virkeligheten umulig å tenke seg noen form for menneskelig aktivitet der vi ikke bruker energi på en eller annen måte. Så lenge denne energibruken i all hovedsak er basert på fossile brensler – olje, gass og kull – kommer vi ikke utenom utslipp av klimagasser.

Energibruk og alle former for økonomisk aktivitet går hånd i hånd. Det gjelder for fattige mennesker like mye som det gjelder for rike. Og der har vi problem nummer to: Den rike delen av verden har allerede tatt opp mesteparten av den lagerplassen som finnes i atmosfæren for klimagassutslipp. Den lille plassen som er igjen må nå deles på flere. Og det er ikke vanskelig å forstå at land som Kina, India og Brasil mener at det nå er deres tur til å få litt plass, mens vi som lever i den rike delen av verden må utnytte plassen vår bedre eller – mer presist – stappe oss sammen for å skape økt rom deres utslipp. Da må våre utslipp reduseres mye mer enn deres, hvilket bringer oss til problem nummer tre: Det vil bli kjempedyrt.

Verden er og blir urettferdig. Klimaendringene vil mest sannsynlig ramme fattige land langt mer enn rike. Men i tillegg er det mye dyrere å gjennomføre klimatiltak i rike land enn i fattige. Det er fordi den økonomiske verdien av slike tiltak – som jo handler om å gjøre noe annet enn det vi ”økonomisk sett” egentlig har lyst til å gjøre – er så mye større enn i fattige land. Problem nummer tre: De dyreste klimatiltakene finner vi i de rikeste landene. Jo rikere, jo dyrere. Målt i kroner og øre koster det vanvittig mye mer å redusere klimautslippene i Norge enn det gjør å kutte utslipp i Egypt, selv om utslippene per hode er mye større i Norge enn i Egypt. Bare en liten justering av nordmenns muligheter til å slippe ut klimagasser er – i økonomisk forstand – uendelig mer kostbart enn å gjøre store kutt i klimagassutslippene i Egypt. Ikke fordi Egypt slipper ut så mye klimagasser per innbygger, men fordi nordmenn er så forferdelig mye rikere.

Så langt økonomien, og alle kan dermed se problem nummer fire: I klimaspørsmålet er forholdet mellom økonomi og fordeling virkelig stilt på spissen. Det er svært vanskelig å se hvordan en løsning – som er ”rettferdig” i en eller annen forstand – også skal være gunstig, økonomisk sett. En løsning på klimaproblemet vil helt sikkert kreve mye mer enn at vi systematisk beveger oss oppover en kostnadskurve (som alle økonomer elsker), og plukker ned de billigste tiltakene i tur og orden. Tvert i mot, og her er jo Norge er godt eksempel, vi kommer til å møte kjempestore kostnader etter hvert som OECD-landene blir tvunget til å demonstrere at de tar klimaproblemet alvorlig – for dermed å oppmuntre utviklingslandene til handling.

Hvilket bringer meg til problem nummer fem: Selv om alle klimagassutslipp fra den rike delen av verden nulles ut, må det fortsatt kuttes mer. Det er den brutale sannheten: Kina må kutte sine utslipp, fra dagens nivå. Det må også India, Indonesia, Brasil, og alle andre utviklingsland – som gruppe. Det betyr at selv om vi kunne tenke oss en magisk verden der alle klimautslipp fra rike land ble satt til null og niks, så ville vi fortsatt ikke unngå dramatiske klimaendringer. Det må kuttes mer.

Er det mulig? Ja, sikkert. Men det krever politisk handling og politiske endringer i en størrelsesorden som vi aldri har sett før. For det første betyr det en enorm overføring av kapital og teknologi fra rike til fattige land. Det er mulig, men mer enn et halvt århundre med utviklingshjelp forteller oss at det vil bli krevende – for å si det mildt. Og så kommer motstykket: Er de landene som skal motta denne innsatsen i stand til å levere tilstrekkelige – og troverdige – utslippskutt? Her er vi over i en grunnleggende diskusjon om styresett, åpenhet, legitimitet, stabilitet og demokrati, om fravær av korrupsjon, og om vilkår for internasjonale investeringer som setter debatten om dagens multinasjonale selskaper i skyggen. Den typen overføringer og prosjekter vi snakker om går langt forbi hva selv den internasjonale olje- og gassindustrien representerer i dag og i framtiden.

Her snakker vi virkelig om å bringe internasjonalt samarbeid og et åpent styresett til et nytt nivå. Og det akkurat dette som er det egentlige temaet for førjulsmøtet i København. Kan vi tro at en verden som ikke er i stand til å gi palestinerne sin egen stat vil være i stand til å løse klimaproblemet?

Verden er paradoksal. La meg nevne ett eksempel til: Alt vi vet om fossil energi er at den vil bli dyrere og trolig forurense enda mer i framtiden. Alt vi vet om fornybar energi – som vind og solenergi – er at den i praksis er uendelig og at den i alle fall ikke medfører klimagassutslipp. Men mens fossil energi blir dyrere og fornybar energi blir billigere er det fortsatt et gap igjen som må dekkes: Fossil energi blir ikke dyrt nok og fornybar energi blir ikke billig nok – i alle fall ikke dersom vi unnlater å fatte politiske beslutninger som endrer de relative prisene mellom ulike former for energi. Hvem tør å fatte en slik beslutning?

Det er lett å falle i tanker om Thomas Hobbes og hans Leviatan; eneherskeren som tar beslutninger på vegne av oss alle. Hvem styrer allmenningen? Alle? Eller ingen? Eller en? Men en motsatt tanke finnes også: Om vi bare kunne bli enige om at bruken av allmenningen har en pris, kan vi alltids diskutere hvem som skal betale regningen (og det blir nok ikke billig for de rikeste blant oss). Og hvis kostnadene ved å lagre enda større konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren ble kjent – og tilnærmet lik for alle – er det jo en morsom tanke å slippe hele menneskeheten løs på oppgaven med å kutte dem til et minimum. Det finnes allerede en haug med forslag som kan vurderes, og mange av dem fortjener nærmere ettersyn.

Vi nærmer oss jul, og mens vi alle tenker på et lett teppe av snø som langsomt dekker trær, åkrer, bygninger, gårdsplasser og gjenglemte sykler, idrettsplasser, båter i havna og sandkassene i barnehagene, - har vi ett ønske for København: Ta oss videre, ikke slipp taket her! De som kommer etter oss fortjener bedre.

God jul til alle. Håper jeg.

tirsdag 12. mai 2009

Heia LO

En fri og uavhengig fagbevegelse er en viktig; nei, ikke bare viktig, men en helt nødvendig del av demokratiet.
For alle som tviler på om dette er en viktig erkjennelse kan jeg tilby følgende øvelse:
Ta en tur innom Wikipedia eller CIAs World Factbook (https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/index.html).

Hva kan vi lese der?
Jo, at det er noe i nærheten av perfekt symmetri mellom fagbevegelsens stilling og demokratiets stilling. Uten en fri fagbevegelse finnes det ikke noe demokrati, og uten demokrati finnes det ingen fri fagbevegelse. Historisk er det jo slik at det var fagforeningene som kjempet fram de demokratiske rettighetene som mange nå tar for gitt; stemmerett, retten til fri organisering, retten til frie ytringer, retten til å danne partier og organisasjoner.

Leter du etter liberale og humane perspektiver i samfunnsdebatten er LO et greit sted å starte. Kampen for selvbestemt abort, kampen for homofiles rettigheter, kampen for likestilling mellom kjønnene og kampen mot diskriminering av utenlandsk arbeidskraft er bare noen eksempler på hvordan ideer om retten til å selv å bestemme over eget liv faller sammen med behovet for solidaritet, organisering og fellesskap.

Faglig kamp er ofte lønnskamp, og kamp om arbeidsforhold. Med økt globalisering tror jeg det er få som vil underkjenne verdien av den jobben LO og forbundene gjør i kampen mot sosial dumping, og sikring av rettighetene til folk som kommer fra andre land for å jobbe i Norge. Ingenting er viktigere enn den jobben som gjøres på arbeidplassen - og der er det få andre enn LO som melder seg til tjeneste.

I ettermiddag har jeg hatt gleden av å "streame" plenumet fra Folkets Hus i Oslo, og jeg har hørt innlegg om alt fra oljeboring i Nord til rengjøring på norske sykehus. Gode innlegg, og kloke innlegg. Det har handlet om pensjon, minstelønn og likelønn. Pluss en hel del annet.

Det er ikke alt LO vedtar som jeg for min del er enig i. Den friheten unner jeg meg, til tross for et langt yrkesliv som fagorganisert.
Men jeg er veldig glad for at vi har en sterk fagbevegelse i Norge.
Og alle som tror at velferdsstaten er mulig uten en sterk fagbevegelse bør sjekke ut faktaene sine en gang til, f.eks. med CIA. Det er snaut med land som har demokrati og felles velferd uten samtidig å ha en solid fagbevegelse! Derfor overskriften.

På tur med Høyre

Landsmøtet til Høyre er over. Er det bare jeg som er mer forvirret enn jeg var før det fant sted?

For å rekapitulere: For ikke lenge siden kom det innspill fra både seriøse og sentrale folk i Høyre om at de burde danne regjering sammen med Arbeiderpartiet. Tanken var at en slik regjering ville kunne lykkes med å få landet inn i EU, mens alle andre regjeringer trolig ville mislykkes.

For min del er jeg tilhenger av et norsk EU-medlemskap, og det plager meg at Norge har valgt å stille seg utenfor et forpliktende samarbeid med resten av Europa. Likevel synes jeg vel at akkurat denne koblingen ble litt tynn for et regjeringssamarbeid mellom Ap og Høyre. Dessuten er jeg redd for at en slik regjering nettopp ville mislykkes totalt med å skape flertall for EU blant velgerne.

Deretter hadde vi en lang periode der både Venstre og KrF i tur og orden gjorde det klart at de for sin del i alle fall ikke kunne gå i regjering med Fremskrittspartiet. Høyre måtte derfor velge; enten sentrum eller å gå ytterligere mot høyre.

Svaret fra Høyre var at de foretrakk en regjering sammen med V og KrF, men at ingen alternativer kunne utelukkes. Høyre skulle være den samarbeidsvillige brobyggeren. En vanskelig rolle, javel, men likevel en rolle som absolutt er nødvendig på borgerlig side.

Men nå er landsmøtet over, og ytterligere to alternativer har kommet opp: Høyre sammen med Fremskrittspartiet, og Høyre sammen med seg selv!

Etter denne gjennomgangen har jeg kommet fram til at de eneste partiene Høyre ikke vil gå i regjering med - foreløpig - er SV og Sp. Akkurat det finner jeg litt urimelig. Hvorfor skal akkurat disse to partiene utelukkes? Hva galt har de gjort?

Ok. Jeg ser poenget med at deler av venstresiden i SV kanskje ikke går så godt sammen med Oslo 3. Men, hvem vet? Kanskje kan det oppstå varme følelser bare man blir litt bedre kjent? Og når det gjelder Senterpartiet; - hva er galt med ren og frisk norsk mat fra norsk jord? Hva er galt med levende bygder og et kulturlandskap som blir ivaretatt over hele landet? Ingenting, selvsagt. Hvis det er konservatisme det står på, så burde vel ikke Senterpartiet stå så langt unna Høyre?

Altså: For å ta brobygerrollen til et nytt nivå burde det ikke være noen grunn for Høyre til å utelukke en eneste tenkelig konstellasjon på Stortinget. Jeg er sikker på at velgere flest ville sette pris på en slik avklaring. Høyre vil da kunne si at uansett valgresultat så blir det en regjering. Det skal i alle fall ikke stå på Høyre!

mandag 11. mai 2009

En tapersak

Så er det opplest og vedtatt: Sylvia Brustad er den store dusten i Aker- saken. Mediene har sagt sitt, overskriftene er satt i fete typer og kommentatorene er samstemte. Det samme er opposisjonen, uten at det overrasker det minste.

Nåja. Jeg er ikke fullt så sikker på at det bare finnes en taper i denne saken. Når noen sier at Røkke gjorde ”knockout” på Brustad må jeg nesten smile litt i skjegget, for fullt så enkel er denne saken virkelig ikke.

Vi har nå fått tre uavhengige verdivurderinger av de selskapene som Aker solgte til Aker Solutions. To av vurderingene sier at prisen var ”rimelig,” en av vurderingene sier at den var satt mer enn en halv milliard kroner for høyt. Hvem som har rett får vi aldri vite. Men spennet i verdivurderingene indikerer i alle fall at det var riktig å få enda en ”second opinion” når det gjelder selve verdifastsettelsen. Det hadde aldri skjedd uten at saken fikk medieoppmerksomhet, og at staten – ved statsråden – reagerte.

Neste punkt gjelder prosessen. Nå kommer saken opp til generalforsamlingen i Aker Solutions, der den etter Regjeringens mening alltid har hørt hjemme. Fordi staten allerede har sagt at den vil stemme for kjøpet kan dette virke som et slag i lufta. Men det er viktig av – i alle fall - tre grunner: Det er i samsvar med intensjonene i aksjonæravtalen, det gir flertallet av eierne i Aker Solutions en mulighet til si sin mening om kjøpet og det etablerer en standard for hvordan denne typen saker skal behandles for framtiden.

Sylvia Brustad må likevel betale en politisk pris. Vi har lest og hørt om sakspapirer som sendes via e-post dagen før viktige møter, om sms-meldinger med uklar tolkning og om folk som snakker sammen på gangen - åpenbart uten å forstå hverandre eller huske hva som ble sagt. Vi har ikke akkurat blitt overbevist om at statens milliardinnskudd i Aker Holding har blitt ivaretatt på beste måte. Her ligger det mye læring, ikke minst dersom ambisjonen fortsatt er at staten skal være en betydelig ”profesjonell og langsiktig eier” i konkurranseutsatt virksomhet.

Å erklære Røkke og Aker som seierherre er likevel å gå for langt. For denne saken viser etter min mening mer enn noe annet at systemet til Røkke aldri forstod hva det vil si å ha staten som medeier. Mer enn det: Den usympatiske oppførselen til Kjell Inge Røkke – etter flere dager der han måtte hatt god tid til å tenke seg om – var en demonstrasjon i politisk amatørskap og pinlig selvmedlidenhet uten sidestykke i norsk næringslivshistorie. Jeg er sikker på at Røkke holder seg med de best betalte medierådgiverne i landet. De burde få sparken alle sammen. For i virkeligheten kan han ha gjort seg selv umulig som strategisk partner for all framtid. Det kan vise seg å bli en høy pris å betale, selv for en ”knockout.”

Røkke begikk den kardinalfeilen at han blandet sammen staten med statsråden. Det er – mildt sagt – forbausende. En statsråd kan være sterk eller svak, og snakke den ene eller andre dialekten. Men i forhold til eierskap representerer statsråden mye mer enn seg selv; hun representerer selve staten. Slik er vårt system.

Aker og Røkke må ha hatt svært naive forestillinger om hva det vil si å eie en virksomhet sammen med staten, og spesielt med staten som minoritetseier. Men enhver politisk amatør vil kunne regne ut at SV+SP+Ap+FrP er en skjør allianse, særlig når motposten –V+KrF+H – er prinsipielle motstandere av det statlige eierskapet i Aker Holding. En kritisk presse vil alltid lete etter feil og svakheter i utøvelsen av det statlige eierskapet. At man da ikke orket å gå en ekstra runde via generalforsamlingen i Aker Solutions, men heller valgte å kjøre saken ”enkelt og greit” gjennom en datter, forteller alt om at Røkkes system ikke hadde forstått hvem de hadde tatt ombord.

Det var ikke Sylvia Brustad eller Dag Terje Andersen; - det var staten.

Av hensyn til alle de arbeidsplassene som er involvert, håper jeg det er mulig å legge denne støyen til side så raskt som mulig. Aker Solutions er et viktig selskap for Norge.

Og da er vi tilbake ved utgangspunktet: For min del mener jeg at staten både kan – og bør – eie næringsvirksomhet i Norge. I en globalisert verden er spørsmålet om nasjonalt eierskap viktig, særlig for en åpen – og liten – økonomi som den norske. Aker Holding ble etablert med det enkle formålet å sikre at en av de viktigste leverandørbedriftene til norsk sokkel fortsatt skulle eies av norske eiere, ha Norge som hovedkontor og drive industriell utvikling med Norge som base.

Alt dette kan begrunne statlig eierskap, eller medeierskap. I gitte situasjoner. Under gitte betingelser. Og med et presist formål. Det Aker-saken lærer oss er at det ikke uten videre er enkelt for staten å være eier; det kreves et nivå av ryddighet og profesjonell oppfølging som går forbi det man kan få til via en mobiltelefon. Men den lærer oss også at det å ha staten som medeier fordrer en helt annen type politisk følsomhet enn det Aker-systemet og Kjell Inge Røkke har demonstrert så langt.

Derfor ser jeg ingen ”knockout” eller seierherre i denne saken. Derimot ser jeg mange læringspunkter for alle involverte parter. Og i mine øyne har Sylvia Brustad forsvart fellesskapets interesser både aggressivt og godt. At hun nå kritiseres for både å ha vært for tøff i språkbruken i den første fasen og for ettergivende mot slutten gir bare støtte til den evige lærdommen fra Mester Ibsen: ”Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres!”