Endelig: Kloke ord

Jeg innrømmer det gjerne: I all min toleranse og i alt mitt vidsyn blir jeg ekstra glad når noen skriver ting jeg er enig i. Dette er en svakhet jeg sikkert deler med flere, så jeg antar det finnes tilgivelse - i alle fall hos noen.

I dag fikk jeg med meg to ting som jeg likte svært godt: Et innlegg i Dagsavisen av Erik Såheim om behovet for å diskutere utfordringene omkring et flerkulturelt samfunn på et helt annet vis enn vi har greid de siste ukene. Samt en artikkel i Dagbladet av Torkel Brekke og Kristin Clemet fra Civita, som handler om å tenke omkring migrasjon og arbeidsinnvandring på en langt mer positiv måte.

Folk er folk, og vi kommer ingen vei uten samhandling. De aller største utfordringene vi skal løse politisk er globale. Det gjelder klimakrisen, energikrisen, fordelingskrisen og finanskrisen - for bare å nevne noen saker som mange er opptatt av. Mer og mer oppdager vi at evnen vår til å løse denne typen oppgaver begrenses av evnen til å gjennomføre tiltak som er upopulære hos noen, ja, kanskje hos mange. Hvis et tiltak regnes som "politisk uakseptabelt" er det i mange tilfeller dødt og maktesløst allerede fra starten.

Det finnes likevel et argument om at visse typer samfunn er bedre i stand til å gjennomføre kontroversielle tiltak enn andre. Demokratier har f.eks. langt større evne til å overleve og tilpasse seg nye utfordringer enn diktaturer. Et samfunn som preges av åpenhet, toleranse, likeverd, respekt for loven og ukrenkelige individuelle rettigheter kan ved første øyekast framstå som både kaotisk og uforutsigbart. Meningene går i alle retninger. Regjeringer kommer og går. Lovene blir kontinuerlig revidert. Og det samme gjelder normene for hva som er sosialt akseptabelt. Plutselig en dag våkner du opp til kvinnelige prester og biskoper, ekteskap for homofile og barnefamilier der begge foreldre har samme kjønn! Fra nabohuset hører du folk snakke et språk du ikke forstår, og plutselig har det dukket opp butikker fra alle verdenshjørner i nabolaget.

Demokratier forandrer seg. Diktaturer gjør alt de kan for å unngå forandring. Demokratier lever videre. Diktaturer går under - alle som en, før eller siden.

(Her vil noen vise til den romerske republikk, som faktisk gikk motsatt vei - fra "demokrati" til diktatur. Eller Weimar-republikken i Tyskland fra 1919 til 1933. I begge tilfeller valgte statsorganene å gi sine fullmakter til en diktator. Men heller ikke det ble noen varig løsning ...)

Dermed er det ikke sagt at en demokratisk og liberal styreform er enkel. Tvert i mot, den møter sine små og store utfordringer på daglig basis. Hver eneste dag er det noen som mener at rettighetene og verdiene deres blir trampet på. Hver eneste dag møter vi nye situasjoner og problemstillinger som vi kanskje ikke har tenkt så grundig over. Stamcelleforskning, er det bra? Skal vi la muslimske jenter få ha svømming for seg selv på skolen? Er det lurt med politisk reklame på TV? Bør Norge bli med i EU? Er det greit å bore etter olje og gass utenfor Lofoten? Bør vi fjerne alle privatskoler? Bør vi sende flere soldater til Afghanistan? Er straffene for overgrep mot barn strenge nok? Er det fornuftig å forby prostitusjon? Bør statens avgifter på bensin gå opp? Eller ned?

I det hele tatt er det en lang liste av saker vi blir bedt om å ha en mening om. Det ligger i sakens natur at knapt noen er i stand til å forholde seg til alle de ulike spørsmålene som dukker opp hver eneste dag. Og demokratiet gir oss sjelden hjelp i form et direkte svar. Det gir oss en metode til å finne et svar, og denne metoden krever - i siste instans - at vi først er villige til å lytte til andres meninger og at vi deretter aksepterer den løsningen et flertall kommer fram til, selv om vi misliker den. Motstykket er selvfølgelig at andre er villige til å høre på oss, og at vi står fritt til å arbeide for å omgjøre et mindretall til et flertall innenfor rammene av demokratiet.

Hele denne maskinen kan altså bare fungere dersom det finnes visse rettigheter som jeg har, og som intet flertall kan ta fra meg. Vi kaller det "demokratiske spilleregler", men det handler om helt fundamentale rettigheter som retten til frie ytringer, retten til å organisere seg, retten til å stemme ved valg, retten til å tro og tenke hva du vil uten at det plutselig står en gruppe menn i lange, mørke frakker utenfor døren din og tar deg med til et sted du helst ikke vil dra. I det hele tatt forutsetter demokratiet at styringen fra flertallet inkluderer forsvaret av mindretallets rettigheter.

Og under disse grunnleggende rettighetene ligger det igjen et sett av verdier som samfunnet mener er verdt å forsvare. For eksempel likeverd: Ideen om at alle mennesker har samme verdi, uansett hvem de er og hvor de kommer fra.

Likeverd er en krevende verdi, når vi først setter oss ned og tenker den igjennom.

La meg bare nevne to ting: Det er en verdi som gjelder individet, midt inne i sin tilhørighet hos større grupper som kjønn, nasjonalitet, etnisk bakgrunn, tro, bosted og alder. Verdien krever altså at vi er tenksomme når det gjelder å klassifisere hverandre, og at vi evner å "se" hver enkelt for den de er. Det er først når dette er innforstått at utsagn om "folk fra Bømlo", "kvinner", "muslimer", "fagbevegelsen", "gutta på gølvet", og så videre, blir legitime.

Det er også en verdi som er universell, - den gjelder alle mennesker på kloden, uten unntak. Da er det vanskelig uten videre å kreve at vi skal ha rettigheter - eller goder - som andre mennesker ikke har, f.eks. fordi de er født i et annet land, eller fordi de mener eller tror noe annet enn oss. Tenker vi tanken fullt ut her i Norge, burde vi være mest opptatt av hvordan vi kan bidra til at mennesker i andre land - eller fra andre land - kan oppnå større grad av likeverd med oss - når det er hva de søker.

Dette er naturligvis bare teori og prinsipper. I mange tilfeller - altfor mange - greier vi ikke å leve opp til dem. Og mye politisk strid handler nettopp om hvem som er best skikket til å omsette verdier til rettigheter, og rettigheter til praktisk politikk.

Her er min grovt forenklede og korte versjon av den politiske tidens gang:

Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen var i virkeligheten den store fornyelsen av sosial og liberal tenkning fra årene etter 1850, særlig i Nordvest-Europa. Det var en bevegelse som ikke lot seg stoppe, men som samtidig holdt seg seg unna - etter mye og bitter strid - de udemokratiske retningene som dominerte første halvdel av det forrige århundret. Erfaringene med bolsjevismen og kampen mot fascismen ble et vannskille. Striden om politisk demokrati var vel så viktig internt i arbeiderbevegelsens organisasjoner som den var blant etablerte liberale og konservative partier. Og det er hos sosialdemokratiets sentrale grunnleggere (som Eduard Bernstein og Karl Kautsky, litt senere Martin Tranmæl) at vi finner lovtaler til det liberale demokratiet som går John Stuart Mill en høy gang.

Konklusjon? Sosialdemokratiet er den moderne versjonen av de liberale ideene om frihet, likhet og brorskap. Fordi ideene omfatter alle; ikke bare menn, ikke bare de med eiendom og formue, ikke bare de yrkesaktive, ikke bare de som tror og mener det samme som oss, men alle. Liberale snirkelargumenter om hvem som er "verdige" eller "uverdige" ble blåst bort med vinden, knuten ble kuttet over.

Etter den tid sluttet Venstre å være landets største parti. Never to return.

Hvor er vi nå? Er vi klare for å ta disse verdiene med oss videre inn i en globalisert verden, der millioner av mennesker leter etter muligheter for seg og sine? Er vi klare for et kulturelt fellesskap, der vi henter det beste fra hverandre? Og - for de som er opptatt av tradisjon og historie - ser vi klart nok sammenhengen mellom våre egne ambisjoner og ambisjonen til de som har kommet for å arbeide sammen med oss?

Ser vi mest på hva vi kan rote til sammen, eller ser vi mest på de mulighetene vi kan skape? Jeg synes Såheim/Brekke/Clemet gir oss mye å tenke på.

Og så kom jeg i tanker om et foredrag som Jens Stoltenberg leverte for noen år siden, og som nettopp handler om verdier. Jeg synes det var greit å lese det om igjen.

En kald trekk...

Noen har glemt å lukke igjen døra. Plutselig kom det en kald trekk inn over det politiske Norge: Fremskrittspartiet er på enkelte målinger landets største parti, det har blitt kamp om å være den ivrigste motstanderen av "radikal islamisme" og Dag Terje Andersen gjør alt han kan for å understreke at den norske innvandringspolitikken er "streng, men rettferdig."

Dette kommer på toppen av en pinlig debatt om norske, muslimske kvinner skulle få lov til å dekke til håret sitt under politiuniformen. Nei! - skrek man fra høyre og venstre. Hele rettsstaten står i fare!

Jo, det er lett å se hvor dette bærer. Det bærer den veien som er stikk motsatt av hva vi trenger.

Under debatten om blasfemiparagrafen var et samlet politisk Norge enig om at vi nå var blitt så sekulære og tolerante at vi i alle fall ikke hadde behov for noen særskilt beskyttelse av livssyn.

Neida, i landet vårt klarer vi å le og spøke med hva det skal være. Ikke bare det: Vi har rett til å le og spøke med hva det skal være, og ikke en kjeft skal få stanse oss. For her i landet tåler vi alt. Ja, bortsett fra politikvinner i hijab, da. Det er jo klart, for da snakker vi om rettsstatens nøytralitet. Og visse - faktisk mange - asylsøkere tåler vi heller ikke. Så de må ut. Og så sliter vi litt med alle disse ukristelige moskeene som folk ønsker å etablere over alt. Pluss krav om halal-mat i fengslene, som selvsagt er helt latterlig. Bønnerom for taxi-sjåfører er opplagt "out of the question." Det er greit å være muslim i Norge, men da får man jaggu oppføre seg som gode kristne og heller ta en tur i kirken. Den er jo praktisk talt tom likevel, så plassmangel skulle det ikke være snakk om...

Tankene går i retning av en klassisk sketsj med Carsten Byhring, der han startet ut med å forklare hvor tolerant og storsinnet han var. "Alle mennesker er like mye verdt for meg," sa han. "Skulle bare mangle. Ja, bortsett fra de derre folka som kommer fra Afrika da. De kan man jo ikke stole på, det veit jo alle. Men bortsett fra dem er alle sammen akkurat like mye verdt. Ja, jeg inkluderer selvsagt ikke italienere og spanjoler - det sier seg sjøl. Lommetjuver og svindlere hele gjengen. Men bortsett fra dem, ja, da er vi alle sammen en eneste, stor familie i mine øyne."

Slik fortsetter han, og resonnerer seg stadig lenger nordover i Europa. Og etter å ha ekskludert tyskere, franskmenn, finner, briter, dansker og svensker - og alle andre - står han tilbake med oss som bor i Norge. Ja, bortsett fra nordlendinger, da. Det er jo selvinnlysende. Og folk fra Vestlandet. Trøndere og møringer. Til slutt har han bare Oslo igjen. Ja, bortsett fra dem som bor på Vestkanten da. Sosser og snobber hele gjengen. Det blir færre og færre igjen. Mot slutten er det faktisk bare de som bor i samme oppgang som er akseptable. Ja, bortsett fra de bråkmakerne i første etasje, da... Heller ikke naboen tvers over gangen er i grunnen fullt ut til å leve med. Men mannen i det minste godt fornøyd med seg selv - om bare alle andre hadde vært like tolerant som han!

Det tragiske er at sketsjen med Byhring i en viss forstand er mindre farlig enn den skarpe tonen mot den muslimske delen av Norges befolkning som vi mer enn aner nå. Mannen i sketsjen likte i grunnen ingen andre enn seg selv. Et tåpelig standpukt som det er lett å le av. Det er verre å ta for seg hele grupper av mennesker, basert på hvilken religion de måtte ha. Ja, det er rett og slett uakseptabelt og opprørende.

Selvsagt vil ingen norsk politiker vedkjenne seg noe slikt. De vil bli indignert og svare at de er misforstått og feiltolket. Og i de aller fleste tilfellene - kanskje alle - vil det være rett.

Men hvis det ikke er noe prinsipielt galt med holdningene til de som uttaler seg, er det noe alvorlig galt med den offentlige samtalen vi fører om integering og toleranse - inklusive trosfrihet - for tiden. Jeg er helt sikkert ikke den eneste som kjenner ubehagelige understrømninger når det begynner å gå politisk mesterskap i å ha den "strengeste" innvandringspolitikken eller mest formalistiske holdningen til bruk av religiøse markører i det offentlige rom. Her skal vi sannelig bevare det kjente og kjære! Beklager om jeg må skjule en latter dersom noen påstår at framgangen til Fremskrittspartiet ikke har å gjøre med at de nok en gang har lagt sitt sikreste kort på bordet: Fremmedfrykten.

Joda, vi kan le og spøke med det meste i Norge. Vi er så modne og tolerante at det er en fryd. Her behandler vi alle klin likt, så lenge det er snakk om krav og rettigheter som vi selv er tilfreds med. Men vær forsiktig, så du ikke trekker det for langt! For bygdedyret sover lett i Norge. Det skal ikke mer til enn litt kald trekk fra en åpen dør for vekke det.

Og på utsiden står mannen fra sketsjen med Carsten Byhring og vil ta dyret med ut på luftetur...

Fra G20 til G2

På tegningen ser vi Baron Karl Friedrich Hieronymous von Munchhausen (1720-97) i det han løfter både seg selv og hesten opp av vannet. Som vi ser gjør han det ved å dra seg selv, og hesten, opp etter håret. Det er ikke kjent om andre har vært i stand til å foreta et slikt løft, men det er nok mange som har forsøkt - i alle fall i overført betydning.

Man skulle tro at dette var en vanskelig - for ikke å si umulig - øvelse. Selv med en uvanlig sterk høyrearm (i dette tilfellet) strider det mot både hverdagens erfaring og fysikkens lover at et slikt løft kan finne sted. I alle fall for andre enn Baronen - som hadde en hel rekke andre fantastiske bedrifter på samvittigheten.

Hva skal vi da si om budsjettforslaget til president Obama? Det er fortsatt debatt om årsakene til finanskrisen, men det er liten uenighet om i alle fall disse elementene: I lang tid har amerikanerne hatt et forbruk som har vært ute av balanse med sparingen i landet. I lang tid har USA bygget opp et rekordstort handelsunderskudd. Og i flere år har de amerikanske statsfinansene gått med rekordstore underskudd. Disse tre elementene

• for høyt forbruk, og for lite sparing
• for mye import, og for lite eksport
• for store offentlige utgifter, og for små skatteinntekter

burde i alle fall gi en viss indikasjon om hvilken vei den økonomiske politikken burde gå. Mer sparing, lavere forbruk. Mindre import, mer eksport. Høyere skatter eller reduserte offentlige utgifter.

Hvis en del av problemet er at forbruket har vært for høyt, er det vanskelig å tro at løsningen ligger i å forbruke enda mer. Hvis en annen del av problemet er at statens underskudd er for stort er det vanskelig å se at løsningen ligger i å gjøre det enda større. Men det er faktisk hva president Obama legger opp til. Budsjettet vil stimulere forbruket, redusere sparingen og øke budsjettunderskuddet til nok en verdensrekord.

Denne politikken kan på enkelte måter sammenlignes med å dra seg selv opp etter håret. I alle fall er det snakk om å bruke uvanlig sterke virkemidler for å opprettholde etterspørselen og aktiviteten i økonomien. Og det er i høyeste grad et risikoprosjekt. For å lykkes må Obama ikke bare greie å stanse nedgangen, han må samtidig få til en enorm restrukturering av den amerikanske økonomien slik at det etterhvert blir mulig å løse både problemet med handelsbalansen og statsfinansene. På ett eller annet tidspunkt må amerikanerne begynne å spare mer, betale mer skatt og produsere flere varer og tjenester som resten av verden vil kjøpe. En slik omstilling er ikke helt umulig, men det er mye som skal lykkes på en gang dersom Obama skal komme noen lunde i mål før neste presidentvalg.

En gang i tiden hadde USA styrke til å påvirke økonomien i hele verden. I en viss forstand gjelder dette fortsatt, men forholdene har forandret seg. Illustrasjonen over viser hvordan den vedtatte "pakken" for å rydde opp i amerikanske finansinstitusjoner er sammensatt (den er hentet fra BBC). Den beløper seg til ufattelige 8,5 trilliarder dollar, altså 8.500.000.000.000 dollar, hvis jeg har greid å få med meg alle nullene. Av dette går mesteparten med til garantier slik at bankene igjen tør å låne ut penger. Noe går direkte til nye utlån fra statsbanken. Og noe går med til å kjøpe opp "dårlige" lån, slik at de kan "nulles ut" av bøkene til banker og andre finansinstitusjoner.

USA's bruttonasjonalprodukt (BNP) - eller verdien av alt som produseres av varer og tjenester i løpet av ett år - er om lag 14 trilliarder dollar. Hvilket betyr at USA setter inn om lag en "halv årslønn" i denne redningsoperasjonen. Det er forferdelig mye penger, særlig med tanke på at operasjonen kanskje ikke lykkes. Det blir litt som å bestemme seg for å bruke en hel årslønn i løpet av et halvt år og likevel håpe at det er noe igjen til neste jul. Men ikke helt: Å stille en garanti er ikke det samme som faktisk å bruke penger, det er ment som en sikkerhet i tilfelle alt går galt - og vi kan fremdeles ha tro på at det ikke vil skje.

Likevel er dette et enormt veddemål. For de historisk interesserte viser jeg til den aller minste av de fem sirklene i figuren. Den viser (inflasjonsjustert) omfanget av den berømte Marshall-hjelpen som USA bidro med til Europa i forbindelse med gjenreisingen etter andre verdenskrig. Sannelig har tidene forandret seg!

Hvilket bringer meg til overskriften - reduksjonen fra G20 til G2. For til syvende og sist er det ikke mulig for USA å trekke seg ut av denne krisen utelukkende ved egen hjelp. Det er nytt. I de årene USA har dyrket forbruk og utgifter er det andre land som har dyrket sparing og nasjonal nøysomhet. Fremst blant disse er Kina, men det gjelder også store eksportører av begrensede naturressurser som Russland, enkelte land i Midt-Østen og (ja, også) Norge. I mangel av andre solide spareobjekter har pengene fra disse landene havnet rett inn i det som tross alt er verdens største økonomi, nemlig USA. Der har pengene blitt "rota bort", som vi sier, og dermed har vi fått en krise som omfatter mer eller mindre hele verden.

Bak hvert et overtrukket amerikansk kredittkort ligger det derfor en innsats av ufrivillig sparing hos en kinesisk eller russisk arbeider. Og det er den virkelige ubalansen som må løses. Første par ut er nettopp USA og Kina. Mens amerikanerne har brukt mer enn de hadde råd til, har kineserne brukt mye mindre. Gjennom en rigid pengepolitikk og et gjennomkontrollert finansvesen har Kina i virkeligheten latt bønder, fiskere, offentlig ansatte og små- og mellomstore bedrifter subsidiere de store eksportforetakene i landet. Kinas vekstmodell har vært basert på eksport og finansiell sparing, på bekostning av store behov for hus, skoler, veier, flyplasser, utdanning, sykehus og annen innenlandsk produksjon. Modellen har skapt groteske forskjeller i inntekt og levekår, både mellom by og land, men også innenfor hver av de mange storbyene i landet.

Kina har opplevd at nasjonaløkonomisk styrke (i betydningen store finansielle reserver) også gir realpolitisk styrke - ikke minst vis a vis USA, den største handelspartneren og fortsatt verdens eneste supermakt. Men nå har tiden kommet for at det kommunistiske lederskapet må se seg om etter en annen vekstmodell: Motparten, USA, er ikke bare blakk, men blakk hinsides alle historiske proporsjoner. Vekstmodellen har brutt sammen. Kina bør derfor stanse det kredittkortet som USA har kunnet trekke på i mange år, og heller satse på å bruke noe mer av pengene hjemme. Det er nok å bruke penger på: Å heve levestandarden på landsbygda, rydde opp i byslummen, skape en bedre infrastruktur for samferdsel, bekjempe miljøskader og utslipp, sikre utdanning og gode helsetilbud over hele landet - for å nevne noe.

Motsatt er det ingen vei utenom for USA. Over tid må forholdet mellom forbruk og sparing endres. Det kommer en tid for å betale mer skatt og å sikre offentlige finanser. Det kommer en tid for å investere mer i utdanning for alle, i forskning, i infrastruktur og i framtidens energisystemer. Det kommer en tid der USA må bli en netto leverandør av varer og tjenester som verden faktisk vil ha - og vil betale for. Den tiden der resten av verden er villig til å akseptere at USA er forbruker, mens alle andre bare ser på, den tiden er nå over.

Altså må det bli "tango for to:" Kinesisk opera med amerikansk jazz. På en eller annen måte må disse to landene finne ut av hva de vil med hverandre. Og hva de finner ut er mye viktigere for økonomien i verden enn hva de 18 øvrige deltakerne måtte mene. De er - for alle praktiske formål - veggpryd. Men, for all del, de kan jo danse med hverandre i steden for å sture på hver sin krakk...

En herlig floke

Mange som har sympati med Regjeringen mener at hijab-saken nå er i ferd med å gå av skaftet. Selvsagt mener de det! Den er både ubehagelig og vanskelig, og den har avslørt en mangelfull evne til å stå ved opprinnelige standpunkter som er alt annet enn flatterende.

Regjeringen mente først at det måtte være mulig å finne en ordning slik at muslimske kvinner i politiet kunne få dekke til håret sitt samtidig som de gikk i uniform – noe de i mange år har kunnet gjøre i forsvaret. Saken skulle utredes videre, og forelegges de berørte departementene før endelig beslutning. Et godt standpunkt, et rimelig standpunkt, et logisk standpunkt etter min mening, men dessverre også et modig standpunkt i en tid der islam blir ukritisk uglesett langt mer enn hva godt er.

Så kom protestene, noe man sikkert kunne ane på forhånd. At Fremskrittspartiet ville ha innvendinger kunne ikke overraske noen. Hele partiet lever jo praktisk talt av å motsette seg alle forsøk på en fornuftig og pragmatisk integreringspolitikk. At et konservativt politikorps, som likevel var ute på krigsstien, ville utnytte saken var vel også temmelig opplagt. Men ytterligere tre grupper meldte seg på banen: Kvinnebevegelsen a la Karita Bekkemellem (hijab = kjønnslemlestelse), ulike representanter for den ”liberale” intelligentsiaen (hijab = fare for rettsstaten) og – ikke minst – Arbeiderpartiets egne folk (hijab = upopulært blant velgerne) slo til med voldsom kraft: Dette var å gå for langt!

Politiske kommentatorer mobiliserte raskt, noe de gjør hver gang de får ferten av politisk blod. Her fikk vi høre mye om mangt. Plutselig var redaksjonene fylt med eksperter på hijab, sharia, islam og gud vet hva. Ingen spurte om motivene til de unge kvinnene som ville trekke i uniform for å håndheve norsk lov. Alle antok at det handlet om manglende vilje til å tilpasse seg, ingen antok at det handlet om vilje til integrering og til å ta fullt ut del i det norske samfunnslivet – selv i den ”skarpe” enden, der konfliktene kan være mange.

Men først og fremst handlet det om hva Regjeringen egentlig mente, hva Justisministeren egentlig mente, og hvem som hadde ment hva på ulike tidspunkter. Vi fikk en debatt om prosess, og om Justisministerens autoritet. Jeg kan vanskelig tro at den stakkars muslimske kvinnen fra Rogaland, som bare hadde lyst til å bli politi, hadde noen som helst anelse om hvilket lurveleven hun satte i gang. Hun traff uansett en hovednerve i en Stor Norsk Visdomstann. Et perfekt treff.

Konklusjonen ble som den måtte bli: Det som skulle blitt en ”bred debatt” om hvordan vi skal stille oss i forhold til individuelle rettigheter og religiøse markører i det offentlige rom ble isteden som å kjøre rett i fjellveggen. Bråstopp. Forslaget ble umiddelbart trukket. Regjeringen hadde lyttet til ”folket” og nå nærer alle politiske aktivister som støtter Regjeringen et sterkt ønske om å få slippe å høre mer om denne ”tabben.”

Alt i alt er dette selvsagt en gavepakke til opposisjonen og til alle politiske bedrevitere i landets redaksjoner. Opposisjonen er ikke veldig imponerende, men så klønete er den tross alt ikke. Den vil bruke denne saken for alt den er verdt – og det kan faktisk være en del – og ingen som kjenner det politiske spillet kan bebreide dem for det. Fremskrittspartiet fikk en grotesk mulighet til å spre enda mer fremmedfrykt og intoleranse, og kommer til å tjene på det. De øvrige borgerlige partiene er selvsagt heller ikke interessert i de prinsipielle spørsmålene. Her handler det om å plage Regjeringen mest mulig. Saken har allerede plaget Regjeringen i ukevis, og kan sikkert komme til å gjøre det i nye uker. Det er prisen man betaler for å gå fra ”å åpne for endring” til ”bred debatt” og til ”bråstopp” i løpet av mindre enn 50 timer.

Slik fungerer politikken, som tross alt er ”det muliges kunst,” og ikke kunsten å heve ideelle fordringer. Likevel har jeg liten sympati med alle de som nå håper at saken snart skal ”være over,” og at folk skal begynne å interessere seg for ”viktige saker” igjen. Flere kandidater er nevnt: Finanskrisen, klimakrisen, konflikten i Midt-Østen – for eksempel. Alt sammen viktige og alvorlige saker som fortjener oppmerksomhet, og som jeg tror mange likevel er opptatt av.

Men det intense ønsket om å snakke om noe annet bunner selvsagt i helt andre motiver: Dels at saksbehandlingen har vært dårlig, og dels at det er minst like pinlig at mangfoldige medlemmer og velgere i Arbeiderpartiet faktisk endte opp på nøyaktig samme side som Siv Jensen og Carl I. Hagen i et spørsmål som handler om religiøs toleranse og – ikke minst – inkludering i det norske samfunnet. Det smaker forferdelig dårlig, og er enda mer plagsomt enn at Regjeringens prosess var full av mangler. Faktisk har jeg mer sympati med Regjeringens opprinnelige intensjoner enn jeg har med alle de som fikk bråhast med å bestemme seg for at Knut Storberget er en dust - hva enten de befant seg i landets politiske redaksjoner eller andre steder. Og aller mest misfornøyd er jeg med utfallet, nemlig at saken simpelthen ble tatt av kartet.

Typisk nok er det bare den ene delen av saken, den som handler om den politiske prosessen, som oppleves som vanskelig. Jeg er enig at dette er viktig nok, men i det lange løp er spørsmålet om inkludering og religiøs toleranse mye, mye viktigere. Dette er en debatt som ikke bare føres i Norge. Tvert i mot, den føres altfor lite i Norge. Ofte, men ikke alltid, handler den om islam og om hvordan liberale demokratier som det norske kan føre en politikk som gjør at et muslimsk mindretall kan føle seg likeverdige med alle andre. Hvordan de blir sett, anerkjent, akseptert og inkludert.

Og heldigvis er det ikke bare filosofer som Gunnar Skirbekk som deltar i denne debatten, selv om hans mer formalistiske argumenter også hører med i det store bildet. Ett godt eksempel er kanadieren Charles Taylor, som i mange år har skrevet klokt om utfordringene ved å lage gode flerkulturelle samfunn. Hans perspektiver, med bakgrunn fra en provins med fransk majoritet i Quebec, i et land som også omfatter en urbefolkning på om lag 4 prosent, er tankevekkende. I mange år har han vært opptatt av forholdet mellom islam og det ”moderne” og vestlige. Dette er utfordringer vi må mestre også i Norge, og det går an å hevde at vi så langt har lykkes svært dårlig.

Bare av den grunn håper jeg at hijab-saken ikke forsvinner med det første. Jeg håper tvert i mot at debatten fortsetter, at den blir rikere, inkluderer flere og reiser enda flere spørsmål som både kan være plagsomme og vanskelige. Det har folk flest bare godt av! Og med ”folk flest” inkluderer jeg våre muslimske landsmenn, samt medlemmer og velgere av både Fremskrittspartiet og Det norske arbeiderparti. Kanskje kan det komme noe godt ut av denne herlige floken likevel? Det er lov å være optimist.

Å lete på feil sted

Hvor mye hjelper det å lete på feil sted? Ikke mye, med mindre det skulle dukke opp noe uventet som viste seg å være nyttig i en helt annen forbindelse.

De fleste kjenner vitsen om fylliken som lette etter nøklene sine under en gatelykt. På spørsmål om hvor han mistet dem svarte han ”der borte” og pekte en annen vei. ”Men hvorfor leter du her når du mistet nøklene der borte?” Svaret var enkelt: ”Det er jo her det er lys!”

I går ble en ”giverkonferanse” i Egypt avsluttet, der planen var å samle inn flest mulig penger for å sikre en slags gjenoppbygging av Gaza. Om milliardene ikke akkurat satt løst, har det likevel kommet løfter om en god del penger til dette svært nyttige – og påtrengte – formålet.

Problemet er bare at denne konferansen, akkurat som fylliken i vitsen, leter på feil sted. De leter der det er ”lys”, et sted der det finnes en ramme, et slags felles språk og noen felles regler for hvordan problemene på Gaza skal løses. Men verken språket eller reglene har noe som helst med Gaza å gjøre, og derfor spiller det dessverre ingen rolle om konferansen samler inn 10 eller 100 milliarder kroner. Pengene kan likevel ikke brukes til noe fornuftig, og i den grad de kan brukes er det bare i påvente av neste omgang med israelske bombinger og ødeleggelser. Og så må det samles inn nok en haug med penger, som heller ikke kan brukes på en måte som gir Gaza en tryggere og bedre framtid.

Hvordan går det an å påstå noe slikt? Av flere grunner, men den aller viktigste er at Hamas – representanten for befolkningen i Gaza enten vi liker det eller ikke – var totalt fraværende under konferansen. De var rett og slett ikke invitert.

Denne svarte komedien ble omtalt og beskrevet i alvorlige vendinger av verdens medier – også norske. Penger ble talt og kommentarer kommentert. Og i mellomtiden er Gaza et helvete, mens folk flest i Israel gir faen. Og der – i Tel Aviv og det okkuperte Jerusalem – ligger problemet, ikke i Sharm al-Sheikh. Det var i Israel at ”nøklene” ble mistet. Da er det ingen overraskelse om ingen finner dem igjen i Sharm al-Sheikh - som tross alt ligger et stykke unna.

Det er ingen, eller i alle fall svært få, i Israel som ønsker noen egen palestinsk stat eller som i det hele tatt er i nærheten av å akseptere palestinerne som noen selvstendig, fredelig og vennlig nabo. I Israelske øyne er palestinerne bare ”i veien.” De burde ikke vært der de er. De burde reist for lengst. Og jo lenger de blir, jo mer utrivelig er det for alle. Israel ser på palestinerne som ubudne gjester som ikke vil gå – selv etter kraftige påminnelser om at de ikke lenger har noe der å gjøre. Israel spør seg selv hvor lenge palestinerne gidder – eller rettere sagt orker – å holde ut. Den planen de har, om det kan kalles noen plan, er å fortsette med okkupasjon, ulovlig bosetting og forfølgelse av palestinerne akkurat så lenge det er nødvendig for å få palestinerne til å si takk for seg.

Planen kunne vært holdbar, om ikke akkurat sympatisk, hvis ikke det var for en grunnleggende feil: Palestinerne kommer ikke til å forsvinne. De har holdt ut med israelsk aggresjon i mange tiår allerede. Det er ingen ting som tyder på at de er i ferd med å gi opp det landet som Israel okkuperer. Planen kan altså ikke lykkes.

Hva hjelper det om alle som ønsker å være venn av det palestinske folket samles til møte for å samle inn penger og snakke om en løsning som ikke finnes i virkeligheten – og knapt nok på papiret? Svært lite, selvsagt. I høyden er møtet pinlig for Israel, skjønt man kan spørre seg om den staten i det hele tatt er i stand til å kjenne slike følelser, og det er totalt nedverdigende for Hamas, som tross alt har det palestinske folket i ryggen.

Under konferansen gjentok Jonas Gahr Støre de norske synspunktene:

”We cannot carry out reconstruction in a political vacuum. We need to see firm political commitments on both sides to a lasting and robust ceasefire – followed by real progress towards a two-state solution. The vision remains the same: a Palestinian state living in peace side by side with the State of Israel. Time is running out. This time there will probably be no second chance.”

Jeg har sympati med ambisjonene, men hvor lenge kan vi holde oss med denne typen retorikk uten å legge alvorlig press på Israel?

For Israel var giverkonferansen lite mer enn en hump i veien. For Hamas var den nok et bevis på at resten av verden holder seg med doble standarder når det gjelder prat om demokrati og menneskerettigheter. Hvorfor skulle de bry seg da? Om det var noe sted i verden der følelsen av å stå alene med ryggen mot veggen (eller havet) fikk oppslutning måtte det være i Gaza. Resultatet kjenner vi i form av fortvilte angrep med raketter – som ikke har annen effekt enn å holde Israel med et skinn av legitimitet – og knallhard intern justis mot det som måtte finnes av annerledes tenkende.

Å tro at det skulle vokse fram noen forsonende fredsbevegelse fra ruinene i Gaza er mer enn naivt. Hver gang slike tendenser har fått et visst fotfeste blant palestinerne har Israel visst hvordan de skulle slås ned igjen. PLO er alt ødelagt, og selv om ”alle” nå insisterer på at man skal forholde seg til Den palestinske selvstyremyndigheten er det som et slag i tom luft. Hvem er det som har ødelagt denne myndigheten, og gitt den absolutt ingenting å gå på i forhold til sin egen befolkning? Nå er det Hamas som står for tur. Det Israel minst av alt trenger er et palestinsk lederskap som er innstilt på forhandlinger og forsoning. Da ryker den store israelske ”planen” rett ned i toalettet, og de ville rett og slett ikke vite hva de skulle gjøre. Å forhandle forutsetter at det er noe å forhandle om. Israel har ingen ting å forhandle om, og de skjønner derfor ikke hva slike samtaler skulle handle om.

For at fred skal være mulig må den som et minimum være en del av planen. Det finnes ingen fredsplan i Israel, bare en plan for å få palestinerne ”vekk.” Derfor var konferansen i Egypt et sørgelig syn, og det er ingenting vi kan gjøre med det så lenge det er opplest og vedtatt at palestinernes skjebne avgjøres i Israel. Og bare der.

Og for riktig å understreke hvem det er som har makten over palestinerne, og som kommer til å beholde den uansett amerikansk regjering, reiste Hillary Clinton rett fra Egypt til Israel for å erklære USA’s ”urokkelige støtte” til Israel. Flyturen fra Sharm al-Sheik til Jerusalem tar et par timer. Omtrent den tiden tok det å fjerne alle rester av håp etter ”giverkonferansen.” Stakkars Gaza, og stakkars palestinerne.

For øvrig en utmerket artikkel av Erik Sagflaat i Dagsavisen her.