Hva slags fred?

Endelig begynner ryktene å svirre om en mulig våpenhvile i Gaza. Mens dette skrives er lite kjent om en mulig avtale, men det virker i alle fall som om aktørene har tatt til vettet og involvert Hamas i samtalene. En avtale uten Hamas ville selvsagt vært verdiløs.

Om det er riktig at det går mot en slags våpenhvile kan vi kanskje håpe at noen av de grunnleggende problemene i konflikten kommer opp på bordet igjen; først og fremst palestinernes håpløse situasjon som følge av årtier med israelsk okkupasjon og ulovlig bosetting. Men det er et tynt håp. I Israel har oppslutningen om krigen vært massiv. Der snakker man om at Hamas skal ødelegges, og man vil ha tilbake "snille" palestinere ved forhandlingsbordet. Synet på verden omkring er nokså ensidig negativt, særlig gjelder dette EU og FN. I dag skriver Jerusalem Post bl.a. dette på lederplass:

"The reaction of Israel's European allies in particular has been instructive. Having abandoned Israel as it defends itself against a transparently fanatical Hamas - and after Israel unilaterally uprooted its settlements and pulled its soldiers out of Gaza in 2005 - Israel will be mindful of how much their support is worth when the time comes to "take risks for peace" in the West Bank."

Israel vil snakke om raketten som falt i går, ikke om okkupasjonen som startet for flere tiår siden. De vil snakke om charteret til Hamas, ikke om hvordan PLO systematisk har blitt ødelagt og en demokratisk valgt regjering fullstendig satt til side. Den offentlige hukommelsen i Israel strekker seg for øyeblikket ikke lenger tilbake enn til 2005, da de "trakk seg ut" av Gaza - og omgjorde den ulovlige okkupasjonen til en like ulovlig beleiring, med tilsvarende håpløse livsvilkår for befolkningen. Den "planen" som er utformet av Israels regjering handler om å beskytte befolkningen i sør mot rakettangrep. Punktum. Punktum finale, faktisk.

I Aftenposten i går sier forsvarssjef Sverre Diesen interessante ting om Israels krig. "For det første", sier han, "evner ikke maktbruken å oppnå det som er begrunnelsen, nemlig å stanse Hamas' rakettavfyringer mot sivile israelske mål. Dernest skaper den i stedet omfattende materielle og menneskelige ødeleggelser som radikaliserer nye grupper av palestinere så vel som befolkningen i de øvrige araberstater; hvilket ikke er i Israels interesse. For det tredje forspiller Israel stadig mer av sin sympati og sitt omdømme i resten av verden, som heller ikke er i deres langsiktige, strategiske interesse." Den eneste måten Diesen kan finne militær logikk i Israels atferd på er ved å anta at landet ikke ønsker seg en varig fred med palestinerne, og heller ikke ønsker at det blir opprettet en egen palestinsk stat som nabostat til Israel. "Jeg kan ikke avskrive at Israel har gitt opp å komme til en forståelse med palestinerne. Gitt det, så er jeg enig i at strategien kan fremstå som rasjonell," sier Diesen.

Min frykt er at Diesen har fryktelig rett. Det finnes ikke mange israelere som for alvor mener at fredlig sameksistens med palestinerne er en mulig tanke. Og det finnes altfor mange som mener at palestinerne for lengst burde ha karret seg over Jordan-elven og slått seg ned i Jordan eller et annet arabisk land. Da hadde problemet vært løst, og FN kunne ha opphevet den flyktningstatusen som i dag gjelder for hundretusener av palestinerne, - og dermed også alt snakk om "ulovlig okkupasjon og bosetting." Slik er den israelske drømmen, og så lenge den lever blir det ingen fred.

Den pågående retorikken i Israel gjenspeiler dessverre denne tenkningen så altfor tydelig. Det ser ut som Jerusalem Post mener at en mulig fred både på Gaza og på Vestbredden er noe Israel kan tilby for å gjøre EU og FN en slags vennetjeneste. Det har åpenbart lite med Israel å gjøre, som bare "tar risiko for fred", og det har slett ingen ting med palestinerne å gjøre - selv om det nettopp er palestinerne som er konfliktens kjerne. Israelske kommentatorer skriver om palestinerne generelt og om Hamas spesielt som om saken gjelder å lære en ulydig hund en lekse - alternativet er avliving.

Min neste frykt er derfor at en våpenhvile ikke fører til noe som helst. Det er rett at Israel velfortjent har tapt omdømme gjennom aksjonene i Gaza. Men dette var ikke de første aksjonene, og de blir heller ikke de siste. Israel har behov for en helt annen samtale med seg selv, og med verden omkring. Da må vi tenke lenger tilbake enn til 2005, faktisk må vi tilbake til slutten av første verdenskrig - og vi må innom både 1948, 1967 og en rekke andre ubehagelige år før vi kan begynne å nærme oss mulige løsninger.

Og vi kunne gjerne stoppe opp ved året 2002, da Den arabiske liga presenterte sitt initiativ for en varig løsning på konflikten. Kort fortalt går initiativet ut på at Israel sikres retten til å eksistere, og anerkjennes av samtlige naboland, mot at de trekker seg tilbake til grensene fra 4. juni 1967, bidrar til en løsning for de palestinske flyktningene og aksepterer at palestinerne etablerer sin egen stat på Gaza og Vestbredden, og med Øst-Jerusalem som hovedstad.

Dessverre framstår noe slikt som fullstendig umulig i dag. Likevel er det omtrent slik en "fredelig løsning" må se ut. Tragedien er at diskusjonen i dag handler om helt andre ting - og inntil det blir en gjengs oppfatning i Israel at palestinerne også har soleklare rettigheter blir enhver "fred" i Gaza neppe langvarig.