Alle norske regjeringer ønsker ”egentlig” å bruke mer penger enn de i virkeligheten kan og bør. Derfor er det sjelden karnevalsstemning under regjeringens budsjettkonferanser. Heldigvis finnes det en grad av disiplin over pengebruken, slik at regjeringer flest – borgerlige som sosialdemokrater – greier å etablere en slags ”krittstrek” for utgiftene. Slik har vi styrt oss gjennom lange perioder med oppgang og store overskudd på statsbudsjettet og i handelsbalansen, uten å miste vettet. Gudskjelov for det.
Det er ikke alltid lett å si nei til en fornuftig veibevilgning, økt forskningsinnsats, en ny velferdsreform eller et nytt kulturbygg. Men det har ofte vært nødvendig for å holde priser og renter under kontroll. Og det har gitt Norge en enorm handlefrihet i forhold til den krisen som nå utfolder seg over hele verden. Vi kan møte krisen med lavere arbeidsledighet og sterkere statsfinanser enn knapt noe annet land.
Men det er et langt skritt fra stor handlefrihet til full kontroll. Denne uken kom Regjeringens ”krisepakke” – og den minner oss om nettopp det. Selv synes jeg pakken er veldig bra – og jeg er helt enig med Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet når han sier at Regjeringen nå griper muligheten til å sikre fornuftige investeringer mot en framtid som vi alle vet vil komme: En framtid der vi trenger bedre kollektiv infrastruktur, der vi trenger enda mer fornybar energi og der vi må sikre at vi utnytter tilgjengelige ressurser så effektivt som vi bare kan. Jeg liker også tanken på å bruke mulighetene til å ruste opp offentlige bygg og anlegg som vi alle er brukere av; skoler, høyskoler, sykehjem, idrettsbygg – vår felles allmenning. Mer penger til forskning og innovasjon er etter mitt hjerte, og det er også etablering av flere stipendiatstillinger for talenter som kan bidra til å heve norsk forskning.
Det er og blir fornuftig å bruke flere ressurser på tiltak som på en eller annen måte kommer oss alle til gode, når situasjonen først både tillater og krever det. Alt i alt mener jeg Regjeringen har vært flinke til å finne slike områder. Stikkordene er satsing på noe som er felles og noe som har framtiden i seg. Begge deler er utmerket.
Samtidig avslører krisen et paradoks: Her har vi i alle år vært opptatt av å føre en politikk som tar vare på konkurranseutsatt industri utover olje og gass. Vi har vært forsiktige med pengebruken, vi har bygget finansielle reserver, vi har forsøkt å unngå et ”særnorsk” kostnadsnivå slik at eksportindustrien kunne overleve side om side med en av verdens største petroleumsvirksomheter. Ofte har vi sagt nei til økte offentlige utgifter nettopp av den grunn, og som oljenasjon er Norge er praktisk talt alene om å ha en eksportindustri av betydning utenom olje- og gassvirksomheten.
Den berømte ”handlingsregelen” for bruk av oljeinntekter handler ikke minst om å sikre levekårene for norske eksportbedrifter, til tross for en dominerende oljesektor. Men når krisen først kommer er det nettopp i eksportindustrien at situasjonen er mest usikker. De vi mest ønsket å beskytte er samtidig de mest sårbare. Nå kan vi bruke penger på områder der vi tidligere måtte vise betydelig mer måtehold, men eksportindustrien nyter i liten grad godt av økt offentlig innsats.
Det er to måter en eksportbedrift kan tape markeder på; enten ved å bli for kostbar eller ved at selve markedet faller sammen. Den første kan bedriften gjøre noe med selv, godt hjulpet av en fornuftig økonomisk politikk. Den andre – vel – det er der vi er akkurat nå. Den brutale sannheten er at vi har større kontroll over vårt hjemlige forbruk – gangveier, sykkelstier, jernbanespor og nye bygg – enn vi har over markedene til eksportbedriftene våre.
Det er egentlig selvsagt, men viser samtidig at det er lettere å gjøre en jobb for industrien i oppgangstider gjennom å holde kontroll med utgifter og kostnader, enn vi kan i nedgangstider når det isolert sett er fornuftig å øke både aktivitet og utgifter hjemme.
Selvsagt kan det offentlige stille opp med garantier og lån for bedrifter som opplever svikt i etterspørselen. Og det gjør Regjeringen. Selvsagt er det mulig å stimulere til mer innovasjon og produktutvikling. Det gjør også Regjeringen. I tillegg plukker staten opp regningen med de permitteringene vi vet vil komme som følge av at eksportmarkedene våre er i nedgang. På toppen av dette kommer selve arbeidsmarkedspolitikken, summen av tiltak som skal gjøre det mulig for arbeidsløse å komme seg tilbake i jobb igjen. Også her stiller Norge i en særklasse når det gjelder bruk av virkemidler. Det skulle bare mangle. Arbeidsløshet er den maksimale trusselen mot alle idealer om rettferdig fordeling.
Det er mye vi kan gjøre gjennom offentlig sektor. Men vi kan ikke tvinge verden til å kjøpe støtfangere, nye sofaer eller mer aluminium. Det er akkurat i dette punktet at ”stor handlefrihet” glir over i ”liten kontroll” og ”stor usikkerhet.” I et marked må det finnes noen på den andre siden som er villig til å kjøpe, og hva vi enn kan gjøre med Norges oljeformue så kan vi ikke påvirke etterspørselen etter de produktene som norske bedrifter leverer. Kort sagt: Vi kan påvirke vår egen etterspørsel, men i liten grad andres.
Nå påvirker Regjeringen innenlandsk etterspørsel kraftigere enn de fleste andre land for å holde sysselsettingen oppe. Er det klokt? Svaret kan ikke være noe annet enn ja. Det er klokt av alle de grunnene som er nevnt, men først og fremst av hensyn til sysselsettingen. Utfordringen er imidlertid at vi bidrar til ytterligere vridning av ressursbruk mot forbruk her hjemme – det som økonomene kaller ”skjermet sektor.” Erfaringene viser at for hver industriarbeider vi flytter over fra eksport til hjemmeproduksjon – hvilket er dramatisk nok – så er veien tilbake igjen enda vanskeligere. Det typiske er at industribedrifter som dør forblir døde.
I et land med mye olje og gass for eksport er ikke det nødvendigvis noe stort problem på kort sikt. Men på lengre sikt må inntektene fra petroleumsvirksomheten erstattes med andre inntekter. Da trenger vi ny og lønnsom eksportindustri. Jeg mener ikke med dette å si at industriarbeidsplasser er viktigere enn andre arbeidsplasser, for det er de strengt tatt ikke. Men jeg mener å si at vi trenger industri også, og at vi greier oss like liten uten industri i framtiden som vi greier oss uten lærere eller helsearbeidere. Og akkurat nå er det industrien vår som er mest utsatt.
Her kommer da våre borgerlige politikere inn i bildet. De retter selvsagt sin kritikk av krisepakken inn mot det som Regjeringen kan gjøre minst med, nemlig selve den internasjonale tilbakegangen. For meg er det et bevis på to ting: For det første at de kan sin politiske ABC. Ingenting er mer takknemlig enn å holde en regjering ansvarlig for noe den ikke kan gjøre noe med. Og for det andre at Regjeringens pakke egentlig er svært god, i den forstand at det ikke finnes så veldig mange andre ”geniale” forslag som ville gitt samme resultater. Det tror jeg også at den videre debatten vil vise. Alt i alt mener jeg derfor at krisepakken har styrket Regjeringen, og jeg tror svært mange – inklusive borgerlige velgere – opplever kritikken fra opposisjonen som lite konstruktiv. Særlig virker kritikken fra Fremskrittspartiet om at forslagene burde ha kommet allerede før jul temmelig oppkonstruert. Tvert i mot tror jeg Regjeringen har brukt de siste ukene svært godt, og at det har bidratt til kvaliteten på det opplegget som er lagt fram.
Det store spørsmålet nå er selvsagt hvor lenge krisen vil vare, og hvor dypt den vil gå. Det vet ingen, men det virkelig urovekkende er om landene nå velger å gjenta feilen fra tidligere tider med økt beskyttelse av egen produksjon, økt skattekonkurranse og økte eksportsubsidier. Dette er tiltak som verken gir trygge arbeidsplasser, god ressursbruk eller nødvendig omstilling for en ny framtid. Krisen viser at vi trenger ny vekst, men også at det ikke er likegyldig hva slags vekst vi skaper. Innenfor de rammene som Regjeringen faktisk kontrollerer synes jeg de har funnet en bra oppskrift, og jeg er ikke i tvil om at vi vil se resultater over hele landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar