onsdag 23. desember 2009

God jul til alle!


Ikke vet jeg hvor mange som leser denne bloggen; - å skrive blogg er jo litt som å rope i skogen. Men jeg vet at det i alle fall er mer enn en håndfull lesere der ute, og jeg antar at de aller fleste av dere skal feire jul på en eller annen måte.

Vi trenger bare ta en titt på kalenderen for å forstå at årets julefeiring blir uvanlig krevende. Julaften på torsdag, det betyr en-to-tre hele dager med stengte butikker før vi atter kan gå i gang med å etterfylle lagrene. Svaret er gitt: Det må massive innkjøp til for å komme seg igjennom høytiden. For min del kan jeg bare håpe at alle lykkes med å få alt på plass. Her i familien har vi i alle fall gjort vårt.

Og så håper jeg at alle får litt av det de ønsker seg til jul - enten det er en flott presang eller noen hyggelige timer med familie og venner. Å glede seg er en god ting - vi burde gjøre mer av det.

Min lille "julegave" til alle lesere av Tomsnakk er et dikt av Jan Erik Vold, fra samlingen "Mor Godhjertas glade versjon. Ja" - utgitt i 1968. Det handler om at det ofte - tross alt - finnes noen som passer på oss, og som vil oss vel. Det er i alle fall lov å håpe på at det er slik.


HAN VAR HER

Han var her
mens vi sov. Han vekket
oss ikke, bare la igjen
dette brevet på bordet. Han må ha sett
vår søvn var god.
Og nødvendig.
Han kunne gå, stille
uten oss. Nå er han gått.
Han kommer igjen.

Riktig god jul til alle!

mandag 21. desember 2009

The long goodbye

Regimet i Iran har ikke framtiden for seg. Det er korrupt. Det er ineffektivt. Det er autoritært. Det har mistet for mye legitimitet hos for mange til at det kan overleve. Spørsmålet er hvor lang tid iranerne vil bruke på å si "farvel" - og under hvilke omstendigheter regimet vil bryte sammen.

For egentlig har prestestyret overlevd forbausende mye siden revolusjonen i 1979; en omfattende krig, svært varierende oljeinntekter, massiv uvilje fra Vesten og nabolandene (Syria og Libanon unntatt), en kraftig mobilisering fra reformistene under siste halvdel av 1990-tallet, og nå sist: Et parodisk presidentvalg sommeren 2009 som på nytt satte regimet under press.
  • En viktig forklaring på evnen til å overleve er at dagens styre erstattet et regime under Sjahen som var voldelig, mist like autoritært og samtidig usannsynlig upopulært i befolkningen (derfor ble det også revolusjon). Minnene om Sjahens vanstyre er fortsatt tilstede i Iran.
  • En annen forklaring er krigen mot Irak, som ble utløst nokså umiddelbart etter revolusjonen. Ingen ting binder et land mer sammen enn en ytre fiende - og i dette tilfellet stod fienden praktisk talt på døra, med både hel- og halvhjertet støtte fra Vesten og flertallet av arabiske land.
  • En tredje forklaring er en fullstendig mislykket politikk overfor Iran fra vestlige land - en politikk som for en stor del har vært USA-ledet og som har bygget på en tragisk kunnskapsløshet om landet, og en ensidig støtte til Israel. Dette har gjort lite annet enn å stimulere iransk nasjonalisme og mistro mot omverdenen, akkurat hva regimet trenger.
  • For det fjerde - Iran har en betydelig olje- og gassindustri, og selv om oljeinntekter alltid er usikre og varierende har de gjort det mulig for regimet å hangle seg igjennom. Enn så lenge.
  • Og endelig: Dagens regime kontrollerer alle maktmidler, det kontrollerer pressen og det er i stand til å mobilisere støttespillere som kan ta seg av de mer fysiske oppgjørene på gateplan dersom det er behov for å slå ned på demonstrasjoner og "uønskede" markeringer.
På søndag døde altså Ayatollah Hosein-Ali Montazeri. Han ble gravlagt i dag, og i fremste rekke blant de hundretusenvis av sørgende over hele landet kunne vi finne Mir Hossein Mousavi, mannen som "tapte" sommerens presidentvalg, og som fortsatt framstår som en synlig representant for opposisjonen. Det de to hadde til felles var at de begge en gang i tiden var blant Ayatollah Ruhollah Khomeinis favoritter, og at de begge ble skjøvet bort fra makten. For Mousavis vedkommende skjedde dette først etter Khomeinis død, for Montazeri skjedde bruddet alt mens den store Imamen fortsatt var i live. De to hadde for øvrig også noe annet felles: De var begge i sin tid i konflikt med Ayatollah Akbar Hashemi Rafsanjani - den nærmest evigvarende maktpolitikeren i Iran, som i disse dager framstår som en reformorientert representant for regimet - for de som ønsker å tro på slikt.

Slik sett inngikk denne kvartetten i et interessant skjebnemønster: Montazeri var utsett som etterfølger etter Khomeini. I steden ble det Khamenei. Mousavi kunne blitt president etter Khamenei. I steden ble det Rafsanjani. I sin tid var Rafsanjani en sterk støttespiller for Khamenei, og han sørget for at Mousavi måtte forlate politikken. I dag framstår Mousavi og Rafsanjani som en slags "allierte", mens Khamenei sitter tilbake alene på toppen som Øverste Leder, og med populisten Mahmoud Ahmadinejad som kontroversiell president - særlig etter skandalevalget i sommer.

Hosein-Ali Montazeri var Storayatollah - og sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike religiøse lederne i Iran. I sin tid var han altså utpekt til å bli Øverste Leder (Supreme Leader) etter Khomeini. I tiden etter revolusjonen arbeidet han og Khomeini tett sammen med utformingen av den unike iranske konstitusjonen - som plasserer "den islamske rettslærde" på toppen av maktpyramiden (velayat-e faqih). Etter revolusjonen ble han leder av fredagsbønnen i Qom - den religiøse "hovedstaden" i Iran der de viktigste teologiske seminarene finnes - han var medlem av Revolusjonsrådet (som ikke lenger eksisterer) og han ble mer og mer en stedfortreder for Khomeini.

Blant shia-muslimer var Khomeinis politiske teologi imidlertid langt fra ukontroversiell. Rollen hans som moralsk, åndelig og politisk leder av revolusjonen var udiskutabel, men prinsippet om at staten til syvende og sist skal ledes av den mest begavede islamske juristen (det vil si av Øverste Leder med støtte fra presteskapet) var ikke noe som uten videre hadde bred støtte blant shia-muslimske teologer, og slett ikke blant de andre gruppene som stod bak revolusjonen. Vi skal huske på at i følge denne ideen er Øverste Leder en ufeilbarlig overgangsfigur som leder og veileder folket i påvente av at den hellige tolvte Imam (al-Mahdi) skal vende tilbake og gjennomføre dommedag. Ingen liten oppgave, med andre ord.

Fantes det etter hvert viktige og prinsipielle nyanseforskjeller mellom Khomeini og Montazeri i synet på hvordan prinsippet om en Øverste Leder skulle tolkes? Mye tyder på det. Montazeri har i senere år vært tydelig på at Øverste Leder aldri skulle være noe mer enn en rådgiver for den lovlig valgte regjeringen. Det var folkets vilje som skulle avgjøre. I virkeligheten ble det som kjent motsatt; - i dagens Iran er det den valgte regjeringen og det valgte parlamentet som framstår som "rådgivere" for den ikke-valgte Øverste Leder, - som kan godkjenne eller sette til side lover slik han ønsker.

Montazeris uenighet med Khomeini ble svært tydelig i 1987. Da tok han til orde for legalisering av politiske partier, for at regimet åpent skulle innrømme egne feil og svakheter, og at ideen om å "eksportere" den islamske revolusjonen til andre land burde forlates. Montazeri protesterte også åpenlyst mot de omfattende henrettelsene av politiske fanger - som særlig fant sted sommeren og høsten 1988 - og han var uenig i Khomeinis fatwa (som inkluderte en dødsdom) mot forfatteren Salman Rushdie etter utgivelsen av boken "Sataniske vers." I mars 1989 hadde Khomeini fått nok; Montazeri ble fjernet fra alle verv og ombud, alle bilder av ham ble tatt ned fra offentlige kontorer og moskeer. Politisk sett var han nå en ikke-person, men som representant for reformer, og et mer åpent og inkluderende styre i Iran, hadde han fortsatt et par viktige tiår igjen.

I 1997 ble Montazeri satt i husarrest, etter å ha kritisert dagens Øverste Leder i Iran - Ali Khamenei - for å sette kravene til reformbevegelsen til side, for å underkjenne verdien av ekte folkestyre og for å undergrave de "egentlige" verdiene fra revolusjonen i 1979. Arresten varte fram til 2003. I årene etter fortsatte han å uttale seg om kontroversielle spørsmål; bl.a. tok han til orde for en mer inkluderende holdning i forhold til de iranerne som er tilhengere av Bahá'í (Iran har en av de største gruppene av Bahá'í tilhengere i verden), han protesterte mot kjernekraftpolitikken til president Ahmadinejad, mot den økonomiske politikken og særlig mot korrupsjon. Han mente at den famøse okkupasjonen av USAs ambassade i Teheran i sin tid var et feilgrep, og han protesterte kraftig mot "gjenvalget" av Ahmadinejad i juli 2009. Han ble en markert representant for en mer åpen, inkluderende og mindre repressiv tolkning av islam, - en versjon av islam som ikke nødvendigvis ligger i konflikt med moderne tanker om demokrati og liberale rettigheter, men der folkestyret likevel skal leve under "veiledning" fra de skriftlærde. I 2008 ble han intervjuet av BBC, og noen av synspunktene hans kan finnes her.

Montazeris død og begravelse blir selvsagt utnyttet for hva det er verdt av den iranske opposisjonen. Han delte mange av deres synspunkter og han hadde en religiøs autoritet som selv ikke Øverste Leder Khamenei uten videre kunne legge seg ut med. Rapporter fra nyhetsbyråer over hele verden forteller om demonstrasjoner og konfrontasjoner i forbindelse med begravelsen - ikke bare i Qom, men også i Teheran og i Montazeris fødeby Najafabad. Det er ikke overraskende.

Spørsmålet er likevel om ikke regimet i Teheran vil evne å holde ut enda litt til. Jeg tror det. Iran har sett store demonstrasjoner tidligere - ikke minst i sommer - og vil trolig se nye demonstrasjoner i tiden som kommer. Samtidig er det strategiske handlingsrommet til opposisjonen temmelig begrenset. Går de for langt i å hylle "vestlige" politiske verdier kan regimet raskt svare med at opposisjonen er under påvirkning av utenlandske interesser, og da særlig av USA og Storbritannia. Går de for langt i å argumentere for mindre religiøs kontroll over politikk og samfunnsliv står de i fare for å bli kritisert som motstandere av selve den islamske republikken - og av "landsfaderen" Imam Khomeini. Går de for langt i å kritisere den sittende presidenten står de i fare for å bli kritisert som unasjonale fiender av Iran i en tid der landet er "omringet" av USA og deres allierte (i Tyrkia, i Irak, i Pakistan, i Saudi-Arabia, og med store amerikanske styrker i Afghanistan). Går de for langt i å profilere seg som en typisk urban opposisjon, med støtte fra ungdom, studenter og byfolk, står de i fare for å støte fra seg en betydelig befolkning på landsbygda som tradisjonelt er langt mer konservative. Hvor opposisjonen enn snur seg finnes det derfor klare grenser for hvor langt den kan gå før regimet kan utløse motkrefter. Enn så lenge.

Derfor er det symptomatisk at opposisjonens kritikk stort sett er fokusert på innenlandske problemer - og særlig på den økonomiske politikken. Svært få - uansett nasjonalt eller religiøst sinnelag - synes at høy inflasjon, høy arbeidsledighet og økende sosiale problemer er tegn på en positiv utvikling. Derfor er det også her vi finner akilleshælen til både Øverste Leder og den sittende presidenten, mer enn vi finner den i spissfindige teologiske problemstillinger.

Framtiden til Iran vil bli avgjort av iranerne selv - det må vi i alle fall ha lov til å håpe. Siden 1979 har Iran vært styrt av en "ufeilbarlig" religiøs ledelse, - men det er nok det verdslige hverdagslivet som til syvende og sist kommer til å avgjøre om ledelsen evner å holde på makten. Det hjelper ikke å være ufeilbarlig hvis folket ikke er fornøyd. Ingen visste dette bedre enn Ayatollah Montazeri, og trolig er dagens Øverste Leder Ali Khamenei enig med ham akkurat på dette punktet, selv om de var uenige om mye annet.

tirsdag 15. desember 2009

Populismus Maximus

Norsk presse er i ferd med å utvikle seg til en populistisk-moralistisk smørje der ingen sak er for liten, mens de store sakene går hus forbi. Derfor skal vi være uendelig glade for at det finnes noe som heter internett, og at det finnes en bloggsfære som bare blir mer og mer viktig. La meg invitere deg med på en liten og personlig historie, så forstår du kanskje hva jeg mener:

Sommeren 1974 utgjorde min sommerjobb i å sykle rundt på Strømmen med Aftenposten (rode 7, - Sagdalen, Stalsberg og videre langs Nitelva) med både morgenutgaven og ettermiddagsutgaven. Hver for seg var rutene ikke så godt betalt, men dersom du tok begge kunne det bli litt penger av det. Ruta om morgenen var selvsagt den som ga mest kroner i kassa.

Avisene kom med bil fra Oslo sånn omkring klokken halv fem om morgenen og rund klokken to om ettermiddagen. Selve ruta tok vel ikke mer enn halvannen time å gjennomføre, bortsett fra fredagene da det helvetes A-magasinet gjorde at jeg ikke fikk plass til alle avisene i de tre veskene (en på styret, pluss en på hver side av bagasjebrettet), noe som førte til at jeg måtte deponere bunkene litt rundt omkring og derfor ble det ekstra sykling fram og tilbake.

I fem uker den sommeren stod jeg altså opp omtrent halv fire hver morgen - lørdag inkludert - mens jeg måtte legge meg tilsvarende tidlig, og senest halv ti, for å holde en noenlunde døgnrytme. For de som husker tilbake var sommeren 1974 veldig bra, rent værmessig, på Nedre Romerike. Det var sol, det var varmt, og det var stort sett ikke aktuelt å legge seg nedpå og sove midt på dagen. Da ble det heller bading på Nebbursvollen eller i ett av de mange vannene som ligger i sykkelavstand, sparke litt fotball med kamerater, høre litt på plater sammen (det gikk særlig i Pink Floyd "Dark Side of the Moon", Paul McCartney "Band on the Run" eller Grand Funk "Live"), - eller vi brukte tiden til å se etter jenter som heller ikke var bortreist på ferie.

Sommeren 1974 var altså ikke tiden for sene kvelder for meg - med et par slitsomme unntak - men på den andre siden fikk jeg godt betalt den dagen rode 7 endelig kunne leveres tilbake til sin tradisjonelle "eier" i midten av august - en livskraftig hedersmann og pensjonist fra Sagdalen. Med klingende mynt kunne jeg gå til ytterligere anskaffelser av nøye planlagte LP4 og LP5 innspillinger, ja, til og med LP6 (dobbeltalbum); - Jethro Tulls "Living in the past." En berusende følelse!

Slik sett var sommeren 1974 slett ikke så verst for meg. På den andre siden var den bare ræva for Richard Nixon, presidenten i USA som måtte gå fra sitt embete den 9. august 1974 - etter to år med nær sagt uendelige skandaler som følge av innbruddet i Watergate om lag to år tidligere. Det var da klart at han var direkte ansvarlig, ikke bare for selve innbruddet i hovedkontoret hos sine politiske motstandere i det Demokratiske partiet, men også for alle former for dekkoperasjoner som kom i kjølvannet av skandalen. Bevisste løgner, forsøk på å plassere ansvaret hos andre, de berømte 18 minuttene med lydopptak fra "The Oval Office" som plutselig forsvant - ja, det var virkelig en bisarr historie. Og det var denne historien jeg syklet omkring med sommeren 1974, - til glede for Aftenpostens abonnenter langs Nitelva, og også til glede for meg da jeg skjønte at løpet var kjørt for den gode Nixon.

Historien har naturligvis en skurk, som var president Nixon selv - til tross for at han i en fjernsynstale formulerte det udødelige utsagnet "I am not a crook" - og den har sine helter; spesielt de to journalistene fra The Washington Post, Bob Woodward og Carl Bernstein, som grov fram og avdekket den ene løgnen etter den andre. Alt i 1974 kom boken deres, "All the President's Men," og i 1976 kom filmen som var basert på boken deres, med Robert Redford og Dustin Hoffman i hovedrollene. En fabelaktig film, som fortsatt er verdt å se.

Woodward og Bernstein gjorde mer enn å avsette Richard Nixon. De definerte i virkeligheten en standard for det amerikanerne kaller "investigating journalism" - på norsk "undersøkende journalistikk" - en innsats som kvalifiserte til mer enn Pulitzer-prisen, - den ble legendarisk på linje med andre sjelsettende prestasjoner som folk husker. Prestasjoner som bygget på hardt arbeid og stort talent. Prestasjoner som fikk oppmerksomhet fra (nesten) en hel verden. Det var den journalistiske analogien til lengdespranget til Bob Beamon under OL i 1968. Eller Michael Jackson's "moonwalk" - første gang sett i 1983. Eller den andre scoringen til Maradona i kampen mot England under VM i 1986 (driblescoringen fra egen banehalvdel). Eller 10.000-meteren til Johan Olav Koss under OL på Lillehammer i 1994. Eller takketalen til president Obama etter valgseieren i november 2008. Øyeblikk og hendelser som svært mange mennesker husker; - og gjerne også med en viss tilfredsstillelse. Well done!

Richard Nixon blir husket for to ting: Han reiste til Kina, og han var ansvarlig for Watergate. Watergate vil bli husket for en ting: At to iherdige journalister avdekket maktmisbruk og lovbrudd i det høyeste folkevalgte embetet i USA; - hos presidenten selv - og at det førte til hans fall. Woodward og Bernstein sikret seg et historisk ettermæle - og en status blant journalister som bare kan sammenlignes med den statusen president Obama i dag nyter hos politikere over hele verden.

Det som var glimrende med Watergate-skandalen var at skurken fikk sin straff og at heltene fikk sin belønning. Med tanke på den motgangen de to journalistene møtte - og det motet som den redaksjonelle ledelsen i The Washington Post utviste - er historien intet mindre enn et forbilde for hva en kritisk og uavhengig presse virkelig kan oppnå. I et samfunn med pressefrihet kan pressen til syvende og sist avsette selv verdens mektigste mann!

Så mye makt både kan og skal pressen ha. Men hvordan skal den leve med sine idealer i perioden mellom så soleklare skurkehistorier som den om Richard Nixon? I tradisjonen fra "undersøkende journalistikk" blir jobben å lete hvileløst etter noe som kan minne om brudd mellom hva politikere sier og hva de faktisk gjør. Det gjelder å "avdekke," å "avsløre," og å "avkle" - det er avstanden mellom hva som blir sagt og hva som blir gjort som definerer selve spenningsfeltet for den politiske journalistikken. Synsfeltet er begrenset til hva som kan gi et nytt merke i skjeftet på revolveren - det gjelder å oppdage politiske eller formelle inkonsistenser, for deretter å presentere dem som grove og alvorlige avsløringer. Politikere er dermed i utgangspunktet personer vi skal mistro (de er alle litt som Nixon); - de har sjelden rent mel i posen, de har sjelden gode hensikter, de er sjelden ute etter annet enn å fremme sine egne interesser, de er i det hele tatt "up for grabs."

Men i de tilfellene der vi ikke snakker om direkte lovbrudd eller åpenbare gap mellom ord og handling - som jo var det som felte Nixon til slutt - er det relevant å spørre om hva som sammenlignes med hva når journalistene leter etter "avstand" mellom hva politikerne sier og hva de gjør. Er sammenligningen rimelig og saklig? Er den relevant? Kaster den lys over et viktig samfunnsproblem? Eller er det slik at epler blir sammenlignet med pærer, og at det som framstilles som "kritikkverdig" egentlig handler om en helt annen sak? Og - Gud forby - kan det være slik at pressen leter etter akkurat slike saker, nærmest for å etablere en surrogattilstand for det stjernetreffet som Woodward og Bernstein i sin tid gjorde?

Dessverre går viljen til avsløring noen ganger over til grov og moralistisk populisme; ønsket om å avdekke sterke urimeligheter blir i seg selv urimelig sterkt, og dermed ender vi opp med journalistikk som er polemisk mer enn den er politisk, og som er aggressiv mer enn den er analytisk.

Her er ett eksempel: Thorbjørn Jagland betaler ikke skatt i sin rolle som generalsekretær for Europarådet. Det skal han heller ikke gjøre etter dagens regler. Dette er ikke en beslutning han selv har tatt. Det er heller ikke en beslutning noe norsk parti, eller Regjeringen, har tatt. Det er en beslutning som Europarådet selv har tatt for flere tiår siden, med den begrunnelsen at dette vervet må framstå som mest mulig uavhengig av det landet innehaveren kommer fra. Derfor har også tidligere generalsekretærer i Europarådet vært i nøyaktig samme stilling som Jagland - de er løsrevet fra sin økonomiske tilknytning til hjemlandet i den tiden de fyller et verv som krever mest mulig nøytralitet. De betaler ikke skatt til hjemlandet, og har heller ikke krav på spesielle ytelser fra hjemlandet. I økonomisk forstand er de bare avhengige av oppdragsgiveren - Europarådet - og ingen andre. En redegjørelse for dette prinsippet kan man finne på hjemmesiden til UD.

Er det et godt prinsipp? Jeg er tilbøyelig til å svare ja. Om generalsekretæren i Europarådet kommer fra Norge eller et hvilket som helst annet land mener jeg det er rimelig å ha ordninger som sikrer mest mulig nøytralitet - også når det gjelder personlig lønn, velferdsytelser og framtidige pensjonsrettigheter som er knyttet til den aktuelle oppgaven. Om dette prinsippet blir best ivaretatt under dagens ordning er sikkert noe vi likevel både kan og bør diskutere.

Men er det dette vi (det vil si VG og andre medier) vil diskutere? Er det derfor mediene har brukt en del hovedoppslag på saken? Slett ikke. Her handler det ikke om systemer for å sikre nøytralitet. Her er VG på jakt etter en "mini" Woodward/Bernstein (som selvsagt er selve idealet), om enn aldri så oppkonstruert. Om ikke et klart treff, så likevel et skudd med hagle som kanskje kan ende med et lite rift. Oppgaven er å framstille Thorbjørn Jagland mest mulig som en dobbeltmoralist og som en skattesnyter. Verken mer eller mindre. Og han er et takknemlig mål; som Stavanger Aftenblad skriver i sin lederartikkel i dag har Thorbjørn Jagland etterhvert kommet i den situasjonen at han blir kritisert nærmest uansett hva han foretar seg. Det er unektelig en nokså spesiell rolle.

Og så er det bare å hente inn fordømmende uttalelser fra all verdens opposisjonspolitikere, særlig fra FrP, som vet å minne om at Jaglands jakt etter privilegier ikke er til å skille fra det som mange næringslivsledere blir kritisert for. Som om de to forholdene overhodet kunne sammenlignes! Men i dagens pressebilde er epler=pærer=bananer=appelsiner, så lenge det går an å skape en viss støy og nøre opp under en viss folkelig misunnelse.

Stort lenger unna bragden til Woodward og Bernstein er det neppe mulig å komme. Her var intet nytt. Her var intet hemmelig. Her var det ingen som hadde løyet. Her fantes ingen dekkoperasjon. Likevel er jeg stygt redd for at mange pressefolk helt oppriktig mener at denne saken hører hjemme i kategorien for "politikere er skurker, de sier en ting og gjør noe annet i stedet."

Så kommer kritikken; - ikke av de som har solgt hele landet en ikke-nyhet, men av Jagland: Det kan kanskje innrømmes at "avsløringen" av Jaglands skatteforhold ikke var helt innertier på Woodward/Bernstein-skalaen. Og kanskje finnes det argumenter for at generalsekretæren i Europarådet skal være økonomisk uavhengig av hjemlandet. Men likevel ga han "feil svar" da han ble spurt. Han hadde "feil holdning" - ja, egentlig feil tonefall (og egentlig også litt feil kroppsholdning, for han så litt for sprek og frisk ut), da han svarte på spørsmål. Han var ikke helt slik pressen ville ha ham, - han "la seg ikke på rygg," hvilket er medienes minimumskrav for å slippe en person av kroken. Her snakker vi om absolutt ydmykhet: Når pressen sier "ligg på rygg", ja da ligger man på rygg. Det er man vant til. Og slik er det med den saken.

Tankene går tilbake til 1974, og til den enestående innsatsen i aviser som New York Times og The Washington Post - en innsats som utløste en helt unik politisk krise i USAs historie: Presidenten måtte gå! Og så vender de tilbake til bare for noen uker siden, da statsministeren fikk pepper av norsk presse fordi han blandet fakta og saklige argumenter inn i saken om biodiesel. Oppfatningen var at dette var noe han burde holdt seg for god til. "Si hva du vil, men ikke forvirr meg med fakta." Det er ikke hva saken handler om, men hvordan den framstår som er viktig. Slik var refrenget.

Fallet er dypt, og det er tragisk. De pinaktige og oppkonstruerte "avsløringene" som norsk presse leverer for tiden befinner seg dypt inne i skyggen av hva kritisk og undersøkende journalistikk både kan og bør være.

Men hva gjør vel det? Nå er det avslørt at statsministeren ikke reiser med vanlig rutefly til klimamøtet i København. Han reiser med privatfly i stedet. Smak på ordet: Privatfly. Kan det tenkes noe mer forkastelig? Om forhandlingene i København går til helvete får nå være en sak, men dette - dette! - kan ikke pressen sitte rolig og se på. "Hykler" var den overskriften som VGs nettavis fant dekkende for saken.

Jo, jo. Statsministeren burde kanskje rodd i stedet? Folk har tross alt rodd til Danmark tidligere:

Der bode en underlig gråsprængt en

på den yderste nøgne ø; -

han gjorde visst intet menneske mén

hverken på land eller sjø;

dog stundom gnistred hans øjne stygt, -

helst mod uroligt vejr, -

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var der få, som uden frykt

kom Terje Vigen nær.

(...)

Da stured Terje en dag eller to,
så rysted han sorgen af;
Han mindtes en kending, gammel og tro:
det store bølgende hav. -
Der vester har endnu hans gjerning liv
i sagnet, som djerveste dåd:
"da vinden kuled lidt mindre stiv,
Terje Vigen rode for barn og viv
over havet i åben båd!"
Hyklere!
Sier jeg.

tirsdag 1. desember 2009

Helvete, Helvetica!

I dag går tankene våre til Føderalstaten Sveits (Confoederatio Helvetica), landet der kvinnene fikk stemmerett i 1971 - ja, i en av kantonene (Appenzell Innerrhoden) kom ikke stemmeretten for kvinner før i 1990. Landet ble medlem av FN først i 2002.

I dette landet, som stort sett er delt i tre språklig sett (tysk, fransk, italiensk - i den rekkefølgen størrelsesmessig) og i to når det gjelder religion (katolisisme og protestantisme), finnes det et muslimsk mindretall på om lag 4 prosent av befolkningen.

På søndag vedtok flertallet i landet et forbud mot bygging av minareter - som best kan "oversettes" til forbud mot religiøse bygg for muslimer - en naturlig parallell ville være forbud mot kirker. Det er paradoksalt at noe slikt er mulig i hjemlandet til Henry Dunant og den internasjonale Røde Kors bevegelsen. Det er også paradoksalt at det nokså klare flertallet (57 prosent) valgte å ignorere alle råd fra alle ansvarlige politiske partier i føderalstaten. Her snakker vi om et tvers igjennom ekte "gufs" fra folkedypet. Et illeluktende rap, om du vil.

Dette vedtaket vil selvsagt ikke hjelpe Sveits på noen som helst måte - ikke det overveldende kristne flertallet og slett ikke den muslimske minoriteten. Om det var slik at Sveits hadde utfordringer i sin integrasjonspolitikk fra før er disse nå mangedoblet. Bare tanken om at et land - et hvilket som helst land - kan løse utfordringer knyttet til religiøst mangfold ved at flertallet fratar mindretallet grunnleggende rettigheter er rett og slett stupid.

Representanter for flertallet i avstemningen uttaler nå at resultatet er en seier for "vestlige verdier." Det er å snu saken fullstendig på hodet. Hvis vi med "vestlige verdier" mener respekt for enkeltmennesket, trosfrihet og andre liberale verdier er jo resultatet et knusende nederlag. Ja, det er ett av de mest markante nederlagene for "vestlige verdier" jeg kan komme på i løpet av de siste tiårene - og en fullstendig tragisk avslutning på det året da vi kunne glede oss over feiringen av 20-års jubileet for Berlinmurens fall.

Verdien av demokratiet blir raskt redusert hvis det ikke evner å sikre mindretallet grunnleggende personlige rettigheter knyttet til politikk, religion, organisasjons- og ytringsfrihet. Når flertallet ser seg fritt til å herje med mindretallet som de vil er vi på rask vei vekk fra fra de verdiene som binder demokratiene sammen. Derfor var avstemningen på søndag en skammens dag for Sveits - landet som ser på seg selv som et foregangsland i direkte demokrati. Helvete heller!

lørdag 28. november 2009

I Opplysningens Tjeneste

Imens: Inne i Oslo har Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) tatt seg en alvorsprat over nabogjerdet. Tiden har kommet for å ta ansvar og slå alarm: Når demokratiet skjelver i sine sammenføyninger er tiden inne for gode naboer til å sette foten ned: Hit, men ikke lenger!

Spørsmålet er ikke lenger biodiesel eller ikke biodiesel, avgift eller ikke avgift. Nei, nå befinner saken seg på et helt annet nivå. Et overordnet nivå. Et konstitusjonelt nivå. Et nivå som rører ved grunnleggende prinsipper i demokratiet. Et nivå over selve saken og virkeligheten. Intet mindre, intet mindre.

Og hvem har bedre forutsetninger for å belyse sakens sanne karakter enn de politiske redaksjonene i VG og Dagbladet? Et latterlig spørsmål. Selvsagt har ingen bedre forutsetninger enn nettopp disse to redaksjonene. I år etter år har de forsynt norske lesere med prinsipielle og veloverveide vurderinger av politikkens utfordringer og – ja, nettopp – demokratiets virkelige stilling. Det er neppe noen overdrivelse å si at uten innsatsen herfra hadde nivået på den offentlige samtalen i fedrelandet vært vesentlig dårligere. Faretruende dårligere.

For det er ikke politisk spill, personfokusering og jakt etter mer eller mindre relevante skandaler som preger innsatsen til disse to avishusene. Å langt i fra! Nivelleringen av norsk politisk journalistikk må vi lete etter helt andre steder. I lokalavisene, for eksempel. Eller i påvirkningen fra utenlandske medier. Eller i det globale internettet, der praktisk talt hver eneste tulling med tilgang til en datamaskin nå kan skaffe seg usensurert oppmerksomhet om alskens besynderlige oppfatninger.

Kompetanse. Fakta. Saksorientering. Bred og informerende omtale. Der har du stikkordene som Mosveen, Simonsen og deres redaksjonskolleger nærmest maskinmessig arbeider etter – fra de åpner øynene om morgenen og helt til de må la tastaturet hvile på sene kvelden. Her er det ikke rom for ”spell og spetakkel.” Her nytter bare de aller mest grundige, nådeløse og presise analysene. De med vidtrekkende konsekvenser for folk og land. Ja, jeg hadde nær sagt; for liv og helse. For denne innsatsen mottar de sjelden takk. Ja, noen ganger mottar de ikke en gang forståelse. Likevel arbeider de hvileløst for å sikre offentligheten innsikt i de store farer som alltid – ja, alltid – truer vår utsatte samfunnsmodell.

Det er ikke hver dag eller hver uke, eller en gang hver måned, at Mosveen og Simonsen finner det nødvendig med en tung nabosamtale om Tidens Utfordringer. Det har de rett og slett ikke tid til, så mange småbranner og tilløp til utglidning som de daglig må bekjempe. Men innimellom må de små sakene simpelthen vente. Da er det alvor. Da må de si fra. Da må jobben gjøres.

Som nå: Den siste tiden har avslørt (temmelig grundig, må det være lov å si) at landet har en statsminister som har glemt – eller som aldri vil lære – at ”politikk handler vel så mye om hvordan ting framstår som hvordan de faktisk er”- som Marie Simonsen så treffende sier det i Dagbladet i dag. Dette er nesten ikke til å leve med. Når skal disse folkevalgte kjøtthuene (unnskyld uttrykket) egentlig forstå? Helt siden Platon har det vært kjent at den fysiske verden og den virkelige verden ikke er en og den samme. Den virkeligheten vi opplever er bare en dårlig kopi av den virkelige virkeligheten – ideenes verden, medienes verden, den egentlige verden. Den verden som skapes og formidles av bl.a. de uslitelige redaksjonene i Akersgata. Dette er pensum på videregående! I alle fall til forberedende. Har ikke statsministeren eksamen fra universitetet?

Det er akkurat dette VG og Dagbladet ustanselig og uten opphold forsøker å forklare aktørene i den politiske prosessen: Det er ikke sakene som teller. Det er ikke innholdet i sakene som teller. Det er ikke en gang argumentene i sakene som teller. Det er hvordan sakene framstår som teller. Det er hvordan sakene framstår som er den egentlige virkeligheten, - ideenes verden, hjemstedet til politikkens ideelle former. Hva hjelper det om landet har en statsminister som forholder seg til sakene, når han nekter å forholde seg til hvordan sakene framstår? Ja, hva skal landet med en statsminister som arbeider med saker, sakenes innhold og sakenes argumenter, når han (unnskyld igjen) driter i hvordan de tilsynelatende arter seg i medienes virkelige virkelighet?

Et enda viktigere spørsmål er naturligvis dette: Kan demokratiet, ja selve landet til syvende og sist, overleve med statsminister som foretrekker å forholde seg saklig til små og store spørsmål, når han i virkeligheten (altså den virkelige virkeligheten) burde være opptatt av det tilsynelatende, - det som ”framstår” gjennom medienes strengt analytiske formidling? For politisk demokrati handler bare tilsynelatende om å vinne, og anvende, flertall i politiske saker. I den virkelige virkeligheten er det hva sakene tilsynelatende handler om som egentlig teller.

Her må man visst ta det med teskje (vi prøver igjen): I virkeligheten er ikke Frederic Hauge et allvitende orakel som representerer både sunn fornuft, folkeviljen og et flertall på Stortinget. I virkeligheten er han verken klimaforsker, ekspert på forvaltningsrett eller ekspert på noe annet – bortsett fra å være en uslåelig linselus. Men dette er bare i virkelighetens verden. I den virkelige virkeligheten framstår han som både klimaekspert, teknologiekspert, ekspert på forvaltningsrett, og på alt mulig annet mediene måtte finne på å spørre ham om (og det er faktisk ikke så rent lite). Og så lenge han framstår som ekspert på alt dette, ja, så er han (i den virkelige virkeligheten) ekspert, majoritetsleder og representant for den sunne fornuft. En fornuft som er så sterk og klarsynt at ingen kan slippe unna. Heller ikke statsministeren, til tross for at han synes (tilsynelatende, altså) å tro det. Det finnes meningsmålinger som viser at dette er tilfellet. Ikke tilfeldige målinger av den upresise virkeligheten, men av den virkelige virkeligheten, - den som Mosveen og Simonsen behersker til fingerspissene og bruker lange dager på å formidle til oss alle.

Det er dette statsministeren nekter å innse, men som opposisjonen og (heldigvis, må vi si) deler av Regjeringens eget apparat skjønte så altfor godt i saken om biodiesel. For det var bare i virkelighetens verden at denne saken handlet om biodiesel og fritak for veiavgift. I den virkelige virkeligheten handlet den om alt mulig annet: Maktarroganse, politiske overgrep og total uvilje mot å forholde seg til hvordan saken virkelig (virkelig) framsto. Ikke minst handlet den om at Frederic Hauge nok en gang ble såret og indignert. Det var noe vi alle kunne både høre og se. Herregud, hvor mye må den mannen egentlig tåle?

Her er vi ved kjernen av problemet: Mens VG, Dagbladet, Frederic Hauge og norske politikere med et minimum av realitetsorientering valgte å forholde seg til biodieselsaken slik den tilsynelatende framsto – altså slik den virkelig (virkelig) var – fortsatte statsministeren å forvirre land og folk med fakta og saklige argumenter.

Det er dette som ikke bare er deprimerende, men også faretruende. For hva vil skje neste gang det dukker opp en sak, som i virkeligheten er basert på misforståelser og feilinformasjon, men som i den virkelige virkeligheten handler om rå maktbruk, bevisst miljøødeleggelse, klimasvik og demokratiets fortsatte eksistens? Hva om vi også da blir møtt av en statsminister som ønsker å diskutere sak, fakta og argumenter og som fortsatt ignorerer hvordan det hele framstår nettopp hos - og ikke minst gjennom - de som er satt til å gjøre jobben med å produsere det tilsynelatende? Altså, hos folk som Mosveen og Simonsen? Og hva om Frederic Hauge en dag rett og slett skulle bryte sammen på grunn av all motgangen det framstår som han tilsynelatende må tåle? Eller neste gang den borgerlige opposisjonen tilsynelatende kan få gjennomslag for et avgiftskutt - som er hva de ønsker seg mer enn noe annet i hele verden?

Slik er de spørsmålene vi må stille oss. Da er det godt å vite at gode naboskap og høye intensjoner fortsatt lever i beste velgående. Ikke minst i Dagbladet og i VG. Virkeligheten er vanskelig nok om vi ikke skal la oss forvirre samtidig. I en krevende tid bør noen snarest initiere en varm takk fra samfunnet til de som jobber i den skarpe enden i Opplysningens Tjeneste. Det er hardt arbeid. Vi må bare være glad for at noen orker å gjøre det.

tirsdag 24. november 2009

Heia Jens!

Demokrati og fri meningsutveksling kan noen ganger være en sann prøvelse. For noen år siden hadde jeg en samtale med lederen for statsoljeselskapet i et av emiratene i Den persiske gulfen. Han sa noe slikt: "Heldigvis har vi aldri rotet det til for oss selv med partier, frie valg, en fri presse og den slags. I et slikt system får man jo aldri fattet effektive beslutninger."

Jeg visste selvfølgelig at han tok feil, men jeg skjønte likevel poenget. Noen ganger sporer politikken helt av, og ender som et uverdig spill der det er omtrent umulig å forutsi utfallet. Det er politikk på sitt absolutt verste. Men det er ikke bare dårlig politikk som sådan, - det er ofte også "krydret" med en hjelpeløs presse og av interesseorganisasjoner som prater og kommenterer over seg i en endeløs strøm av misforståelser og feilaktigheter. Dag ut og dag inn slipper den ene påstanden etter den andre nærmest usensurert ut i mediene. Forvirringen blir total, - hauset fram av ubegavede journalister og av populister i opposisjonen og i organisasjonslivet.

Akkurat nå tror om lag 90 prosent av befolkningen at Regjeringen har foreslått å innføre en egen avgift på biodiesel. Ja, avgiften har til og med fått sitt eget navn: Biodieselavgiften. I lang tid har jeg hørt om denne avgiften på radio, sett folk snakke om den på TV og lest om den i avisene. Det er avgiften som ingen vil ha. Avgiften som opposisjonen hater. Avgiften som får Frederic Hauge til å gå fra konseptene. Avgiften som er i strid med klimaforliket i Stortinget.

Men det er altså en avgift som ikke en gang eksisterer.

For det finnes ingen biodieselavgift, og det finnes heller ikke noe forslag om å innføre en egen avgift for biodiesel. Derimot finnes det et forslag i statsbudsjettet om at biodiesel ikke lenger skal ha fritak for veiavgiften. Og veiavgiften finnes. Jeg hadde nær sagt, naturligvis. Veiavgiften finnes av to grunner: Fordi veitrafikk innebærer kostnader for samfunnet og fordi vår felles velferd trenger finansiering. Begge deler er svært gode grunner, spør du meg.

Det er et velkjent mønster at de borgerlige partiene gjerne går en ekstra mil for å underminere statens finansieringsgrunnlag. Det har vi sett før, og det kommer vi helt sikkert til å se igjen. For min del husker jeg godt den systematiske undermineringen av "delingsmodellen" - som kom som et resultat av den helt nødvendige oppryddingen i skattesystemet på 1990-tallet. Den gangen ble Arbeiderpartiet stående nokså alene om å tette skattehull og sikre at også de mest velstående her i landet skulle betale skatt til fellesskapet. Om du vifter med et avgiftskutt eller et skattehull foran en borgerlig politiker kan jeg garantere resultatet; svaret er alltid ja. Uten unntak.

Nå får de drahjelp fra Frederic Hauge og Bellona. Det er ikke noe pent syn, men så er det også en god stund siden Frederic Hauge var en ung mann som representerte noe helt nytt i norsk miljøbevegelse. I dag virker den indignerte arrogansen hans noe mer rutinepreget. Han har blitt som meg; - en gubbe, rett og slett.

Men med god hjelp fra en fullstendig ukritisk presse, en populistisk miljøbevegelse og (dessverre også) representanter fra de to regjeringspartiene SP og SV har det blitt mulig for opposisjonen å etablere en gigantisk misforståelse, både om hva biodrivstoff er og om hva som er god miljøpolitikk. Det lover slett ikke godt, med tanke på at vi snarest bør begynne å snakke om de virkelig store utfordringene som er knyttet til å innfri målene fra klimaforliket. De skal vi som kjent nå innen 2020.

Akkurat nå høres det ut som om miljø- og klimapolitikk handler om skattelettelser og fritak for avgifter. Men i virkeligheten handler det om noe helt annet: Det handler om prise utslipp som ødelegger miljøet såpass brutalt at vi får til raske og store endringer i bruken av energi. Det handler om å ta dagens bensin- og dieselbiler vekk fra storbyene våre. De er helt uegnet for framtidens transportmønster. Det handler om å foreta tilstrekkelige investeringer i kollektivtransport - bane og buss - langt forbi dagens nivå. Det handler om elektrifisering av langtransport via jernbane, og om å erstatte olje med gass både i kollektiv- og kysttrafikken. Gjerne biogass fra slam og deponier - men naturgass er også et langt bedre alternativ enn olje, både når det gjelder transport og oppvarming. Det handler om infrastruktur for fjernvarme og økt bruk av biobrensel. Det handler om å betale fullt ut for de miljøkostnadene som måten vi lever og arbeider på innebærer.

Det handler - kort sagt - om betydelige investeringer som ikke er mulige uten offentlig innsats. Alle som tror at dette er noe vi får til gjennom å flikke på dagens avgiftssystem - f.eks. gjennom et fortsatt fritak for veiavgift for biodiesel - må tenke om igjen. Det er bare i hodet til borgerlige finanspolitikere - og hos selvhøytidelige representanter for miljøbevegelsen - at det er mulig å tro at vi kan løse klimaproblemet gjennom avgiftslettelser. Klimaforliket krever en helt annen bruk av virkemidler. Det kan være både moro og populært å sloss for lavere avgifter, men pilen peker faktisk i stikk motsatt retning. Det finnes et bytteforhold mellom økte miljøavgifter og mulige lettelser på andre områder. Men det er utenkelig at vi skal greie den nødvendige omstillingen uten ekstra kostnader for oss alle.

Striden om den såkalte "biodieselavgiften" viser bare hvor mye enklere det er å bygge allianser for å svekke statens inntekter enn det er å gjennomføre en fornuftig miljøpolitikk. Småsakene er da alltid viktigere enn de store beslutningene som venter, og ingen sak er liten nok. Heller ikke for miljøbevegelsen - noe som er tankevekkende. Det er politisk sett billig å økse ned på statens inntektsside - gjerne i samarbeid med en organisasjon eller to - mens det er tilsvarende kostbart å holde skansen, og forklare at det selvsagt ikke er veiavgiften som avgjør om vi skal nå klimamålene våre. I det hele tatt: Her har vi en sak som har gått ut over alle de proporsjoner den noen gang har fortjent.

Derfor synes jeg at statsministeren ryddet godt opp i dag. Dels gjennom helt målrettede tiltak for å fremme framtidens bioenergi - en type bioenergi som virkelig bidrar til å løse klimautfordringen - og som ikke bare er en subsidie til likt og ulikt når det gjelder miljøkvalitet. Og dels ved å øke omsetningspåbudet for biodrivstoff så snart det er klart at det virkelig holder de kravene vi må sette ut fra hensyn til miljøet.

Takk for det! Saklig og presis politikk. Gudskjelov og endelig, sier jeg. Og så håper jeg det blir en stund til neste gang vi ser sentrale politikere og nasjonale medier miste fullstendig fotfeste med virkeligheten, og kaste seg for føttene til en miljøbevegelse som dessverre driver mye symbolpolitikk - og som nærmest er i ferd med å gå på tomgang i forhold til de store utfordringene som venter oss.

Pent var det ikke.

onsdag 11. november 2009

Minority Report

I filmen ”Minority Report” er politiet i stand til å avverge grove forbrytelser før de blir begått. Det paradoksale er at gjerningspersonene – som altså blir avbrutt i sine forsetter – likevel blir dømt. Filmen beskriver et samfunn der du kan bli dømt for et mord du aldri har begått, men som du i stedet ble forhindret i å gjennomføre.

Grunnen til at dette er mulig er at politiet har tilgang på avansert teknologi som gjør det mulig – med stor treffsikkerhet – å vite om slike grove forbrytelser i forveien, slik at de kan gripe inn. Spørsmålet er da: Om vi hadde tilgang på slik teknologi ville vi gjort bruk av den i stor skala eller ville vi hatt moralske innvendinger? Fordelene virker åpenbare: Grove voldsforbrytelser blir i praksis umulig å gjennomføre fordi politiet vil vite om dem på forhånd. Hva kan ulempene være?

I filmen er ulempen at systemet svikter. Gjennom misbruk og manipulering kan forbrytelser ikke bare skjules, men det er også mulig å produsere ”ugjendrivelige bevis” for at helt uskyldige mennesker faktisk er grove forbrytere. Moral: Teknologien gjør oss ikke egentlig tryggere. Ethvert system som kan feile vil før eller siden feile, og da kan det få katastrofale konsekvenser for helt uskyldige mennesker.

Nå diskuterer vi datalagringsdirektivet. Jeg misliker dette direktivet. Bare tanken om at det skal lagres milevis av data om hvor jeg befinner meg, hvem jeg snakker med, hvem jeg sender e-post til, fra hvilken datamaskin jeg gjør det – og så videre – er sterkt provoserende. Jeg føler – og jeg mener jeg har rett til å føle – at slike opplysninger er mine, og ingen andres.

I januar i år kom Personvernkommisjonen med sin innstilling (NOU 2009:1 Individ og integritet. Personvern i det digitale samfunnet). Her finnes en bred gjennomgang av hvorfor hensynet til personvern er viktig og hvordan dette vernet mer og mer trues av ny teknologi og nye anvendelser. I innstillingen finnes bl.a. følgende kloke ord:
”De fleste mennesker har oppfatninger om hvilken informasjon som er relevant eller passende i forskjellige sammenhenger. De fleste av oss protesterer ikke på at legen skal ha opplysninger om helsen vår, at banken skal ha kredittopplysninger når vi søker lån, eller at lærere skal ha relevant informasjon om barna våre. Problemet oppstår dersom vi blir avkrevd informasjon som vi ikke oppfatter som relevant for den aktuelle situasjonen eller relasjonen. Banken kan for eksempel ikke avkreve informasjon om vår religiøse tilhørighet eller seksuelle legning. Ethvert samfunnsmedlem gir fra seg informasjon om seg selv i mange sammenhenger, både til offentlige myndigheter, kommersielle aktører og andre mennesker. Registrering og behandling av personopplysninger regnes som en forutsetning for en velfungerende velferdsstat, men det forutsetter at aktørene kan stole på at aktuell informasjon ikke misbrukes eller brukes til andre formål enn det de har samtykket til."
Vi er alle hele mennesker som lever hele liv. Det er vårt ansvar som individer å ha oversikt over alle de ulike sammenhengene vi inngår i gjennom livet – og det kan være krevende nok. Alle våre handlinger har en bakgrunn, en kontekst, en historie, og som regel også en intensjon. Dersom andre bare plukker ut fragmenter av dette; enkeltopplysninger, tidspunkter, relasjoner til andre, og bruker dette til å ”rekonstruere” historier om vårt eget livsløp, så er ikke sannsynligheten bare stor for at historien blir feil, den kan også ta form av et overgrep mot vår integritet.

Personvernkommisjonen skriver klokt også om dette:
”Personvernet og retten til privatliv er viktig for å beskytte individers mulighet til å opprettholde og utvikle bestemte sosiale relasjoner upåvirket av informasjon gitt i andre kontekster. Med utgangspunkt i et slikt perspektiv kan personvernet forstås som en rettighet som skal sette oss i stand til å differensiere mellom ulike roller, adferdsmønstre og sosiale forventninger. Det er ikke all informasjon om oss selv som vedkommer alle. Opplysninger om helseforhold er definert som en sensitiv personopplyning, men det er nok lettere å fortelle om benbrudd og idrettskader enn om psykiske lidelser. Den vanlige oppfatningen er at graden av selvbestemmelse over personopplysninger øker med graden av intimitet og sensitivitet.
I mitt liv spiller jeg mange roller. Jeg har en haug med relasjoner der bakgrunnen er totalt forskjellig fra person til person. Noen kjenner jeg slik, andre kjenner jeg sånn. Noen har jeg en lang felles historie med, andre har jeg bare kjent i kort tid. Noen er jeg åpen og fortrolig med, andre holder jeg på avstand – enten fordi det er naturlig eller fordi jeg vil ha det slik. Det å være meg er å gå inn og ut av mange ulike roller, og fortsatt være meg selv. Og tar jeg ikke feil, er det å være deg ikke svært forskjellig fra det å være meg – på akkurat denne måten. Vi skifter kontekst, og vi skifter roller hele tiden. Som Personvernkommisjonen skriver:
"Det å kunne veksle, mellom en offentlig sfære der vi er synlige for enhver og en intimsfære som vi deler kun med nær familie og utvalgte venner, er en forutsetning ikke bare for demokratiet, men også for ethvert samfunn. Uten en slik veksling, og uten at den enkelte har en viss kontroll over vekslingen, har vi ikke mulighet for å skille mellom nære og fjerne relasjoner.”
Hvilket bringer meg over til begrunnelsen for datalagringsdirektivet, som er bekjempelse av kriminalitet. I dag lagres trafikkdata fra datamaskiner og telefoni av helt trivielle grunner; det må lages regninger (fakturaer). Slik lagring er regulert og begrenset til dette formålet, selv om det også er slik at dataene under visse vilkår kan gjøres tilgjengelig for politiet i forbindelse med etterforskning.

Direktivet for datalagring starter med et helt annet utgangspunkt, det er kriminalitetsbekjempelse som er selve formålet. Dette er altså ikke en gradvis endring av dagens praksis, slik f.eks. Helga Pedersen synes å mene, men et helt nytt og et helt annet formål. Dette er selve sakens kjerne. Det handler om overvåking i den hensikt å oppklare forbrytelser.

Men hadde det ikke vært fint om vi kunne sette alle pedofile og alle terrorister bak lås og slå? Jo, jøss! Men hvorfor stanse der? Med de dataene som nå blir tilgjengelig er det eventyrlig lett å lage diverse statistikker og analyser av kriminalistiske sammenhenger, med høy matematisk presisjon, der både den ene og andre vil peke seg ut som en ”åpenbar” mistenkt for ulike forbrytelser. Dette bekymrer ikke Helga Pedersen. Hun skriver: ”Jeg har respekt for at mange føler ubehag ved tanken på at trafikkdata skal lagres noe lenger enn i dag, og at hensikten er muligheten til etterforskning. Men det er en merkelig påstand at dette bryter med prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Mine trafikkdata vil ikke lagres fordi jeg er mistenkt for å ha begått alvorlig kriminalitet, men til bruk i tilfelle jeg skulle bli mistenkt for dette. Det er noe ganske annet.”

Ja, er det egentlig noe ganske annet? For det vi ikke vet er hva Helga Pedersen vil si ja til i neste omgang – eller som hun kanskje ikke en gang behøver å si ja til fordi hun aldri blir spurt. Dataene er der. Hvorfor ikke bruke dem? Hvilke analyser og taktiske grep i etterforskningen er nå innenfor rekkevidde? Og med hvilken begrunnelse? Det som dessverre er slående med argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Regjeringen i denne saken er det totale fraværet av prinsipielle overveielser. Med andre ord: Hvor går grensen? Og hvis grensen ikke lar seg definere: Hvor går retningen?

Jeg aksepterer uten videre at Helga Pedersen, Anne Marit Bjørnflaten og andre ikke har til hensikt å begå forbrytelser eller bevege seg på kanten av loven. I sin egen lovlydighet kan norske politikere legge til grunn at bare de som ”har noe å skjule” kan tenkes å ha innvendinger mot økt overvåking. Her er det viktig å ”redde hvert eneste barn.” Det er en streng formålsrasjonalitet som rår, og en sterk tillit til at systemene aldri svikter – noe som i grunnen er litt forbausende, tatt i betraktning av at det ikke er mer enn et drøyt tiår siden Lund-kommisjonen la fram sin drepende rapport om ulovlig overvåkning - med Arbeiderpartiet i hovedrollen. Vi kunne kanskje forvente noe større ydmykhet i forhold til selve saken fra partiets talspersoner?

Men hvis det formålsrasjonelle er skalaen, hvis det er målet, så burde vi jo gå mye lenger. Det er Pedersens problem; argumentet hennes har ikke noen naturlig endestasjon – det kan fortsette i det uendelige så lenge ”ett eneste barn” står på spill. Jeg kan tenke meg mange tiltak for kontroll og registrering som kunne bidra til oppklaring av både det ene og andre. Kanskje ville vi ikke nå helt fram til samfunnet i ”Minority Report”, men vi kunne komme temmelig langt. Hvis det var målet.

Men er det målet? Det har jeg vanskelig for å skjønne. De som leverer tjenester for datanett og telefoni går mer og mer bort fra trafikkdata som grunnlag for fakturering. Min leverandør av internett gir helt blaffen i hvor mye jeg er på nettet, og hvor store datamengder jeg utveksler. Jeg betaler for tilgang, - til en fast pris hver måned. Altså har ikke leverandøren noe selvstendig behov for å lagre mine trafikkdata for å kunne skrive en fornuftig regning til meg. Samme trend har vi innenfor telefoni. Trafikkdataene er strengt tatt mer og mer unødvendige.

Det er politiet som ber om slike data nå, av frykt for at potensielt viktige opplysninger kan forsvinne. Det er politiet – og ikke sivile aktører – som ønsker at detaljerte trafikkopplysninger fortsatt skal lagres. Gjennomføring av direktivet er derfor noe helt annet enn å justere dagens situasjon, det er et pålegg om å lagre unødvendige data i det tilfellet at politiet kanskje skulle få bruk for dem. Det er – kort sagt – et pålegg om å lagre data slik at politiet skal få en lettere jobb med å rekonstruere historier som er potensielt mistenkelige.

Å være motstander av dette handler selvsagt ikke om å være tilhenger av lovbrudd og vold mot uskyldige. Helt presist handler det om å avveie ulike hensyn, det handler om verdier og det handler om at det faktisk finnes ting vi ikke bør gjøre selv om vi kan. På hjemmesiden til Datatilsynet fant jeg en artikkel av advokat Eva I. E. Jarbekk, der hun bl. a. skriver:
”Det er (...) slik at det nesten er en naturlov i det at informasjon som eksisterer, vil bli brukt. Når opplysningen først er lagret er det mange som vil ha innsyn og intensjonen bak er alltid god. Ofte blir opplysninger derfor brukt i en helt annen sammenheng enn hva man opprinnelig tenkte seg. Man trenger ikke et totalitært regime for at dette skal skje. Derfor må man tørre å se på direktivets konsekvenser i en større sammenheng enn hva direktivet selv oppsetter. Kritikerne av direktivet frykter at politikerne vil finne stadig nye måter å bruke opplysningene på slik at personvernet skrumper ytterligere inn."
Personvern er et verdispørsmål. Det handler om å sette grenser for formålsrasjonaliteten slik at vi mennesker fortsatt skal ha mulighet til å leve våre mer eller mindre vellykkede liv, uten frykt for overvåking, mistanke og potensielle overgrep. Å streve etter et samfunn uten kriminalitet og forbrytelser er et edelt mål, men det er mange virkemidler vi bør nei til på veien mot et slikt samfunn. Vi trenger tilbørlig respekt for hva teknologi kan brukes til, og misbrukes til. Og noen ganger er det helt nødvendig å si klart fra om at hensynet til det som isolert sett kan være nyttig går på bekostning av det som er riktig.

fredag 9. oktober 2009

Stakkars mann!

Jeg er en stor tilhenger av Barack Obama, og jeg var kjempeglad den dagen han ble valgt til president. Det var et viktig vendepunkt etter åtte år med håpløst Bush-styre. Likevel: Da nyheten kom om at han nå er tildelt Nobels fredspris fikk jeg en litt ekkel følelse i magen. Hva kan det komme av?

Jeg tror det dreier seg om tre ting.

For det første: President Obama er en mann som fra før av er møtt med enorme forventninger, både hjemme i USA og - ikke minst - ute i verden. Allerede den dagen han ble valgt var det naturlig å minne om at disse forventingene ikke kom til å bli innfridd; Obama kommer til å skuffe oss, ikke nødvendigvis fordi han vil, men fordi han ikke er noen politisk Supermann - en mann som tåler alt og som har uendelige superkrefter. Obama er stor, han er allerede historisk, men - akk - han er ikke mer enn et menneske, han heller. Og det har vi ikke minst sett de siste ukene, med motgang i helsereformen, motgang i økonomien, motgang i Afghanistan og motgang i klimapolitikken.

Nå er den stakkars mannen tildelt Nobels fredspris etter bare 9 måneder som president. Han er sikkert både glad og beæret, men spørsmålet er om vekten av prisen er til hjelp eller om den blir en belastning. Jeg vet ikke svaret, men så lenge spørsmålet i det hele tatt kan stilles er noe av logikken bak tildelingen svekket.

For det andre: Dersom vi ser mer objektivt på de utfordringene Obama har som president er det sant og si vanskelig å peke ut ett eneste område der det virkelig går framover. Dessverre. En hel verden håper at han skal lykkes med å oppheve økonomiske tyngdelover, og bli den første som greier å løse manglende sparing gjennom å spare enda mindre - bare i enda større skala. Helsereformen hans sliter i motbakke. Han må reise til klimatoppmøtet i København uten noe klart mandat fra Kongressen, og vil derfor trolig ha lite forpliktende å tilby Kina, Russland, India, Brasil, EU og de andre landene han møter der.

Går vi til Midt-Østen kan vi starte på Gaza-stripen. Der er situasjonen mer eller mindre slik den har vært de siste årene og det er absolutt ingen tegn til noen mer forsonende holdning fra Israelsk side, snarere tvert i mot. Såvidt jeg forstår har Obama allerede fått gratulasjoner for prisen fra Hamas. Det er han sikkert veldig glad for, men uten at han legger betydelig press på Israel er det fortsatt lite håp for palestinerne. I Irak hangler man videre uten spesielt mange lyspunkter, men med en veldig lang tidshorisont. I Iran hadde vi sommerens skandaløse presidentvalg, og USA er lenger unna noen gjennomføring av sin ikke-spredningspolitikk enn de var før Obama ble president. I Afghanistan, vel, der går det dessverre bare en vei - og det er ikke den rette veien, for å si det mildt.

Mot dette bakteppet er det vanskelig å se nøyaktig hva Obama skal tildeles fredsprisen for - enn så lenge. Ett unntak kan være initiativet for kjernefysisk nedrustning, som helt klart er viktig, men som likevel ikke er mer enn et initiativ og der det er langt fram til noen endelig løsning.

For det tredje: Som forventet har tildelingen skapt debatt over hele verden. Isolert sett er det bra, for det skal Nobelprisen gjøre. Men hovedkommentaren er likevel at prisen kommer altfor tidlig, den kommer for noe vi håper skal skje snarere enn for noe som er oppnådd. Det behøver ikke være galt, for Nobelprisen har ofte blitt benyttet til å "gripe inn" i pågående konflikter; i Midt-Østen, i Sør-Afrika og i Nord-Irland, bare for å ta noen eksempler. I slike tilfeller har prisen handlet om en spesifikk konflikt og derfor blitt nyttet som et ekstra klapp på skulderen til aktører som har risikert mye for å oppnå fred.

Det er heller ikke slik at prisen bare bør begrenses til et "snevert" begrep om fred. Flere ganger har prisen gått til kandidater som virker for fred på en mer indirekte måte, f.eks. ved å kjempe for miljøet eller menneskerettighetene.

Men årets begrunnelse er - mildt sagt - temmelig utflytende:
"Obama has as President created a new climate in international politics. Multilateral diplomacy has regained a central position, with emphasis on the role that the United Nations and other international institutions can play. Dialogue and negotiations are preferred as instruments for resolving even the most difficult international conflicts. The vision of a world free from nuclear arms has powerfully stimulated disarmament and arms control negotiations. Thanks to Obama's initiative, the USA is now playing a more constructive role in meeting the great climatic challenges the world is confronting. Democracy and human rights are to be strengthened."
Dette er svært mye - og derfor nokså lite - på en gang. Om det var slik at Obama kunne se tilbake på en rekke avgjørende seire og fredsinitiativ i sin karriere kunne en slik bred begrunnelse kanskje forsvares. Men her er jo realiteten at vi ikke vet hvor langt han vil nå, på hvilke områder han vil lykkes eller mislykkes, eller hvilke spesifikke konflikter han bidra avgjørende til å løse. Vi har håp og forventninger på en hel haug områder, men egentlig ikke så veldig mye mer.

Jeg omfavner verken håpløshet eller kynisme når jeg skriver dette. Obama har gitt meg håp, og gjør det fortsatt. Og håpet, det er alltid verdt en ekstra feiring. Likevel sitter jeg tilbake med inntrykk av at dette var en pris som det var viktigere å gi enn den var riktig å .

For meg kan Barack Obama få et klapp på skulderen fra Norge hver eneste dag, og det tror jeg faktisk også at han får. Men jeg nekter å tro at Nobelkomiteen ikke hadde flere - og mer passende - kandidater i året 2009 enn nettopp ham. Og kanskje tenker han litt slik selv også? Håper det.

tirsdag 6. oktober 2009

Sponheim som fylkesmann?

Lederen i Hordaland Arbeiderparti, Sveinung Valle, tar til orde for at Lars Sponheim ikke bør bli ny fylkesmann i Hordaland. Begrunnelsen er todelt: For det første er Sponheim kontroversiell og for lite samlende. For det andre er han ikke særlig populær i fylket, ettersom han ikke greide å bli gjenvalgt til Stortinget.

Sveinung Valle har sikkert gode grunner for å si det han sier. Men det han sier er ikke gode grunner for at Sponheim ikke bør bli fylkesmann.

Til det siste først: Et stortingsvalg er ingen popularitetskonkurranse - og gudskjelov for det! At Sponheim manglet 360 stemmer på gjenvalg forteller oss fint lite om hvor populær han er. Det eneste det forteller oss er at han manglet 360 stemmer. Jeg, for min del, har stor sans for Lars Sponheim. Men jeg stemte ikke på ham. Jeg stemte på det partiet som både Valle og jeg tilhører, nemlig Arbeiderpartiet. Det finnes tusenvis av grunner til at folk stemmer som de gjør. Personlig popularitet er sikkert en slik grunn, men langt fra den eneste.

Argumentet til Valle kan like gjerne snus på hodet: Det er godt gjort av en person fra et lite parti fra en kommune innerst i Hardangerfjorden å gjøre det Sponheim vitterlig har gjort: Ikke bare har han blitt gjenvalgt flere ganger, han har også greid å gjenreise partiet Venstre fra noe som så ut som den sikre død, ja, han fikk til og med partiet tilbake i regjering. Og det er dette han vil bli husket for som rikspolitiker. Som politiker fra Hordaland har Lars Sponheim oppnådd mer enn det de fleste av fylkets politikere noen gang har oppnådd. Man trenger ikke være Venstrevelger for å innse det.

Så til den første innvendingen: Jeg er enig i at Sponheim kan være kontroversiell, spissformulert, arrogant, pompøs og dermed også utrolig irriterende. Sett fra et rent partisynspunkt tilhører han opposisjonen. Han ville ha regjeringsskifte. Det ville ikke jeg. Han ville ha en statsminister fra Høyre. Det ville ikke jeg. Han er og blir en borgerlig politiker.

Men her snakker vi forbi partipolitikk. Spørsmålet er om Sponheim kan bli en god og spennende fylkesmann? Ja, det tror jeg. Det kommer litt an på hva slags fylkesmann vi er ute etter, men jeg vil heller ha en person med meningers mot og klar tale enn en person som drukner bak prosedyrer og byråkrati i utøvelsen av et ombud som tross alt ikke er uten viktighet.

Fylkesmannen er statens fremste representant i fylket, og skal føre tilsyn med at lokale politiske nivå (primærkommunene og fylkeskommunen) følger opp vedtak fra sentralt hold. Dette tilsynet er viktig på flere områder; skole, helse, miljø, familiesaker - for å nevne noe. De sakene fylkesmannen engasjerer seg i er ofte nettopp kontroversielle; da er ikke poenget å være "samlende," poenget er å sikre at viktige vedtak faktisk blir satt ut i livet. Det vi minst av alt trenger er en person som er mer opptatt av husfreden og av egen popularitet enn av å sikre nasjonale standarder og nasjonale målsettinger. Jeg kan godt se for meg at Sponheim kan bli en fylkesmann som er villig til å ta de nødvendige oppgjørene når slike spørsmål står på spill.

La meg med en gang legge til at det heller ikke er noe poeng i seg selv at fylkesmannen er kontroversiell. Tvert i mot, det ligger i sakens natur at fylkesmannen må kunne samarbeid godt med det lokale og regionale politiske nivået; - innenfor rammen av det tilsynet han er satt til å føre. Men at Sponheim er en markert og tydelig partileder på nasjonalt nivå forteller oss nokså lite om hvor god han vil være til å samarbeide lokalt, med kommuner under alle typer politisk ledelse.

Jeg ser ingen alvorlige argumenter mot at han bør få prøve seg, dersom han skulle ønske det. Jeg tror han ville bli en god og tjenlig fylkesmann. Det betyr ikke at jeg mener Sponheim er den opplagte kandidaten, for jeg kjenner ikke de andre kandidatene - og blant dem kan det være flere kvalifiserte folk. Derfor håper jeg i det lengste at det er kvalifikasjonene til de ulike kandidatene som til slutt avgjør valget av fylkesmann, og ikke den type vurderinger som Sveinung Valle har gjort seg til talsmann for.

lørdag 26. september 2009

Stoisk ro om klimautfordringa?

Kan filosofi lære oss noko om klimaproblemet? Ja, det trur eg.


Klimaproblemet er sjølvsagt politisk i den meininga at løysinga må vere politisk. Men det er og filosofisk, i alle fall på tre måtar: For det fyrste er klimaproblemet eit kunnskapsteoretisk problem, fordi det mellom anna handlar om å grunngje kunnskap om klimaendringar og årsakene deira. For det andre er det etisk, fordi det både dreier seg om kva som er riktige handlingar og om korleis ei rimeleg fordeling av byrder kan vera; - innanfor land, mellom land og mellom generasjonar. Og endelig er det pragmatisk, i den tydinga at ei løysing må sjåast opp mot kor effektiv den er i høve til dei oppsette måla.


Eitt av dei mest sentrale politiske forslaga til løysing av klimaproblemet går ut på å gjere det kostbart å sleppe ut klimagassar. Dette kan anten skje gjennom ein skatt eller gjennom å laga eit system for omsetjing av kvotar for utslepp (slik det no er i EØS-landa). Tanken er at det skal koste noko – gjerne mykje – å sleppe ut klimagassar. Då gjer ein rekning med at både folk flest og verksemdene kring i verda vil freiste å finne på noko anna i staden; til dømes at dei vil bruke energi som ikkje gjev klimautslepp, og elles innrette seg slik at utsleppa vert så låge som mogleg for å halde eigne kostnader nede. Løysinga er økonomisk rasjonell, og det kan førast prov for at den vil gje dei største reduksjonane i utslepp til dei lågaste kostnadene. Føresetnaden er at alle aktørar møter den same prisen over alt – i Bangladesh som i Noreg.


Dessverre er løysinga ikkje nødvendigvis korkje etisk eller pragmatisk tilfredsstillande. Ei marknadsbasert løysing vil – i alle fall reint teoretisk – gje som resultat at kostnadene for samfunnet vert minimerte. Men den vil ikkje utan vidare gje som resultat at den er rettferdig, i den meininga at byrdene ved omstillinga er fordelt i høve til føresetnadene til det enkelte land eller individ. Årsaka er triviell: Verda er urettferdig frå før, og klimaproblemet er i seg sjølv eit produkt av denne mangelen på rettferd. Ei løysing som skal vere rettferdig – under ei rimelig tolking av omgrepet – føreset difor meir enn ein felles pris på utslepp. Den føreset i tillegg ei form for omfordeling mellom rike land og menneske på den eine sida og fattige land og menneske på den andre. Utan ei slik omfordeling er det lite truleg at fattige land vil gå med på ein avtale om reduserte utslepp, noko ei effektiv løysing vil krevje. Slik vert spørsmålet om fordeling også eit sentralt pragmatisk omsyn.


Dette er såleis vanskelege spørsmål i høve til alle dei tre dimensjonane; kunnskapsteori, moral og pragmatikk. For det fyrste må det vere semje om kva for utslepp som er skadelege, kva for tiltak som verkeleg vil ta utsleppa ned og kva for nivå dei skal ned til. For det andre er det trong for ei felles forståing av kva som kan vere ”rettferdig” når det gjeld gjennomføring av tiltaka. Og endeleg må landa i verda verte einige om eit system som sikrar at tiltaka faktisk vert sett ut i livet.


Vi skjønar at økonomisk rasjonalitet åleine ikkje kan gje svar på desse spørsmåla. Det tyder ikkje at slik rasjonalitet er unyttig, unødvendig eller uinteressant, men heller at den er utilstrekkeleg. Ein annan måte å seie dette på er at den økonomiske rasjonaliteten vert overbelasta i høve til sjølve problemet.


I 1991 publiserte Hans Skjervheim (1926-1999) ein artikkel som drøfter korleis økologiske problem kan møtast med politiske verkemiddel. Artikkelen heiter «Økologi og normalpolitikk» og er nærast å rekne for eit programskrift om dei utfordringane som internasjonale økologiske problem – som klimakrisa – stiller oss ovanfor. (Artikkelen finst mellom anna i boka "Hans Skjervheim: Teknikk, politikk og utopi. Utvalde politisk-filosofiske småskrifter 1963-1991," Aschehoug 1996)


Den fyrste observasjonen til Skjervheim er at «ein velfungerande økonomi og eit fornuftig samfunn ikkje er mogleg utan marknadssystem.» Men eit slikt system kan ikkje styre seg sjølv, meiner han: «Min tese er at eit velfungerande fritt marknadssystem er nødvendigvis sterkt avhengig av staten, fordi det krevst eit utførleg og omfattande lovsystem og juridiske institusjonar for at eit slikt marknadssystem skal fungera.»


Marknaden er naudsynt, men ikkje tilstrekkelig. Ein grunn til dette er det Skjervheim kallar «modellplatonismen» i økonomisk teori: Den konsistente og nyttemaksimerande fornufta som økonomiske teoriar bygger på finn vi berre delvis att i verkelege økonomiar. Men så er det slik at økonomi er meir enn eit akademisk fag, det er og ein profesjon. Utøvarane av denne profesjonen vil freiste å finne løysingar ut frå eit særskilt perspektiv på korleis aktørane i økonomien oppfører seg. Ei viktig side ved dette perspektivet er nettopp oppfatninga om at alle aktørar opptrer rasjonelt, at dei har klare og varige preferansar og at desse preferansane alltid er velordna (at aktørane så og seie alltid veit kva dei vil). Resten vert då lite meir enn reknestykke.


I streng økonomisk forstand er klimakrisa uttrykk for marknadssvikt: Det kostar ingen ting å sleppe klimagassar ut i atmosfæren, men slik burde det ikkje vere for utsleppa er årsak til kostbare miljøproblem som råkar oss alle. Atmosfæren er såleis å forstå som ein allmenning som har trong for betre forvaltning. Løysinga er å etablere ein marknad der noko slikt før ikkje eksisterte, med andre ord å setje ein pris på utslepp. Denne prisen skal vere så høg at vi reduserer utsleppa i tråd med det klimaforskinga fortel oss er naudsynt. Meir presist skal prisen på utslepp vere så høg som det kostar å redusere det siste tonnet. Er den lågare kuttar vi ikkje nok, og er den høgare betaler vi for mykje.


Men korleis kan vi etablere ein pris på noko som i utgangspunktet er gratis? Svaret er politikk. Skjervheim skriv i artikkelen sin: «Slike prisfastsetjingar kan berre gjennomførast politisk, og det krevst då både lover og juridisk sanksjonsmakt.» Allereie her – for å få etablert noko av det mest grunnleggande ved ein marknad, nemleg ein pris – er det naudsynt å gripe inn utanfrå.


Storleiken til klimaproblemet er i seg sjølv eit sentralt pragmatisk poeng. I sin siste rapport rådde FN sitt Klimapanel til at utsleppa av klimagassar burde reduserast med mellom 50 og 85 prosent innan 2050. Dersom vi tek omsyn til veksten i folketalet kan 50 prosent reduksjon reknast om til utslipp på om lag 2 tonn per capita midt i dette hundreåret. I dag er gjennomsnittet i verda 7 tonn per capita. I USA er utsleppa om lag 20 tonn per innbyggar, og i EU-landa mellom 10 og 12 tonn. I Kina er utsleppa i dag på 5 tonn per innbyggar og i India 2 tonn. I begge desse landa veks utsleppa raskt, og Kina er no det landet i verda med størst klimautslepp, med USA som ein god nummer to.


Kravet til kutt i utslepp er så radikalt at det i praksis inneber at ingen land i verda – med svært få unntak – har høve til å auka utsleppa sine frå det nivået dei er på i dag. Dei må ned stort sett over alt, inkludert i Kina og etter kvart også i India. Ut frå dette er to konklusjonar openberre: Den eine er at store kutt i dei landa som har høge utslepp er heilt naudsynte. Den andre er at desse kutta berre i liten grad kan skje ved tiltak i fattige land med låge utslepp t.d. gjennom kvotehandel. Slik det globale reknestykke over syner, må utsleppa ned i mest alle land i verda. Kutt i utslepp frå utviklingslanda vil venteleg gå på deira eigen kvote, og ikkje på kvoten til dei rike landa som slepp ut mest. Og dermed står vi att med ei utfordring om å kutte utsleppa i Europa med om lag 80 prosent, og i USA med om lag 90 prosent, innan 2050.


Det er på dette punktet ein kan spørje om noko slikt i det heile tatt er råd å få til, med tanke på at om lag 80 prosent av energibruken i verda er basert på fossile brensler. Når ei oppgåve synest umogleg er strategiar for så vel kynisme som justering av preferansar (som hos Jon Elster i ”Sour Grapes”) tenkjelege. I det fyrste tilfellet kan ein avgjere at ingenting speler nokon rolle likevel (sjølv om det isolert sett er ønskjeleg), og i det andre kan ein tenke som reven at rognebæra ikkje berre heng høgt, men at dei og er sure og difor lite attraktive. Då rasjonaliserer vi ved å overtyde oss sjølv om at vi eigentleg har andre preferansar. Resultatet er uansett ei form for pessimisme og handlingslamming i høve til problemet.


I artikkelen sin frå 1991 skriv Hans Skjervheim om den økologiske utfordringa: ”Situasjonen er paradoksal. Dersom vi er optimistiske med omsyn til utviklinga, og meiner vi kan tenkja og handla som før, kan det nettopp gå gale. Men dersom vi er pessimistiske, ja då kan vi ha ei mykje større von enn vi i vår pessimistiske lune er i stand til å tru på. Men ein slik kombinasjon av lune og von fører til at ein er i indre motstrid med seg sjølv, ein litt djupare pessimisme er paralyserande og sjølvdestruktiv.” Og vidare: ”Det som ligg i denne situasjonen, er, at i staden for å streva etter uoppnåelige prognosar heile tida, må vi gjere eit veddemål med historia. Men dei to alternativa er ikkje likeverdige. Vel vi det første alternativet, å halde fram med å tenka og handla som før, kan alt vere tapt for menneskeslekta, dersom mange andre gjer det same. Vel vi det andre alternativet, å revurdera heile vår tenke- og handlemåte, så har det sin pris, men då har vi og grunn til von om at alt ikkje er tapt lenger.”


Her snakkar vi om ”fundamentale skifte i mentalitet og tenkjemåte.” Er noko slikt tenkjeleg, eller er det berre latterleg og naivt? Skjervheim ville nok meine at det verkeleg naive er å halde fram som før. Då vert vi før eller sidan innhenta av dei økologiske problema. Mot dette reiser han eit anna perspektiv, nemleg perspektivet frå stoikarane: ”Stoikarane sitt utgangspunkt er at det særeigne ved mennesket er at det har fornuft, og fornufta kan overprøva og vurdera både seg sjølv og alt anna.”


Økonomisk rasjonalitet inneheld eit slag determinisme; det er preferansane som styrer handlingane våre, og desse er stabile og konsistente over tid. Dermed er det mogleg å rekna ut kva vi vil ønske å gjere under gitte høve. Hos stoikarane er det annleis: Det er fornufta som styrer preferansane og dermed også handlingane våre. Fornufta vår er verksam heile tida, den fell stadig dommar over den situasjonen vi er i, og av inntrykka som den ytre verda utsett oss for. Destruktive kjensler er eit resultat av feilvurderingar, av ufornuft og av handlingar som er i konflikt med dydane våre (dei fire dydane hjå stoikarane er visdom, mot, rettferd og sjølvkontroll). Pessimisme og mismot er såleis uttrykk for ukunne, - at vi ikkje har gjeve fornufta høve til å tolke situasjonen rett.


Om dette skriv Skjervheim: ”Det er klårt at i økonomisk teori etter Smith og Ricardo vert stoikarane si prioritering snudd opp ned. Det økonomiske mennesket (the economic man) er det motsette av ein stoikar, og om ein prøvde å realisera dette som livsprosjekt, ville stoikarane ha sagt det same som Epiktet sa om den hedonistiske lykkefilosofen Epikur: for eit vesen med fornuft er slike prosjekt sjølvmotsigande og langhalm.” Problemet er at teorien om det økonomiske mennesket fornektar ”at mennesket er eit fornuftsvesen som kan overprøva sine preferansar, og med det endra dei.”


Ut frå dette kunne ein seie at løysinga på store økologiske problem som klimakrisa reint logisk går utanfor den rasjonaliteten som nyttemaksimerande aktørar handlar etter. Slike aktørar er ute av stand til å løyse allmenningen sitt problem, for var det opp til dei ville alle felles ressursar vore utnytta til det ikkje var meir att. I klimasamanheng svarar dette til å fylle atmosfæren med så mykje klimagassar at store miljøendringar ikkje lenger er til å unngå. Individuell rasjonalitet summerer seg til kollektiv ufornuft. Altså må denne rasjonaliteten bandleggast.


For stoikarane var det slik at ekte fridom var noko ein kunne oppnå ved å la fornufta kontrollere lidenskapane. Bruken av fornufta var då ikkje avgrensa til intellektuell refleksjon, den skulle og syne seg gjennom konkret og praktisk livsførsel. Filosofien sin verdi var knytt til det verkelege livet, og var slik sett ikkje ”teoretisk”, men heller praktisk-etisk.


Bruk av økonomiske verkemiddel (som skatt eller kvotar) fell ikkje nødvendigvis utanfor eit slikt perspektiv, men grunngjevinga må finnast i ei fornuft som går utanfor og forbi den reint økonomiske. Ein lyt innsjå at ”nyttemaksimering” i visse høve handlar om å avstå frå handlingar som gjev nytte her og no, men som er til skade både for ein sjølv og andre på lengre sikt. Vi må tru at denne fornufta er innan rekkevidde, og at klimaproblemet ligg innanfor det stoikarane meinte ein kunne gjere noko med (i motsetning til det ein ikkje kan gjere noko med, og som stoikarane meinte vi berre kunne vere indifferente til). Og på dette punktet var Skjervheim litt optimistisk: ”Eg meiner at nettopp gjennom stoikarane kan ein på ein gjennomslagskraftig måte vinna attende det etiske perspektivet i høve til moderne økonomisk teori, og til politisk-teoretiske problemstillingar.”


Stoisismen er ein filosofi som legg vekt på etikken og korleis livet bør styrast av fornufta. Men det er ingen asketisk filosofi, det er heller ikkje ein filosofi for tilbaketrekking, sjølvsentrering og flukt frå problema. Stoikaren Epiktet sa det slik: ”Det er ikkje ting i verda som plagar mennesket, berre dei perspektiva vi legg på dei. Kvar finst det gode? I viljen. Kvar finst det vonde? I viljen. Kvar finst det korkje godt eller vondt? I dei tinga som er uavhengige av viljen.”


Ein spennande tanke er om slike perspektiv kan hjelpe oss til å sjå positivt på klimautfordringa og andre økologiske problem. Skjervheim er inne på noko av dette, og syner mellom anna til Arne Næss si formulering om å ”redde oss over i en annen bane med et nytt kriterium på fremskritt og rasjonalitet.” Kanskje vi kan tenke at løysinga på klimaproblemet faktisk er ei betre og meir rettferdig verd, ei meir fornuftig verd med velfungerande institusjonar for samarbeid mellom land og folk?


Kanskje skal vi gripa ufordringa med ”stoisk ro” og late oss inspirera av tanken om at det – trass i alt – finst ei fornuft som kan hjelpe oss til å gjere dei rette vala?