tirsdag 30. desember 2008

En evig tragedie

Mens bombene hagler over Gaza er det lett å miste troen på verdens evne til å løse problemer. "Alle" vet hva en løsning på palestinernes håpløse situasjon krever: At Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967 og at palestinerne endelig får sin egen stat. Selv Israel og USA vet dette. Likevel er en slik løsning lengre unna enn kanskje noen gang.

Det er tusenvis av grunner til dette, men den aller viktigste er at tilstrekkelig mange israelere fortsatt lever i den villfarelsen at nesten fire millioner palestinere rett og slett skal forsvinne i løse lufta. De tror at med enda litt mer bombing, litt høyere murer og enda flere arrestasjoner så skal flyktningleire, kvinner og barn, unge og gamle menn, desperate familier og nye generasjoner som har vokst opp under fortvilede forhold simpelthen bli borte.

I mellomtiden er jobben å piske palestinerne på plass, med evigvarende og kritikkløs støtte fra USA og med resten av verden som handlingslammede tilskuere. Verden har bestemt at det er palestinerne som skal betale prisen for jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. Derfor regner israelske bomber nok en gang ned over palestinske flyktningleire. Og derfor er det - som vanlig - sivilbefolkningen som lider aller mest.

Etter å ha ødelagt PLO er det greit for Israel å ha Hamas å skylde på. Men Hamas er et produkt av israelsk politikk. Det er Israel som har laget Hamas gjennom sin totalt uforsonlige adferd i de områdene landet fortsatt okkuperer. Hva Hamas kunne ha blitt får vi aldri vite; - lenge før Hamas vant valget i de palestinske områdene hadde Israel planen klar for hvordan de skulle marginaliseres og drives til ytterste skanse. Og politikken har vært svært vellykket, sett med israelske øyne. Nå er palestinerne splittet. Nå er Gaza isolert. Nå er tiden kommet for neste fase i planen med å millioner av palestinere til å forsvinne.

Det er provoserende - og ikke lite grotesk - å se hvordan palestinske lidelser nå brukes som innsatsfaktor i den israelske valgkampen. Men det er ledd i en langsiktig og kynisk plan: Verden skal for alltid vennes til å se palestinerne leve i utbombede flyktningleire. Det er disse bildene som skal være "normalen." Det er slik det skal være, og vi skal etter hvert slutte å bli oppgitt og frustrert på palestinernes vegne. De har ikke annet, og de skal heller aldri noe annet. I det øyeblikk det blir skapt håp om forsoning og om framgang i de palestinske områdene blir denne perverse logikken truet, og da er det på tide med nye aksjoner slik at verden hele tiden blir minnet om hvem det er som er herre og mester i området. Framgang for palestinerne betyr bare at de har enda mer å miste. Derfor må Israel hele tiden sørge for at det er minst mulig som kan mistes. For palestinerne kan det bare finnes en framtid, nemlig ingen framtid. Bare slik kan de forsvinne.

Basert på denne hårreisende strategien har konflikten i det gamle Palestina fått lov til å utfolde seg i tiår etter tiår. Gaza er i dag ett av de fattigste områdene i hele verden, med levekår som er hinsides enhver forstand. Så kan man spille overrasket over at folk blir desperate, og man kan be "partene" om å besinne seg. Språkbruken er både forførende og forvirrende, og den gir assosiasjoner til to "parter" som på noen som helst måte kan sammenlignes med hverandre. Men det er jo ikke tilfellet, noe bildene fra Gaza så tydelig illustrerer. I denne konflikten finnes en mektig okkupant på den ene siden, og et fortvilet og splittet folk på den andre.

I Aftenposten i dag sier Erna Solberg at "Norges muligheter til å bli hørt avhenger av at man ikke heller for sterkt i palestinsk retning." Faren for at noe slikt skulle skje er dessverre liten. Norge tok i sin tid konsekvensen av at Hamas helt klart vant det palestinske valget. Standpunktet var både logisk og politisk riktig, men dessverre fulgte andre land etter. Israel fikk nok en gang viljen sin, og seieren til Hamas skulle bli til liten glede for den palestinske befolkningen. Nå bidrar rivaliseringen mellom Fatah og Hamas til at Israel har fått et lett spill. I virkeligheten kan de gjøre hva de vil, og har lite annet å frykte enn kraftløse protester fra en hel verden.

Så snur alle seg mot Barack Obama og venter at USA skal ta nye initiativ for å løse konflikten. Jeg har tro på Obama, men ikke stor tro. Han er tross alt amerikansk president, leder av et folk som greide det kunststykket å gjenvelge George W. Bush i 2004 (til forskrekkelse for en hel verden) og der lojalitet til Israel teller nesten like mye som lojaliteten til USA. I administrasjonen hans finnes noen av de sterkeste Israel-vennene som amerikansk politikk har å by på for tiden. Selv om det skulle komme noen nye initiativ fra Obama vil de være trygt innenfor det israelske paradigmet om at palestinerne i bunn og grunn bare er "i veien" og at det hadde vært best for alle om de bare kunne bli borte.

Så der står vi: Med om lag 3,7 millioner mennesker i de palestinske områdene som er evig dømt til å bli holdt nede, fordi hver gang det er håp om bedring blir den israelske strategien satt under press. Det er rett og slett for israelere som ser for seg en framtid med et fritt og selvstendig palestinsk folk som nærmeste nabo. Det var aldri en del av planen. Og noen annen plan har i grunnen aldri eksistert.

tirsdag 23. desember 2008

Jadajadajadajada!

Yess! Da er vi snart klare, og jeg har julens aller beste kveld foran meg: Lille julaften pakker kona mi og jeg de siste gavene sammen, vi skriver kort og håper mottakerne blir glade - mens vi sludrer om alt og ingenting over et glass rødvin. Julaften er bra den også, men denne kvelden er jeg ekstra glad i. Ikke minst fordi jeg (som alltid) først nå har fått alt på plass hva angår gaver. Det slår aldri feil: Jeg trenger alltid lille julaften for å komme helt i mål, og de gangene selve julaften er på en mandag da sliter jeg skikkelig.

Men ikke i år! Julaften på onsdag er simpelthen genialt. Hvorfor det ikke er lovfestet for lenge siden går over min forstand. Men så er da også selve julens historie temmelig komplisert.

Julen betyr selvsagt mange forskjellige ting; - det handler om familie og tradisjon, men også om minner, om ønsker og håp, og om å hente fram litt ekstra når det gjelder omsorg og omtanke for andre. Det er alltid viktig å være "klar", å ha gjort alle forberedelser og å kunne komme inn for landing sånn omtrent som du hadde tenkt.

Men det er mye annet også. Selv den best planlagte julefeiringen kan gå rett i vasken. Noen ganger må vi improvisere av rent praktiske grunner (vi får flere eller færre gjester enn planlagt, gavene er forsinket, været er for dårlig), og andre ganger opplever vi at nye eller gamle problemer i livet tårner seg opp akkurat da de ikke skulle. Å ha julen som bakteppe er ikke alltid like enkelt. Mye handler om å mestre andres forventninger, men det handler også om å mestre sine egne. Julen er en tid for følelser, på godt og vondt. Men heldigvis - i mitt tilfelle - aller mest på godt.

Jeg har alltid likt julen. Jeg liker tanken på at vi forsøker å gå en ekstra meter for å skape litt hygge og omtanke, jeg liker å være sammen med familien og jeg liker veldig godt den lille påminnelsen om fortsatt eksisterende vennskap som ligger i et julekort, en sms eller en telefonsamtale. Jeg tror kort og godt at dersom vi ikke hadde hatt julen, så hadde vi funnet den opp. Vi trenger disse dagene.

Så nå skal jeg ikke gjøre dette mer komplisert enn å ønske hver eneste leser en riktig god jul og et godt nytt år. Ikke vet jeg hvem eller hvor mange som leser akkurat dette, men det er i alle fall ærlig ment.

Og for riktig å understreke at også jeg kan være en sentimental tulling skal jeg dele et dikt med dere - et dikt som svært mange kjenner svært godt. Det er en favoritt for min kjære mor, og det henger fortsatt hjemme på Strømmen som en hustavle. Det finnes ikke noe vakrere, og ikke noe viktigere, sa hun til meg. Det handler om glede og sorg, men også om behovet for alltid å se framover i tilværelsen.

God jul, alle sammen!

En hustavle

Av Arnulf Øverland

Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede.
Det, at du gleder en anden,
det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden,
som ingen tårer kan lette:
Den at det var for sent,
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.


fredag 19. desember 2008

Om sikkerhet og tvangstanker


Sisyfos trodde han var smartere enn selv Zevs. Han ville lure og bedra de greske gudene, men ble isteden dømt til å rulle en stein opp en bakketopp, bare for å glippe taket helt mot toppen og deretter starte på nytt fra bunnen igjen. I all evighet. Evig frustrasjon, kan man si. Eller meningsløst arbeid. Det er i alle fall hva vi i dag mener med begrepet sisyfosarbeid.

Et arbeid som er komplett meningsløst er en hån mot de som utfører det. Noen ganger tenker jeg på hva som er den mest meningsløse jobben som finnes. Det er en farlig øvelse, fordi vurderingen selvsagt er fullstendig subjektiv. Hva som er meningsløst for meg kan være fullt av mening og verdi for andre. Likevel: Om jeg skulle forsøke å lage en liste over de fem mest meningsløse jobbene verden, ville jobben som kontrollør av sikkerhet på flyplasser garantert være med på listen. Sammen med toalettvakt og jobben med å utvikle amerikanske rakettskjold.

Som sagt, dette er en farlig øvelse. De som står i sikkerhetskontrollen på flyplassene og som sjekker tannkremen din, ber deg ta av deg skoene og beltet, beføler deg i skrittet og tar røntgenbilde av ryggsekken din er alle sammen utmerkede mennesker. Mer enn det; de er en slags forbilder, for de kommer på jobb hver dag til urimelige tider, de møter tusenvis av negative mennesker og har lite annet å se fram til enn sure kommentarer og onde blikk. Likevel er de der hver eneste dag. En hel haug av dem. Med sine maskiner som sier ”pling”, med sine evinnelige rullebånd og med sitt regelverk som er hugget i hardere granitt enn selv Moselovene.

La oss begynne med lyspunktene. Jeg har møtt Hjallis bare en gang i livet, og det var i sikkerhetskontrollen på Flesland. Hjallis bruker pacemaker, og den lager lyd i maskinen som sier ”pling.” Problem. Sikkerhetsmannen er ung. Han vet ikke hvem Hjallis er. Dette gir meg en anledning til å gripe inn: Unnskyld meg, sier jeg. - Dette er Hjalmar Andersen, olympisk mester på skøyter og norsk folkehelt. Hvis han har blitt muslimsk terrorist i løpet av den siste tiden er jeg villig til å kle meg naken her og nå og løpe rundt hele avgangshallen. Du kan alle pengene jeg har i lommeboken, alle kredittkortene – jeg skal gi deg pinkodene – du skal alt jeg eier og har, men jeg garanterer: Hjallis er ingen bombemann. Han fortjener rett og slett å gå forbi og rekke flyet til Trondheim. Hjallis ler, og sikkerhetsmannen vakler. - Okei, da. Du kan passere. Vi trykker hender, og jeg har et minne for livet.

Men reglene er brutt. Reglene, reglene. Selve skansen mot avgrunnen.

I går skulle jeg reise fra Stavanger til Bergen, for n’te gang. Med meg hadde jeg en julepresang fra en kollega til hennes søster, som bor ikke langt fra meg her i byen. Jeg tok den med som en vennetjeneste. Etter lang tid i slangekøen ble det endelig min tur til å ta av meg belte, sko, jakke, genser, plukke ut PC, legge fra meg mobil, klokke, lommebok, nøkler, åpne toalettvesken og – ja, dere kjenner rutinen. I alle fall gjør jeg det, for denne øvelsen har jeg nå foretatt sånn ca. en million ganger. Katastrofe: Julepresangen sier ”pling!” Og da blir det jo bråstopp, selv om flyet allerede har begynt å ta folk om bord.

”Vet du hva dette er?” Damen ser på meg som om jeg skulle hete bin Laden. Nei, svarer jeg oppriktig. Dette er en julepresang som jeg tar med til Bergen som en vennetjeneste. - Da, sier hun, kan jeg fortelle deg at inne i denne pakken ligger det en elektrisk drill. - Jaså, sier jeg. Vel, den var ikke ment for meg uansett, så det ødelegger ikke min julestemning. – Du kan ikke ta den med om bord, sier hun. Du må ut av køen og gå ned i avgangshallen og sjekke den inn. – Det kommer ikke på tale, svarer jeg. Flyet mitt går nå, og jeg har virkelig ikke tenkt å åpne pakken for å virre rundt med en drill inne på flyet. – Spiller ingen rolle, sier hun. Pakken skal ikke inn i flyet, og hvis du reiser vil vi rett og slett kaste den i søpla.

Konklusjon: Ut av køen, ut av kontrollen, ned i avgangshallen, miste flyet, komme halvannen time forsinket hjem til en sønn som er alene hjemme, og beslutning om å blogge sikkerhetskontrollen ved flyplassene til helvete.

Jeg gjentar meg selv: De som arbeider med sikkerhet på flyplasser verden over er sikkert utmerkede mennesker alle sammen. Jeg har ingenting mot dem. Det er jobbene deres jeg hater, fordi de framstår som totalt meningsløse.

For all del, jeg misliker terrorisme like mye som alle andre. Og jeg er kanskje enda mer hysterisk opptatt av sikkerhet enn de fleste. Sannheten er at jeg egentlig ikke liker å fly, og derfor er det noe av et paradoks at nettopp jeg har havnet i en jobb der jeg må fly veldig mye. Dette har til gjengjeld gitt meg bred erfaring, som det heter, med sikkerhetskontroller. Ja, jeg tenker på meg selv som noe av en ekspert. Som ekspert bruker jeg kort tid på å kjenne igjen andre eksperter på flyplassene omkring i verden. De som kan systemet, som bruker lite tid i køen, som har tatt av seg beltet lenge før de kommer til rullebåndet og som har PC’en under armen allerede før stakkaren foran i det hele tatt har begynt å grave fram tannkremen fra toalettvesken. Som har tømt alle lommene sine, og som bare får ”pling” når de blir tatt ut i tilfeldige kontroller. Noe som alltid er ergerlig, men vi eksperter har sympati med hverandre i slike situasjoner. Vi veksler blikk, hever øyenbrynene og blåser litt ekstra tungt ut, bare for å markere hvor høyt hevet vi egentlig er over dette tåpelige systemet.

På samme måte er det lett å kjenne igjen amatørene, de fritidsreisende, de som kanskje bare reiser med fly sånn et par ganger i året (mens vi proffene kan reise flere ganger om dagen). Dette er klønene. Du ønsker ikke å stå bak en kløne i køen, for de får garantert maskinen som sier ”pling” til å si ”pling.” De skjønner ikke at ytterjakken må i en egen boks, at alle gjenstander må ut av bukselommen, at vannflasker er totalforbudt, og at det er rett og slett tragisk å forsøke å ta med seg store flasker med lotion og balsam og gud vet hva i vesken. De har sko som garantert inneholder altfor mye metall, og som de derfor må ta av seg og sende på nytt gjennom maskinen. De har smykker i alle størrelser, belter med spenner så store som skjold, og de må alltid gjennom maskinen et par-tre ganger før alt er ok. Amatørene gjør lite annet enn å irritere oss profesjonelle. Vi kunne greid oss godt uten dem, for å si det sånn. Men terrorister er de ikke.

Her ligger da også selve problemet. Altfor av de som reiser med flyet er terrorister. Altfor mange av de som reiser er ikke terrorister. Det er dette misforholdet som gjør selve sikkerheten så meningsløs. Anta for eksempel at 10 prosent av de som reiste var terrorister, eller 5 prosent, eller 1 prosent eller 0,5 prosent. Selv med 0,1 prosent terrorister er jeg for min del villig til å revurdere mitt syn sikkerheten ved flyplassene. Men jeg er redd tallet er nærmere 0,0 enn 0,1. Mye nærmere. Faktisk er jeg temmelig sikker på at praktisk talt ingen, eller i alle fall forsvinnende , av de som reiser med fly er terrorister av noen vesentlig overbevisning. Og det er på grunn av disse forsvinnende menneskene noen har funnet ut at det er nyttig å stanse Hjallis i sikkerhetskontrollen, eller å nekte meg å ta med en innpakket elektrisk drill på flyet. Eller, som noen fortalte meg, nekte folk med metall i hofteproteser eller proteser i knærne å reise med fly.

Men det finnes da vitterlig terrorister, vil mange nå innvende. Og det er dessverre også rett. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det, eller hva vi overhodet kan gjøre med det. Er det rett å plage millioner av mennesker hver dag med totalt meningsløse forordninger på grunn av den usannsynlig lille sannsynligheten for at noen ønsker å gjemme en bombe i trusa på veien fra Bodø til Trondheim? Ikke etter min mening.

Her er mitt resonnement: Hvis jeg var terrorist og ønsket å ta livet av en haug med mennesker på en gang er mulighetene legio. Jeg kunne sprenge et fotballstadion, et tog, en t-banestasjon, et supermarked eller rett og slett rådhuset i Bergen. Eller jeg kunne ta med meg en bombe inn i den enorme køen av folk som står og venter på sikkerhetskontrollen på en middels stor flyplass.

Og motsatt: Hvis jeg ønsker å unngå å bli sprengt i lufta, hvor bør jeg oppholde meg da? Svaret er sannsynligvis at jeg burde være på hytta eller noe. I alle fall inntil muslimske terrorister eller Baader-Meinhof versjon 12 finner ut at Kvamskogen er et attraktivt mål. Men egentlig er svaret: Ingen steder. Det er i prinsippet ingen steder man kan sikre seg fullstendig mot terrorisme. Heller ikke flyplasser. Heller ikke inne i et fly. Hvilket er nøyaktig hva 11. september 2001 viste en hel verden.

Så der er vi. For å være presis: Jeg mener det er nødvendig med sikkerhet i mange sammenhenger, også på flyplasser. Jeg er trygg på at mange av de tingene som stappes inn i magen på flyet før vi tar av blir forsvarlig undersøkt. Jeg er trygg på at politiet holder øye med all slags grupper det er mulig å holde øye på, at de samarbeider over landegrensene og at de slår til når det er nødvendig. Og jeg er overhodet ikke i tvil om at det noen ganger er nødvendig.

Det som plager meg er dette: Terrorister kan slå til over alt. Den økte sikkerheten vi oppnår ved å stanse hver enkelt reisende på vei til avgangshallen, babyer som oldinger, kan umulig stå i noe rimelig forhold til kostnadene og ergrelsene hos publikum. Det finnes mange katastrofer som kan ramme oss mennesker; store trafikkulykker, et stadion som kollapser, et tog som sporer av, et fly som detter ned, et fjell som sprekker, en vulkan som har utbrudd, en republikansk president fra Texas, til og med en terrorist med ubegripelige hensikter – mulighetene er uendelige.

Tanken om å beskytte seg mot alt dette i ett punkt, nemlig i avgangshallen på en flyplass forekommer meg å være temmelig naiv. Likevel finner vi oss i det, og vi står der som duster hele gjengen, fra de profesjonelle til amatørene. Vi lar oss avkle og beføle, vi lar hender med plasthansker rote nedi ryggsekkene våre og vi finner oss i å måtte ta av oss skoene for å sende dem til røntgenundersøkelse hos et humørløst menneske fra sikkerhetstjenesten. Vi stamper og stavrer oss igjennom helt unødvendige køer, vi mister flyene våre og vår dyreste parfyme blir inndratt på stedet. Og vi finner oss i det. Enn så lenge. Spør du meg tror jeg denne perioden snart er forbi, og at historien om sikkerhetskontroll på flyplassene i årene etter 2001 blir noe vi kan fortelle våre barnebarn som en kuriøs episode.

Da jeg var liten gutt fikk jeg det noen ganger for meg at hvis jeg ikke sparket en bestemt stein på veien, eller traff en lyktestolpe med en snøball, så ville verden gå under. Hver gang en slik tvangstanke meldte seg gjorde jeg det som var nødvendig. Jeg sparket steiner og ga meg ikke før lyktestolpen var truffet med en hard snøball. Jeg var overbevist om at jeg gjennom disse handlingene hadde reddet morgendagen for oss alle. I dag er jeg mer i tvil …

torsdag 11. desember 2008

Helse i heimen

Far min er sjuk. Han har vore sjuk lenge. Det er noko med lungene som gjer at han ikkje greier å puste skikkeleg. Difor har han trong for medisinar, og for ekstra oksygen frå ein kolbe som han dreg med seg over alt på ei lita tralle. Han vert fort dårleg av infeksjonar, og har hatt lungebetennelse ein haug med gonger dei siste månadene. Då må han inn på sjukehuset for å ta sterke kurer med penicillin.

Så kjem han ut att, og så vert han dårleg att, og så må han inn att, og så kjem han ut att. Slik har livet hans vore den siste tida. Og livet til mor mi.

Det finst ingen kur for denne sjukdommen. Han vert berre verre. Sjukehuset kan hjelpe til med å kverke ein lungebetennelse, og dei andre medisinane kan hjelpe til med å skru ned tempoet åt sjukdommen. Men det går berre ein veg med far min.

Dei siste dagane har eg vore saman med far min og mor mi. Det byrja med at eg reiste inn for å vere til stades under ”visitten” – den korte samtalen mellom lege og pasient som skjer kvar morgon på sengekanten på alle sjukehus i heile verda. Det er her alle dei viktige opplysingane vert formidla.

Saka var at sjukehuset ikkje kunne gjere noko meir for far min nett no. Dei ville skrive han ut. Men heime sat mor mi og kvidde seg for å få ein hjelpelaus mann heim att, utan noko ekstra hjelp i heimen.

Far min vart tilrådd å reise på sjukeheim for ein periode. Han sa nei. Eg anar han har gjort seg eit reknestykke som går om lag slik: Den dagen du vert rulla over dørstokken på ein sjukeheim kan du helse farvel til å koma heim til deg sjølv att. Det gjeld om å halde den dagen så langt vekk som råd er – i alle fall så lenge du sjølv meiner du har eit val. Og det har far min framleis. Han sa nei.

Då vert oppgåva å sikre nok støtte heime til at kvardagen – heilt praktisk– vert til å leve med. Eg har tre brør. Vi er alle i arbeid. Vi har alle familiar. Kort sagt: Det er lenge sidan nokon av oss budde heime, og det er lite truleg at vi kjem til å flytta heim med det fyrste. Altså må hjelpa til den daglege omsorga hentast frå andre kjelder – frå velferdsstaten. Eller rettare, frå velferdskommunen. At slik hjelp i det heile teke finst, er noko av det finaste med den modellen for felles velferd som vi har skipa i dei nordiske landa.

Om du tek 40-50 alvorleg lungesjuke menneske og samlar dei på ei felles avdeling på eit sjukehus, så får du – vel – ein stad som er svært prega av lungesjukdom. Det er ikkje anna å seie om dette enn at ein slik konsentrasjon av pustevanskar legg ein dempar på all livsens lukke du enn måtte kjenna. Ved sidan av hjartet er pusten sjølve kjenneteiknet på liv. Og motsett: Om du strevar med hjartet ditt eller pusten din så utfordrar du grensa for livet, mest kvart minutt.

Det var nett slik ei avdeling far min låg på. Eg tykte det var vanskeleg berre å vere der, og eg hadde all sympati med far min som ville heim så fort som råd var. Sjukdom er trist etter mi meining. Store konsentrasjonar av sjukdom er i mine bøker likt med stor sorg og stor liding. Det er sjølvsagt ikkje eit argument mot sjukehus, men det er eit sterkt argument for å halde seg så langt unna som det er praktisk mogleg. Om du fyrst er sjuk, så hald deg så frisk du berre kan, - der ligg lærdommen.

For oss vart dette eit spørsmål om ambulanse. Vi venta i fem timer, men då dei endeleg kom vart det ikkje spart på effektiviteten! I ville bukkeritt over holka for vi heim til Strømmen – truleg med den dårlegaste kandidaten som nokon sinne har blitt frakta vekk frå eit sjukehus, og ikkje den motsette leia.

Vel heime er det om å gjere at gutane frå ambulansen ber far min heilt fram til sofaen og til putene som ligg der sidan sist han satt og gapa etter pusten. Jo takk, sjåførane er vekke om lag før dei kom inn, så der er vi: Ei skrøpeleg mor, ein forskrekka son og han som alt handlar om: Den lungesjuke faren.

Alle veit at mor mi ikkje kan ta vare på far min, - fullt ut. Ho er for sjuk sjølv. Ho treng hjelp til dei oppgåvene som er tunge; opp av senga, ned i senga, vask, barbering – og så bortetter. Men ho er samstundes suveren til å lese krava hans: Kor mykje, kor lenge, kor mange, kor ofte. Ho veit ikkje alltid kva han treng, men ho veit det i alle fall betre enn nokon annan.

Finst det helse i heimen? Eg meiner ja. Eg meiner – rett ut – at den hjelpa som Skedsmo kommune har laga til for far min er om lag så god som nokon kan håpe på. Heimesjukepleie er ein genial ide, når tilbodet faktisk eksisterer. No kjem dei om morgonen, hjelper til med å få far min opp or senga, vaskar, barberer og hjelper med kleda. Dei kjem om kvelden for reversen: Attende til senga, på med pysj, god natt. Mor mi kan kjenne seg trygg for at dei tyngste børene vert tekne av nokon andre, og eg kan kjenne meg trygg på at det kjem folk innom kvar dag. Trengst det ekstra hjelpemiddel - ein stol med hjul, ein rullator, fjerning av vanskelege dørstokkar – ja, så finst det og.

Om eg før har trudd at eg har forstått meininga med eit offentleg helsestell, så skjønar eg det i alle fall no. Offentlig helsestell er ikkje berre byråkrati og opningstider. Det er menneske av kjøtt og blod som kjem innom og gjer ein framifrå jobb. Menneske du kan snakka med. Menneske du kan høyra på, og som høyrer på deg. Nokre av dei kan du rett og slett bli glad i.

Så då kunne vi feire. Med ribbe, lefse, akevitt frå Siemers og øl frå Nøgne Ø. Far min sa han kjende akevitten heilt ned i stortåa. Dette var noko anna enn den tragiske lungeavdelinga. Då var eg nøgd. Seinare såg vi eit suverent handballag frå Noreg som banka ungararane til pinneved. Eg seier det som det er: Dette er felles velferd på sitt beste! Og, ja, det finst både helse og livskvalitet i heimen – berre vi får litt hjelp til å lokka dei fram. Far min vert aldri frisk att, men han både kan og skal ha eit liv likevel.

torsdag 4. desember 2008

Virus!

Kall meg en dust! Jeg mener det; - kall meg en skikkelig dust, men jeg har greid å få et virus inn på PCen. Ja, ikke bare ett, men fire virus - hvis jeg skal tro på mitt eget anti-virusprogram. Og det skal jeg vel. Eller kanskje ikke. Rapporten sier fire virus på atten filer. Åtte av disse filene ligger på kataloger som jeg kan ha et menneskelig håp om å finne fram til, de andre er så hexadesimalt navngitt at jeg rett og slett ikke aner hvor de er.

En gang i tiden var jeg en slags dataekspert, noe som bl.a. betydde at jeg visste litt mer om filer, kataloger og filnavn enn andre. Jeg kunne f.eks. kjenne igjen en .txt fil, en .doc fil, en .ppt fil, en .ps fil, en .exe fil eller en .com fil. Those days are gone, perhaps forever. Det er mer enn et tiår siden jeg kunne redigere et unix-script i vi, og da jeg hadde full kontroll over alle /bin kataloger, /dev kataloger, /sys kataloger, /div kataloger og /etc kataloger. Jeg hadde til og med en troverdig forklaring på forskjellen mellom Berkeley-unix, Solaris og AIX. Vær så snill, ikke spør meg i dag - jeg aner ikke svaret.

Tro det eller ei, men en gang i tiden underviste jeg i programspråk som Pascal, Modula 2 og C. Jeg har til og med en mellomfagsoppgave i COBOL bak meg. Jeg er utdannet databehandler. Jeg kan navn som Hoare og Dijkstra. Jeg kan navn som Dahl og Nygaard. Jeg møtte dem begge - i alle fall til stor glede for meg personlig. Jeg erkjenner verdien av abstraksjon, av objekter og av algebraiske metoder for formell verifikasjon. Tro meg; jeg elsker dette livet i full avstand fra alle livets fysiske realiteter. Jeg har til og med skrevet vitenskapelige artikler om temaet. Rett nok ikke blant de beste i verden, og heller ikke blant de mest siterte, men jeg forsøkte meg i alle fall - det skal jeg ha.

Men nå er jeg bare en dust, en enfodlig PC-bruker som alle andre, uten den minste kontroll eller oversikt over selv den enkleste datamaskinen jeg legger hånd på. Og med virus på toppen av alt! Jeg har en disk som jobber livet av seg uten at jeg skjønner hvorfor, jeg har en skjerm som bare viser seg fram når den ønsker det selv, og når jeg sjekker bruken av kapasitet ser jeg en liste av programmer med uforståelige navn som bare spiser og spiser av prosessor og internminne. Jeg er dum nok til å skjønne at noe er galt, men ikke smart nok til å skjønne hva som er problemet. Eller motsatt.

Egentlig savner jeg min gamle Macintosh, datamaskinen min som aldri sviktet. Men den var heller aldri på nett - i alle fall bare sjelden. Jeg hadde en Mac LC i flere år. Jeg hadde modem og jeg kunne ringe dit jeg ville, men det var i en verden av uskyld og velvilje, langt unna den djevelskapen som finnes på nettet i dag. Faen ta alle virus-makere!

Uansett, her sitter jeg da i saksa. Med PC og virus. Vel fortjent, vil mange si. Takk, sier jeg. Min neste datamaskin kommer fra Apple - det er helt sikkert. Men du har lov til å kalle meg en dust likevel.

onsdag 3. desember 2008

Thank you for nothing, Mr. Bush


Den 16. november 2008 er en historisk dag, for da var det klart at Barack Obama blir den neste presidenten i USA. I lang tid hadde jeg trodd at det ville bli utfallet, men likevel opplevde jeg selve valgnatten som magisk, og jeg kan nesten ikke beskrive hva jeg følte da John McCain leverte sin takketale (den beste talen fra hans side i hele valgkampen) og da Barack Obama litt senere takket sine tilhengere.

Dette resultatet vil forandre mer enn vi trolig er klar over i dag. Allerede har det forandret amerikansk politikk. Men det bærer også i seg håpet om forandringer på mange andre områder; klimapolitikk, forholdet mellom USA og Russland, utviklingen i Midt-Østen, synet på minoriteter verden over, mulighetene for å skape grunnlag for en mer positiv utvikling i mange konfliktområder - for å nevne noe.

I flere år har jeg hatt et positivt syn på Barack Obama. Derfor vet jeg at jeg kommer til å bli skuffet, for han er valgt til president i USA og han vil per definisjon forfølge amerikanske interesser og holdninger - også der de står i motsetning til synet til en norsk sosialdemokrat. For eksempel når det gjelder Midt-Østen, frihandel og hva som egentlig kreves for å skape en mer bærekraftig klima- og miljøpolitikk. Han vil trolig også skuffe mange av sine egne velgere i USA når det gjelder helse- og velferdspolitikk, - rett og slett fordi det er så mye å ta fatt i og fordi det er umulig å rette opp alle problemer i løpet av kort tid. Det økonomiske tilbakeslaget gjør ikke nødvendigvis jobben enklere, for sannheten er at USA er et land som har levd over evne i altfor mange år. Det er ikke mulig å løse problemene i USA gjennom økt forbruk, tvert i mot: Amerikanerne må nå jobbe mer, spare mer og - ikke minst - rette opp handelsbalansen ved å produsere varer og tjenester som verden vil ha. Det blir en tøff omlegging for mange, tror jeg.

Likevel er jeg kjempeglad for at amerikanske velgere på denne måten sa klart fra om hva de mente om Bush-perioden. Selv var jeg temmelig sjokkert da Bush ble gjenvalgt i 2004. Jeg kunne ikke forstå hvordan en regjering som til de grader hadde feilet både hjemme og ute kunne få et nytt mandat av velgerne. Greit nok, amerikanske velgere legger vekt på andre spørsmål enn oss her i Europa. Og greit nok, et land i krig har en tendens til å slutte opp om sin egen regjering. Men her snakker vi om en regjering som hadde fattet den ene katastrofale beslutningen etter den andre, og som med vitende og vilje hadde isolert seg fra resten av verden på en måte som stiller selv periodene med Harding, Coolidge og Hoover i skyggen. Den gangen søkte USA selv isolasjon. Med Bush ble USA isolert fra omverdenen gjennom sin arroganse og inkompetanse. Og det er tross alt noe annet.

På hjemmebane kommer Bush til å bli husket for sin aggressive skattepolitikk og for å ha styrt statsfinansene rett på grunn. Bush ga ensidige skattelettelser til de aller rikeste og han økte statens utgifter - ikke minst til militære formål - på en måte som det skal ta amerikanerne mange år å rette opp igjen. Hans syn på velferds- og familiespørsmål var ikke bare konservativt, men direkte reaksjonært. Han ville grunnlovsfeste at ekteskap bare kunne skje mellom mann og kvinne (og dermed stanse all lovgivning på delstatsnivå som åpnet for homofilt ekteskap), han var aktiv abortmotstander, motstander av å sikre minoriteter rettigheter i forhold til høyere utdanning og offentlige ansettelser, han var motstander av kvotering av kvinner og han nedla veto mot alt som kunne minne om sterkere miljølovgivning. Han motsatte seg økte statlige bidrag i helse- og sosialforsikring, og han gjorde ingenting for de om lag 60 millioner amerikanere som i dag ikke har en skikkelig helseforsikring. Sosialpolitikken til Bush-administrasjonen handlet om at de som har problemer har skyld i det selv, og får greie seg selv. Til tross for mer enn syv år med økonomisk oppgang er de økonomiske forskjellene i USA større enn noen gang, og antall fattige flere enn noen gang. Bush forandret "the land of opportunity" til "the land of social frustration."

Noe av det første Bush-regjeringen gjorde var å si nei til Kyoto-avtalen. Dermed satte de arbeidet med å løse klimaproblemet ti år tilbake. Den tiden som der gikk tapt kan vise seg å bli veldig kostbar. Etter terroranslaget den 11. september 2001 - da en hel verden viste sin omsorg for USA, og selv avisene i Teheran hadde forsider som uttrykte sin støtte - ble den internasjonale sympatien mer og mer skuslet bort av Bush-regjeringens standhaftige mål om fjerne Saddam Hussein. Mens aksjonene mot Taliban i Afghanistan hadde bred internasjonal oppslutning, ble det amerikanske sidesporet mot Irak mer og mer slitsomt. Verst var trolig behandlingen av FNs organer og FNs egne inspektører. Utenriksminister Powell ble gjort til en triviell løgner i Sikkerhetsrådet, statsminister Tony Blair i Storbritannia lanserte fullstendig urealistiske teorier om raketter som kunne nå Europa på mindre enn en time, det var spekulativ omtale av kjemikalier og masseødeleggelsesvåpen som kun hadde en hensikt, nemlig å skremme folk til å støtte en invasjon av Irak. I USA greide Bush å overbevise tilstrekkelig mange om at Taliban i Afghanistan og Saddam Hussein i Irak var to sider av samme sak, til tross for at alle med helt banale kunnskaper om Midt-Østen ville si noe annet. Utenfor USA gikk det ikke like greit; folk lot seg ikke overbevise. Derfor gikk USA til angrep mot Irak uten støtte fra FN - uten tvil det største feilgrepet til George Bush (og Tony Blair).

Men med Irak-invasjonen skapte Bush katastrofe flere steder enn i Irak. Ikke minst palestinerne har måttet betale en høy pris for denne politikken. I ly av "kampen mot terror" kunne Israel sette i verk tiltak i de okkuperte områdene som gjorde alle fredsforhandlinger umulige. Resultatet kjenner vi: Hamas vant valgene i januar 2006, og Norge var ett av svært få land som var villige til å akseptere resultatet. Deretter endte den palestinske motstanden i en tragisk intern konflikt, med splittelse mellom Gaza og de andre okuperte områdene - og med utsikter som er mer nedslående nå enn kanskje noen gang tidligere. De samme kreftene som ville bringe demokrati til Midt-Østen var de første til å sette demokratiet til side etter at seieren til Hamas var et ubestridt faktum. Så kan man spørre hvorfor Vesten står lavt i kurs i Midt-Østen.

USA under Bush har også stanset arbeidet med en mer rettferdig handel over landegrensene. Hele prosessen med å etablere en ny WTO-avtale handler til syvende og sist om at rike land må gi avkall både på beskyttelse av egen produksjon gjennom tollmurer og (ikke minst) subsidiering av eksport av landbruksvarer som truer produksjonen i utviklingslandene. Her har USA stått bom fast, og med sørgelige konsekvenser. At land som India og Kina til slutt sa nei til videre forhandlinger på disse premissene viser at verden nå står overfor en ny situasjon, der det ikke lenger bare er opp til OECD-landene å bestemme spillereglene.

Hva så med Russland? Jeg skal være den første til å innrømme at det er sider ved utviklingen i Russland jeg er kritisk til, ikke minst når det gjelder demokrati, pressefrihet og åpenhet. På den andre siden er jeg ikke så historieløs at jeg har glemt hvilken utvikling Russland hadde på 1990-tallet, godt hjulpet av "rådgivere" og "eksperter" fra Vesten. Det fantes sinnsyke planer om overgang til en fri markedsøkonomi på 900 dager (en dårlig valgt parallell til beleiringen av Leningrad, fra september 1941 til januar 1944), det ble gjort alle mulige forsøk på å skaffe kontroll fra vestlige investorer over nasjonale ressurser og mange statlige foretak ble overtatt for en slikk og ingenting av "baroner" som evnet å hente inn sårt tiltrengt utenlandsk valuta gjennom personlige forbindelser. I de første årene av 1990-tallet var Russland på billigsalg. Det var åpen nød for første gang siden 1920-tallet, og køene av fattige i store byer som Moskva og Petersburg ville ingen ende ta. Russland vil på grunn av dette enorme fallet få sin befolkning redusert i et omfang som er ukjent i fredstid - den største nedgangen i befolkningen i noe industriland noensinne. Det har satt sine spor, og det har også satt agendaen for Putin-generasjonen. Her var det snakk om å sette hesten foran kjerra. Om å sikre lønn til ansatte i det offentlige og i industrien. Om å løse grunnleggende oppgaver med hensyn til trygghet og myndighetsutøvelse. Om å restaurere en grad av nasjonal selvfølelse, og internasjonal innflytelse. Etter perioden med Jeltsin var det nok å ta fatt i for Putin, uten at jeg dermed gir grønt lys for alt han har foretatt seg. Men skal vi forstå Russland er vi nødt til å ta med de lange historiske linjene - bak 1990-tallet, bak tiden med kommunisme, bak tsar-veldet og helt bak til tiden med asiatisk dominans, - spør du meg.

Hva kunne Bush bidra med, bortsett fra å sette verden for øvrig i brann? Jo, det var ideen om et "rakettskjold" som tilfeldigvis skulle befinne seg i Tsjekkia og Polen, og hvis eneste oppgave var å identifisere og nøytralisere raketter fra "rouge states." Hvilke stater kunne så dette være? Vel, i talen sin til Kongressen i 2002 nevnte Bush tre stater som var del av en "ondskapens akse" og som måtte bekjempes: Nord-Korea, Iran og Irak. Saklig sett er dette land som på denne tiden hadde fint lite med hverandre å gjøre, bortsett fra at de alle hadde et dårlig forhold til USA. I Nord-Korea har vi et kommuniststyre som hater religiøst lederskap, i Iran har vi et shia-muslimsk styre som hater kommunisme og som har ligget i krig med Irak. Og i Irak hadde vi en sunni-muslimsk leder som hadde sagt farvel til kommunismen og som nettopp hadde ligget i krig med Iran. Dette var da, den høyst utrolige, alliansen. Tanken var latterlig allerede den gang, i dag er den grensende mot utenrikspolitisk galskap.

Men fortsatt bruker Condoleezza Rice tiden sin på å argumentere for denne tåpelige ideen. Jeg bare spør: Hvis du var en normalt tenkende russer og du hadde som jobb å ta vare på russisk sikkerhetspolitikk: Ville du kjøpt denne historien? Jeg tenker at svaret ditt er nei. Jeg tenker du ville antatt at "rakettskjoldet" ikke er rettet mot Iran eller Nord-Korea (for Irak har jo falt bort i perioden), men heller mot deg selv. Man trenger ikke være noe utenrikspolitisk geni for å trekke en slik konklusjon. Hele ideen om et "rakettskjold" er selvsagt noe USA har funnet på for å kunne mobilisere militært mot et Russland som slett ikke har akseptert teorien om "900 dager til markedsøkonomi." Rakettskjoldet handler om dominans, verken mer eller mindre. Sannsynligvis er teknologien like ubrukelig som tanken bak, men det spiller liten rolle så lenge USA kan spille på motsetninger mellom nye og gamle NATO-land og i tillegg skaffe seg større militær tilstedeværelse i Sentral-Europa.

Dette er den sirkelen vi nå må bryte. Vi fikk et nytt Europa i 1989. Muren falt. Etter den tid har EU blitt utvidet, - langt inn i interesseområdet til det gamle Sovjetunionen. Det vi minst av alt trenger er en inkompetent og historieløs amerikansk president som ønsker å opprettholde gamle konflikter, og som ikke ser seg fri for å skape nye.

Så derfor: Thank you for nothing, Mr. Bush. Du vil bli husket for å ha satt verden kraftig tilbake, for å ha økt avstanden mellom landene og for å ha gjort det enda vanskeligere å løse konflikter som har stor betydning for millioner av mennesker.

For alle som husker 1990-tallet har du gjort det første tiåret av vårt århundre til en parodi - til en ren skandale for hvordan nasjonale og internasjonale spørsmål bør løses. Når du går av er det ikke en dag for tidlig, men åtte år for sent!

(I løpet av din tid som sjef for USA har jeg bare hatt gleden av å le oppriktig to ganger; - den ene gangen var da visepresident Dick Cheney skøt jaktkameraten sin i beinet under en andejakt og den andre gangen var da du viste et sinnelag for selvironi under en pressemiddag i Washington.)

tirsdag 2. desember 2008

Et modig utspill

I dag skal det handle om narkomani og verdighet. Om det er rett at politikken vår innenfor psykiatrien har feilet fullstendig, står det jammen ikke mye bedre til når det gjelder kampen mot narkotika. Der går det også ganske dårlig.

På baksiden av forbudet mot all narkotika er det bygget opp en internasjonal kriminell industri av dimensjoner. En industri som lever godt på den andre siden av loven, og som ingen land har lykkes med å bekjempe. Fra tid til annen gjøres det beslag, og fra tid til annen kommer en såkalt "bakmann" opp for retten. Men stort sett handler det om småfisk, om folk som selv er misbrukere og som for lengst har innsett at den eneste måten å dekke forbruket på er å begå et passende antall småforbrytelser mens man håper på at det går en viss tid før man blir oppdaget. Og det gjør det gjerne. Strenge straffer fungerer ikke tilstrekkelig avskrekkende i et marked der marginene er skyhøye, og der mulighetene for å bli tatt vurderes som små. Å tro at vi kan stanse narkotikaen bare gjennom å begrense tilbudet er mer enn naivt, det er positivt feil. Ingen land har lykkes med det.

Derfor må vi ta den tunge veien innom etterspørselen, selve forbruket, dersom vi skal ha håp om å lykkes - i alle fall med noe. Vi må ikke bare spørre hvorfor misbruket finner sted, noe som selvfølgelig er et nøkkelspørsmål. Vi må også spørre om omstendighetene rundt misbruket, og om det i alle tilfeller er rett å kriminalisere det. For enkelte grupper av tunge misbrukere er denne kriminaliseringen til liten eller ingen hjelp. Og det vet vi så altfor godt.

Narkomani er en sykdom på linje med alkoholisme. Ingen ønsker å være narkoman, like lite som noen ønsker å være alkoholiker. Og jo lenger misbruket varer jo fjernere blir drømmen om å slippe fri. Forskjellen er at mens alkoholikeren i prinsippet kan gå på polet og kjøpe en lovlig vare, må den narkomane ut på byen og bryte loven. I begge tilfeller fører misbruket til tragedie og lidelse, - slett ikke bare for misbrukeren, men typisk for mange flere. Rusmisbrukere er kort og godt mennesker som trenger hjelp. Forskjellige typer hjelp i forskjellige situasjoner. Det er rusen de har problemer med, og den gjentatte skuffelsen over å mislykkes med å bryte sirkelen. Men dermed bygger problemene seg raskt opp på andre områder også; - studier, arbeid, familie, venner, økonomi, bolig, helse - listen kan fort bli temmelig lang.

Noen kan det gå bra med, andre ikke fullt så bra. Det som er enkelt for noen er uhyggelig komplisert for andre. Der hvor noen har sterke nettverk og støttespillere som kan hjelpe til med å skape orden i et rotete liv står andre på bar bakke, - eller de havner på bar bakke etter å ha brukt opp alle tilgjengelige ressurser og all velvilje som finnes i nærheten. Altfor mange befinner seg nettopp der: På bar bakke. Vi finner dem på "plata" i Oslo og i Nygårdsparken i Bergen. Vi finner dem i de fleste norske byer.

Nå foreslår Bjarne Håkon Hanssen å ta de som er aller verst rammet ut av "loopen." I steden for å måtte stjele eller prostituere seg for sikre seg neste skudd skal de rett og slett få det gratis. Et narkotikapolitisk kinderegg: Kriminaliteten kan reduseres, den narkomane kan få stoff i velordnede former og de som selger stoff har plutselig mistet en tung brukergruppe.

Tør vi å gjøre noe slikt for de som er aller mest utsatt, og der mulighetene for å bli rusfri er praktisk talt lik null? I Zürich deles heroin ut tre ganger om dagen. - Til sammen har vi i årenes løp delt ut mer enn 100 kilo heroin, men ikke så mye som ett gram er blitt stjålet, sier sjeflege Andreas Moldovanyi på poliklinikken Lifeline til Aftenposten. Kriminaliteten har gått ned med 60 prosent og andelen arbeidsledige blant misbrukerne er kraftig redusert. Det finnes knapt noen igjen som lever på gata, og "sprøyteparken" i byen er nesten borte.

Hvor mye bedre er ikke dette forslaget enn ideen om å jage alle narkomane som sliter i hverdagen vekk fra "plata" og opp til plenen foran Stortinget, der de skulle stå til enda større spott og spe som en slags permanent påminnelse om en mislykket narkotikapolitikk? At politiet skulle bruke sine ressurser på den måten - uten andre forsett enn å plage Stortinget - er en provoserende tanke. Snakk om å redusere mennesker til midler i en politisk strid.

For det er politikk det handler om, dette også. Som samfunn kan vi velge hvordan vi ønsker å ta vare på - eller ikke ta vare på - noen av de mest belastede menneskene vi har blant oss. Vi kan velge å legge vekt på deres rett til mer verdighet i livet, eller vi kan velge å ri prinsipper om absolutt forbud. Prinsipper som har ført oss inn i den situasjonen alle som beveger seg forbi "plata" kan observere med egne øyne hver dag hele året. Det er, mildt sagt, et trist syn. Og du skal være veldig sterk i troen hvis du for alvor mener at "plata" er det beste vi kan få til.

Derfor fortjener Bjarne Håkon Hanssen ros for å ha gjort noe så uvanlig som å komme med et forslag til en bedre narkotikapolitikk, en politikk som burde handle om hensynet til de som ligger under for misbruk, men som i steden har handlet om samfunnets behov for å gjenta til det kjedsommelige hvor forferdelig narkotikaen er og hvor viktig det er at den er forbudt. Som om vi ikke visste akkurat det fra før.

Like imponerende som det politiske motet til Bjarne Håkon Hanssen er, like lite imponerende er responsen fra noen av hans kollegaer på Stortinget. Avisene melder om "sterke reaksjoner" og dogmatiske krefter som vil gjøre alt de kan for å stoppe videre utredning av forslaget. Jo takk, her gjelder det å holde stien sin ren. Den vanlige forsvarsmuren bygges opp: "Behovet for behandlingsplasser." Den muren er det tilsynelatende ikke mulig å komme over, for slike plasser trenger vi opplagt mange flere av. Men det var altså ikke det som var spørsmålet. Spørsmålet var hva vi skal gjøre i forhold til de som allerede har forsøkt behandling, gjerne flere ganger, men som ikke har lykkes og som etter all sannsynlighet ikke vil lykkes neste gang heller.

Vi kan ikke legalisere heroin, sier noen. Men det var heller ikke spørsmålet. Å tro at folk vil løpe rett inn i sprøytehelvetet bare fordi vi legger større vekt på at også de med de største rusproblemene har krav på en viss verdighet i livet er en total feilkobling. Jeg greier rett og slett ikke å se hvordan gratis heroin til tunge misbrukere i seg selv kan gjøre det attraktivt å starte en karriere som misbruker. Jeg påstår ubeskjedent at det ikke finnes en eneste person som ville valgt å bli avhengig av heroin simpelthen fordi det var utsikter til å få den gratis dersom misbruket bare ble håpløst og tragisk nok.

Gratis heroin betyr noe helt annet, nemlig at deler av narkotikaomsetningen blir en kriminalitetsfri sone - til glede for samfunnet, til skuffelse for pusherne og til nytte og verdi for de som er mest avhengige. Med så nedslående resultater vi har å vise til i omsorgen for narkomane, er det jammen på tide at noen tør å tenke nye tanker!